Arnstein Vada

27

Breiviksaken og "det ondes problem."

Helt siden Adam og Evas tid har ondskapen eksistert i verden. Forfatteren Jens Bjørneboe er en av dem som forsøkte å gå inn i "ondskapens natur" gjennom "Bestialitetens historie." Og det viser seg at ondskap er noe "av det mest normale" som finnes.

Publisert: 26. jan 2012

Det er lett å trekke tråder til Anders Behring Breiviks diagnose "Paranoid zchizofreni." Selv om diagnosen er fastsatt(en sosionom som undertegnede har naturligvis ingen som helst rett til å stille spørsmålstegn ved hverken faglig dyktighet eller  diagnose fastsatt som sådan), er det betimelig å problematisere og reflektere over kompleksiteten i denne meget vanskelige og sammensatte saken. Den  berører mer enn psykiatri, den utfordrer alle våre verdier og tenkemåter om godt og ondt, ikke bare hos oss i Norge, men i verden over.

Norge er på mange måter "rettssikkerhetens land" framfor noen. Prinsippet om at all tvil skal komme tiltalte til gode er alment akseptert og i tråd med norsk rettsbevissthet. Rettspsykiatri har vært en del av denne rettsbevisstheten lenge. Dette går blant annet på om en tiltalt har vært sinnssyk i gjerningsøyeblikket eller ikke. I saker der en person er anklaget for gjerninger over en periode, av kort eller lengre tid, har en operert med  begrepet "varige svekkede sjelsevner." Dette er en meget vanskelig diagnose og et vanskelig begrep, fordi det vil ramme så mange og er på mange måter mer et uttrykk for samfunnets og dermed også psykiaternes vurderinger og verdier, enn objektive funn i et menneskes sinn.

Den store utfordring som ligger i begrepet "varige svekkede sjelsevner," er at det favner altfor vidt. Det betyr at millioner av tyskere som gikk i Hitlers tjeneste som enten visste eller forsøkte å la være å se det de var med på, etter sannsynlighet, iallfall noen av dem, ville fått merkelappen "varige svekkede sjelsevner." Uten å gå psykiaterne for mye i næringen(jeg har arbeidet i psykiatrien selv, og er det en "vitenskap som ikke er empirisk i sitt vesen, er det psykiatrien som ikke bare  baserer seg på objektive funn, men like mye subjektive verdier som former den enkelte psykiaters vurderinger ut fra sitt almenfaglige ståsted), vil jeg hevde at i mange tilfeller i stedet for å akseptere ondskapens innebygde natur, setter vi merkelapper på  den, slik at ondskapen på en måte er ikkestedsværende som et "normalt begrep" på ellers vanlige, normale hverdagsmennesker.

Ut fra et begrep om at mennesket kan velge mellom godt og vondt, noe de har gjort siden syndefallet. er det umulig og heller ikke rett hverken filosofisk, etisk, psykologisk eller teologisk å bortforklare ondskapen som "et normalt begrep."

Hva er til grunn for ondskapen: Jo, den handler som regel alltid som en "tjeneste for et mål" eller en hensikt. Dersom den er "blind," slik som et menneske som i  en psykose dreper eller skader andre, snakker vi ikke om "skyld" eller ondskap hos den personen, men en sjukdom i et sinn som ellers i "normal" tilatand kan være både god og vond på  samme tid. Slik er det hos oss alle, vi har i utganspunktet frie valg til å velge godt eller vondt. At mange forhold spiller inn her, er jo helt selvsagt. At en ødelagt barndom, skrekkopplevelser med mer former våre sinn og handlinger er almen psykologi. Og at det dessverre ikke nødvendigvis er  slik at ofre i overgrepssaker får en "innebygget moral " som gir dem ekstra empati for andre. Det viser seg i stor grad at en del ofre, spesielt i seksuelle overgrepssaker, selv kan bli utøvere i overgrepssaker. Det er altså ingen "innebyggeet logikk" i at erfaring fører til empati.

         Varige "svekkede sjelsevner" er en diagnose som nærmest  avskriver en persons dømmekraft i samband med verdier, normer i saker og overbevisninger som har med politikk og  samfunnsliv å gjøre. Det mest kjente eksemplet er naturligvis rettsprosessesen mot Knut Hamsun. Til tross for at Hamsun ble nobelprisvinner,og i en årrrekke var kjent som en beundrer av Tyskland, og en notorisk "Englandshater" som  seinere valgte side for Tyskland da Tyskland okuperte Norge, ble han kjent som en person med "varige svekkede sjelsevner " under rettsoppgjøret etter krigen, må en i ettertid spørre seg: Var diagnosen et slags forsøk på å redde både "Hamsuns og nasjonens" ære ved at en ikke kunne våge eller ta konsekvensen av at landets største dikter var landssviker?

Spørsmålet er: Var psykiater Langfeldt som undersøkte Hamsuns psykiske helse objektiv eller ikke? Eller var det mer eller mindre avgjort på forhånd?  Måtte Hamsuns tilstand rett og slett bortforklares? Igjen et eksempel på at psykiatrien bygger like mye på "tidens ånd" som på diagnoselære. At Langfeldt brøt all medisinsk etikk ved å bruke samtaler me kona til Knut Hamsun som "bevismateriale," viser bare hvor opptatt han og rettsapparatet sannsynligvis var av å slippe å se en nobelprisvinner i retten.

Den selvsamme  Hamsun med sin merkelapp "varige svekkede sjelsevner" skreiv hele tiden i smug under observasjonstiden. Han skreiv sine opplevelser hel denne tiden, tross for at han var blitt en meget  gammel mann. Og han avslutter boka når kjennelsen i saken er falt, han slutter sinm skrivning. Og han vedkjenner seg alt, han ber hverken om nåde eller bortforklaring av egne overbevisninger, tvert om, han ønsket selv å stå i en rettssal og forklare seg om bakgrunnen for egne moralske og etiske valg og verdier, som formet hans politiske overbevisning. I  stedet hadde altså forfatteren  av "På gjengrodde stier"  gjort "staure narr" av både psykiatrien og rettsvesenet.

Var det umulig for psykiatrien å akseptere Hamsuns handlinger fordi de mente Hamsuns  handlinger i deres øyne var en "ondskap som ikke kunne komme fra en stor dikter og i et, i nordmenns "gjennomsnittsøyne, normalt menneske på den tiden? Spørsmålet blir da: Var samtlige landssvikere og torturister i tysk tjeneste normale mennesker, eller  tok de onde valg fordi mennesket har frihet til å velge mellom godt og vondt? Og er det slik at de med varig  "svekkede sjelsevner" nærmest er å anse som durkdrevne psykopater som bare styres av sin egen ondskap?

Det er mange vanskelig problemstillinger en kommer bort i, når en skal reflektere over så vanskelige problemstillinger som "ondes problem." Ikke minst gjelder det i Breviksaken og at Behring Breivik fikk diagnosen "Paranoid zchizofren." Her er det ikke snakk om en innskrenket bevissthet i gjerningsøyeblikket, tvert om, han  maktet å lage en bombe, planlegge i over 9 år, kommet unna all diagnostisering gjennom møte med helsevesen, klart å holde sine paranoide ideer vekk fra omgivelsene, klart å få seg en gård og planlegge aksjoner , ikke ut fra egne politiske bevisste overbevisninger,men gjennom et sykt sinn som igjen formet hans tanker, ideer, og til sist, hans  handlinger, intelligensen ved å lage en bombe, klare å kjøre bil  og foreta planlagte og etter hanse egne overbevisning, "rasjonelle" handlinger ut fra eget, politiske og verdimessige ståsted. Var hans politiske holdninger et resultat av ideer han hadde lest på nettet omformet i hans eget sinn? Var den eneste forskjellen på hans terrorhandlinger som irrasjonelle i forhold til andre terrorhandlinger, utelukkende fordi han var alene om gjerningene? Psykiaterne er ekspertene, vi andre kan spørre og problematisere og reflektere, og det utfordres og gir oss flere spørsmål enn svar, også spørsmål vi aldri vil få svar på. De hører til i den store sekken vi kaller "det ondes problem"

Massedrap og drap har vært en del av menneskehetens historie så lenge den har eksistert. Det  "ondes problem" lar seg altså ikke bortforklare eller dn saks skyld, forklare.  Men ondskapen utfordrer oss i "sin normalitet." Ondskapen kan ikke rasjonaliseres bort som en konsekvens av "unormale sinn." 

Hvordan kunne kommandanten i Auschwitz leve et rolig, harmonisk liv med kone og familie mens  han "bare gjorde jobben sin" i leiren? Hva vardet som fikk millioner tyskere til å gå i "det ondes tjeneste?" Dette lar seg ikke forklare utelukkende ut fra psykologiske og psykiatriske forklaringer, men ut fra rådende samfunnsforhold som igjen formet millioner av tyskeres begeistring og overbevisning.

Josef ¨Mengele, Pol Pot, Mao, var de gale i psykoatrisk forstand? Bin Laden, var han gal i  psykiatrisk forstand? Hva norske psykiatere ville ha diagnostisert disse personen med, kan vi jo bare spekulere i. Hva drev en Hitler, alle krisgforbrytere opp gjennom historien? Var de tilregnelige fordi de i, i motsetning til Breivik, samhandlet med andre, og derved var med i organisasjoner som arbeidet for et felles mål? Ble Breivik sett på som annerledes i forhold til "organiserte terrorister" fordi han handlet alene, og følgelig derav ikke var rasjonell? Psykiatrien må svare.

Ondskap er  i seg selv ingen diagnose, men en diagnose kan selvsagt føre til onskap, selv om den diagnistiserte personen ikke er tilregnelig, og dermed ansvarlig for ondskapen. Et menneskesinn kan forherdes, noe som gjøres bevisst for å lære soldater å takle at de dreper andre. En må "forkvakle sinnet" for at det skal kunne makte å forsvare i eget sinn de uhyrlige gjerninger en soldat må la seg kommandere for, etter makthavernes rasjonelle oppfatning, å nå et politisk mål. Da er det pr. definisjon lovlig å " psykopatisere" enkeltsoldater. Men de politikere som lar slikt skje,er de pr.definisjon gode eller onde, eller styres de av sinnssyke, politiske ideer i en verden der enhver krigfører sannsynligvis vil  rettferdiggjøre seg ved å forklare at en må gjøre dette i almenhetens og det godes tjeneste. Da er det å  herde soldater mot egen moral og amvittighet fullt legitimt.

Den samme legitimitet påberoper ogs terrororganisasjoner seg. Deres valg er rasjonelle ut fra politiske mål. Hadde så Breivik et slikt ut fra egne overbevisninger "et legitimt mål" Han skreiv et langt manifest, som ut fra våre vanlige ståsted må være fullstendig "sinnssyke" fordi vi representerer det "fornuftige," og dermed det vi mener er rasjonelt. Nazizmen var alt annet enn "fornuftig" sett ut fra vanlige "empatiske, moralske, etiske, psykologiske eller psykiatriske øyne," men enten vi liker det eller ikke, selv handlingene i Auschwitz mot jøder, ble utført av psykisk friske sinn, de var onde, men i høyeste grad normale.

Var Karadcik, selv psykiater, og endog poet, sinnssyk og dermed ikke tilregnelig for de uhyrlige krigsforbrytelsene han er skyldig i? Var Mladic sinnssyk da han drepte over 4000 menn i Srebrenica?  Dette er spørsmål vi ikke kan komme utenom? Og var noen av oss Akp`ere, som i fullt alvor preika om "væpna revvolusjon" i  Norge , sinnssjuke? Antagelig, men da var det i så fall ikke på grunn av den politiske overbevisningen. Jeg er ikk et øyeblikk i tvil om at dersom vi hadde kommet til makten, ville det blitt blodig. Det var en del av ideologien. I dag sitter mange av oss i ledende, høye stillingeri både næringsliv og i offentlig sektor. Og især er vi representert i presse og radio og fjernsyn, noe som til tider blir henvist til "som ventrevi," i sær i NRK.

Noen av oss var faktisk ut fra egne, moralske og politiske synspunkter, i stand til å støtte en væpna revolusjon mot "borgerskapet. "  Og vi støtta Mao og Pol Pot, og "flørta" med Stalin og Lenin. Vi visste inderlig godt hva vi gjorde,  og hvorfor. Jeg har selv blitt hånledd av  av tidlerige politiske kamerater fordi jeg tok avstand fra den politiske fortiden min da Gerhard Helskogv hadde et TV-program om AKP sin historie. De mente jeg ikke "trengte  bade" selv om Helskog "ba meg omdet."

Den svenske psykiateren Ulf Åsgård stiller seg tvilende til Behring Breiviks diagnose som "Paranoid Schizofren." Han finner ikke hallusinasjoner etter å ha lest Breiviks manifest. Dette har heller ikke de sakkyndige psykiaterne funnet, noe som vanligvis er en forutsetning for å stille denne diagnosen.

I følge lærebøker i psykiatri er halusinasjoner det mest fremtredende ved overnevnte diagnose. Mange mener rettsspsykiatrien nå går for langt i å avskrive Behring Breiviks politiske forestillingsverden som sykdom Hans ideologiske tanker er inspirert av av miljøer som deler hans politiske overbevisning, og som dermed førte til hans gjerninger for å unngå at Norge skulle overtas av muslimer.

De handlinger Breivio har gjort viser en gjennomtenkt massemorder som sannsynligvis ville gjennomført dette også uten diagnose. Ondskap er i seg selv ingen diagnose, men en diagnose kan medvirke til ondskap, som en følge derav.

Breiviks handlinger må uansett havne i den rekken av grusomme handlinger gjennom århundrene og politisk motiverte mordhandlinger i historien, med eller uten medfølgende diagnoser.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere