Bevaring av ekteskapet.

Innlegg i Vårt Land 26.05.08

I høringsrunden om kjønnsnøytral ekteskapslov på Stortinget 21.april 2008, tok Øivind Benestad utgangspunkt i seks B-er i sin argumentering mot lovforslaget. Ut fra vurdering av de samme B-ene kommer jeg til den motsatte konklusjon. I denne omgang vil jeg kommentere en av hans "B-paroler":

Formuleringen "Bevaring av ekteskapet" forundrer meg. Den kan virke aktverdig, men kan også være besnærende og forførende. Det er ingen aksjon for å avskaffe ekteskapet. Det regnes som "bevaringsverdig". Hva er så budskapet? Det er jo ikke noe "øvre tak" for hvor mange som kan gifte seg. Ingen skal stenges ute fra et slikt gode. At ekteskapet er så populært at flere ønsker å gå inn i det, kan jo taes som kompliment og gi det høyere status. Kan det enkelte heterofile ekteskap bli dårligere, eller kan ekteskapet som institusjon få redusert status ved at en minoritetsgruppe får tilgang til de samme juridiske rammene og samme betegnelse(etikett) som heterofile har på sine samliv? Hvis det blir nøyaktig likeverdige juridiske lover for samlivene, er det vel ingen fornuftig grunn til at de to lovene skulle få forskjellige navn/etiketter. Nåværende ekteskapslov gir en bedre juridisk samlivsramme enn partnerskapsloven. Hvis vi ønsker å tilrettelegge optimalt for livslange monogame samliv, bør vi være glade for at regjeringen går inn for den beste loven for flest mulig. Hadde derimot regjeringen gått inn for å gi alle samliv samme juridiske ramme og navn som nåværende partnerskapslov, kunne vi ha grunn til å protestere mot en devaluering av den juridiske rammen. Selv om den juridisk sett ble like god som nåværende ekteskapslov, ville kanskje noen heterofile mislike at deres samlivslov skulle skifte navn/etikett til partnerskapslov.

Med den nedvurderingen av homofile som har vært "markedsført" i vår kirke gjennom århundrer, er det forståelig at noen ikke klarer å føle at de homofile er likeverdige. Da biskopene i 1954 uttalte seg om homoseksuelle handlinger beskrev de det som "en samfunnsfare av verdensdimensjoner". Rester av slik indoktrinering kan gå videre i mange generasjoner. Selv om mange heterofile hevder at de aksepterer homofile som likverdige, blir de lite troverdige når de gjennom sine ytringer signaliserer at homofile har lavere status enn dem selv.

Jeg har to homofile venner som ble veldig fortvilet da "deres" menighetsblad trykket flere sider fra "Morfarbarn"-aksjonen mot kjønnsnøytral ekteskapslov. Den sosiale tilhørighet til den lokale menighet var stor, og nettopp derfor gikk de inn i en betydelig krise. Nå klarer de ikke lenger å gå i sin "egen" kirke.

13.mai skrev Oddvar Haugland i Vårt Land at nå er grensen nådd for angrep på den biologiske familien. Homofile har god grunn til å føle seg krenket av en slik ytring. Er homofile en fare for andres ekteskap, og er de "angripere"? Når en diskriminert minoritetsgruppe ber om å få de samme juridiske rettigheter som majoriteten har, synes jeg det er galt (urettferdig) å kalle det "angrep". De ber jo ikke om at de som lever i heterofilt ekteskap skal få det dårligere. De ber bare om å få likeverdighet med heterofile. Mange av de som aksjonerer, tror jeg ikke tenker over hvor sårende slike formuleringer kan være.

Kjære kristne venner! Vær så snill å ikke skrive ting i avisene som nedvurderer homofile. Ikke bagatelliser den lidelse vi allerede har påført dem. La oss prøve å tenke oss inn i situasjonen til dem vi skriver om.

Lege Ingunn Løkstad Salvesen