En filosofiprofessors tøyelige begreper om mord

Kronikken i Aftenposten inneholder en del høyst originale innfallsvinkler: Blant annet problematiserer Saugstad rundt kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp, satt opp mot det han kaller"fosterpersonens rettsmoralske / positive krav på å bruke hennes kropp / livmor". Problemstillingen er så søkt at den antakelig bare kunne komme fra en filosof. Hvor skulle fosteret ellers henvende seg hvis det forholder seg slik at det har et genuint ønske om å bli født?

I kronikken har Saugstad også følgende resonnement (som han forøvrig bruker mesteparten av kronikken på å utdype og begrunne):

"Abort er ikke mord. For det første er det vesensforskjellig å drepe en person og et foster som ennå ikke er blitt en person."

Kan filosofiprofessor Saugstad vennligst forklare logikken i følgende raritet i norsk lovgivning:

Abortloven fastslår at et foster som er 11 uker, 6 dager, 23 timer, 59 minutter og 59 sekunder gammelt, ikke skal defineres som et menneske (eller en "person" som Saugstad tydeligvis er mer bekvem med å kalle det).

I det øyeblikket fosteret krysser den magiske grensen som heter 12. svangerskaps-uke, blir det imidertid ørlite grann menneske - akkurat såpass mye at moren ikke har rett til å velge abort helt på egen hånd. Nå skal nemlig en lege eller en nemnd vurdere hennes anmodning om å få innvilget abort, fordi fosteret hun bærer på altså er blitt en liten anelse menneskelig og ikke lenger bare er en utvekst i livmoren.

De neste ukene blir fosteret så gradvis mer og mer et menneske, med mer og mer menneskeverd. Etter utgangen av 18. svangerskapsuke er fosteret blitt såpass mye menneske at det ikke lenger kan aborteres i følge abortloven. Unntaket er hvis fosteret f.eks. har downs syndrom. Da er det fortsatt så lite menneskelig at det faktisk kan aborteres helt opp mot 30. svangerskapsuke.

Dermed begynner ting virkelig å bli problematisk for Saugstad og hans meningsfeller. Det hender nemlig ikke så rent sjelden at slikë senaborter blir mislykket. Det aborterte fosteret viser klare tegn på liv, og det må vel¨selv for Saugstad bety at vi har å gjøre med en "person" som er i stand til å leve utenfor morens kropp.

I Sverige løses dette problemet ved å gi det aborterte fosteret en giftsprøyte som endelig tar livet av det. I Norge dokumenterte TV2 så sent som på midten av 90-tallet at senaborterte fostre som viste livstegn, ble lagt inn på kalde vaskerom til de døde. Jordmødre ved Haukeland sykehus sto fram i Dokument 2 og fortalte at de hadde vært med på slike mislykkede senaborter, og fortalte om de samvittighetskvalene dette ga dem i etterkant.

Jammen må man være professor i filosofi for å forklare hvordan slikt barbari kan forenes med at vi liker å kalle oss et sivilisert samfunn. Sannheten er at vi etisk sett har beveget oss tilbake til vikingtiden i disse spørsmålene. Da ble ikke uønskede barn lagt inn på et vaskerom for å fryse ihjel. De ble lagt ut i skogen for å dø. Var de heldige, kom ulv eller bjørn og forkortet deres lidelser