Verdidebatt

En hyllest til en øy i Ryfylke

En liten øy i Finnøy kommune. 130 fastboende, som er avhengige av båt og bilferje for å komme noe sted. Et bittelite samfunn der alle kjenner alle, og dermed vet hva alle driver med. Et samfunn som er preget av jordbruk og bedehus. Her vokste jeg opp

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette er min hyllest til mitt barndomshjem.

Hva er det som er så viktig å få fortalt om dette samfunnet, og  oppveksten? Jo, jeg vil gjerne få fortalt om et samfunn, om enkeltmennesker og om en kultur som tar vare på hverandre, og som bryr seg. Og da mener jeg ikke først og fremst å bry seg i samme forstand som bygdedyret, men at folk virkelig bryr seg om hvordan hver enkelt har det. Ja, sier du kanskje, slik er det da også i urbane strøk. Ja, det er det helt sikkert. Jeg vil bare få sagt at jeg setter veldig stor pris på det jeg fikk med meg fra min oppvekst på denne lille øya.

Bygda i Norge blir ofte fremstilt med en beskrivelse av bygdedyret. Alle vet hva alle gjør, og alle har en mening om alle. Baksnakking på hjørnet av butikken er en populær fritidsaktivitet. Ja, det finnes. Men bak dette finnes det jeg husker best. Jeg vokste opp i et samfunn der alle brydde seg om hverandre, fordi vi alle var avhengige av hverandre. Vi var få, og kanskje betydde det at vi innerst inne visste at vi ikke ville miste èn eneste en.

Det som kanskje slår meg mest er dugnadsånden. Da tenker jeg ikke på dugnadsånden som i kakebaking til idrettslaget, eller dugnad i borettslaget. Jeg tenker på det jeg velger å kalle nabodugnaden. Jeg lærte i min oppvekst at dersom naboen skulle til med et prosjekt, så hoppet vi over steingjerdet, og hjalp til. Ikke på timebasis. For ved neste sving var det vi som hadde et prosjekt. Da kom naboen over til oss. Dere må ha vært heldig med naboen sier du? Ja, svarer jeg da. Og kan samtidig si at det gjaldt flere enn naboen.

Som 14 åring hadde jeg for første gang ansvaret alene for gård, kyr og melking da min far var bortreist noen dager. Han skulle på sauesanking. Ansvaret tynget. Jeg kjente det bokstavelig talt på skuldrene, og sov ikke særlig godt disse dagene. Mye kunne gå galt. Flere kyr skulle kalve, og ikke minst skulle 13 kyr hentes inn fra beite. De skulle bindes på sin spesielle bås. Av klassens minste 14 åring. Men innerst inne visste jeg at dersom jeg fikk problemer med noe, var det bare å hoppe over steingjerdet, og spørre naboen om hjelp. Og han smilte og slapp det han hadde i hendene.

Jeg husker også spesielt godt somrene. Slåttonn. En sommer lå store mengder høy flatt og var knusktørt. Men horisonten var i ferd med å bli blå. Mørkeblå, og etter hvert svart. Vi kunne høre tordenværet. Hjelpe meg, vi må få inn høyet. Alle sprang til, og vi arbeidet på spreng, men innså etter hvert at vi ikke ville klare det. Uværet nærmet seg for fort. Vi kunne nesten lukte regnet. Men med naboers hjelp fikk vi det i hus før regnet styrtet ned. Høyet ble berget. Vi kunne stå inne på låven, se på regnet og puste lettet ut, mens vi løste verdensproblemer. Helt til min mor kom og kunne forkynne at kaffen var klar og maten sto på bordet. Alle måtte komme inn. Naboene også.

Slik husker jeg det. Vi levde tett på hverandre, og lærte at det å hjelpe til er helt naturlig. Små bygder og øysamfunn der uenigheten til tider kan være stor om hvor en gjerdestolpe skal stå, har likevel dette ved seg at vi alle vet at vi ikke kan, eller vil, miste èn eneste en. Derfor vil jeg gi min hyllest til mitt barndomshjem – Halsnøy i Ryfylke. En perle, ikke bare på grunn av skjærgården og naturen, men mest på grunn av de som bor der. En øy med en befolkning som er hardtarbeidende og travle, akkurat som i byene. Et folk som ikke roper høyt, men som er usynlige for både media og maktelite. Som likevel har skapt et samfunn som er preget av sterkt samhold og medmenneskelighet. Jeg lengter nesten hjem…

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt