Ødeleggende sarkasme

Det er sagt av mediefolk at sarkasme eller ironi er en sentral verdi i den generasjonen som er toneangivende nå. Spydighet og foraktelige måter å snakke på er blitt som et morsmål i mange sammenhenger. Det påstås at hvis du lytter til en gruppe av personer under 40 år som prater uformelt sammen, vil de temmelig sikkert i løpet av 30 sekunder komme med en sarkastisk vittighet eller en overdrivelse som får folk til å rulle med øynene. Vi liker spesielt å være spydige mot autoriteter, enten det er kjendiser eller politiske ledere.

Sarkasme og uærbødighet er så populært at noen politikere bare syns det er fint å komme på tv-show der de blir raljert med. Det gjelder å være med på leken. Ironi er «in» i den offentlige og private samtalen.

Kan det være at sarkasme og ironi invaderer også kirke og menighet, forkynnelse og kristen samtale, ja også på blogger og i kristne medier?

Det er noe med ironien som innebærer tvetydighet. Man kan si noe, og viser det seg at det er stygt eller sårende, kan man dekke seg bak at det bare var en spøk. «Beklager at du ble støtt.» Dermed har man en dobbel utgang fra ethvert utsagn. Vi blir trygge når enhver fremsatt påstand uansett kan tas som en fleip.

Den unge forfatteren og redaktøren Skye Jethani fra Chicago er opptatt av sarkasmen i tiden og lurer på hvor den egentlig kommer fra. Hvorfor preger den vår generasjon, mens andre generasjoner var preget av en sterk arbeidsetikk eller frie og selvstendige meninger?

Redaktør Jethani har en teori om at dagens sarkasmetoner stammer fra sinne og frykt. Da dagens unge var barn, brøt foreldrene løftet om å stå sammen i gode og onde dager. På en brutal måte lærte barn og unge at verden er ikke et trygt sted. Hvem som helst kan komme til å trampe på deg. Hjertene er blitt sårbare. Sarkasmen bygger opp en beskyttelsesvegg.

Sarkasmen er blitt en sosialt akseptert forsvarsmekanisme. Gjennom den kan en lette på trykket av sinne og frykt som mange føler i en farlig verden, der til og med de trygge holdepunktene familie, kirke og styresmakter har sviktet i å holde sine løfter.

Vi er en generasjon preget av oppløste hjem. Vi er en generasjon preget av kirker som ikke vil stå for den troen de alltid har stått for. Vi er en generasjon som har opplevd politikeres løftebrudd på bred front. Vi er en generasjon som møter grådige bedrifter og konserner som utnytter at du ikke står på krava, og yter rettferdighet bare når maset blir stort. Når ikke noe er hellig, blir alt profant.

Poenget er ikke at vi skal være gledesdrepere. Men når vi tenker på skjult sinne og frustrasjon i kulturen vår, er det da tjenlig at kristne blir like sarkastiske som alle andre? Kanskje vi ikke skal bli mer kule ved å bli spydige og sarkastiske, men bli forbilder i en trygg, åpen kommunikasjon der ingen er i tvil om hva vi mener?