Ensporet Ultralydebatt!

Den medisinske utviklingen er kommet for å bli. Det er menneskets iboende tro på fremskritt og er helt avgjørende for å redde liv og utvikle medisiner. Denne utviklingen må være der og kan ikke stoppes. Men denne utviklingen fordrer oss også på å endre måten, tekningen og løsningen rundt hvordan vi gir omsorgen på og bør bevege seg i takt med de medisinske utviklingene. Innføring av tidlig ultralyd er også et eksempel på dette. Mens vi graver oss ned i en ensporet debatt her i Norge, har både Frankrike, England og USA tenkt på løsninger og valgmulighetene til foreldrene som får en knusende dom over sitt barn i mors liv. Det er en kvinnes rett til å velge, og debatten om sorteringssamfunn blir overskygget av det faktumet at man samtidig må tenke på å gi løsninger til omsorg for valgene som tas, uansett hva som velges! Det legges også opp i denne debatten til en snikende stigmatisering av barns diagnoser og tilstander fra mors liv av. Det er ok å legge til rette abort som en løsning for at man skal få abortere et barn med Downs og andre tilstander som Trisomi 13 og 18? Og det er ok å bruke utallige penger og ressurser på fostermedisin for å redde et barns liv i mors liv, så lenge det er knyttet til en ”statusdiagnose”? Hvor er logikken? Et barn, er uansett så mye mer enn en diagnose.

Når et foster er dømt til å dø, finns det noe alternativ i dagens helsevesen enn abort? På samme tid som man har fosterdiagnostikk og nå debatterer forslaget om ultralyd fra uke 12, vil det samtidig være flere foreldre som vil oppleve og kommer til å oppleve å få knusende nyheter om deres ufødte barn! Når dødelig fosterdiagnostikk blir gitt, vet foreldrene ofte ikke hva de skal beslutte og står foran en enorm krise og vanskelig valg. Det kan virke som evnen til å diagnostisere, betydningen og funnene av dette, kommer foran evnen og løsningen til å gi omsorg for disse familiene og deres babyer. Skal man gjøre det ene, må man også kan tilby alternativer, uansett hva foreldrene velger ved alvorlige funn. Mange foreldre som venter barnet de bærer har allerede knyttet sterke bånd og fått relasjoner til det ufødte barnet. De har følt bevegelse, hørt hjerteslag, blitt kanskje til og med blitt kjent med fosteret gjennom ultralyd og har store forhåpninger for livet i magen.

"Hvor mye er for mye å bære "er veldig personlig definert, en beslutning som er bundet både i det åndelige, sosiale, emosjonelle og kulturelle påvirkninger, noe som ser ut til å være helt fraværende i debatten om fosterdiagnostikk og forslaget om tidlig ultralyd.
Mange foreldre finner seg bokstavelig talt på denne veien alene fra det punktet det er gjort alvorlige funn, og når det kommer til valg - noen velger å fortsette svangerskapet nettopp ut fra de åndelige, sosiale, emosjonelle og kulturelle påvirkninger uten verken forståelse eller støtte for dette. Andre "Velger" og kanskje kjenner seg presset for og terminere(avbryte) fordi det ikke finnes noe annet alternativ.Det ogterminere, bli ferdig med det, spare seg selv sorgen, ser ut som er det valget som er gitt, akseptert og nesten påstått som en løsning. Kan vi da kalle dette å bli gitt et valg? I virkeligheten er dette vel ikke å unnslippe sorgen og smerten, ved verken å avslutte svangerskapet eller at man tar en risikoen for å få en spontanabort, dødfødsel eller at babyen kan dø kort tid etter fødselen.

Med et lindrende tilbud for barn og familier fra mors liv av, ville man kunne forplikte seg til å følge barnet og familien på den korte reisen, selv når det synes å være et fravær av håp. Ved å gå sammen med disse familiene gjennom svangerskap, fødsel og død, ære barnet samt babyens familie. Ved å hjelpe foreldrene å skape en minnerik opplevelse for seg selv og sin baby med støtte fra helsepersonell.For familiene som opplever å få et barn med en prenatal diagnose som er livstruende, bør det bli gitt et valg for Perinatal palliativ behandling. Et tilbud som kan veilede foreldre med det doble innholdet i sine mål - en planlegging for både det beste og verste. Forbereder både fødsel og muligheten for døden. Siden palliativ omsorg ikke bare skal være forbeholdt voksne, er det behov for dette i begynnelsen av livet også, når livet og døden deler hverandres selskap.

Et barn som skal dø er aldri lett å forholde seg til, selv for profesjonell. Det gir ofte sterke møter som kan gi varig innvirkning. Det som kan utgjøre en forskjell er hvordan man er tilstede til å ivareta foreldrenes grunnleggende behov på det tidspunktet de møter den vanskelige situasjonen. Ved å bringe prenatal palliativ kunnskap, medfølelse, menneskelighet, og praktiske ideer inn i fosterdiagnostikken, vil man på lang vei sørger for en trygg setting for de som er påvirket av at barnet kommer til å dø. Ved å forstå ordene de hører og ved å kunne gi dem valget å bære fosteret frem. Hvordan foreldrene blir behandlet, vil de bære med seg i årevis. Noen vil kanskje bærer med seg dette til slutten av sitt eget liv på et hospice som eldre. Sigmund Freud sa til sin kollega som mistet et barn: “det kan være håp i sorgen som følger slike korte liv. En håper at dette korte livet vil bli husket av andre - og at man ikke glemmer at det er et tomt rom som ikke kan fylles. Et kort liv er også et liv og derfor bør perinatal palliativ behandling gitt som et valg og et alternativ, samtidig som  man innfører tidlig ultralyd, offentlig eller privat.

På vegne av organisasjonen, Ja til lindrende enhet og omsorg for barn. Grunnlegger og leder, Natasha Pedersen.

[ www.palliativbarn.no ]