En tro for meg

«Det er et spørsmål om hva som er riktig for deg», sier prinsesse Märtha Louise. Der treffer hun vår tid rett på spikerhodet.

I dag vil tusenvis av mennesker samle seg i lokalene til Norges Varemesse på Lillestrøm. Mange vil stille i kø for å høre Märtha Louise fortelle hvordan du kan møte din skytsengel, med tilhørende meditasjonsøvelser. Senere vil nok mange høre prinsessens svigermor snakke om stjerner og krystaller.

Tilbudet på alternativmessen framstår som mangfoldig og uoversiktlig. «Nyåndeligheten» er ingen entydig religion. Tvert om handler det om at du skal plukke det som gir mening for deg. Begrepet «personlig kristen» er kommet i vanry. Men tanken om at livssynet må være personlig - og bare kan være det - har seiret.

Likevel vil sannsynligvis flertallet av de som vandrer rundt på messen, være medlemmer i Den norske kirke. I likhet med prinsessen ser de ikke det som noe problem. «Du har den kristne tro, og så kan du i tillegg ha åndelige opplevelser uten at det går på tvers av troen din», sier Märtha Louise til A-magasinet. Til Vårt Land sier hun at hun er glad for den kristne oppdragelsen sin og vil gi det videre til barna sine.

Dogmene.Til tross for det ytre mangfoldet er det noe veldig likt over de fleste tilbudene du møter i den alternative åndeligheten. Det ligger noen dogmer til grunn: Troen på at det finnes en åndelig

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

virkelighet vi kan komme i kontakt med, på reinkarnasjon, et panteistisk gudsbilde («Altet, Den Ene, Gudinnen eller Guddommen» som Märtha Louise formulerer det) og avvisningen av at vi trenger frelse for å få del i det guddommelige. Det er ikke dette jeg leste i «Vedkjenningsskriftene åt den norske kyrkja» da jeg tok kristendom mellomfag.

Den grunnleggende likheten i det alternative, er tilnærmingen til det åndelige: Det handler om opplevelser og metoder som skal gjøre meg til et bedre menneske i betydningen mer harmonisk, lykkelig og sunn.

«Alternativ åndelighet kan bli preget av en egoistisk og fragmentert forbrukerkultur. Da går vi rett inn i hovedstrømmen i et destruktivt samfunn. All åndelighet som ikke tar ansvar for andre, er egoistisk, og dermed heller ikke virkelig åndelighet.» Nei, dette er ikke et sitat fra en kristen kritiker - selv om det ligner på det Notto Thelle sa i Vårt Land på torsdag om at den alternative åndeligheten framstår som et tilbud til de unge, pene, velstående, velskapte og balanserte. Sitatet er fra et intervju jeg med to år siden hadde med alternativbevegelsens nestor i Norge, Øyvind Solum,

Men kanskje vi skal være forsiktige med å kalle dette for alternativt. Er det ikke snarere slik at vi snakker om en endring i det åndelige klima også i kristne kretser? Øyvind Solum minnet meg om at herlighetsteologien har samme tilnærming som mange nyåndelige: De rette åndelige prinsippene skal gi oss et harmonisk liv preget av helse og overflod.

Karismatikk. En annen parallell er den karismatiske vekkelsen. Det er knapt noen tilfeldighet at den kom samtidig med at nyåndeligheten blomstret opp. Der de nyåndelige har klarsynte, spådomskyndige og kanalisering av budskap, har karismatikken profetier og kunnskapsord. Musikk og dans som middel til å framkalle åndelig opplevelse finnes begge steder. Helbredelse ved håndspåleggelse likeså. Mer grunnleggende enn slike ytre likheter er paradigmeskiftet. Den ensidige fornuftsbaserte materialismen må suppleres av ånd og følsomhet, sier de nyåndelige. Kirken har latt seg fange av fornuftstroen og mistet av syne den åndelige virkeligheten, hevder karismatikerne. Og endelig er den personlige åndelige erfaringen som den viktigste erkjennelsesveien et viktig fellestrekk.

Men parallellene finnes også i motsatt ende av kirkelandskapet. Retreatbevegelsens vekt på åndelighet og stillhet og den mystiske erfaring som et trinn i den personlige åndelige utvikling, har også sine berøringspunkter til den alternative åndeligheten.

Ved å understreke det alternative har vi gått glipp av å se at vi står overfor en trend i tiden, som går på tvers av dogmatiske ulikheter. Derfor blir en  dogmatisk reaksjon utilstrekkelig. Det er allerede ti år siden Kirkemøtet vedtok at kirken må møte den åndelige lengsel. Men tiden har gått med til homofili, liturgi, forholdet til staten og prostereform.

På leit. Det er lett å føle seg skremt av auraer, chakraer og annet tankegods fra østlig religion. Men å avvise folk som vil tilhøre kirken fordi de drar med seg fremmede tanker, er en dårlig løsning. «Den som leter, skal finne», sa Jesus, og derfor må kirken tåle å ta imot folk som er på leit.

Men skal kirken ha noe å gi søkende mennesker, så er ikke tilpasning av kirkelæren til nye trender svaret. Å kommunisere i en uklar tid krever klarhet. Kirken trenger snarere å bevisstgjøre og aktivisere sin egen dogmatiske arv. Inkarnasjonen, forsoningen, oppstandelsen, forløsningen - alt dette må forkynnes og ikke minst forklares slik at det blir noe som angår oss og vår livsforståelse. Om vi skal ha noe å gi åndelig søkende, må dette være mer enn lærepunkter i et teoretisk byggverk, dogmene må være selve åndelighetens blodomløp som er integrert i liv og tro.

Det åndelige. Jeg skal også til Lørenskog i dag. Men ikke til Varemessen. Jeg skal til Skårer kirke, der Borg bispedømme skal snakke om hvordan kirken tar imot de som har det vanskelig eller føler seg utenfor. Det er ikke minst der tampen brenner. Som muslimen Abdul Aziz Ahmed sier i dagens Min tro-intervju: Det åndelige manifesterer seg i hvordan du behandler andre mennesker.