"Det handle om å leve."

Mange mennesker føler at de er uelsket. Vi ser det til og med på ansiktene deres. Dette preger samfunnslivet vårt, omsorg og varme er noe noen opplever hos presten eller hos terapeuter.

Det er naturlig å vise åpenhet, kunne åpne seg, både utvendig og inni oss og dele opplevelser og gleder med andre. Så opplever vi kan hende at noen ikke vil høre på oss, ja, kan hende til og med ler av oss, vi blir kan hende sett på som rare fordi vi kan hende ikke snakker om det som andre mener vi skal snakke om. Mange faller utenfore vanlig dagligtale der det er samlet mer enn to personer. De føler seg holdt utenfor, og oplever den vonde følelsen å "ikke bli sett, eller direkte oversett."

Så en dag opplever vi  at det ikke en gang er "lønnsomt" å være tillitsfull og ærlig. Det blir av andre sett på som direkte naivt og en "urealistisk" måte å være på i en verden der vi ikke skal finner hver vår "saufelokk," men tvert om, vi forventes å finne vår "ulveflokk," der enslige "ulver" kan bli direkte utstøtt " fordi de ikke er  som andre." I virkeligheten er ikke disse "elver," men "enslige lam" i en ulveflokk av varger som definerer hva som er "trendy" eller ikke. Denne  "flertallsdefinisjonsulveflokken" ser vi i alle sider i samfunnslivet, på arbeidsplasser, i skoler,og i naboskap. I noen tilfeller  kan denne utfrysingen føre til såvel selvskading som selvmord. Selvskadingen er et fortvilt om hjelp og bli sett, den ytre selvskadinger blir en motsmerte mot den indre smerten det er å bli frosset eller oversett.

En dag opplever vi også at denne åpenheten og "naive tilliten" til andre mennesker, og ærligheten blir brukt i mot oss.  Især  "varslere" på arbeidsplasser opplever dette.  Deres ærlige meninger blir opplevd  som direkte provoserende både av arbeidsgiver og arbeidstakere i berdifter der sannheten ikke er tålelig. Ofte er slike "varslere"  utaktisk, og sier ofte på feil tispunkt og  altfor  direkte.

Det er vondt for den som rammes av denne  løgn og uærlighetskulturen å bli frosset ut eller til til og med skviset ut for sin åpenhet og ærlighet. Vi finner klok av skade at det ikke "lønner seg" å være ærlig og åpen. Klok av skade lukker vi oss, og opplever at i en  vond verden må vi være påholdne med å vise følelser. Og når vi får det evindelige spørsmålet fra andre "har du det bra,"  svarer vi som oftes helt selvfølgelig: "Takk, bare bra!" Det forventes av oss at vi skal svare slik, føler vi selv om vi har det vondt inni oss. For de som stiller slike spørsmål venter ikke ærlige svar, hos mange er dette bare an frase uten empati i dette spørsmålet. Og det merkes.  For vi føler at det forventes av oss et overfladisk svar, nærmest som snakk om vær og vind. Til slutt går vi i ett med denne livsløgna vår selv. Vi  lærer å tilpasse et uten kjærlighet, men med et smil på leppene. Og dagene går uten begynnelse eller slutt.

Vi ser det i den vestlige kulturen, i erstatningene for kjærlighet og varme. Jaget etter å bli  underholdt, jakt på på karriere og fremgang, og i dn økende materialismen og jaget etter opplevelser er typisk for vår tidsalder. Vi må for all del overdøve at vi kjenner uro inni oss. Følelser er mange av oss redde for, de avslører vår svakhet og sårbarhet overfor omgivelsene.

Især  sr vi dette i ungdomskulturen. Den eneste måten å kommunisere på i mange ungdomsgjenger er via grov fleip. Rusmisbruk blir alternativet til det de lengter etter, nemig å bli elsket og elske. "Frostskadde" tenåringer tør ikke innrømme sine svakheter overfor hverandre, i stedet  kommer de med fleip og slengbermerkninger.

Hvor har så disse tenåringene lært at  det skal være slik?  Jo, det ligger innbefattet i den voksne kulturen  der vellykkethetskravet er så stort at det drukner det menneskelige. Bare se på arbeidsplassene rundt om, vi streser livet av oss for tadig større økonomisk vekst som om det gjaldt å "komme tidsnok til egen begravelse."

Kravet til bedre karakterer har samme virkning på menneskesinnet. De som taper i kampen overlater vi til sosionomer, psykiatere, leger og psykologer. Og enda undrer noen på hvorfor selvmord og selvskading blir mer og mer vanlig blant ungdom. Vi ser det til og med hos pensjonister. Arbeidet var alt de hadde å vise til her i livet for å vise at "de var noe" de og, og så sitter de og ser livet vårt passere forbi.

Skal vi overleve følelsesmessig i denne "følelsenes ulvetid," må vi gjøre noe fundamentalt annerledes.  Å elske sin neste som seg sjøl er mer enn fraser fra Han, Jesus Kristus, som gikk omkring og hjalp mennesker. Og dette innebærer at en også kan elske seg sjøl, vi kan ikke elske andre dersom vi ikke elsker oss selv og blir elsket av hverandre. Vi er skapt til å bær hverandres byrder, men er i virkeligheten individer hele tiden står på i konkurransen for å bli bedre og aller helst, best. Dette fremelsker ikke en "elske andre og elske seg selv-kultur. Tvert om , det  produserer enda større forventninger og byrder på egne skuldre, mens andre taper i kampen. I et slikt samfunn blir vi alle avstumpede tapere. Men vi har lært å tilpasse oss, fordi vi forventer at det forlanges av oss, og at det ikke lønner seg å skille seg ut.

Dikteren Hans Børli sa det slik: "Å ja, vi lever sies det. Vi lever som når det snør i havet tusen nautiske mil fra land."

Kjære medmenneske: Du er uendelig verdifull, skapt i  Guds eget bilde, ingen er som du, og ingen kan erstatte deg. Du har noe inni deg som vi andre trenger ta del i for at du kan hjelpe oss andre videre. Gjør vi dette mot hverandre, blir det som en god kjeder, det blir som ringer i vannet. Det blir bedre og bedre dag for dag.

Kom ut, kom frem, la kjærlighetsløse dager bli til varme tanker om det skulle innebære såvel sorger som gleder. La oss ta del i hverandres liv, og la oss bære hverandres byrder. Det er innererst  inne det vi lengter etter alle sammen: Å elsker, bli elsket og bli sett, og får være nøyaktighet slik vi er uten at vi lar andre dikter os i "deres forventnigs og formingsbilde."

Arnstein Vada

Sosionom