Velferdsordningene - bærekraftig utfordrende?

Det første jeg vil sette spørsmålstegn ved er sykefravær og sykelønn. Sykefraværet i Norge er på opp mot 8 %. Det har økt jevnt og trutt siden 2000, og kraftig siden begynnelsen av 1990 tallet. Dette til tross for tiltak for å redusere sykefraværet (IA avtalen i 2001 og endringer i Folketrygdloven 2004).

Det er spesielt to forhold ved det norske sykefraværet som er alarmerende;

1: Vi er friske, og blir stadig friskere. Helsemessig.

2: Vi har hatt en sterk økning i uføretrygdede. Det burde ført til redusert sykefravær.

Ad. 1, Helsemessig friske men arbeidsmessig syke.
Dette er kalt "den norske syke". Her kan sies mye, men det handler til syvende og sist om hvordan vi takler helseproblemer. Det er da viktig å være klar over, og avgrense hva vi snakker om. For det er klart at det finnes syke som er for syke til å jobbe. Vi kan derfor dele befolkningen inn i fire hovedgrupper: 1; de som er syke, men som likevel jobber. 2; de som er for syke til å jobbe, og som mottar sykepenger eller uføretrygd. 3; De som ikke er for syke til å jobbe, og som jobber, og 4; De som ikke er for syke til å jobbe, men som likevel mottar sykepenger eller uføretrygd. Det er den siste gruppen vi her snakker om. Og de finnes.

Hva er det da som gjør at det finnes dem som ikke er for syke til å jobbe, men som likevel mottar sykepenger? Kanskje ligger svare i incentivene. For om det er slik at ”kostnaden” ved å bli sykemeldt er mindre enn ”fordelen” ved å stå i jobb, vil det være forlokkende å ty til sykemelding. Derimot, om kostnadene ved å være sykemeldt blir større, vil kanskje flere velge å fortsette i jobb.

Til nå er tiltakene for å redusere sykefraværet rettet mot arbeidsgiverne, og ikke arbeidstakerne.

Ad. 2, Sterk økning i uføretrygdede.
De siste tiårene har flere og flere arbeidstakere med dårlig helse blitt satt på uføretrygd. Det betyr altså at de sykeste av oss blir satt utenfor arbeidslivet. Effekten av dette på sykefraværet burde vært at det gikk ned. Fordi er man uføretrygdet er man jo ikke lenger sykemeldt. Man er satt utenfor.

Det alvorlige er at både uføretrygdede og sykemeldte øker. Det har ikke ført med seg noen nedgang. Tvert imot. Bare dette alene bør få oss til å ville se på sykelønnsordningene.

Hva er problemet?
Er dette noe problem? Helt klart. Den individuelle siden ved det vil jeg ikke gå inn på, men tar for meg den samfunnsøkonomiske. For spørsmålet er kort og godt, har vi råd til å fortsette som nå?

Veksten i velferdsutgifter blir formidabel de neste tiårene. I 2060 er det anslått at avkastningen fra pensjonsfondet vil utgjøre halvparten av kostnadene til alderspensjoner. Da har vi ikke regnet med sykelønns- og uførekostnadene. Veksten i sykelønns- og uførekostnader har, målt i 2008 kroner, gått fra 60 mrd. I 1991, til over 140 mrd. I 2008.

Skal dette kunne dekkes inn har vi derfor tre valg; kutt i offentlige tjenester og velferdsgoder, øke skattene eller å bruke av kapitalen i oljefondet. I realiteten er ingen av de to siste mulige løsninger.

For å få redusert sykefraværet må det gjøres noe med incentivene overfor arbeidstakere. Tiltak fra Regjeringen har til nå dreiet seg om arbeidsgiverne, og et forsøk på å skyve mer ansvar over på dem. Dette skal gjøre at arbeidsgivere bidrar til et arbeidsmiljø som får ned sykefraværet. Så langt har det ikke lykkes. Skyver man mer ansvar over på arbeidstakerne treffer man bedre for å oppnå det resultatet man ønsker – redusert sykefravær.

Det må gjøres noe med velferdsordningen, slik at de blir bærekraftige. Hvis ikke vil velferdsordningen kvele oss.