Verdidebatt

De er våre ungdommer

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I sommer på verdidebatt.no stod det et engasjert og tankevekkende innlegg av Tania Randby Garthus "UDI må skjerpe seg", med en optimistisk og medmenneskelig kommentar fra Leif Gullberg. Han syntes historien var opprørende og ønsket at Vårt Land og andre media skulle følge opp saken, da det ofte førte til en løsning. Saken gjaldt søsknene Fozia og Abbas Butt, som nå sitter på 8. måneden i asyl i Holmlia kirke.

Desverre har medienes interesse ikke klart å påvirke Utlendingsnemda (UNE) til å ta tak i denne umenneskelige saken. Thor Bjarne Bore tar 10.11. opp samme sak i sitt interessante innlegg " Inhumant eller konsekvent"? Saken handler om Fozia og Abbas som har bodd i Norge fra de var barn, og nå som voksne skal sendes til et ukjent land, fordi moren ga myndighetene feil opplysninger da de var små. De har en tilknytningstid på 17 år til Norge, som de naturlig nok betrakter som sitt hjemland.

Søsknene er nå statsløse og har søkt tilflukt i Holmlia kirke i sin fortvilelse. Fozia og Abbas vokste opp her uten å kjenne til at moren hadde problemer med myndighetene. De har hele tiden bodd på kjent adresse på Holmlia. Likevel har ikke myndighetene iverksatt vedtaket av 1999, et vedtak om at oppholdstillatelsen var trukket tilbake. Staten har forholdt seg passiv og har ikke fulgt opp egne intensjoner. Heller ikke etter at de ble myndige i 2003 og 2004 og frem til høsten 2007 gjorde staten noe forsøk på å effektuere vedtakene.

Den lange tiden i Norge har ført til at de er fremmede for pakistansk kultur og de hverken skriver eller leser urdu. Deres språk er norsk, de har nær familie her, deres skolegang og utdanning er tilpasset norske forhold. Det oppfattes som svært urimelig at mennesker med så lang botid i Norge skal utvises. Og etter det jeg vet, finnes det ikke i UNEs praksis eksempler på at barn nektes opphold etter så lang botid.

En kan undres på hva staten har å vinne på at to integrerte norske ungdommer med minoritetsbakgrunn, ikke lenger skal få bo i landet sitt. Det skal jo foreligge et vesentlig samfunnsmessig behov for å utvise folk, der en skjener til allmennpreventive og generelle innvandringpolitiske hensyn. Hva skulle det innebære i denne saken. De straffes for en feil moren begikk da søsknene var seks og sju år gamle. Denne saken står så for seg selv, at den ikke kan danne presedens i det hele tatt.

Nå som saken deres er antatt i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg håper jeg at UNE avslutter dette umenneskelige kjøret mot to sårbare unge norske mennesker og gir de opphold. Hvis ikke UNE reagerer er håpet at regjeringsadvokaten tar tak raskt i saken og inngår forlik med EMD.

Det er allerede en stor skam for Norge at en slik sak overhodet forekommer her. Det nærmer seg tortur å måtte sitte innesperret, fratatt muligheten til arbeid og studier og kjempe mot at depresjon og håpløshet ikke skal ta overhånd. Skulle ønske at det kom en massiv strøm av innlegg på verdidebatt, som fikk UNE på banen øyeblikkelig. Det er ingen grunn til å vente, da disse to ikke har andre steder å gjøre av seg enn å bli i sitt hjemland Norge. De er norske, de er våre ungdommer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt