Verdidebatt

Kirkelig kjønnspolitikk?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.



Når den radikale presten Kari Veiteberg fra Bymisjonskirken ved Tøyenkirken i Oslo braser sammen med DagenMagazinet-redaktør Vebjørn Selbekk om hvordan Gud skal omtales er det lett å snakke forbi hverandre.

Når programleder Erik Wold i tillegg fremstår som kunnskapsløs er forvirringen komplett. Han starter med å si "så vidt meg bekjent står det flest steder i Bibelen at Gud er mann og at Gud er Far". Da er det selvsagt lett for Veiteberg å arrestere han på at dette ikke stemmer: "Det er snakk om en lang tradisjon og Gud kan ikke gripes. Gud skapte mennesket til mann og kvinne. Men Gud er hevet over dette".

På denne måten gjør Veiteberg klart et viktig skille: At Gud er Far betyr ikke at han er mann. Dette går rett inn i den kirkelige og teologiske mystikken omkring hvem Gud er. Selbekk har rett i at Gud åpenbarer seg, og er tolket gjennom den felleskirkelige tradisjon, som "Faderen, Sønnen og Ånden" – altså den treenige Gud. Men dette er likevel ikke en kjønnet forståelse av hvem Gud er. Det blir like feil å si at Gud er mann som å si at Gud er kvinne.

Veiteberg går for langt når hun så vil likestille "I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn med "Den treenige Gud: Vår Skaper, frigjører og livgiver". Årsaken til dette er at omtalen av Gud på denne måten i gudstjenestesammenheng fjerner seg fra Guds selvåpenbaring i Skriften. Den franske ortodokse teologen Olivier Clément mener at det genuine i den kristne gudsforståelsen er at Gud beskrives i relasjonelle begreper. I det vi tiltaler Gud i abstrakte begreper forsvinner den viktige vesensbestemmelsen av den kristne Gud som fellesskap.

Et interessant poeng er også at å skifte ut gudsformularet med "Skaper, frigjører og livgiver" lett kan føre til det klassiske kirkelige kjetteriet modalisme. Modalisme betyr at man reduserer Gud til tre egenskaper; altså at personene i guddommen har hver sin rolle. En er skaper. En er frigjører. En er livgiver. I den mest ytterliggående versjonen er Gud først skaper, deretter frelser i Kristus og til slutt Ånden og livgiver. Igjen, Guds identitet som fellesskap forsvinner. I gudsformularet, altså vårt navn på Gud, blir dette feil.

Vebjørn Selbekk treffer bare halvveis når han beskylder Veiteberg for å ønske å gjøre Gud kjønnsnøytral – som om noen gang den treenige Gud var noe annet. Grøften, der Gud blir mann, er så farlig nær. Jesus, Sønnen, var mann, men i sitt oppstandelseslegeme så sprengte selv Sønnen våre tenkelige kategorier for hva mennesket er. Det er opplagt en fare for at liturgien settes i spill av politisk motiverte teologer, men spørsmålet må forstås mer grunnleggende enn en kamp for å beholde kjønnsforankringen i guddommen.

Det er viktig å holde fast at Bibelen omtaler Gud med både maskuline og feminine egenskaper. Men det guddommelige mysteriet ligger hinsides dette. Clément påpeker som mange andre teologer også har gjort, at når vi omtaler Gud som Fader, og som den som føder sønnen opprettholder vi nemlig distansen fra de menneskelige kjønnskategoriene.

Den norske kirkes liturgi bør legge til grunn en gjennomreflektert teologi når en ny liturgi skal formes. Den må ikke legge til grunn en radikal kirkelig kjønnspolitikk.

Morten Dahle Andersen
Teolog og markedskonsulent
Høgskolen i Staffeldtsgate

Det er flere som skriver om gudstjenestereformen på verdidebatt. Les for eksempel Espen Utakers innlegg "Revolusjoner gudstjenesten" her.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt