Styres menneskene av "revirkreftene"?

De abrehamske religionene skiller menneskene i rettroende og vantro, i de rettferdige og de urettferdige, i de som kommer til himmelen og de som kommer til helvete, et menneskesyn som det nesten er ufattelig at noen kan ha, og som i sin ytterste konsekvens er mye mer diskriminerende enn den tradisjonelle rasismen. For hva kan være mer nedvurderende og mer diskriminerende enn å tro at de vantro og de ikke-troende skal oppleve evigheten i helvete?

Å ha slike holdninger burde være et problem for både jøder, kristne og muslimer. I slikt tankesett ligger en kime til mistro, konflikt, hat og uforsonlighet, et konfliktpotensial som det er vanskelig å finne maken til i ikke-religiøse sammenhenger. Og virkelig skummelt blir det hvis religionen blir styrende i samfunnet.

Styresett, som har et ikke-religiøst grunnlag, kan også være undertrykkende, slik en eksempelvis har sett når det gjelder facistiske, nazistiske og kommunistiske regimer.

Det er imidlertid en vesentlig forskjell på verdslige og religiøse styresett: en kan diskutere, kritisere og imøtegå verdslige styresett på en fornuftsmessig basis, hvilket er umulig når det gjelder de religiøse regimene, der henvisning til guddommelige befalinger og forordninger er egnet til å avvæpne alle former for kritikk og diskusjon.
 
Derfor representerer religionen en svært farlig kraft som de verdslige styresettene ikke har.

I vår tid er det først og fremst islam som har som målsetting å være en styrende og dominerende kraft i samfunnet, men det er også betydelige krefter innenfor kristendommen, især i USA, som aktivt arbeider for å re-kristne Amerika, slik det formuleres av noen av de kristne fundamentalistene.

De abrehamske religionene proklamerer at gud er allmektig - at han har all makt i himmel og på jord. I lys av en slik allmektighet er det forunderlig at gud ikke i utgangspunktet skapte det perfekte mennesket, et menneske uten ondskap og hevntrang. Ja - hvorfor i all verden skapte han ikke et himmelrike på jorda, der vi alle kunne leve sammen i fredelig sameksistens?

Det er foreløpig ingen som har kommet med en god forklaring på at en allmektig gud skulle finne det nødvendig å tillate syndefallet og all den elendighet som fulgte av det.

Tar vi i betraktning denne verdens ufred, kriger og mye annen elendighet, som naturligvis var et kjent og erkjent faktum også den gangen religionene ble til, måtte religionsstifterne modifisere oppfattelsen av guds allmektighet litt, og introdusere satan for å kunne forklare eksistensen av den menneskelige ondskap.

Således oppsto de onde kreftene som motsats til de gode kreftene og kampen mellom det gode og det onde ble til virkelighet, og på en slik basis kunne religionene ta form og gis et plausibelt innhold, og resten av historien kjenner vi jo.

Jeg har i andre sammenhenger fremholdt at revirkreftene til alle tider har gjort seg sterkt gjeldende i menneskets historie. Krefter, som er dypt forankret i menneskenaturen, slik de er det i dyreriket. Med revirbehov mener jeg enkeltmenneskets og grupper av menneskers grunnleggende behov for å ha et handlingsrom for utøvelse av individuelle og kollektive sysler, og med revirkrefter mener jeg krefter som arbeider for å styrke og utvide eller forsvare dette handlingsrommet, en adferd som historien har vist kan føre til store territoriale konflikter.

Mens løvehannen i dag vokter sitt revir med de samme virkemidlene som dominante hanner har gjort i tusenvis av år, har menneskets virkemidler undergått en formidabel forandring i løpet av den tilsvarende perioden; et sett av virkemidler, ikke minst av militær art, som har styrket og forsterket en aggressiv reviradferd.

Og ikke minst trer revirkreftene i virksomhet dersom det individuelle og grupperelatert handlingsrommet er utsatt for begrensende handlinger; slike krefter gjør seg gjeldende på alle plan, fra det globale planet i form av potensielt eskalerende konflikter som kan ha både et verdslig og religiøst innhold, til det lokale planet der enkeltmennesket føler sitt lille handlingsrom truet, eksempelvis ved introduksjon av stadig nye handlingsbegrensende forbud, jevnfør de mange utvidelser røykeloven har hatt i Norge.

Filosofen Zappfe, som var forholdsvis pessimistisk på menneskehetens vegne, sammenlignet ved en anledning mennesket og dets skjebne med den irske kronhjorten, som utslettet seg selv fordi den utviklet et så stort gevir at det ble umulig å ta seg fram i de irske skogområdene.

Han kan ha rett. Ikke minst fordi dominante religiøse krefter, både innenfor kristendommen og islam, har armagedon som et endetidsperspektiv. I bøkene ” Glorious Appearing”, og ” Nuclear War and The Second Coming of Jesus Christ” fremholder evangelisteneTim LaHaye henholdsvis Jerry Falwell at endetiden er nær, og at den er forbundet med en forbitret og nådeløs kamp mellom det gode og det onde, en kamp der det onde til slutt destrueres.

I Iran gjør presteskapet for tiden forberedelser for mottak av den siste profeten, hvis ankomst også varsler at enden er nær - med et tilsvarende skrekk-scenario.

Det er liten tvil om at de store religionene aktivt bidrar til forsterkning av revirkreftene, og all historie forteller oss at reviradferden trer i kraft og utvikles dersom det oppstår motsetninger i eller mellom samfunn. Og revirkreftene utgjør en eskalerende pådrivsfaktor som med nødvendighet fører til vold, hvis det ikke er mulig å dempe konfliktnivået.

Kulturskallet, også det moderne vestlige, er en tynn glasur, som fort kan slå sprekker, hvis verdier og væremåte blir sterkt utfordret.

Derfor er det av største viktighet å dempe konfliktnivået i samfunnet, blant annet ved at samfunnet ikke heterogeniseres for raskt. For de polariserende kreftene, drevet frem av de politiske ytterfløyene, har en innebygd dynamikk som entydig eksalerer motsetningene.