Paven, filosofen og sjaria

Men det er ikke dette det handler om, men om offentlig lovgivning. I et multikulturelt, eller heller multireligiøst samfunn, (noe vel ethvert samfunn er idag) hvor man også skal ha religionsfrihet og toleranse, må enhver lovgivning basere seg på felles referanserammer. (Og for de som måtte lure, joda jeg ønsker religionsfrihet og toleranse) I stor grad bygger jeg mitt syn på dette synet dette spørsmålet og denne problemstillingen på påvirkning fra diskusjonen mellom pave Benedict XVI (Joseph A. Ratzinger) og den tyske filosofen Jurgen Habermas. Denne diskusjonen har vært viktig og nyttig for meg å ha lest og fulgt, og som nok har påvirket og formet mye av mitt syn på dette spørsmålet om en plass for religiøse argumenter inn i en sekulær setting.

[ LES OGSÅ: Mangel på religionsfrihet skaper hykleri ]

Nå er det jo slik at jeg er troende og praktiserende muslim. For meg er religion et viktig element i mitt arbeid og virke. Å hjelpe fattige og svake, å arbeide mot en uheldig utvikling i samfunnet og skape best mulige mellommenneskelige relasjoner, alt dette er ting jeg religiøst tar veldig alvorlig.

Like fullt ser jeg at mine religiøse begrunnelser ikke kan være utslagsgivende for noen andre enn meg. For at ulike religiøse personer, og ikke religiøse personer skal kunne ha en fornuftig meningsbrytning så må nødvendigvis begge kunne forholde seg til problemstillingen og bevege seg på en arena de kan ha en meningsfull samtale på.  Da er det gitt at argumentene må kunne føres på en felles arena, som nødvendigvis må være sekulær, fordi folk fra en annen religiøs tradisjon eller ikke-religiøse kan ikke forholde seg til noe som er en religiøs sannhet i en gitt tradisjon. Her må det og sies at sekulært her må forstås som ikke-religiøst, og ikke som enkelte ofte bruker det, nemlig «anti-religiøst».

Bakgrunnen for synspunktet kan imidlertid gjerne være religiøst for den religiøse. La meg illustrere med et enkelt eksempel som kanskje kan synes noe banal, men som illustrerer dette godt. Som troende muslim drikker jeg ikke alkohol. Jeg kan godt også mene at alkohol bør forbys. Jeg må ha lov til å mene dette. Ønsker jeg imidlertid at en slik lov skal vedtas av samfunnet må jeg greie å føre et sekulært argument som f.eks. kan være at alkohol fører til trafikkrelaterte ulykker, at alkoholbruk fører til vold og familietragedier etc. 

Jeg mener at islamske verdier (eller andre navn man måtte gi de samme verdier) er noe godt og sentralt for et samfunn å bygge på, men at argumentasjonen da må være på et fellesarena som da nødvendigvis igjen må være sekulær. Det vil si at det som omfattes av det jeg selv kan se som sjaria i lovgivningen er helt greit å kjempe for, enten det dreier seg om sosial rettferdighet eller ruspolitikk, men at argumentene for at vi skal kunne ha en felles dialog da må kunne føres ikke-religiøst.
Så mens jeg på en side ikke støtter lovgivning hvor begrunnelsen gis religiøst, så vil jeg gjerne delta i diskusjoner med og om de samme lovene om man greier å føre sekulære argumenter for de. Dette gjelder da lovgivning, noe helt annet er ens private liv, hvor man kan sette begrensninger og man kan ha kun religiøse begrunnelser for gitte handlinger (innenfor straffelovens rammer selvsagt) som ingen andre har noe med.

Jeg er ikke så opptatt av om noen kaller en slik samfunnsutvikling det ene eller det andre. Men for å bruke det overnevnte eksemplet, betyr det da at man har innført sjaria om vi evner å skape et samfunn hvor man forbyr alkohol fordi man forstår dens skadevirkninger? Avhenger sikkert av øyet som ser og hjernen som tolker.