Kommentar

Show i kirka?

Det er fellesmøter her i Egersund denne helgen. Jeg var på møte på fredag. Og så klokken sju på lørdagskveld. Så, klokken ti, på lørdagskveld, var det tid for ungdomsmøte...

...Det skilte seg ut fra de andre møtene. Mye lyd, lys, røyk, effekter... Band.. Ungdom som stod på scenen med lukkede øyne, og strakte hendene mot himmelen. Pastoren fra en av menighetene gikk opp på scenen og ba til Gud, og det hørtes så flott ut. Så proft. Han utfordret ungdommene i salen til å delta i lovsangen, delta i det som skjedde. Det nyttet ikke å lene seg tilbake i stolen, da ville du ikke oppleve noe.

Først gikk den ene kameraten min ut av salen, ut av menigheten, bort fra møtet. På trass, sank jeg langt bak i stolen min. Men så måtte vi stå under lovsangen. Og jeg kjente en sterk motstand mot alt dette fancy opplegget. Støy. Jeg husker fra pensum på hjelpepleien at vi hadde om det. Om hvordan støy kan hindre kommunikasjonen, og hindre at budskapet kommer fram til mottaker. Det hele var så fancy, at jeg tok meg selv i å undre på hva som satt igjen hos ungdommene. Var det Jesus de møtte der i møtesalen, eller var det et show?

Jeg leste et intervju med Rudi Myntevik her i uken... Han skrev at han var så lei av alle "småkongene" rundt forbi i menighetene. De få enkeltpersonene som blir så opphøyd på scenen. Selv om de peker på Jesus, så har de en egen måte å oppføre seg på, snakke på, be på, bevege seg på under lovsang. Rudi sa også at han var lei av all "musikken i moll", som skal få fram følelser hos folkene i salen. Han kunne rett og slett klare seg uten alt det "fancy" opplegget.

Og i går, da jeg stod på ungdomsmøtet, tenkte jeg på disse ordene til Rudi. Og så fikk jeg rett og slett nok. Selv om jeg hadde lyst å høre talen til Geir Gundersen, så orket jeg ikke være en del av det møtet lenger. Så fem-ti minutter etter at kameraten min forlot lokalet, gjorde jeg det samme.

La meg få det klart; jeg dømmer ingen. Og jeg vet at dette er mennesker som elsker Gud, og ønsker å tjene han.

MEN; når begynte evangeliet å handle om å lage show? Vi kristne har modernisert gudstjenestene våre så mye, at jeg begynner å bli bekymret for om det blir "støy i kommunikasjonen". For i alt det profesjonelle, så forsvinner det personlige. Det nære, sårbare, ekte. Det menneskelige.

Har vi virkelig blitt så preget av samfunnet rundt oss, at vi tar på oss en maske når vi går på møte? En maske av vellykkethet? Alt skal være så bra.

Men jeg undrer meg.. Hvorfor kommer folk til kirken? Fordi vi har det kuleste showet? Den beste teknikken? Det proffeste bandet, med de folkene som virkelig ser åndelige ut?

Hvis vi fjernet det tekniske, fjernet instrumentene, fjernet lyd, lys, røyk.. Tok av oss den åndelige masken som gjør at bønn, lovsang og forkynnelse, - ja, ned til det å håndhilse på hverandre... at det tilgjorte faller bort.

At vi står igjen, nakne.. Som dem vi er... Tørr vi det? Tørr vi å være så sårbare, at vi legger gudstjenesten i Guds hender, og stoler på at han kan skape noe utav ingenting annet enn våre villige hjerter?

Kan vi slutte å forkynne i tema, og heller få høre fra Guds ord? For det er faktisk bibelen som er aktuell for oss alle. Forkynnerens egenproduserte tale om "hvordan leve som kristen" "hvordan bygge menighet i 2012"... det er nettopp det. forkynnerens egne ord. Og de når bare noen få.

Kan vi være så snill å kutte ut glorifiseringen av menigheten, og innse at det faktisk ikke handler om menigheten, men om Jesus? Det er JESUS vi skal gi til folk, ikke menigheten! Det har jo blitt et salgs-show! Vi selger menigheten vår til verden... Og bruker alle triks i boka for å lokke folk til å komme...

Ja, jeg vet vi synger om Jesus, til Jesus, snakker om Jesus, ber til Jesus.. Men vi er så opptatt av innpakningen, at gaven forsvinner i alt gavepapiret, i alt glitteret...

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar