Mangel på religionsfrihet skaper hykleri

Mohamed Abdishazan løfter opp en meget viktig problemstilling (Vårt Land 09.01.)  vedrørende retten til å skifte tro. Vårt Land har også hatt flere artikler som har løftet dette frem, som innlegget fra Hanan i Galilea (Vårt Land 02.01.). Problemstillingen handler i korte trekk om muligheten muslimer har til å gå fra troen. Dette kan enkelte steder medføre straffereaksjoner, endog dødsstraff.

Jeg stiller meg i så måte helt bak felleserklæringen fra Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke om retten til å skifte tro. For meg har denne saken to ulike perspektiver, viktig på hver sin måte. Det ene handler om retten den enkelte har til å skifte tro, dette diskuterer Abdishazan grundig og godt. Men religiøst sett er det for meg minst like viktig hva et slikt forbud gjør med de som er innenfor, de som fortsatt tror. Hva slags samfunn skaper vi da?

Ikke tvang til tro. Et menneske kan ikke tvinges til å tro, for meg er denne enkle sannheten enkelt og tydelig definert i muslimenes hellige bok, Koranen: Det er ingen tvang i religionen (2:256). Man kan selvsagt tvinge noen til å si at de tror, men dette blir kun falskt, og gagner hverken de troende muslimene eller de som skremmes fra å si at de ikke lenger tror. Ei heller er det slik at Gud er avhengig av at noen skal tro. Hva oppnår man så ved å straffe noen som ikke lenger har troen i sitt hjerte? Kun en ting, hykleri.

Det er heller ikke slik at dødsstraff for frafall er en forståelse som har vært dominerende i de store muslimske massene gjennom tidene. Ofte må vi også se på hva som legges i begreper. Gjennom tidene har mye av denne diskusjonen egentlig dreid seg om forræderi, og ikke frafall i seg selv. Hvorvidt dette er riktig eller feil er en annen diskusjon, men det blir feil og uærlig når man blander dette sammen med frafall. Nå skal det sies, enkelte tolker selv det å stå frem som eks-muslim som forræderi, en tolkning jeg mener er helt horribel og feil. Med fare for å gjenta meg selv, «det er ingen tvang i religionen», og å tvinge noen til å la være å snakke om og være åpen om sin tro, kan ikke sees på som noe annet enn nettopp «tvang i religionen.»

Forsure. Men samtidig opplever man som muslim at når man er skarpt uenig med en del av de eks-muslimene som Abdishazan løfter frem (Ayaan Hirsi Ali, Wafa Sultan og Maryam Namazie) så møtes en ofte med å bli plassert i samme kategori som mennesker som ønsker å ta livet av dem. Dette er grep som kun er med på å forsure og forvanske debatten. Det må være mulig å kritisere en del av standpunktene disse fremmer uten at man tas til inntekt for noe annet. Her er jeg helt enig med Abdishazan.

Med til historien om vold mot folk som har forlatt islam ved et norsk asylmottak hører det også med at en lokal imam har dratt ut og snakket med folk og tatt avstand fra voldsbruken. Her er jeg enig med Abdishazan i hans krav om at det er en uttalelse som strekker seg ut til at man gjør dette i praksis.

En ting som er av interesse er at muslimske fanatikere og folk som hater islam ofte har en islamforståelse som ligner på hverandre. Den deles altså ikke av den store majoriteten av muslimer.