Verdidebatt

Sorteringssamfunnet er for lengst på plass

Da Lov om svangerskapsavbrudd (selvbestemt abort) ble vedtatt, ble sorteringssamfunnet innført i Norge. «Uønskede» fostere kunne fra da av utsorteres og destrueres, noe loven legaliserte og staten bidro til å realisere. Fremtredende politikere er i dag blitt urolige over det sorteringssamfunn som de mener er på vei. Men det er ikke på vei, vi har det allerede.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Loven om selvbestemt abort var et radikalt gjennomslag for det demokratiske frihetsideal. I vår sekularistiske kultur er det det frie og fornuftige mennesket som realiserer en fullgyldig humanitet. Derfor gjelder det å sikre friheten, ikke minst ved frigjøring fra tradisjon og autorititet. Abortloven skal sikre kvinnenes emansipasjon. Men viktigere enn den sosio-kulturelle og politiske friheten er likevel menneskets frihet fra natur. Naturen skal ikke bare tjene menneskets overlevelse, men også dets «lykke».Det forutsetter herredømme over og frihet fra naturen, noe vitenskapen og den moderne teknologien gjør mulig.                                                                                                                                       Fosteret i morens kropp er natur i prosess, som når sitt mål ved en fødsel. Men etter moderne syn kan prosessen true kvinnens frihet og «lykke». Demokratiet har overlatt til den gravide kvinnen å beherske og frigjøre seg fra denne (truende) naturvirkelighet, ved at hun kan få fosteret destruert som «uønsket». Men i alminnelighet er fosteret tvert imot «ønsket», og moren ser frem mot en lykkelig fødsel. Sett ut fra den ideologi som reflekteres i abortloven, gir moren med dette det naturgitte foster en «verdi», som det ikke selv har.  For det er i utgangspunktet bare en celleklump. Men moren fester altså merkelappen: «ønsket» på den. Etter fødselen kan samfunnet gi den merkelappen: menneske. Og celleklumpen får del i de menneskelige rettigheter. Å gi fosteret en ubetinget rett til liv, vil her være utenkelig, ja, meningsløst. En tilfeldig celleklump i en tilfeldig kvinnekropp kan ikke gis en slik universal rettighet. Det vil i tillegg frata kvinnen friheten og underlegge henne en determinerende naturprosess.                                                                                                                                             Sett i det rasjonalistisk-liberalistiske perspektiv er den moderne fosterdiagnostikk et kolossalt fremskritt. Den gir moren kunnskap, slik at hun kan gjøre et rasjonelt og informert valg, noe som er svært viktig i følge den demokratisk-liberale ideologi. Slik kunnskap bør naturligvis være tilgjengelig så tidlig som mulig i svangerskapet. Når man reagerer negativt på at fostere med Downs syndrom eller med "galt" kjønn blir sett på som "uønsket" og destruert, kan det aldri bli noe annet enn en ren privatmening og som sådan irrelevant ut fra abortlovens forutsetninger. Dens "etikk" består i å sikre den gravide kvinne frihet over natur. Hvordan hun bruker friheten, hvilke grunner hun har til å få et foster fjernet, er unndratt etisk vurdering fra det offentliges side. De grunner hun har, er unndratt offentlighetens innsyn og kunnskap. Her står vi overfor et i prinsippet "hemmelig valg". Om politikere vil omsette sin angst for sorteringssamfunnet i politikk, må de derfor ta abortloven opp til en ny prinsipiell vurdering.            Har man et kristent menneskesyn, ser man med forferdelse på at legal og statsadministrert abortpraksis sanerer samfunnet for mennesker med Downs syndrom. Men ut fra den sosio-kulturelle utopi som det sekularistiske demokrati streber mot, kan mennesker med kroppslig eller mentalt handikapp aldri bli virkelig "lykkelige". Da er det lett å trekke den slutning at de heller ikke burde vært født. Å bidra til at de ikke blir det, synes derfor naturlig og i tillegg økonomisk fordelaktig. Det sekularistiske menneskesyn blokkerer ikke for en slik vurdering og en slik praksis.                                                                                        I debatten om fosterdiagnostikk er man blitt konfrontert med virkeligheten – fosteret som virkelighet. Og med de virkelige virkninger av selvbestemt abort. Mange frykter "danske tilstander", et samfunn sanert for mennesker med Downs syndrom. Til hengere av selvbestemt abort iler til og forsikrer at mennesker med dette syndromet virkelig er "ønsket" av og i samfunnet. Men da står man tilbake med det paradoks at disse er "ønsket", mens man tillater at tusener av andre uten slik diagnose blir destruert. Man kommer ikke bort fra slike og lignende absurde paradokser uten at statssamfunnet ved lov slår fast at alle ufødte fostere har rett til liv uansett fysiske og/eller psykiske karakteristika.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt