Ole Jørgen Anfindsen

172

ANC 100 år

I dag er det 100 år siden South African Native National Congress (SANNC, senere ANC) ble stiftet. Vårt Land spør i den forbindelse om ANC kan finne seg selv igjen.

Publisert: 8. jan 2012

I gårsdagens Vårt Land (side 2 - 3) finner vi en av de mest Sør-Afrika-kritiske kommentarartiklene jeg kan huske å ha sett i norsk presse på en stund, skrevet av Jon Magne Lund. Et stykke ut i artikkelen går Lund rett på sak når det gjelder utviklingen i landet etter apartheidregimets fall i 1994: «Men noe skjedde underveis: korrupsjon, nepotisme, tilløp til svart rasisme, forsøk på å dirigere mediene til lydighet. Et digert apparat med politikere og statstjenestemenn fikk stadig større biler, feitere hus og vaner preget av dyr luksus.»

Lund kommer så inn på forfatteren og aktivisten André Brink, som var en ivrig antiapartheid-aktivist, men som i dag fremstår som stadig mer betenkt over utviklingen (dessillusjonert er formodentlig et nokså dekkende begrep). Etter noen betraktninger om dette skriver Lund: «Og så ble det slik man ser rundt seg nå. Ufattelig vold, ufattelig udugelighet

Lund avslutter som følger: «Og hva skjer når Mandela om ikke lenge dør? Frykten er at Sør-Afrika skal utvikle seg som nabolandet Zimbabwe, der undertrykkelsen av menneskerettigheter er enorm, likeledes det moralske og økonomiske forfallet.»

Så lang Lund og Vårt Land, som fortjener honnør for å snakke åpent om den bekymringsfulle utviklingen i Sør-Afrika.

For egen regning kan jeg gjerne tilføye at jeg fortsatt heller i retning av å mene at dersom man skal forsøke å gjøre opp et totalregnskap for pro et contra siden ’frigjøringen’ i 1994, så har Sør-Afrika gått fra asken til ilden. Dette betyr ikke at jeg mener apartheid var et godt system (som jeg gjerne blir beskyldt for å mene når jeg ymter frempå om disse tingene); apartheid var utvilsomt et uakseptabelt system, både slik og sånn. Det jeg hevder er bare at et svart flertallsdiktatur med ANC ved makten er enda verre. Både for svarte og hvite. Som Ilana Mercer bemerker på side 15 i sin bok (mer om den nedenfor):

«It goes without saying that a condemnation of the New South Africa is not an affirmation of the Old. More crucially, realism is not racism. The undeniable reality is that, a decade since this abrupt transfer of power, the rule of the demos has turned a once- prosperous, if politically problematic, place into a lawless ramshackle.»

Eller som Mercer skriver i sin artikkel Don’t Believe Michelle Obama (min uthevelse):

«As "Into the Cannibal’s Pot" demonstrates, South Africa’s democratically elected African leaders are even more committed than their political predecessors—apartheid-era Afrikaners—to restructuring society around race. With one distinction:

More people are murdered in one week under African rule than died under the detention of the Afrikaner government over the course of roughly four decades.

Americans, who take for granted their domestic tranquility, can’t afford to finesse the fate of the dying Christian civilization at the tip of Africa. “Into The Cannibal’s Pot” compels them to stare into “The Heart of Darkness” that is the New South Africa, and by so doing, offers a cautionary tale:In their unqualified paeans to the will of the majority everywhere, Americans must understand that universal suffrage is not to be conflated with freedom.

As the democratic South Africa (and Iraq) amply demonstrates, political rights don’t secure the natural rights to life, liberty, property, and the pursuit of happiness; ink-stained fingers don’t inoculate against blood stains. Extant societal structures that safeguard life and property can always be improved upon. But once these bulwarks against mob rule and mayhem disintegrate, they are seldom restored. A civilized society, ultimately, is one in which the individual can go about the business of life unmolested. If he can’t do that simple thing, of what value is the vote?

The Apartheid-era, traditionally Western legal institutions, however flawed, were preferable to the Rambo Nation’s “rehabilitated” institutions, riven as they are by tribal feuds, fetishes, and factional loyalties. America's intellectual "Idiocracy"—the president and the "Untamed Ids" of the media, liberal, libertarian, and conservative—are egging on revolution in the Middle East. Post-apartheid South Africa should serve to remind this retinue of romantics that stable societies, however imperfect, are fragile. They can, and will, crumble in culturally inhospitable climes.

For better or for worse, societies are built slowly from the soil up, not from the sky down. And by people, not by political decree. Our unhappy trek through the wreck of the New South Africa begins with the facts, nothing but the facts.»

 

Into the Cannibal’s Pot

I fjor høst skaffet jeg meg en bok om post-apartheid Sør-Afrika, nemlig Into the Cannibal's Pot: Lessons for America from Post-Apartheid South Africa. Den er skrevet av en tidligere sør-afrikaner og antiapartheid-aktivist, nemlig Ilana Mercer:

Ilana Mercer is a writer, born inSouth Africa to Rabbi Ben Isaacson and raised inIsrael, where the family decided to move after Rabbi Ben Isaacson's anti-apartheid preaching and activism led to their harassment by South African security forces. She is a Canadian citizen currently residing in theUnited States.

Det er altså hennes fars aktivisme som skaffet familien problemer i forhold til apartheidregimet i tiden før 1994, og som gjorde at de valgte å flytte fra landet, men hun har tydeligvis også selv vært aktiv i kampen mot apartheid, og hun er fremdeles av den oppfatning at apartheidregimet var «repressive and reprehensible» (side 19).

Så skulle man kanskje tro at dette er en dame som de fleste her på VD gjerne låner øre til. Vel, la meg ile til og informere dere om at hun er libertarianer med et verdikonservativt grunnsyn, samt at hun referer til og samarbeider med nettsteder som Vdare og AlternativeRight. Hun omtales ellers ofte som paleoconservative, et begrep som altså står i kontrast til neoconservative (mange vil forøvrig mene at neokonservatisme i praksis ikke har så veldig mye med konservatisme å gjøre). Hun er med andre ord det endel her på VD foretrekker å kalle høyreradikal. Dere er herved advart.

Boken hennes har en etter min mening unødig provoserende tittel. Hun forklarer at tittelen er ment som en metafor, og dessuten inspirert av «Ayn Rand’s wise cousel against prostrating civilization to savagery», hvilket belegges med følgende sitat av Rand (kursiv som i Mercers gjengivelse på side 9, fete typer tilføyd av meg):

«In America, religion is relatively nonmystical. Religious teachers here are predominantly good, healthy materialists. They follow common sense. … The majority of religious people in this country do not accept on faith the idea of jumping into a cannibal’s pot and giving away their last shirt to the backward people of the world. Many religious leaders preach this today, because of their own leftist politics; it’s not inherent in being religious

 

Bokens motivasjon

Mercer gir ellers følgende begrunnelse for å ha skrevet boken (hentet fra introduksjonskapitlet, som er tilgjengelig på nett):

«So why is this book so very crucial at this juncture? Simply this: Although grisly horror stories have percolated into the popular press, the emetic facts about the New South Africa have never before been told. They must be! Into the Cannibal’s Pot fills this knowledge gap. This book, moreover, is crucial in curbing the naïve enthusiasm among American elites, and those they’ve gulled, for radical, imposed, top-down transformations of relatively stable, if imperfect, societies, including their own. As the example of South Africa demonstrates, a highly developed Western society can be dismantled with relative ease. In South Africa, this deconstruction has come about in the wake of an almost overnight shift in the majority/minority power structure.

In the U.S., a slower, more incremental transformation is under way. It began with a state-orchestrated, historically unparalleled, mass importation of inassimilable ethnic groups into a country whose creed is that it has no creed any longer. American institutions no longer assimilate immigrants.

Rather, they acculturate them to militant identity politics aimed at doing away with merit. Dissolving the American people and electing another, to paraphrase Bertolt Brecht, will likely erode American institutions further, and may well replicate on American soil the terrifying conflicts that mar the Third World. Ever the source of deafening demagoguery about the virtues of democracy, American leaders might wish to consider that, “Severely divided societies are short on community,” and “community is a prerequisite for majority rule.”

Still, American leaders refused to rest until South Africa became a democracy. And before that Zimbabwe. And after that Iraq. (They were not alone. I trace that chain of culpability in Chapter Seven, “The Anglo-American-Australian Axis of Evil.”) The consequences in each case have been catastrophic. While all people want safety and sustenance for themselves, not everyone is prepared to allow those whom they dislike to peacefully pursue the same. This maxim applies both to Mesopotamia and to Azania (the term once used for South Africa by the governing African National Congress). The time is historically ripe to challenge some of the central tenets of liberal democratic ideology through the prism of another democratic disaster: post-Apartheid South Africa.

If the sanctity of life is the highest value in a civilized society, then the New South Africa has little to recommend it. Societies are only as good as the individuals of whom they are comprised; individuals only as good as their actions. Democratic South Africa is now preponderantly overrun by elements, both within and without government, which make a safe and thriving civil society impossible to sustain. The salient feature of mass politics in the New South Africa is a government unable to control itself and unwilling to control a sinecured criminal class. As a consequence, sundered is the individual’s right to live unmolested.»

 

Apartheid Nostalgia

Og ’frigjøringen’ av Sør-Afrika har altså foreløpig kostet drøyt 300.000 menneskeliv. Her er noen utdrag fra avsnittet Apartheid Nostalgia (kursiv i original):

«To most Western observers, the new dispensation in this writer’s old home engenders unconditional praise the world over. For them, not knowing whether you’ll survive the day is but a spot of bother. Conservative columnists are as prone as anyone else to be nonchalant about the present situation. One of them described South Africa as “the greatest triumph of chatter over machine-gun clatter. It’s not perfect, and crime is at an all-time high in South African cities, but at least the massacres are a thing of the past and life goes on much better than before.” If by “massacres” our correspondent meant Sharpeville, where in 1960, panic-stricken policemen of the apartheid regime shot dead sixty-nine black demonstrators, why, in democratic South Africa that’s the daily carnage quota.

Few realize that during the decades of the apartheid regime a few hundred Africans in total perished as a direct and indirect consequence of police brutality. A horrible injustice, indubitably, but nothing approximating the death toll in “free” South Africa, where hundreds of Africans, white and black, perish weekly. Nor did apartheid’s casualties come close to the ANC’s during “the armed struggle.” Freedom’s forebears “necklaced” 400 non- combatants, and murdered hundreds more - Zulu opposition, state informers and witnesses, rural headmen, urban councilors, “and others perceived to be collaborators of the system or enemies of the ANC.”

 “Between 1976 and 1994,” writes Giliomee, “state agents deliberately killed between two hundred and three hundred people active in the struggle against the state.” It takes the free agents of democratic Azania only five days to deliberately kill as many of their fellow citizens.

Still fewer realize that during the decades of the repressive - and reprehensible -  apartheid regime, which ended officially in 1994, crime rates in South Africa were overall much lower; in whites-only areas they were not dissimilar to those in other Western countries. McCafferty, whose brief it was to compare “the number of murders in the ‘Old South Africa’ (under apartheid) … to the ‘New South Africa’ (post 1994),” counted 309,583 murders over the forty-four years spanning 1950 to 1993. In the first eight years of the “new democratic dispensation,” 193,649 people were murdered. In other words, under apartheid, on average, 7,036 people were murdered each year, a small number compared to the carnage under the ANCniks: 24,206 annually. The latter is the South Africa Police Service’s low-ball estimation, which both Interpol and the South African Medical Research Council have disputed.

The ANC government now claims that matters have improved and that it is winning the war on violent crime. The Democratic Alliance disputes this. The tiny, tokenistic, opposition to the “all-powerful black majority party” puts the ostensible drop in crime down to the fact that fifty-one percent of victims no longer bothers to report crime, given that corruption is rife, arrests rare, and prosecutions and convictions still rarer. Recent findings suggest that the SAPS’s optimistic, homicide statistics are not to be believed. As reported by The Economist, the Center for the Study of Violence and Reconciliation has confirmed the existence of a “pervasive pattern of (police) manipulation of statistic.” By an amazing coincidence, the reported decline in violent crime and the government’s 2004 announcement of its intention to cut such crime have dovetailed.

Doctored or diminished, the SAPS’s statistics spanning 2006 to 2007 reveal that 19,20229 South African lives were lost (population 43,786,11530) compared to the United States 16,57431 (population 303,824,64632). A yearly average of 19,202 murders (under democracy) still constitutes almost three times as many as 7,036 annual murders (under apartheid). Clearly, the era of apartheid remains a Golden Age with respect to the sanctity of life, for blacks and whites alike.»

For ytterligere udrag fra det aktuelle kapitlet, se her.

 

Svarte og hvite

Det er ikke populært å hevde at de enorme problemene Sør-Afrika har opplevd hele tiden (både før og etter 1994) har med raserelasjoner og raseforskjeller å gjøre. Det er ikke det at historiske, politiske og sosioøkonomiske faktorer ikke spiller en viss rolle; selvfølgelig gjør de det. Men disse faktorene utelukker selvsagt ikke at faktorer som har direkte sammenheng med menneskets natur, også gjør seg gjeldende.

Vi får et hint om dette i NRKs artikkel om jubileet i dag (min uthevelse, lenke i original):

«ANCs 100-årsjubileum er ikke bare en milepæl for ANC, men for all frigjøringsbevegelse i Afrika og hele det afrikanske folket. Vi ser fram til et vellykket jubileum, skriver president Jacob Zuma på ANCs nettside

I den ANC-artikkelen som NRK henviser til, bruker Zuma uttrykket «the African people the world over»; en direkte og nokså utvetydig referanser til folk av afrikansk herkomst over hele verden, eller, med andre ord, folk som tilhører den afrikanske rasen (som enkelte altså anser for å være et meningsløst begrep).

Mercer er inne på noe av det samme når hun forteller hva som skjedde da en australsk reporter intervjuet Essop Prahada, Minister in the Presidency (side 101, kursiv hos Mercer):

«When asked why poor whites were not eligible for BEE privileges [BEE står for Black Economic Empowerment, Sør-Afrikas kvoteringsregime], Prahada blasted the aforementioned Australian reporter: ”You are sitting here worrying about whites. Our main concern must be the millions of our people living in poverty.”»

På side 141 forteller Mercer om selveste Mandela, som i 1992 med knyttet neve synger: «We, the members of the Umkhonto, have pledged ourselves to kill them – kill the whites.»

Dette har man altså i ikke helt ubetydelig grad fulgt opp siden 1994. De av dere som tenker på Mandela som en uskyldsren, afrikansk messias-skikkelse, kan jo bruke et par minutter på å se YouTube-innslaget Nelson Mandela sings about killing whites.

Noen av dere vil kanskje innvende at dette bare er uskyldige talemåter. For det første er dette en form for argumentasjon som ikke klinger like godt i Norge etter 22/7. For det andre er det altså ikke så rent få hvite (inkludert svært mange kvinner og barn) som har fått merke realitetene i denne stofen på verst tenkelige vis.

Andre vil kanskje bemerke at Mandela kan ha vært under press i den aktuelle situasjonen. Mulig det. Men hva sier det i så fall om situasjonen i Sør-Afrika dersom det skulle være slik at selv ikke Mandela kunne sette ned foten og si at dette ville han ikke være med på?

Det har forøvrig en stund nå gått rykter om at sterke krefter i Sør-Afrika forbereder folkemord mot hvite så snart man er kvitt den relativt moderate Mandela. Som Jon Magne Lund spurte i Vårt Land i går: «Og hva skjer når Mandela om ikke lenge dør?»

 

Andres vurdering av Mercers bok

Her er et lite utvalg av de mange lovordene som er blitt Mercers bok til del:

“If you want to witness the end result of what in Americais called ‘diversity,’ you must read Into the Cannibal’s Pot. ‘Diversity’ is a euphemism for racial retribution administered mostly by guilty white liberals in universities, corporations, and government. It is a thoroughly collectivist notion that condones punishing the current generation of white males for the sins of the past. It’s most extreme form is practiced in post-Apartheid South Africa, and its effects are meticulously documented by Ilana Mercer (who also writes marvelously): rampant black-on-white crime, racist labor laws that have created ‘The world’s most extreme affirmative action program’; the confiscation of private property; economic socialism; state-sponsored terrorism; and, most sickeningly, the idolization of the corrupt and murderous Zimbabwean dictator, Robert Mugabe. The Western media ignore all of this because of their ideological love affair with the communistic African National Congress and, frankly, their support for many of these same policies.”

   - THOMAS J. DILORENZO, professor of economics, Loyola College, Maryland, author of the best-selling The Real Lincoln, Lincoln Unmasked, and most recently, Hamilton’s Curse

“Ilana Mercer’s well-documented, encompassing study is at once heartbreaking, infuriating, illuminating and instructive. Ethnic cleansing is underway in the once great nation of South Africa, but Americans hear nothing of it; they are deliberately shielded by the same parties that served to bring it about, the liberal elites in Western governments and the press who believe that white South Africans ‘have it coming.’ It is white guilt and the so-called right of black reprisal extrapolated to ghastly extremes; political correctness on steroids, and all in the name of craven progressive ideology. If the West is ever to occupy anything resembling moral high ground - not to mention avoiding this fate itself - it will have to come to terms with its part in South Africa’s demise, and the misery, degradation and naked horror of those who now suffer.”

   - ERIK RUSH, columnist and author of Negrophilia: From Slave Block to Pedestal-America’s Racial Obsession. Erik was the first to break the story of President (then Senator) Barack Obama’s ties to the militant, Afrocentric,Chicago preacher Reverend Jeremiah Wright.

Into the Cannibal’s Pot is well-written, courageous, and is clearly a strong socio-political tract on South Africa.”

   - IRVING LOUIS HOROWITZ, Hannah Arendt distinguished professor emeritus,Rutgers University,New Jersey

 

Konklusjon

Ilana Mercer har skrevet en bok som er skremmende, viktig og veldokumentert. Den viser hva som skjer når ønsketenkning gis prioritet over realisme. Alternativt kan man si at den viser hva som skjer når man nekter å forholde seg til etiske dilemmaer, og i stedet insisterer på at det finnes én og bare én riktig løsning.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Korrigering av tall

Publisert rundt 8 år siden

Jeg ser at det har sneket seg inn en serie med feil i et bestemt avsnitt (det dreier seg om fotnotenumre som har blitt med som vanlige tall). Her er det samme avsnittet, korrigert:

«Doctored or diminished, the SAPS’s statistics spanning 2006 to 2007 reveal that 19,202 South African lives were lost (population 43,786,115) compared to the United States 16,574 (population 303,824,646). A yearly average of 19,202 murders (under democracy) still constitutes almost three times as many as 7,036 annual murders (under apartheid). Clearly, the era of apartheid remains a Golden Age with respect to the sanctity of life, for blacks and whites alike.»

Kommentar #2

Tor-Olav Foss Baldersheim

76 innlegg  1162 kommentarer

Eier du ikke skam?

Publisert rundt 8 år siden

Det kan godt være at eksempler som Sør Afrika og nå Egypt viser at flertallstyre i lite utviklede, korrupte og splittede land ikke av seg selv gir den formen for fred, sikkerhet, frihet og velstand som man må kunne ønske, men det var likevel rimelig spesielle anmeldere du trekker frem.

Jeg mener, hva personer som skriver bøker som "Lincoln unmasked" og "Negrophilia" måtte mene om noe som helst er rimelig uinteressant, da de med sine titler forteller all verden hva de synes. Den første får man til å lur på om man ikke her har med en som vil ha slaveriet tilbake, mens den neste ser ut til å hate og forakte det meste som har med svarte å gjøre.

 

 

Kommentar #3

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Huff

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

På side 141 forteller Mercer om selveste Mandela, som i 1992 med knyttet neve synger: «We, the members of the Umkhonto, have pledged ourselves to kill them – kill the whites.»

Dette har man altså i ikke helt ubetydelig grad fulgt opp siden 1994. De av dere som tenker på Mandela som en uskyldsren, afrikansk messias-skikkelse, kan jo bruke et par minutter på å se YouTube-innslaget Nelson Mandela sings about killing whites

Her var det mye som burde vært kommentert - og jeg regner jo med at kommentarene kommer etter hvert.  La meg i denne omgang nøye meg med å påpeke at jeg synes det er ekstremt billig retorikk å trekke fram en youtube-snutt fra en "hvit" blogg, som har til hensikt å kompromittere Nelson Mandela!

Kommentar #4

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Billig retorikk

Publisert rundt 8 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.

jeg synes det er ekstremt billig retorikk å trekke fram en youtube-snutt fra en "hvit" blogg, som har til hensikt å kompromittere Nelson Mandela!

Det er Mercer som henviser til den aktuelle videosnutten i sitt fotnoteapparat (henvist til fra side 141). Hvem som har lagt den ut på YouTube har jeg ikke ofret en tanke; poenget er vel ganske enkelt at det her dokumenteres at selv sentrale personer i ANC synger denne typen sanger. Det er etter min mening interessant informasjon, og jeg ser ingen grunn til at denslags skal holdes skjult.

Så kan man selvsagt undre seg om en mann som Mandela er komfortabel med å bidra til antihvit rasisme, og om det finnes formildende omstendigheter som kan forklare at han står der med knyttet neve og synger hatsanger. Men samme hva svaret måtte være, er dette mildt sagt tankevekkende.

Kommentar #5

Tom Eivind Koveland

5 innlegg  314 kommentarer

Tankevekkende bok tydeligvis.

Publisert rundt 8 år siden

Jeg har ikke lest boka. Jeg vil heller ikke legge vekt på youtube-snutten. Til det synes jeg Nelson Mandelas opptreden overfor sine undertrykkere langt overgikk mine forventninger da han overtok makta. Jeg kan ikke tenke meg noen, hverken svart, gul eller hvit som hadde gjort noe tilsvarende. I 2004 var jeg på et treukers besøk i Zeerust, 30 mil nord for Johannesburg. Ingen hvit mann jeg snakket med så mye som antydet noe negativt om Mandela.

Jakob Zuma er en annen skål. Han tror han kan unngå AIDS ved å ta seg en dusj etterpå. Det skulle vel si det mest om ham. Kriminaliteten er skyhøy og drapsstatistikkene er etter hva jeg har hørt, ikke lenger offentlige. Tallene ble for pinlige. Når Mandela er borte, er den siste forsonlige skansen borte. Da er det bare å sette seg ned og vente oppgjørets time. For den tror jeg vi ikke har sett begynnelsen på engang, sannhetskommisjon eller ikke.

Kommentar #6

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Anfindsen søker alle bakveier for å spre sitt rasistiske budskap. Det begynner å bli kvalmende.

Publisert rundt 8 år siden

Det uspiselige ved dette Anfindsen-opus er selvsagt ikke at han påpeker at Sør-Afrika har problemer, for det har SA unektelig sin store andel av, noe jeg selv har vært med å påpeke i tre artikler -  her: "På besøk i boernes land", her: "Blant svarte og hvite og andre kriminelle", og her: "Afrikas massemorder". 

Det uspiselige er alle de bakveier Anfindsen må snike seg frem på for å spre sitt rasistiske budskap. Hans forhold til sannheten blir da også tilsvarende haltende. Det gir meg en berettiget mistanke om at Anfindsen egentlig ikke er særlig interessert i SA, men kun i å få spredt sitt ideologiske budskap. Da er usannheter like gangbare som sannheter. For det er en ren lapskaus av sant og usant i en så ugjennomtrengelig røre at man knapt vet hvor man skal begynne uten at hele dagen går med. Dette presterer endog Anfindsen å gjøre uten å få med seg det ene punkt som burde stått aller øverst på hans elendighetsliste, som er SAs problem nummer én, men som han i likhet med de fleste andre "glemmer":  Mer enn 20% hiv/aids-prevalens, i Cape Town opp mot 40 %, og som jeg har skrevet om her.

I sin misjon står Anfindsen nær en rekke hardneglede "hvite mohikanere" som fra sine eksil har satt store ressurser inn på å tegne et bilde av hvilken katastrofe SA er. Aldeles ukritisk spiser han av deres hånd. Anfindsen skiver at Apartheid ikke var noe ideelt system. Spørsmålet blir da: Gitt at problemene i SA er rasemessig betinget, hvordan ville et mer ideelt system for Anfindsen se ut? Spørsmålet er ikke retorisk, og jeg ber derfor Anfindsen svare på det. For Anfindsen må nødvendigvis ha gjort seg noen tanker om hva som gitt hans egne ideologiske forutsetninger ville vært et mer ideelt system for SA?

Det er svært mye jeg kunne kommentert til både Lunds og Anfindsens elendighetrsregnskap, bl.a. om maktkampen innen ANC. Det mange hadde håpt på og sett for seg - at ANC fra å være en plattform som kampen mot Apartheid ble ledet fra, under nye forhold ville bli fragmentert i en rekke nye demokratiske partier, har ikke skjedd. I stedet har partiet utviklet seg i hegemonisk retning og blitt ødelagt innenfra av de mange motsetninger det har under sin paraply. 

Verken Lund eller Anfindsen er imidlertid på linje med SAs siste hvite president, Fredrik de Kleerk, (i dag en høyt respektert mann også blant mange svarte), som hevder at SA har klart seg betydelig bedre enn man kunne  frykte. Dette er nemlig spørsmålet som først må stilles: Har det gått bedre eller verre enn man realistisk sett kunne forvente? Jeg er for min del ikke i tvil om svaret.

Snakk med hvem som helst av hvite i opplyste storbyer som Cape Town, Johannesburg og Pretoria, og de vil gi deg tilnærmelsesvis samme svar: Vi står overfor store problemer, men alt i alt har det gått bedre enn man kunne ha fryktet.

Spør man derimot de hvite med boerbakgrunn, blir selvsagt svaret oppskriftsmessig et annet. Jeg har besøkt disse miljøene og spurt dem ut selv. Dette er tøffe gutter, tøffere enn selv Anfindsen ville like. Både innenfra SA selv og fra eksil i utlandet driver disse bitreste av de bitre, som nå sitter ved sitt Babylon og gråter mens de tenker på Apartheid, gjennom utallige websider de rene hatkampanjer mot det svarte flertallsstyret. Å la seg fore av negativ propaganda om SA, er ikke vanskelig, og Anfindsen har tydeligvis latt seg fore til han er blitt både tykk og mett. For han har selvsagt valgt ut på forhånd hvem han vil høre på.

Ingen vil benekte at SA har til dels store utfordringer og problemer. Fullstendig uspiselig blir det imidlertid når dette skal utnyttes i de former for kampanjer som Anfindsen bedriver. For om Anfindsen vil være sannheten tro i kjærlighet, må følgende også med i hans balanseregnskap:

Ennå har ikke en full generasjon svarte gått et fullt utdanningsløp med likeverdig rett til skole og utdanning som det hvite hadde under Apartheid. Det sørafrikanske regime har satset maksimalt på to områder: utdanning og infrastruktur. Her har de kommet langt, men fruktene av denne innsatsen høstes sent. Mens utdanning og infrastruktur har vært prioritert, har satsingen på helsevesenet vært tilsvarende lavt prioritert, og konsekvensene har vært katastrofale, ikke minst innen hiv/aids, der SA er det hardest rammede av alle verdens land. Det skyldes at president Mbeki lot seg villede av dissidenter innen hiv/aids-forskningen som hevdet at hiv ikke fører til aids og som representerer antielitære, kulturkonservative strømninger i USA med en politisk agenda som Anfindsen vil ha mye til felles med. Betydningen av at SA siden 1992 har ført en tatcheriansk liberalistisk politikk i økonomien, overses. Som alle steder der denne politiske modellen har vært utprøvd, fører den til rask økonomisk vekst (SA har hatt en meget rask økonomisk vekst og synes helt upåvirket av finansiell uro i verden for øvrig),  men til en høy pris sosialt. Det har vært en politikk som har ført til sosial konfrontasjon og destabilisering og som har blitt forsterket av de enorme helsemssige utfordringer landet står overfor.  SA har en meget fri og liberal presse som har utnyttet ytringsfriheten i en grad som har vært reelt truende for maktapparatet. President Zuma har svart tilbake med forslag om innskrenkninger av ytringsfriheten lignende dem som er innført i et annet land som også har opplevd konsekvensene av ekstrem liberalistisk politikk og påfølgende sosial destabilisering, Ungarn, med krav om balansert fremstilling og respektfull omtale.  Kriminalitetsutviklingen har vært positiv de siste årene, særlig etter fotball-VM. Til en sandru forståelse av kriminalitetsbildet hører også å måtte ta med at den voldsrelaterte kriminaliteten uansett var betydelig verre under Apartheid enn etter. Apartheidregimet var dessuten i seg selv et ekstremt voldelig regime. Det som er nytt, er at på flere områder er kriminalitetsutviklingen kommet ut av kontroll. Det skyldes i hovedsak to forhold: 1) Etter Aprtheid er SA blitt en slagmark for internasjonale narkotikakarteller. Det meste av den økte kriminaliteten kan knyttes dels til dette, dels til det faktum at 2) SA har et enormt antall ulovlige immigranter (vesentlig fra Zimbabwe, men også fra de fleste andre av de fattigste afrikanske landene) som lever under apartheidlignende forhold. Det offisielle tallet er 3 millioner ulovlige immigranter, det uoffisielle er 6 millioner. Mellom disse gruppene og fattige svarte innenlandske grupper finner det sted en voldsutvikling som er helt ute av kontroll. Nok et forhold: Det har vært bander som har brent hvite farmer og drept hvite i stort omfang. Mange hvite farmere opplever utrygghet. Problemet blir likevel overdrevet i propagandaøyemed. Siden 1992 er i overkant av 3000 hvite farmere blitt myrdet. Det er 3000 for mye, men tar liten plass i kriminalitetsstatistikken for øvrig, som forteller at 6 - 10 mennesker drepes hver dag i SA, de fleste svarte. Mens hvite med boerbakgrunn forlater SA, har landet en større hvit innvandring enn noen gang, først og fremst fra USA. Men de fleste som innvandrer, kommer fra Asia, hovedsaklig fra India, Malaysia og Kina. Innvandringen består av arbeidskraft med spisskompetanse på områder som regimet selv etterspør.  Svart rasisme. Ja, det finnes en utbredt svart rasisme rettet mot hvite. Men det er feil å blande hvit rasisme sammen med politiske styringstiltak med sikte på å sikre svarte adgang til stillinger i offentlig forvaltning. FN praktiserer en lignende politikk når det gjelder rekruttering til egne stillinger over hele Afrika. Svarte skal prioriteres fremfor hvite til stillinger i lokale FN-foretak så sant de ellers er kvalifisert.

Mye annet kunne vært nevnt. SA er et stort og komplekst land. Ingen sannheter er enkle i dette landet. Jeg har reist mye i landet og har et nettverk der.

Men SA er på overtid blitt en ideologisk kampsak for hvite med en politisk agenda om å diskredittere det svarte flertallsregimet med alle midler. Mange av disse var selv delaktig i voldelig undertrykking av svarte under Apartheid. Alt slikt - og alt slikt av problemer som for de fleste lar seg forstå ut fra en hel vev av kompliserte politiske og historiske årsakskjeder, overser Anfindsen. Han ser ikke SA for bare gener. Det er en kvalmende reduksjonisme i måten å tilnærme seg kompliserte problemer på, og som avslører at Anfrindsen egentlig ikke er interessert i noen sann beskrivelse av SAs pro et cons, men kun å få spredd sitt ideologiske budskap med et haltende forhold til sannheten.

Kommentar #7

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden

Her er en artikkel som nok fortjener interesse, fra nettsiden africanarguments.org, "A Hundred Years Since Birth, But What Has Happened To The ANC?," av forsker Richard Dowden, som også er er direktør for Royal African Society.

Kommentar #8

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Hvor står dere ift ytringsfriheten?

Publisert rundt 8 år siden

Jeg har (selvsagt) ingen fascitsvar på hva man skulle ha gjort i SA i tiden rundt 1994. Jeg har da heller ingen forpliktelse til å ha noe slikt svar. Det er de som presset igjennom en forhastet plan som allerede i utgangspunktet hadde små muligheter for å lykkes, som bør gå stadig stillere i dørene etter hvert som utviklingen i SA går sin skjeve gang mot stadig nye lavmål.

Noe som spesielt sjokkerer meg, er at Ekeland Bastrup antyder at det hele har gått «betydelig bedre enn man kunne frykte». Kan vi av dette slutte at han i sin tid støttet avviklingen av apartheid sånn omtrent på den måten det ble gjort, men med en forventning om at det skulle gå betydelig verre enn slik det hittil har gått? Det er i så fall tankevekkende.

Ellers stiller jeg meg en smule uforstående til en del av de reaksjonene som er kommet (selv om jeg ikke er spesielt overrasket). Flere av dere skriver som om det skulle være kritikkverdig å trekke inn stoff fra Ilana Mercer ifm ANCs 100-års-jubileum.

Her har vi altså en dame som har bodd i SA, som kjenner forholdene i landet meget godt, som har personlige venner både blant svare og hvite, som har en fortid som apartheid-bekjemper, og som har skrevet en bok som er proppfull av relevante fakta om hva som har skjedd med SA i tiden etter 1994. Og så kommer altså Vårt Land med en meget lesverdig kommentarartikkel i tilknytning til ANCs 100-års-jubileum. Likevel ser noen av dere ut til å mene at det skulle være umoralsk eller galt eller på andre måter kritikkverdig å trekke inn Mercers bok i en artikkel på Vårt Lands eget nettsted!?!

Hva er det som feiler dere? Eier dere ikke skam i livet? Er dere egentlig motstandere av ytringsfrihet?

Gi meg én god grunn til at det er upassende å henvise til Mercers bok her på VD? Jeg har en aldri så liten hypotese om hva svaret kan være; dere tåler ikke at hun er paleokonservativ, eller høyreradikal, som noen av dere insisterer på å kalle det. Samt selvsagt at det er tungt å svelge når det dokumenteres hvordan det faktisk går med SA.

Jeg foreslår at dere går noen runder med dere selv når det gjelder hvor dere står ift dette med ytringsfrihet. Argumenter gjerne mot meg, og legg gjerne frem fakta dere savner i min fremstiling av dette eller hint. Men er det ikke snart på tide at dere slutter å sutre og klage over at jeg faktisk benytter min demokratiske rett til å skrive om de tingene jeg synes er viktig?

Kommentar #9

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Om jeg hamrer eller hamres

Publisert rundt 8 år siden

Ekeland Bastrup er fortørnet over at jeg ovenfor ikke har skrevet om HIV/AIDS. Vel, det kommer ganske enkelt av at jeg har ønsket å bruke denne tråden til å promotere det jeg mener er en viktig og interessant bok, som er ekstra aktuell å trekke frem ifm ANC-jubileet. Mercer skriver ganske riktig en del om AIDS (stikkordsregisteret henviser til 8 ulike sider), men jeg har antatt at dette er forhold som er forholdsvis godt kjent fra før, og som jeg derfor ikke prioriterte når jeg skulle velge ut stoff som kunne vekke interesse for boken.

Samtidig er det jo interessant å spekulere over hva slags reaksjon jeg ville ha fått dersom jeg hadde gjort et poeng ut av den omfattende HIV/AIDS-epidemien som raser i SA. Jeg har en aldri så liten hypotese om hva som fort kunne ha blitt resultatet om jeg hadde gjort dette. Jeg mistenker at noen av the usual suspects, særlig en av dem, ville ha anklaget meg for å komme med rasistisk propaganda om svartes lave IQ, om at de stoler på heksedoktorer i stedet for vestlig vitenskap, samt om deres promiskuitet og generelt lave evne til impulskontroll og utsatt behovstilfredsstillelse.

Kommentar #10

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Hatet mot hvite

Publisert rundt 8 år siden

Her er en blodfersk nyhetssak fra The Star (mine uthevelser):

A REVEREND [altså prest/pastor/predikant] used Twitter at the weekend to call for white people in South Africa to be killed.

The man singled out Helen Zille as among those who should be killed.

The Reverend Kemo Immanuel Waters runs a business called the KemoTherapy Institute of Truth and is an active member of Twitter, Facebook and MySpace. He is a DJ and describes himself on his Twitter profile as a preacher, author, poet, father and truth seeker.

From his previous tweets, Waters sounded like an intellectual, spiritual person, who occasionally discussed politics, but not with any controversy.

Then suddenly in the early hours of Saturday morning, this changed.

At 1.33am, the reverend wrote: “The only way to end racism is to kill a material number of whites. @helenzille your indifferent and patronizing stance is a double dare…”

The tweet caused an uproar, with many responding angrily.

Zille said the tweet was hate speech and that she would be laying charges against Waters.

Tweeter @bronwynnielsen asked if he had lost his mind.

Waters replied: “No I have not lost my mind. But it is sad that this is what it takes to give racism the attention it deserves?”

[...]

“I will never back down. I will never take it back and I will never apologise,” he added.

Dersom en hittil fredelig og moderat pastor er kommet til at det ikke er noen vei utenom litt massemord dersom man skal få slutt på rasismen i SA en gang for alle, mon tro hva mindre ressurssterke afrikanere tenker?

Kommentar #11

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Kemo Waters

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

Dersom en hittil fredelig og moderat pastor er kommet til at det ikke er noen vei utenom litt massemord dersom man skal få slutt på rasismen i SA en gang for alle, mon tro hva mindre ressurssterke afrikanere tenker?

Om vi følger Kemo Waters twitter-konto, vil vi se at uttalelsen - som selvsagt aldri skulle vært "twitret" - var skrevet i frustrasjon og ment billedlig, og han har beklaget den.  Diskusjonen pågår fremdeles:

http://twitter.com/RevKemoWaters

Kommentar #12

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Hvordan hadde balanseregnskapet sett ut da?

Publisert rundt 8 år siden

Det er en betydelig forskjell på - som J.M Lund har gjort - å rette kritisk oppmerksomhet mot misforhold i SA, og på det å sanke sammen alle kritiske merknader som kan gjøres mot situasjonen i landet med det formål å bygge opp under en rasistisk argumentasjonsrekke, uten at de kritiske faktaene enkeltvis beviser noe som helst av det budskap Anfindsen er ute for å spre. Det Lund gjør er betimelig, det andre er å snike seg til gratispoenger for å fremme et ideologisk budskap som ikke spesifikt har med SA å gjøre, men med en livs- og verdensanskuelse - den anfindsenske livs- og verdensanskuelse. Det er en slik sniking på argumentenes torg Anfindsen holder på med, og han gjør det ikke en gang med noe som ligner stil. For han samler på negative argumenter for å la dem gjøre nytte gjennom sin kjøttvekt, ikke gjennom noe som ligner på å forstå deres relevans til det som er hans budskap.

Om Ilana Mercer har jeg ikke uttalt meg. Men at hun har en høyreideologisk agenda, er utvilsomt, og måten argumentasjonsrekker stilles opp på, viser da også tydelig hvor selektiv omgangen med fakta er. Jeg skjønner godt at Anfindsen er sjarmert, for det er slik han holder på selv. Det jeg derimot er trygg på å skrive noe om, det er den hatpropagandaen som spres mot SA fra en lang rekke høyst vitale hvite eksilmiljøer og som pisker bitterheten hos hverandre opp. Det er mulig Mercer selv mener hun har mange venner blant svarte i SA, men jeg tillater meg å betvile det. Men siden jeg ikke har lest hennes bok og neppe har noen interesse av det heller, da det finnes svært mange andre lesverdige og nøkterne bøker om SA, avstår jeg fra å gå nærmere inn på dette. Men jeg kan i denne forbindelse nevne at min mangeårige tyske venn Stefan Mangos, som bor i Pretoria og har gjort det i mange år nå, og før det i mange andre afrikanske land, holder på med et forskningsprosjekt om biskop Schreuders rolle som mekler i oppgjøret mellom zuluer og boere - en historie som er altfor lite kjent, og der biskopen opptrådte med en edruelighet, klokskap og forstand som ideologiske skrikhalser som Anfindsen og Mercer og mange med dem, kunne ha mye å lære av.

Det som provoserer meg mest ved Anfindsens argumentasjon, er at han setter opp et balanseregnskap og så hevder at SA har gått fra sken til ilden - uten MED ETT ORD å nevne hva som skal stå i den kolonnen som i dette tilfelle representerer asken, dvs apartheid. Hvordan hadde Anfindsens balanseregnskap sett ut dersom svarte drev rasehygieniske og medisinske eksperimenter på hvite? Hvordan hadde Anfindsens balanseregnskap sett ut om svarte massakrerte hvite skolebarn? Hvordan hadde balanseregnskapet sett ut om et svart mindretall terroriserte et hvitt flertall med systematisk vold? Hvordan hadde balanseregnskapet sett ut om et svart mindretall hadde nektet et hvitt flertall adgang til utdannelse og helsetjenester?

Hvordan er det i anstendighetens navn mulig å sette opp et balanseregnskap og hevde at SA har gått fra asken til ilden uten å ta noe av dette med i regnskapet? Da sitter man dessverre med det inntrykk at det Anfindsen forsøker på, er en ideologisk motivert historierevisjonisme på linje med Holocaustfornektelse, og som det bare er mulig å kjenne den dypeste moralske forakt overfor.

Anfindsen skriver:

Noe som spesielt sjokkerer meg, er at Ekeland Bastrup antyder at det hele har gått «betydelig bedre enn man kunne frykte». Kan vi av dette slutte at han i sin tid støttet avviklingen av apartheid sånn omtrent på den måten det ble gjort, men med en forventning om at det skulle gå betydelig verre enn slik det hittil har gått? Det er i så fall tankevekkende.

Jeg skjønner ikke hva som er spesielt tankevekkende ved det Anfindsen refererer til. Da Apartheid ble avviklet i 1994, var det fordi systemet var så pillråttent at det ikke kunne ha overlevd en dag lenger. Overgangen skjedde med en kombinasjon av planmessighet og improvisasjon. At det var knyttet betydelig spenning til hvordan dette skulle gå med tanke på de betydelige interne spenninger som finnes i dette landet også av andre grunner enn dem Apartheid var årsak til, sier seg selv. I enhver lignende situasjon ville det vært en betydelig fare for destabilisering og kaos. Så har ikke skjedd. Dette ligger bak utsagnet "betydelig bedre enn man kunne frykte."

Kommentar #13

Tor-Olav Foss Baldersheim

76 innlegg  1162 kommentarer

Fortell meg hvem dine venner er!

Publisert rundt 8 år siden

Jeg holder på mine ord om det du skriver, Anfindsen. De baserer seg ikke på forholdene i Sør Afrika, ei heller på de dillemmaene minoriterer med makt må stå overfor, men på at du til stadighet fremhever rase som det det bestemmende temaet for en nær sagt utømmelig liste av samfunnsforhold.

Hele tiden fra jeg begynte å lese dine innlegg her, i motsetning til mye av det du skrev på Honest Thinking og formodentlig også i boken din, har jeg sett at du har hamret på det samme temaet. Det forteller noe og det jeg leser ut av det er at du vil at det også skal være avgjørende for måten vi behandler hverandre som mennesker.

Du må gjerne frasverge deg at dette ikke er tilfelle, men i så fall tror jeg deg ikke. For så lenge du kommer trekkende med meningsfeller og artikkelforfattere som snakker skriver bøker med de titlene du selv fremhevde, med titler som "Lincoln unmasked" og "Negrophilia", så er du hinsides det akseptable i mine øyne. 

 

Kommentar #14

Tor-Olav Foss Baldersheim

76 innlegg  1162 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden

@Anfindsen

Når det gjelder ytringsfrihet så synes jeg du kan skrive så mye du vil på din egen blogg, så fremt du ikke oppfordrer til vold eller kommer med kommentarer som er dehumaniserende.

På andre sine fora, så må du, som oss andre, akseptere gjeldende regler. I mine øyne holder du deg vanligvis innenfor forumreglene, men i denne tråden kommer du med noen henvisninger som etter mitt syn bryter med det akseptable. 

Forøvrig er jeg fullstendig på det rene med at det er mye rasisme i verden og jeg finner det fullstendig hårreisende at ledere (mulig han ene ble sparket omsider) i ANC sitt ungdomsparti synger om å drepe boere med maskingevær. Det synet hadde jeg også lenge før vi i Norge dessverre fikk oppleve en massakre. 

Som alle andre er du velkommen til å påpeke hykleri, men når du påpeker svart rasisme ved å bruke bøker skrevet av hvite med rasistiske titler, så gjør du deg selv skyldig i nettopp hykleri. Jeg mener, hva tenker du på når du kommer med titler som "den svarte gryte", "Lincoln avmasket" og "Negrofili"? 

Kommentar #15

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

"Don't believe Michelle Obama"

Publisert rundt 8 år siden

Dette er tittelen på et essay av Ilana Mercer, som Anfindsen henviser til i sitt åpningsinnlegg.  Essayet er først og fremst en presentasjon av/"anmeldelse" av Mercers egen bok, Into The Cannibal's Pot.  Tittelen så vel på bok som essay har en sterkt odiøs klang.  Jeg har nå lest essayet (se lenke i Anfindsens innlegg), og fikk fordøyelsesproblemer. 

Det første jeg lurte på var hvorfor det er henvist til Michelle Obama i tittelen, siden hun så å si glimrer med sitt fravær i selve teksten, bortsett fra i innledningen, der Mercer påpeker at Michelle Obama reiser til Sør-Afrika samme måned som Into The Cannibal's Pot blir lansert.  Javel.  So what?  Kan det være så vulgært enkelt at Mercer finner det for godt å nevne dette - fordi det er en svart, amerikansk presidentfrue som drar ned til "kannibalgryta"?  En "kannibal" krysser sine spor, så å si?

I hvert fall er Mercers hovedpoeng at Sør-Afrika etter 1994 er et eksempel på hvordan "a highly developed Western society can be dismantled with relative ease".   Også kristendommen har forsvunnet ned i "den sorte gryte".  Mobben har overtatt.  De er mange - og de har innført et redselsregime à la Irak (og får applaus av den amerikanske eliten).

Ilana Mercers agenda i essayet har imidlertid like mye et nord-amerikansk som et sør-afrikansk perspektiv.  Sør-Afrika er nemlig et varsel - et ondt tegn.  Om ikke amerikanerne (og antakelig helst de hvite) passer på, kan nemlig de også havne i "The Cannibal's Pot" - eller for å si det med forfatterens egne, litt penere ord:  "South Africa is a microcosm of what America could become, unless it returns to the principles that made it great".

Plutselig har essay-tittelen ("Don't believe Michelle Obama") fått en kontekst - en riktig fordomsfull en.



 

Kommentar #16

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Anfindsen og kåte sørafrikanere

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

Samtidig er det jo interessant å spekulere over hva slags reaksjon jeg ville ha fått dersom jeg hadde gjort et poeng ut av den omfattende HIV/AIDS-epidemien som raser i SA. Jeg har en aldri så liten hypotese om hva som fort kunne ha blitt resultatet om jeg hadde gjort dette. Jeg mistenker at noen av the usual suspects, særlig en av dem, ville ha anklaget meg for å komme med rasistisk propaganda om svartes lave IQ, om at de stoler på heksedoktorer i stedet for vestlig vitenskap, samt om deres promiskuitet og generelt lave evne til impulskontroll og utsatt behovstilfredsstillelse.

Når hiv/aids i Sør-Afrika er brakt opp, og Anfindsen, noe motvillig riktignok, har avslørt sine tanker om dette emnet, vil jeg gjerne at han bryner seg på noen håndgeipelige fakta. Siden sosialhistorie er mitt felt, SA har en stor plass i mitt hjerte og hiv/aids er den største helsetrussel landet står overfor, har jeg satt meg såpass inn i emnet at jeg har skrevet en bok om det - "The Virus Hunter". Hertil kommer at jeg besøkte - og bodde fire dager - på den katolske Hope-klinikken i Cape Town i fjor, og fikk se nokå på nært hold hvordan situasjonen er. At den hvite høyesterettsdommeren Edward Cameron også stod frem som hivpositiv, gjorde også et enorm inntrykk. (Den hvite dommeren ble for øvrig utnevnt av det svarte flertallsregimet, så kan man i alle fall ikke skylde på rasisme.) For hivviruset ser ikke forskjell på stand eller hudfarge

Anfindsen kan begynne med å lese den utmerkede Wikipediaartikkelen "Hiv og aids i Afrika", som er forfattet i sin helhet av meg selv. Han må gjerne også lese min artikkel "Afrikas massemorder" som behandler emnet fra litt andre synsvinkler. Et lite grunnkurs i epidemiologi hadde heller ikke vært av veien. Boken "Virusjegeren" kreves litt mer spesialisert interesse å pløye igjennom.

Spørsmålet er imidlertid: Hvorfor er Sør-Afrika spesielt hardt rammet? Det forekom meg å være en epidemiologisk gåte, men svaret er i virkeligheten meget banalt, og det har ikke spesielt mye å gjøre med at kåtskap er et mer utbredt fenomen i SA enn i andre land. Omfanget i SA skyldes to lett identifiserbare forhold:

1. Hvis man holder fast den epidemiologiske ABC som lærer oss at en epidemi trenger mobilitet for å kunne spres, da er SA det eneste landet i Afrika med en teknisk infrastruktur som gjør en effektiv mobilitet for epidemien utover snevre områder mulig. Gjennom hele SA går imponerende motorveier som er hovedårene for gods- og persontransport til hele det sørlige Afrika. Enda verre stilt er faktisk det enda mer utviklede nabolandet Botwswana, som med unntak av hiv/aids, har utviklet seg til en afrikansk solskinnshistorie. Som en blindpassasjer langs moptorveiene følger viruset med når trailersjåførene stanser ved bordellene langs veien. Siden drar trailersjåførene hjem og smitter sine koner. Nøyaktig samme fenomen finner man i baltiske land, i Ukraina og Russland, der hiv/aids de siste år sprer seg med mye større hastighet enn i SA, uten ennå å ha nådd de skrekkelige nivåer som vi har sett i SA.

Men vårt naboland Estland har på 10 år økt sin hivprevalens med 0,40 pr. mill innbyggere pr. år til 640 pr mill. innb. pr. år. (2006). Intet land i verden har hatt en større vekst enn Estland, og de baltiske nabostatene, der norske Frp-politikere hygger seg med horer, ligger ikke mange hestehoder bak. Ikke har jeg hørt noe om at estlendere og baltere for øvrig er spesielt kåte og har problem med behovsutsettelse. Kåtingen i dette tilfelle var nok helst en av de etter hvert mange kåte Frp-politikere som jeg har begynt å komme ut av tellingen med. I Ukraina er situasjonen riktig ille - hele 10 prosent av den voksne befolkning i byen Odessa antas å være smittet. Så kan man lure på hva de har i vannet i Odessa som gjør dem så mye kåtere enn andre. Kunne nesten vært fristet til å smake på det vannet selv.

Når SA har hatt en rasende hiv-epidemi, skyldes det altså dels det paradkosale faktum at landet er det mest utviklede afrikanske land med en moderne infratruktur som gjør viruset epidemiologisk mobilt.

2) Men den vitigste årsak, og som høyestrettsdommer Edward Cameren er ivrig på å budbringe, er mangelen på medisiner som gjør at virusnivåene holdes nede på ikke smittefarlige nivåer. Moderne antiretrovirale medisiner fungerer nemlig slik at de bringer virusmengden i blodet ned til ikke-detekterbare nivåer, og da er smittebæreren i praksis ikke smittebærende. Trolldom og heksekunster forekommer, men hovedproblemet ligger ikke der. Den skyldes at sørafrikanske helsemyndigheter lot seg duppere av amerikanske dissidenter innen hiv/aids-forskningen med postulater om at aids ikke skyldes hiv, men homofiles livsstil samt fattigdommen i den tredje verden. De kreftene som står bak denne propaganden er kulturkonservative amerikanske grupperinger med en politisk høyreideologisk agenda, der Anfindsen nok vil kunne finne mange nye venner.

For et sørafrikansk regime som lot seg lure til å tro at de kunne løse aidsproblemet og fattigdomsproblemet i ett smekk, lød dette som søt musikk, og man bet på kroken. Resultatet: Uten behandling gikk SAs hivsmittede som høypotente virusbomber, og siden smittbarhet er proporsjonal med virusmengde i blodet, innebar dette at smittbarheten blant dem som hadde hiv ble enorm og virsuet desto raskere spredd. Det satte i gang et epidemiologisk ragnarokk som faktisk kunne gi grunnlag for å anklage professor Peter Duisberg (dissidentenes fremste talsmann) for drap på menneskeheten, siden etablert hiv/aids-forskning for lengst hadde fastslått at Duisbergs alternative teorier ikke bare var vitenskapelig sjarlataneri, men et livsfarlig sådant som ovenikjøpet hadde sterke høyreideologiske overtoner.

Her er årsaken til at hiv/aids har grepet så grasat om seg i SA. Så kan jo Anfindsen fortsette å lure på om sørafrikanere er kåtere enn amerikanere, siden USA er det nest hardest rammede landet i verden etter SA. Og om han ikke blir ferdig med å undre seg over amerikaneres kåtskap, så kan han fortsette med estlendere, ukrainere og russere.

Kommentar #17

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Sør-Afrika og

Publisert rundt 8 år siden

 Det god grunn til å undre seg over Anfindsens reaksjon på de kommentarene hans seneste innlegg har avstedkommet: «Hva er det som feiler dere? Eier dere ikke skam i livet? Er dere egentlig motstandere av ytringsfrihet?». Slik taler vel en mann som ikke har flere argumenter igjen. Så langt jeg kan se er det ingen som har tatt til orde for at han ikke skal ha anledning til å ytre seg som han gjør. At enkelte i sterke ordelag mener han tar feil og at han har et helt forkjært utgangspunkt, det er noe helt annet. Dersom han ikke kan tåle slik motbør, må det nesten bli hans eget problem. 

Anfindsens innlegget bærer - som de fleste (om ikke alle, egentlig?) innlegg fra ham - preg av at komplekse sammenhenger av historiske, politiske, sosiale og kulturelle dimensjoner reduseres til et spørsmål om egenskaper ved raser og rasemotsetninger som noe naturgitt. Jovisst, spiller historiske, politiske og sosioøkonomiske faktorer «en viss rolle», framholder han. Vi gis likevel ikke noe som helst innblikk i hvordan han faktisk tenker seg at disse faktorene er relevante.

Som Baldersheim er inne på, representerer innlegget i så måte lite nytt fra Anfindsen side. Det er det samme rasistiske temaet som går igjen, og igjen og igjen... Der andre ser motsetninger og konflikter som er produkter av komplekse historiske og politiske prosesser, ser han bare raser og rasemotsetninger og lite annet. Han vil trolig protestere på dette, men protesten forblir lite troverdig all den tid han ikke viser oss hva annet det er han ser.

Apartheidregimet har satt sine dype spor i samfunnet

Ekeland Bastrups kommentar avslører at Anfindsen ikke vet spesielt mye om Sør-Afrika. Hvor omfattende det er dette angivelige hatet Sør-Afrikas svarte befolkning skal nære ovenfor de hvite, og hvordan det i sin alminnelighet skal arte seg i dag, forteller hans utlegninger lite om. Innlegget kan lett tolkes som at de store voldsproblemene i landet i første rekke handler om svartes drap på hvite. All tilgjengelig statistikk fra landet viser at det i første rekke er svarte og ikke minst såkalt coloured som er mest utsatt for vold og drap. (Sett fra Anfindsens ståsted er det vel «menneskenaturen» som er ute og går her også…). 

Hans forståelse for situasjonen i Sør-Afrika er i det hele blottet for en historisk, politisk og sosial analyse. For hvor i Anfindsens utlegninger finnes det rom for en forståelse av at hudfarge i dette tilfellet åpenbart kan symbolisere historiske og politiske relasjoner mellom befolkningsgrupper. Apartheid har satt sine dype spor i samfunnet. Det er vel ikke helt til å unngå at hvite kan assosieres med den voldelige undertrykking dette regimet representerte. Fortsatt eksisterer det to generasjoner i Sør-Afrika som vokste opp med et system der alt handlet om fordeling av materielle, politiske og sosiale goder på bakgrunn av folks hudfarge. Noen ganger lurer man virkelig på om Anfindsen over hodet forstår at raser og relasjoner mellom raser kan eksistere som en historisk og politiske realitet.

«Menneskenaturen»

I Anfindsens øyne ser det ut til at det angivelige hatet nærmest er naturgitt, uavhengig av historiske og politiske omstendigheter. Dette er selvfølgelig ikke overraskende. Han har tidligere vist oss at han lever med den enkle overbevisning om at i det øyeblikket en person med svart hudfarge dreper en person med hvit, er motivet rasistisk, uavhengig av omstendighetene. Det virker derfor som han mener hans kunnskap om den såkalte «menneskenaturen» er alt han trenger. Dermed kan han på sitt sedvanlige vis trekke sine svært så forutsigbare konklusjoner om Sør-Afrika på bakgrunn av en sammenstilling av statistiske tall, tendensiøse framstillinger og rykter (!) som han fisker fra publikasjoner og nettsider som høyreradikale og hvite nasjonalister står bak. 

Menneskets «natur» er i Anfindsens egne øyne (i det minste tilsynelatende) reduserbart til genetiske disposisjoner og strukturer som angivelig skal gjøre oss til iboende rasistiske skapninger. Det forunderlige med hans forståelse av «menneskenaturen» er blant annet at det utelukker en helt vesentlig side ved mennesket; nemlig evnen til å resonnere og kommunisere gjennom språk og symboler og derigjennom foreta politiske og sosiale kategoriseringen av hverandre. Alt dette har jo også utspring i noe særegent ved mennesket som biologisk art. Anfindsen vil her trolig innvende at jeg forvrenger hans ståsted, når jeg hevder at det siste er noe han helt ser bort fra. Men hvor har han noen gang sagt noe som helst som tyder på at han mener denne dimensjonen er en sentral del av menneskets natur?

Mandela

Når det gjelder videoklippet med Mandela, bør det forstås i en historisk kontekst. Sangen som synges er så vidt jeg forstår en kampsang som var sentral under den årelange motstandstiden. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved Mandelas dømmekraft som tar del denne sangen etter regimets fall. Like fullt er det drøyt å tolke det som en direkte oppfordring til drap av hvite. Arbeiderpartiet oppmuntrer vel ikke direkte til væpnet revolusjon når de synger Internasjonalen på landsmøtene, gjør de vel?  For øvrig ble lederen av ANCs ungdomsorganisasjon, Julius Malema, nylig dømt for såkalt hate crime etter offentlig å ha fremførte en tilsvarende (eller samme?) sang. 

Re-racialisation

En ting er at Sør-Afrika står ovenfor enorme problemer. Måten ANC-styret utvikler seg på gir heller ingen umiddelbar grunn til optimisme. Tvert i mot. Styret har klare autoritære tendenser og korrupsjonen florerer. Samtidig fortsetter de enorme sosiale forskjellene å øke. Gjennom de siste årene har vi dessuten sett en foruroligende tendens til at sentrale aktører innen ANC beveger seg i en retning der retorikken representerer en strukturell kontinuitet fra apartheidsregimet og tar preg av det som på engelsk gjerne omtales som re-racialization. Her handler det ikke bare om relasjoner mellom svarte og hvite, men også om relasjoner mellom svarte og såkalt coloured, og mellom landets opprinnelige befolkning og innvandrere fra ulike deler av verden. ANC preges mer og mer om kamp om maktposisjoner og legitimering av dem. I så måte er gamle kategorielle inndelinger lette og effektive og ty til. Det finnes mange eksempel på tilsvarende prosesser i andre områder av verden, der det har skjedd korte omveltninger på kort tid: Gamle maktstrukturer dukker opp igjen i nye omgivelser, og til dels i nye klær.

Hva mener Anfindsen er alternativet til apartheid?

Selv om det ser ut til at Anfindsen finner alt dette uinteressant, og reduserer sammensatte politiske og sosiale problemer til et spørsmål om naturgitte rasemotsetninger, faller jeg likevel for fristelsen til å stille ham noen spørsmål:

Han hevder på sin ikke rent lite ublu måte at forholdene i Sør-Afrika i alminnelighet var bedre under apartheidregimet. En ting er at det nok er ganske mange sørafrikanske innbyggere som ikke uten videre vil være enige i dette. Han kunne dessuten med fordel ha redegjort grundigere for hva han legger til grunn for en slik påstand. Noe annet er hva han tenker seg er det beste alternativet for å løse Sør-Afrikas problemer, slik han selv ser det? Riktignok forsøker han å gjøre det lett for seg selv ved å hevde at han bare befatter seg med et «etisk dilemma». Slik sett kan det virke som han nærmest forsøker å innta apolitisk ståsted. Ut fra hans eget premiss om rasemotsetninger som selve «rotårsaken» til problemene i dagens Sør-Afrika, er det like fullt grunn til å spørre hvilke andre muligheter enn rasesegregering som egentlig finnes?  

Et annet spørsmål – som kanskje i ennå mindre grad passer inn i Anfindsens virkelighetsbilde – er hvordan han tilsynelatende kan forestille seg at apartheidregimet voldsutøvelse, undertrykking og rasisme ikke har satt sine spor i dagens Sør-Afrika? Dersom han likevel skulle mene at sporene faktisk har satt seg, hvordan er det disse sporene etter Anfindsens egen oppfatning rent faktisk arter seg? Dessuten, hvordan tenker han seg at en avvikling av apartheidregimet skulle ha funnet sted på en bedre, men like fullt realistisk måte?  

Kommentar #18

Jon Magne Lund

396 innlegg  75 kommentarer

Anfindsens demonisering

Publisert rundt 8 år siden

I sitt innlegg «ANC i 100 år» har Ole Jørgen Anfindsen innledningsvis noen vennlige visitter til meg og Vårt Land ut fra min lørdagskommentar i avisen, «Kan ANC finne seg selv igjen?» Jeg opplever det meget problematisk at han bruker denne kommentaren som utgangspunkt for et kjempelangt innlegg der han etter mitt syn lefler med rasismen.

I sitt lange innlegg har han rasket sammen likt og ulikt med ett eneste formål: Å dokumentere sin påstand om at «et svart flertallsdiktatur med ANC ved makten er enda verre. Både for svarte og hvite.» Altså verre enn apartheid, som han heldigvis kaller et uakseptabelt system. Gang på gang i innlegget – både i det han skriver selv og i sitatene fra andre – dukker det opp små tilløp til å tolke utviklingen i Sør-Afrika i et raseperspektiv.

For det første er det et bomskudd å kalle dagens Sør-Afrika for et svart flertallsdiktatur. ANC har stor makt og opptrer på en slik måte i mange saker at demokratiet utfordres. Men det sivile samfunn er ganske sterkt i Sør-Afrika, med en fri presse og fagforeningen COSATU som spydspisser. Selvsagt har denne friheten falt en del ANC-ledere med president Jacob Zuma i spissen tungt for brystet. De vil gjerne innskrenke friheten, men den er fortsatt til stede. Dessuten er den politiske opposisjonen fortsatt oppegående, noe som kom til uttrykk ved siste valg.

Visst er det mange urovekkende trekk ved utviklingen som ikke minst vi som vil være venner av det nye Sør-Afrika, må poengtere. En sann venn er en som ikke bare stryker med hårene, men som også kan kritisere og rettlede. Anfindsen siterer på sin side lange sekvenser fra Ilana Mercers bok «Into the Cannibal's Pot: Lessons for America from Post-Apartheid South Africa». Mercers prosjekt synes å være en nesten total demonisering av Sør-Afrika; han bruker utviklingen i Zimbabwe, Sør-Afrika og Irak som eksempler for å vise at frigjøringen har hatt overveiende katastrofale konsekvenser. Sluker Anfindsen de mange horrible påstandene i boken med hud og hår?

Hadde det vært bedre om apartheid hadde fortsatt, et system som var et grunnleggende opprør mot Bibelens tale om alle mannesker skapt i Guds bilde? Et system som var fundamentalt blasfemisk – også fordi det tok i bruk fullstendig feilslåtte tolkninger særlig av Det gamle testamentet for å begrunne apartheids nødvendighet. Et system som man nå ser avler vold og ødeleggelse i dagens Sør-Afrika; ettervirkningene er tragiske. Vi aner hva det vil si for etterkommere i tredje og fjerde ledd når man bryter Guds bud.

Mercer – og Anfindsen? – unnslår seg ikke for å kjøpe apartheidpolitiets forsøk på å unnskylde massakren i Sharpeville i 1960 med at politifolkene som skjøt, handlet i panikk. Om så var med de første skuddene som ble avfyrt, hvordan skal man forklare at så mange av de svarte ble skutt i ryggen? Og påstanden om at bare noen få hundre svarte ble drept av politiet i løpet av apartheidperioden, faller på sin egen urimelighet. Hva med de millioner som fikk helse og liv ødelagt i gruvene og på farmene, der mange jobbet under slavelignende forhold?

Tragikomisk er også henvisningen til et YouTube-innslag fra 1992 som brukes som bevis for at Nelson Mandela da åpnet for å drepe de hvite. Jeg har besøkt Sør-Afrika mer enn 25 ganger siden 1988. Jeg var der under valget i 1994, jeg opplevde på nært hold de hvites frykt for å bli massakrert – og deres lettelse over at alt gikk rolig for seg. Hvem ga de æren? Nesten uten unntak Mandela. Historien etter 1994 har vist hvordan Mandelas posisjon også blant hvite sørafrikanere i det store og hele er urokket.

De mange urovekkende hendelser kan vi ikke overse eller bortforklare: økt korrupsjon, vold, kriminalitet. Anfindsen og Mercer synes som sagt å komme snublende nær at det er «menneskets natur» – les: afrikanernes natur, den afrikanske rase – som må bære hovedskylden, selv om «historiske, politiske og sosioøkonomiske faktorer» også spiller en viss rolle. Snublende nær rasisme, vil jeg si. Anfindsen går heller ikke av veien for å trekke fram ryktene fra før valget i 1994 om at det nå er et folkemord på hvite under forberedelse.
Veldokumentert, kalle Anfindsen Mercers bok. Skremselspropaganda og lettvint omgang med fakta for å underbygge påstanden om at «et svart flertallsdiktatur med ANC ved makten er enda verre. Både for svarte og hvite.»

Til slutt et par korte kommentarer til Olav Rune Ekeland Bastrups første kommentar til Anfindsens innlegg. Der synes jeg han i for stor grad prøver å vri seg unna den bekymring for utviklingen som mange sørafrikavenner både i og utenfor landet – André Brink er bare en av mange – nå har flagget mot ANC-lederskapet. Mitt anliggende er at jeg fortsatt vil gjøre det lille jeg kan for å bidra til at Sør-Afrika på tross av sin tragiske fortid og problematiske nåtid kan utvikle seg videre mot det samfunn millioner av svarte og hvite drømte om i 1994, et samfunn med frihet og gode levekår for alle. Denne utviklingen er truet. Når 40 prosent lever under fattigdomsgrensen med inntekt på om lag 300 kroner i måneden og ungdomsledigheten anslås til 50 prosent, sier det ikke bare noe om arven fra apartheid, men også om politikere som har sviktet grovt. Anklagen rammer særlig dem som nå har bevilget seg eller på uærlig vis skaffet seg en levestandard som ligger lysår fra gjennomsnittets. Dette er ødeleggende for byggingen av Regnbuenasjonen. Vi ser de samme tendensene til korrupsjon, nepotisme og uærlighet for eksempel i det hvite Italia, så dette har ikke med hudfarge å gjøre. Men med sin fortid er Sør-Afrika ekstra sårbart.

Kommentar #19

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Takk til Lund

Publisert rundt 8 år siden
Jon Magne Lund. Gå til den siterte teksten.

Til slutt et par korte kommentarer til Olav Rune Ekeland Bastrups første kommentar til Anfindsens innlegg. Der synes jeg han i for stor grad prøver å vri seg unna den bekymring for utviklingen som mange sørafrikavenner både i og utenfor landet – André Brink er bare en av mange – nå har flagget mot ANC-lederskapet.

Siden det ikke er så ofte at en av redaktørene griper inn i en debatt med såpass tydelig brodd mot en debattant som det Lund her gjør mot Anfindsen, fortjener han stor takk for at han nettopp gjør det. Jeg er enig i så å si alt Lund anmerker til et innlegg med påfølgende kommentarer fra Anfindsen som etter min mening tangerer grensen til det horrible.

Når så Lund på den annen side mener jeg vrir meg unna bekymring som det er grunn til å ha for utviklingen i SA, må det ses på bakgrunn av hvem debattmotstanderen i dette tilfelle er. Når Anfindsen skal presentere et "balanseregnskap" for SA (et land han åpenbart ikke kan mye om) og ender opp med at alt var bedre før, da har min misjon i denne sammenheng kun vært å rette opp Anfindsens kolossale ubalanse. Da må alt som er godt å si om dagens SA tas med. Og det er mye.

Slik jeg ser det er SA fortsatt i en situasjon der alle muligheter er til stede, både positive og negative. Det er f.eks. vanskelig å se for seg hvordan SAs frie og liberale presse skal kunne la seg tvinge. Den liberale opinion i SA står fortsatt på støe bein. For å sitere min tysk/sørafrikanske venn som forsker på biskop Schreuder og zuluene: "Jeg er mer bekymret for situasjonen i en del europeiske land for tiden."

Kommentar #20

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

På sin plass

Publisert rundt 8 år siden
Jon Magne Lund. Gå til den siterte teksten.

Jeg opplever det meget problematisk at han bruker denne kommentaren som utgangspunkt for et kjempelangt innlegg der han etter mitt syn lefler med rasismen.

Det er fullt forståelig - og på sin plass - at Jon Magne Lund reagerer såpass kraftig på Ole Jørgen Anfindsens (mis)bruk av hans Sør-Afrika-kommentar.  Det er på grensen til det uredelige at Anfindsen i dette forum - og på sin egen blogg "Honest thinking" - bruker så mye plass på å referere selektivt fra en artikkel som kun er tilgjengelig på papir. 

Selvsagt er det i utgangspunktet helt legitimt å både henvise til og sitere fra "papirkilder" når man publiserer noe på nettet, men det er ikke likegyldig hvordan man gjør det!  Anfindsen har brukt Lunds artikkel på en måte som av en del lesere vil kunne forstås dithen at han har Lund med seg "på laget" - og at Lund dermed også er "på lag" med den høyreradikale Ilana Mercer.  Særlig ille blir det når Anfindsen plukker ut enkeltsetninger fra Lunds tekst, som han uthever med fet skrift - og som lest utenfor sin sammenheng kan gi et inntrykk av at Lund går god for Anfindsens videre rasistisk orienterte resonnement.

Ja, det er ikke bare på grensen til det uredelige.  Det er uredelig.

Kommentar #21

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Selvkritikk

Publisert rundt 8 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.

Ja, det er ikke bare på grensen til det uredelige.

Johannessen mener jeg har opptrådt uredelig, noe han begrunner slik: «Selvsagt er det i utgangspunktet helt legitimt å både henvise til og sitere fra "papirkilder" når man publiserer noe på nettet, men det er ikke likegyldig hvordan man gjør det!  Anfindsen har brukt Lunds artikkel på en måte som av en del lesere vil kunne forstås dithen at han har Lund med seg "på laget" - og at Lund dermed også er "på lag" med den høyreradikale Ilana Mercer.  Særlig ille blir det når Anfindsen plukker ut enkeltsetninger fra Lunds tekst, som han uthever med fet skrift - og som lest utenfor sin sammenheng kan gi et inntrykk av at Lund går god for Anfindsens videre rasistisk orienterte resonnement.»

Mine henvisninger til VL-redaktør Jon Magne Lund finnes helt til å begynne med i denne tråden, og er lette å finne for dem som måtte komme inn i diskusjonen på et senere tidspunkt (og som evt ønsker å se nøyaktig hva min 'uredelighet' går ut på). Jeg har lest de aktuelle avsnittene på nytt nå i kveld, og vil i utgangspunktet mene at det ikke er noe oppsiktsvekkende ved min sitatbruk.

I ettertid kan jeg likevel si meg enig i at det hadde vært ryddig om jeg hadde presisert at Lund ikke nødvendigvis ville dele Mercers og/eller mitt syn på utviklingen i SA. Da jeg skrev innlegget kom jeg ikke på at det skulle være behov for noe slikt, men ser nå at innledningen kan tolkes som om jeg forsøker å ta Lund til inntekt for mitt eget syn. Dette beklager jeg på det aller sterkeste; overfor VD-leserne generelt, og overfor Lund spesielt.

Kommentar #22

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Digitale nabokjerringer

Publisert rundt 8 år siden

Det er sannsynligvis ikke mange som kan konkurrere med Baldersheim her på VD når det gjelder nidkjær oppfølging av statsministerens nyttårsoppfordring om å få de digitale nabokjerringene på banen. Han var derfor raskt ute på denne tråden med kommentaren: «Eier du ikke skam?» (dette var overskriften han valgte).

Jeg synes dette var litt komisk, så jeg valgte å parodiere ham: «Hva er det som feiler dere? Eier dere ikke skam i livet?»

Dette har fått Øyan til å bemerke: «Slik taler vel en mann som ikke har flere argumenter igjen

Det er fristende å si seg enig.

PS: De to siste lenkene ser ikke ut til å fungere, men det dreier seg om kommentar #8 og #17, henholdsvis.

Kommentar #23

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Raserelasjoner som historisk og politisk realitet

Publisert rundt 8 år siden
Hogne Øian. Gå til den siterte teksten.

Hans forståelse for situasjonen i Sør-Afrika er i det hele blottet for en historisk, politisk og sosial analyse.

Øian har helt rett: jeg gjør ikke det aller minste forsøk på å gjennomføre noen historisk, politisk og sosial analyse av situasjonen i SA. Jeg har ikke de nødvendige kvalifikasjoner, og jeg har heller ikke forsøkt å late som om jeg har det.

Øian skriver videre (min uthevelse): «For hvor i Anfindsens utlegninger finnes det rom for en forståelse av at hudfarge i dette tilfellet åpenbart kan symbolisere historiske og politiske relasjoner mellom befolkningsgrupper. Apartheid har satt sine dype spor i samfunnet. Det er vel ikke helt til å unngå at hvite kan assosieres med den voldelige undertrykking dette regimet representerte. Fortsatt eksisterer det to generasjoner i Sør-Afrika som vokste opp med et system der alt handlet om fordeling av materielle, politiske og sosiale goder på bakgrunn av folks hudfarge. Noen ganger lurer man virkelig på om Anfindsen over hodet forstår at raser og relasjoner mellom raser kan eksistere som en historisk og politiske realitet.»

Øian kan ta det helt med ro; jeg har ingen problemer med å se at raserelasjoner kan eksistere som, eller i det minste være sterkt preget av, historiske og politiske realiteter.

Men nettopp fordi Øian i det siterte avsnittet, så langt jeg kan bedømme, gir en nøktern beskrivelse av de helt spesielle utfordringene SA både sto (og fortsatt står) overfor, kan man undre seg over hvordan den vestlige verden med USA og UK i spissen (særlig i tiden etter 1989, om jeg har forstått det riktig) tvang frem det som etter hvert ble 'løsningen' i 1994. Jeg mener, man hadde jo, ihht til de analysene både Øian, Ekeland Bastrup og Lund har levert her i denne tråden, grunn til å frykte at det hele kunne ha resultert i massakrer mot det hvite mindretallet, særlig siden sistnevnte hadde en fortid som undertrykkere, og derfor var/er forhatt av mange.

Det var ikke bare dristig og moralistisk at man opptrådde slik den gangen, det var også ekstremt kynisk. Da apartheid så å si over natten ble erstattet med "rått demokrati" var det god grunn til å frykte at SA kunne (a) eksplodere i vold, eller (b) gå i langsom spiral mot avgrunnen. Takket være ikke minst Mandela unngikk man a, mens det ser ut som om det skal bli vanskelig å unngå b.

Jeg har flere ganger tidligere henvist til den afro-amerikanske forskeren Carol M. Swain, som i en av sine bøker skriver: «Amerika har vært unntaket fra den generelle regelen som tilsier at raseblandede eller fler-etniske samfunn før eller siden er dømt til å gå i oppløsning».

Dessverre ser det ut til å være en ikke helt ubetydelig sannsynlighet for at SA vil bli nok en bekreftelse på at Swains observasjon ikke er tatt ut av løse luften. Dette er en av grunnene til at det er viktig å følge med på utviklingen i landet.

Kommentar #24

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Ytringsfrihet

Publisert rundt 8 år siden
Hogne Øian. Gå til den siterte teksten.

Så langt jeg kan se er det ingen som har tatt til orde for at han ikke skal ha anledning til å ytre seg som han gjør.

Øian kan altså ikke se at det er noen som har ønsket å begrense min frihet til å ytre meg slik jeg gjør her på VD. Vel, la meg minne om at Baldersheim i kommentar #13 skriver at «så lenge du kommer trekkende med meningsfeller og artikkelforfattere som snakker skriver bøker med de titlene du selv fremhevde, med titler som "Lincoln unmasked" og "Negrophilia", så er du hinsides det akseptable i mine øyne» (min uthevelse).

Og Baldersheim følger opp i kommentar #14: «Når det gjelder ytringsfrihet så synes jeg du kan skrive så mye du vil på din egen blogg, så fremt du ikke oppfordrer til vold eller kommer med kommentarer som er dehumaniserende. På andre sine fora, så må du, som oss andre, akseptere gjeldende regler. I mine øyne holder du deg vanligvis innenfor forumreglene, men i denne tråden kommer du med noen henvisninger som etter mitt syn bryter med det akseptable.» (min uthevelse)

Jeg skal sssm følge opp med en nærmere drøftelse av disse henvisningene som Baldersheim tydeligvis mener ikke bør aksepteres her på VD.

Kommentar #25

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Digital nabokjerring på bærtur

Publisert rundt 8 år siden
Tor-Olav Foss Baldersheim. Gå til den siterte teksten.

Jeg mener, hva tenker du på når du kommer med titler som

I hovedinnlegget henviste jeg til tre andre personers omtale av Mercers bok. 

Den første gjelder «Thomas J. Dilorenzo, professor of economics, Loyola College, Maryland, author of the best-selling The Real Lincoln and  Lincoln Unmasked».

Den andre gjelder «Erik Rush, columnist and author of Negrophilia: From Slave Block to Pedestal-America’s Racial Obsession

Dette har fått Baldersheim til å fyre av følgende kraftsalve i kommentar #2: «Jeg mener, hva personer som skriver bøker som "Lincoln unmasked" og "Negrophilia" måtte mene om noe som helst er rimelig uinteressant, da de med sine titler forteller all verden hva de synes. Den første får man til å lur på om man ikke her har med en som vil ha slaveriet tilbake, mens den neste ser ut til å hate og forakte det meste som har med svarte å gjøre.»

Ja, dette har ligget Baldersheim så sterkt på hjertet at han valgte å komme tilbake til disse forferdelige boktitlene enda en gang, nemlig i den kommentaren jeg har sitert en setning fra rett under overskriften her.

Men her er Baldersheim usedvanlig langt ute på viddene. Det er godt mulig at Dilorenzos bøker fortjener en del av den kritikken som fremkommer mot dem i leseranmeldelsene hos Amazon, men det diskvalifiserer ham ikke automatisk fra å kunne mene noe om Mercers bok. Og dette sluderet om at historien er skrevet en gang for alle, og at de som forsøker å grave frem nye opplysninger som kan kaste nytt lys over viktige personer og hendelser i fortiden, skal avskrives som onde og farlige 'historierevisjonister' som vi alle må holde oss på lang avstand fra, lukter intellektuelt forfall lang vei. Når i all verden ble det en forbrytelse å mene at Lincoln kanskje ikke var den helten amerikanerne har forsøkt å fremstille ham som? Å hevde at Dilorenzo med dette viser at han er «en som vil ha slaveriet tilbake», slik Baldersheim gjør, er knapt verdt å kommentere.

Når det gjelder Rush sin bok kan vi lese følgende hos Amazon: «Negrophilia studies the undue and inordinate affinity for blacks (as opposed to antipathy toward them) that has been promoted by activists, politicians and the establishment press for the past 40 years and which has fostered an erroneous perception of blacks, particularly in America. The book dissects the dynamic of race relations and race politics with an emphasis on same since the Civil Rights Movement of the 1960s, how these are likely to develop given a Barack Obama presidency, and how conscientious Americans may discern the deeper truths of these matters and thus develop healthier perceptions.»

Men dette er selvsagt bare sleipt utenomsnakk når det gjelder en bok skrevet av en som «ser ut til å hate og forakte det meste som har med svarte å gjøre». Intet mindre!

Det er lenge siden jeg har sett noen blamere seg så kraftig som dette. Erik Rush er afroamerikaner, noe som kommer klart og tydelig frem både fra hans hjemmeside og fra bokomtalen hos Amazon (boken har forøvrig i snitt har fått mer enn fire stjerner fra Amazon-anmelderne, noe som ikke skjer så alt for ofte).

Kommentar #26

Tor-Olav Foss Baldersheim

76 innlegg  1162 kommentarer

høyreekstrem

Publisert rundt 8 år siden

@Anfindsen

Følgende skrev jeg til en annen i en privat melding om denne tråden og det er beskriver mitt syn på det du kommer med, slik jeg har sett det utvikle seg fra Honest Thinking til Verdidebatt: 

Klassisk høyreekstremisme med vold og rasetankegang er fullstendig uønsket. Fjordman står for det føste og Anfindsen for det siste, med noe overlapp dem i mellom, men tilsammen dekker de spekteret. 

Du må gjerne komme tilbake med en ny kronikk som svar på det jeg har skrevet her, men ærlig talt, så tror jeg ikke at du kommer særlig langt med det. Det eneste du oppnår er å befeste et inntrykk av at miljøet du holder med internasjonalt besitter underliggende holdninger som er tunge å svelge, noe som setter eventuelle andre poenger du måtte ha i et uheldig lys.

Slik jeg ser det handler det fundamentale skillet mellom deg og oss andre i tråden om hvor en starter når en ser på andre mennesker. Du går til stadighet tilbake til medfødte trekk og markører som det sentrale, mens for oss andre er dette noe vi søker å nedtone, for å kunne forholde oss til individet først, så langt det er praktisk mulig og gjennomførbart. 

Selvsagt vil det i så måte være avveininger og om disse er det stor uenighet mellom deltagerne i tråden, men ingen andre enn deg ville vist til slike bilder og allegorier som du her har trukket frem.

Det er stor forskjell på å være betenkt over stor innvandring fra fremmede land (noe jeg fremdeles er) og det å beskrive de som er positive til innvandring som negrofile (henspeiler på nekrofile?) Ei heller det akseptabelt å bruke kannibalenes sorte gryte som bilde på afrikanere og deres etterkommere, eller å gå til angrep på Lincoln i tilsvarende sammenheng, da med tanke på at han først og fremst er symbol på opphevelsen av slaveriet. 

La meg avslutte med denne sangen som henviser på en episode i bibelhistorien som hadde stor betydning for Amerikas svarte slaver:

 

Kommentar #27

Tor-Olav Foss Baldersheim

76 innlegg  1162 kommentarer

Det velkjente alibitrikset

Publisert rundt 8 år siden

@Anfindsen

Så du mener jeg at jeg gjorde feil i å reagere på bøker med titler som Negrofili? Fordi personen bak denne gangen viste seg å være svart? Fordi jeg i stedet så en henvisning til boken fra en hvit mann som stadig snakker om raseforskjeller, raseforskjeller og raseforskjeller? Fordi jeg så tittelen sammen med andre titler som gikk i samme gate?

Gratulerer Anfindsen, men du får ingen poeng av meg for å kjenne bakgrunnen til de ulike personene bedre så lenge bøkene alle tjener samme hensikt hos deg.  

 

Kommentar #28

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Historierevisjonisme, intellektuelt - og - moralsk forfall

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

Og dette sluderet om at historien er skrevet en gang for alle, og at de som forsøker å grave frem nye opplysninger som kan kaste nytt lys over viktige personer og hendelser i fortiden, skal avskrives som onde og farlige 'historierevisjonister' som vi alle må holde oss på lang avstand fra, lukter intellektuelt forfall lang vei.

Det var jeg som innførte begrepet historierevisjonisme om Anfindsens "balanseregnskap", og i det ovennevnte sitatet river han mitt argument ut av enhver sammenheng. Selvsagt står jeg ikke for et så imbesilt syn som at historien er skrevet en gang for alle. Min kritikk var helt spesifikk. Hvordan er det mulig å sette opp et balanseregnskap for SA og komme til den konklusjon at landet har gått fra asken til ilden UTEN med et ord å ta Apartheidregimets systematiske forbrytelser med i regnskapet, men derimot så SELEKTIVT som overhodet mulig å raske usystematisk sammen ethvert negativt argument mot dagens SA som Anfindsen kan finne i favør av hans eget ideologiske ståsted uten antydningsvis å diskutere relevans og kontekst, og så til slutt komme ut med noe som er ment å være en sannere eller i det minste mer balansert versjon av historien.

Når historien skrives selektivt på denne måten for å tjene et ideologisk formål, da snakker vi om historierevisjonisme, som altså ikke betyr det samme som at historien ikke kan skrives eller forstås på nye måter. Og da snakker vi også om intellektuelt forfall, og i dette tilfelle sågar om et moralsk.

Kommentar #29

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Leserinnlegg I

Publisert rundt 8 år siden

I løpet av gårsdagen og natten har jeg mottatt noen eposter fra lesere som kommenterer debatten på denne tråden. 

Jeg kan ellers tilføye for egen regning at minst en av mine opponenter har pekt på enkelte opplysninger fra Mercer som man mener er tvilsomme eller unøyaktige. Jeg er likevel enig med innsenderen i at mine meningsmotstandere hadde tjent på å være litt mer konkrete når man kritiserer Mercer. Gi oss noen flere ekspempler på usannheter eller halvsannheter, overdrivelser eller underdrivelser, fra hennes side!

PS, og for ordens skyld: ovenstående er sendt til meg under fullt navn, og jeg føler meg trygg på at vedkommende er den hyn utgir seg for å være.

(MODERATOR HAR HER FJERNA EIT UTDRAG FRÅ EIN ANONYM KOMMENTAR SITERT AV ANFINDSEN, UT FRÅ REGELEN OM AT DETT ER DEBATT UNDER FULLT NAMN).

Kommentar #30

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Vås!

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

OREB, Øian et al er samtidig ikke fremmede for at den gang det hvite mindretallet undertrykket den svarte minoriteten – da hadde det med menneskets natur å gjøre, nemlig den hvite manns preferanse for andre hvite. De skriver ikke dette eksplisitt, men indirekte er det det de sier. Ergo; hvite mennesker har den svakhet at de ligger under for den menneskelige naturs tilbøyeligheter, men det har ikke svarte mennesker.

Selvfølgelig har verken OREB eller meg selv (eller «et.al.» for den del) forklart apartheid med hvite menneskers naturgitte tilbøyelighet. Dette er i beste fall fullstendig misforstått.  På den ene siden kan man undre seg over hva Anfindsen ønsker å oppnå ved å bringe en slik våset påstand til torgs. På den andre siden kan det selvfølgelig forstås som en bekreftelse på den mistanken jeg flere ganger har gitt uttrykk for; nemlig at Anfindsen mangler evne eller vilje til å forstå historiske, politiske og sosiale motsetninger og konflikter som noe annet enn utslag av den såkalte «menneskenaturen».

Kommentar #31

Tor-Olav Foss Baldersheim

76 innlegg  1162 kommentarer

Hensikten din

Publisert rundt 8 år siden

@Anfindsen

Jeg holder på det jeg har skrevet. Den name-droppingen du kommer med er ganske spesiell og sett under et danner titlene er mønster. 

Selvsagt har jeg isolert sett ingen prinsippielle problemer med at man kritiserer det juridiske grunnlaget for at Lincoln ville nekte Sørstatene å løsrive seg. Ei heller har jeg problemer med å forstå at man kunne mene at hundretusener av døde og sårede var en høy pris å betale for å ende uvesenet slaveriet utgjorde, tatt i betraktning at det var retur i verden generelt. For kanskje hadde det forsvunnet i løpet av noen tiår som følge av press fra England, Frankrike og krefter i de ulike amerikanske statene? Det er ikke utenkelig, da det på samme tid også ble slutt på at bøndene var livegne i Preussen og Russland.

Ditto kan man også si at ordet negrofili opprinnelig hadde med en fascinasjon for svart kultur å gjøre, i årene før krigen, og en en svart skribent må få lov å bruke ordet (selv om det han skriver i en lang rekke sammenhenger skal være nokså spesielt), men det hjeper her ikke på at resten av tittelen lyder "from slaveblock to pedestal."

Det er altså problematisk, er at begge bøkene har titler som i seg selv er ugne og spesielt når de sees i sammenheng. At du kommer med ikke bare to, men tre bøker som alle har ordlyd som umiddelbart signaliserer rasistisk innhold og at disse alle hver for seg synes å tjene varianter av samme formål, i den forstånd av at de angriper personer som har gjort noe for svartes rettigheter. Det er nesten så jeg undrer på om du ikke har gjort deg skyldig i en unnlatelse, siden du ikke har listet bøker som beskriver Martin Luther Kings sexsliv... 

 

Kommentar #32

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

"Menneskenatur" er ikke statisk

Publisert rundt 8 år siden

Dette begynner å ligne på debatter fra den gang jeg gikk på gymnaset. Om det stod skrevet i stein hvordan begrepet "menneskenatur" skal forstås, og om "menneskenatur" representerte en statisk tilstand, så kunne kanskje Anfindsens anonyme brevvenn ha innkassert et lite poeng. I protestantisk teologi, og i ekstrem grad i den kalvinistiske/hugenottiske gren av den som er den fremherskende blant Sør-Afrikas hvite med bakgrunn i boerkulturen, oppfattes "menneskenatur" langt på vei som en statisk, ond tilstand. Jean Calvin gikk så langt som å hevde at selv de helliges gode gjerninger er heslige for Gud. I en katolsk kontekst er dette blasfemi. Her heter det motsatt: "Gjennom de helliges gode gjerninger priser Skaperen sitt eget verk."

Dette kan høres ut som en digresjon, men det er represenativt for dyptliggende tankemessige strukturer som er totalt uforenlige og som har lagt føringer for ulik kultur og mentalitet og i ytterste konsekvens for politikk og historie. "Menneskenatur" er i katolsk tenkning ikke noe statisk og entydig, men noe som ved ytre påvirkning kan endres og helliggjøres. Siden jeg altså ikke opererer med et begrep om "menneskenatur" slik Anfidsen og hans anonyme brevvenn gjør - og åpenbart forutsetter at andre også gjør - faller også logikken i argumentet sammen.

Kommentar #33

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Ånden er villig men kjødet er skrøpelig

Publisert rundt 8 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Om det stod skrevet i stein hvordan begrepet

Teologer fra ulike konfesjoner kan mene hva de vil om f.eks. astronomi, fysikk, kjemi eller geologi; det spiller ikke så stor rolle, for det er forskerne i de aktuelle fagene som forteller oss (noe om) hvordan verden faktisk ser ut på de aktuelle områdene. En teologi som ikke har vett og evne til å rette seg etter det forskningen etter hvert kan fastslå som å være hinsides enhver rimelig tvil (hvilket er noe helt annet enn hva som er på moten blant den ene eller andre gruppe av forskere for tiden), har fremtiden bak seg.

Dersom Ekeland Bastrup på ramme alvor bestrider at menneskets natur setter grenser for hva slags samfunn det er mulig å skape gjennom politikk (eller forkynnelse, holdningsskapende arbeid o.l.), da er den erkjennelsesmessige kløften mellom ham og meg større enn hva jeg hittil har skjønt. Går det f.eks. an å skape et samfunn der møll og rust ikke tærer, og der tyver aldri bryter inn og stjeler? Nei, det gjør da vitterlig ikke det? Dels pga visse naturlover, og dels pga svakheter og tilbøyeligheter i menneskets natur som vi selvsagt til en viss grad kan tøyle vha ulike teknikker og tiltak, men som vi aldri, absolutt aldri, kan fri oss fullstendig fra (som om vi skulle være "kulturvesener som er hevet over vår menneskelige natur", som jeg ved noen meget få anledninger har hørt enkelte naive sjeler ytre seg om).

Det å leve her på denne jord er å være underlagt de rammebetingelser som naturen (i videste forstand av ordet) setter, og det velger jeg i det lengste å tro at Ekeland Bastrup er enig med meg i. Men det er altså nettopp derfor jeg gjentatte ganger har anbefalt at folk som skal mene noe om mennesker og samfunn, ikke minst kristne, bør lese Det biologiske mennesket. Boken er ikke perfekt, selvsagt ikke, men den er proppfull av interessant og - ikke minst - relevant informasjon.

Og en av de tingene jeg vil anbefale Ekeland Bastrup å grunne litt mer over enn hva han hittil tilsynelatende har gjort, er hvilke konsekvenser han mener kan utledes av det grunnleggende, biologiske prinsippet kin selection.

Øian har tidligere bemerket noe i retning av at kin selection ikke uten videre gir oss en fiks ferdig forståelse av hvordan menneskenaturen forholder seg til folk som er mer eller mindre nært/fjernt beslektet med en selv. Han begrunner dette med at ulike kulturer har ulike skikker og tradisjoner for hvor de trekker grensen mellom inngruppe og utgruppe, m.m. Denslags nyanseringer er selvsagt uproblematiske, men poenget er jo ikke å benekte at kultur og tradisjon kommer inn og modifiserer virkningene av grunnleggende naturlover, men - nok en gang - å få folk til å forstå at menneskets natur setter begrensninger for hvilke endringer man kan få til ved hjelp av miljømessige (jf begrepsparet arv/miljø) endringer eller tiltak. Dette siste er grundig behandlet i den vitenskapsfilosofiske litteraturen, men jeg ser få tegn på at Ekeland Bastrup eller andre her på VD har tatt denne typen erkjennelse inn over seg.

Dette bringer meg over til de stadig gjentagne forsvergelsene av menneskets uforanderlige natur, av genetisk determinisme, av reduksjonisme, og andre beslektede ord og uttrykk. Folk som bruker denne typen argumentasjon vet enten ikke hva de snakker om (formodentlig fordi de mangler kjenneskap til grunnleggende vitenskapsfilosofi på området) eller så bruker de - mot bedre vitende - stråmannsargumentasjon.

Kommentar #34

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Om manglende balanse

Publisert rundt 8 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Når så Lund på den annen side mener jeg vrir meg unna bekymring som det er grunn til å ha for utviklingen i SA, må det ses på bakgrunn av hvem debattmotstanderen i dette tilfelle er.

Ekeland Bastrup skriver også: «Når Anfindsen skal presentere et "balanseregnskap" for SA (et land han åpenbart ikke kan mye om) og ender opp med at alt var bedre før, da har min misjon i denne sammenheng kun vært å rette opp Anfindsens kolossale ubalanse. Da må alt som er godt å si om dagens SA tas med. Og det er mye.»

Hvordan man bedømmer pro et contra i SA de siste 20 årene eller så, kommer ikke minst an på hvordan man vekter de ulike faktorene. Her tenker Ekeland Bastrup og jeg ulikt, og det synes jeg ikke i seg selv er så veldig mye å hisse seg opp over. Jeg respekterer at han fortsatt har tro på at det store SA-prosjektet kan lykkes, men registerer at både han og andre blir noe alldeles voldsomt hårsåre når f.eks. Mercer påpeker at mye tyder på det motsatte.

Forøvrig er det selvsagt i skjønneste orden at Ekeland Bastrup og andre legger frem opplysninger de savner i Mercers fremstilling. Men ser han ikke ironien i situasjonen når han argumenterer som vist ovenfor? Der forsvarer han jo at han selv må kunne tillate seg å være litt ensidig siden det er behov for å rette opp det han mener er skjevheter i Mercers fremstilling. Fint det. Men hvorfor er det ikke greit at Mercer gjør det samme? Hvorfor er det plutselig noe i nærheten av et moralsk svik at hun trekker frem negative sider ved utviklingen i SA som generelt er underkommunisert i mediene? Er det ikke ganske åpenbart at hun mener at mediene lenge har vært fulle av de positive tingene som skjer i SA, og at hun derfor kan konsentrere seg om den typen forhold som gjør at SA fremstår som et gigantisk tankekors ift det rådende regimet i Vesten?

Kommentar #35

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Why race matters

Publisert rundt 8 år siden

Noe av kritikken mot meg på denne tråden kan parafraseres omtrent som følger: «Her har vi funnet frem til en rekke kulturelle, historiske og sosioøkonomiske forklaringer som etter vår mening gir oss en fullgod forståelse av utfordringene i SA, og så kommer du drassende med rase som en ekstra parameter som vi også skal ta med i regnskapet. Det er jo på grensen til det rasistiske!»

Tilsvarende holdninger ser ut til å floerere innen f.eks. kjønnsforskning, sosiologi og sosialantropologi, til tross for at en hvilken som helst Ex Phil-student bør skjønne at relevansen av faktorene a, b, c ikke uten videre utelukker at også x, y, z kan ha betydning.

Det er hevet over enhver rimelig tvil at rase har betydning for utviklingen i SA helt siden de første europeerne kom dit, og det er hevet over enhver rimelig tvil at rase vil fortsette å betydning for utviklingen i SA i overskuelig fremtid. Og da mener jeg ikke bare rase som en sosial konstruksjon, eller rasetenkning som et biprodukt av historiske prosesser o.l., jeg mener rase som et biologisk begrep. Vi kan (og bør) diskutere i hvilken grad rase har betydning, men når man på ramme alvor hevder at rase bør holdes helt og holdent utenfor diskusjonen, da har man etter min mening overskredet en viktig grense ved at man insisterer på å utelukke momenter man i prinsippet ikke har mulighet til å utelukke.

Dette er både et vitenskaps- og moralfilosofisk problem, og de som er likeglade med denslags, påtar seg et stort ansvar.

Det finnes mange gode bøker og artikler som kan være nyttige i denne sammenhengen, men det holder egentlig å lese følgende for å forstå hvorfor jeg kan uttale meg så kategorisk som jeg gjør i denne kommentaren:

Michael Levin, 1997. Why Race Matters: race differences and what they mean. Praeger Publishers. Republished by New Century Books, 2005. (www.amazon.com/Why-Race-Matters-Michael-Levin/dp/0965638359).

Det er dønn umulig å forstå utviklingen i SA uten også å trekke inn rase. De som benekter dette, er obskurantister. Det å insistere på at raseproblematikk må holdes utenfor når SA skal forstås, er ettre min vurdering både umoralsk og uansvarlig.

PS: Jeg har ikke med dette sagt at jeg går god for alt Michael Levin står for; det gjør jeg ikke. Men 'prinsippet' om at man bare skal henvise til forfattere som er 'godkjent' av 'presteskapet' er avskyelig; det fører bare til hykleri og forstillelse. Levin er en usedvanlig skarpskodd filosof, og han vet å sette skapet på plass når det gjelder mye av det utenomsnakket og de bortforklaringene en del holder seg med når rasespørsmål står på agendaen.

Kommentar #36

Tor-Olav Foss Baldersheim

76 innlegg  1162 kommentarer

forsimplede argumenter innpakket i kompliserende språkdragt

Publisert rundt 8 år siden

@Anfindsen

Tilsvaret ditt til Bastrup bærer preg av å være et stråmannsangrep. Du fremstiller hans argumenter på følgende absurde og karikerte måte: Dersom Ekeland Bastrup på ramme alvor bestrider at menneskets natur setter grenser for hva slags samfunn det er mulig å skape.

Med det som utgangspunkt legger du på en mengde svada og ord som tilsynelatende høres avanserte ut, men som i realiteten kun er en måte å pynte på ditt grunnsyn, som satt på spissen synes å være at mennesker med ulik hudfarge ikke vil kunne like hverandre, i det store og det hele. I særdeleshet dersom det også er kulturforskjeller.

Du fremstiller det som om det nærmest er gitt av en naturlov at mennesker med ulike hudfarge vil komme til å ha store problemer med å forholde seg fredelig til hverandre over tid. Jeg siterer deg:

Og en av de tingene jeg vil anbefale Ekeland Bastrup å grunne litt mer over enn hva han hittil tilsynelatende har gjort, er hvilke konsekvenser han mener kan utledes av det grunnleggende, biologiske prinsippet kin selection. 

..., men poenget er jo ikke å benekte at kultur og tradisjon kommer inn og modifiserer virkningene av grunnleggende naturlover, men - nok en gang - å få folk til å forstå at menneskets natur setter begrensninger for hvilke endringer man kan få til ved hjelp av miljømessige (jf begrepsparet arv/miljø) endringer eller tiltak. 

Så fortsetter avsnittet med følgende setning, som oversatt til enklere språk betyr at: "Dere er kjempedumme som ikke skjønner at mennesker holder seg med de som er likest og misliker de som er mer ulike." Jeg siterer:

Dette siste er grundig behandlet i den vitenskapsfilosofiske litteraturen, men jeg ser få tegn på at Ekeland Bastrup eller andre her på VD har tatt denne typen erkjennelse inn over seg. 

 

Kommentar #37

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Anfindsens bruk av "leserbrev"

Publisert rundt 8 år siden

Beklager, Anfindsen - men jeg synes nok en gang du bruker betenkelige metoder i debatten.  Du har nå servert utdrag av to e-poster du har mottatt, først og fremst - slik det ser ut for meg - for å rakke ned på Baldersheim (gjelder i særdeleshet leserbrev II).  Det er et tvilsomt forsøk på hersketeknikk ("se hvor mye støtte jeg har andre steder"...).  Hvis disse e-postvennene dine mener de har noe å tilføre denne debatt-tråden, så kan de vel sende "leserbrevene" sine direkte hit?

Kommentar #38

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Pluto

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

Pseudonymet Plut (kjent fra Minerva og Document)

Her skulle det stått Pluto, ikke Plut. Sorry!

Kommentar #39

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Bruk av pseudonym

Publisert rundt 8 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.

Hvis disse e-postvennene dine mener de har noe å tilføre denne debatt-tråden, så kan de vel sende "leserbrevene" sine direkte hit?

Nei, folk som av ulike grunner har funnet at de er nødt til å skrive under pseudonym i de fora der de deltar, er avskåret fra å gjøre det her på VD. Dette er ingen kritikk av VD fra min side (tvert imot støtter jeg at VD krever fullt navn av deltagerne), bare en konstatering av fakta.

Så kan man selvsagt si at slike brev er mindre verdt enn vanlige kommentarer skrevet under fullt navn. Det er jeg tilbøyelig til å være enig i. Men det er ikke det samme som at de er verdiløse.

Pluto er forøvrig et velkjent skribentpseudonym hos Minerva og Document, og de som ønsker å vite hva han står for og hvordan han har for vane å argumentere, vil lett kunne finne masse stoff fra hans hånd ved å google mot nevnte nettsteders domener.

Kommentar #40

Tor-Olav Foss Baldersheim

76 innlegg  1162 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden

@Anfindsen

Jeg registrerer at min oppfatning av at rasefokus som grunnlag for politikk er høyreekstremt, faller noen tungt for brystet. Dem om det. 

At jeg går ut så hardt som jeg gjør her nå og ikke har gjort det tidligere skyldes måten du starter med sitt åpningsinnlegg. Ordbruken og bildene du maler frem er ille. Om andre synes det er føleri å reagere på ordbruken, så må jeg bare si at ja, reaksjonen min er følelsesmessig.

Det som provoserer meg er måten jeg mener du sniker inn negative omtaler kollektivet av mennesker med mørkere hudfarge og at du til stadighet bruker medfødte egenskaper og karakteristika som forklaringsvariabel, for deretter å gjemme deg bak mer eller mindre pseudo-vitenskap.

Du skjønner, i mine øyne er det enorm forskjell, mellom det å påpeke uheldige adferdsformer i grupper, eksempelvis klanssamfunns negative sider, og det å hevde eller antyde at de samme menneskene fra naturens side er vesensforskjellige fra oss andre eller at vi nærmest er skapt til å mislike hverandre.

Du leter med lupe etter ting som skal understøtte disse synene, men aldri har jeg sett deg se etter argumenter på det motsatte. Det hender riktigignok at du kort vedkjenner at det finnes, for så å vende tilbake til ditt utgangspunkt. Da er det ikke vitenskap eller ærlig sannhetssøken, men forsøk på å lete frem argumenter som underbygger en på forhånd gitt posisjon. Jeg synes det grenser til svindel.

 

Kommentar #41

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Re: Bruk av psevdonym

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

Nei, folk som av ulike grunner har funnet at de er nødt til å skrive under pseudonym i de fora der de deltar, er avskåret fra å gjøre det her på VD.

Men da har de vel ingenting i dette forumet å gjøre?  Du bringer dem likevel inn.  Ved å sitere svært lange utdrag av e-poster de har sendt deg, blir jo det de har skrevet stående som tilnærmet selvstendige kommentarer i debatten.

Kommentar #42

Tor-Olav Foss Baldersheim

76 innlegg  1162 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden

@Anfindsen

Jeg gidder ikke diskutere med noen per mellomledd. Ei heller synes jeg særlig om en debattform som går ut på at man kommer trekkende med mer eller mindre løpende utsagn fra andre personer som ikke selv deltar i debatten. Har de noe å skrive til meg får de ta det direkte og heller delta under fullt navn de også.

 

Kommentar #43

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Here we go again...

Publisert rundt 8 år siden

Kin selection

Anfindsen kan hovere over at andre ikke kjenner til det som skal være det «vitenskapsfilosofiske grunnlaget» for sosiobiologiske teoriers anvendelse av begrepet om kin selection.  Ja, det er sikkert mange som ikke er så godt kjent med det. I så fall kunne kanskje han stige ned fra sin pidestall og opplyse de enfoldige? Skjønt, hvilke vitenskapsfilosofisk grunnlag er det egentlige snakk om?  Når det gjelder kin selection som utgangspunkt for å forstå samfunn, er det så langt jeg kan se Frank Salters sosiobiologiske genmystikk Anfindsen henviser til.

Anfindsen oppfatter det tilsynelatende dit het at jeg har avvist den sosiobiologiske teorien om kin selection og etnisitet ved å vise til at «… ulike kulturer har ulike skikker og tradisjoner for hvor de trekker grensen mellom inngruppe og utgruppe, m.m». Her er det tilsynelatende mye han ikke har fått med seg. Det kan være at jeg har formulert meg uklart. Selv om dette kanskje er for spesielt interesserte, så jeg kan forsøke en gang til:

I følge sosiobiologiske teorier om kin selection øker altruisme proporsjonalt med biologisk slektskap. Fordi slektninger deler gener som følge av felles avstamning, vil atferd som fremmer den reproduktive evnen hos slektninger også sikre den framtidige videreføringen av egne gener. Individer vil derfor foretrekke slektninger framfor ikke slektninger, og nære slektninger framfor fjerne slektninger. Kin selection viser altså ikke bare til forholdet mellom familiemedlemmer og nære slektninger, men også til relasjoner mellom medlemmer av samme etniske gruppe. Her forstås etnisitet som et utvidet slektskap. Følgelig vil man finne det altruistiske prinsippet blant fjerne slektninger, f.eks. blant nordmenn (f.eks. kontra svensker) eller blant alle hvite (f.eks. kontra svarte).

1.      Etnisitet som utvidet genetisk slektskap

Teorien om etnisitet som utvidet slektskap er imidlertid dårlig underbygd. Den har ingen god teoretisk forklaring, og den holder ikke mål rent empirisk. Bare for å gi ett av flere mulige eksempler: I alle samfunn eksisterer det en klar og tydelig grense mellom slektninger på den ene siden og den etniske gruppen på den andre. Anfindsen oppfatter dette som et prosaisk poeng, men får ikke med seg det viktige: For teorien om kin selection forutsetter at de genetiske grensene og sosiale grensene er mer eller mindre identiske. Når de i virkeligheten slettes ikke er det, står vi her ovenfor et problem teorien ikke gir noe svar på. I det virkelige liv er slike grenser gjenstand for kulturelle og moralske definisjoner som setter ganske grenser som er absolutte. Enten er man i familie, eller så er man ikke. Teorien om utvidet slektskap tilsier derimot at slike overganger må være kontinuerlige. Det samme problemet oppstår når det gjelder grensene mellom etniske grupper; enten er man medlem eller så er man ikke. Dette strider mot selve prinsippet om kin selection.

2.      Kin selection som resultat av evolusjonsmekanismer?

En annen problemstilling er at kin selection egentlig et begrep som viser til mekanismer i naturlig seleksjon. Med andre ordet er begrepet en betegnelse på en bestemt evolusjonsprosess. Når man bruker kin selection slik sosiobiologene gjør, viser det til uegennyttig gjensidighet mellom slektninger. Dermed blir begrepet gjort om til et resultat av kin selection som evolusjonsprosess. Med andre ord, kin selection forklares med kin selection. Det henger selvfølgelig ikke på greip.

3.      Gjensidighet som sosialt og kulturelt prinsipp

Som jeg også har redegjort for tidligere kan jeg godt følge det biologiske resonnementet om at prinsippet om uegennyttig gjensidighet oppstått gjennom naturlig seleksjon. Hos mennesker har imidlertid dette prinsippet i sammenligning med andre arter blitt enormt utviklet gjennom samfunn og kultur. Til forskjell fra dyr er gjensidighet et sosialt og kulturelt prinsipp. De franske antropologene Marcel Mauss og Levi-Strauss mente at gjensidighet er selve grunnlaget for menneskelige samfunn, nettopp på den måten at man knyttet gjensidig forpliktende relasjoner til personer og grupper som ikke er slektninger eller som ikke regnes som «inngruppe». Dette handler ikke bare om at kulturelle forestillinger og sosiale praksiser modifiserer et biologisk prinsipp, slik Anfindsen synes å tro. Som «vitenskapsfilosofisk utgangspunkt» handler det om at samfunn i menneskelig forstand ikke i seg selv kan skapes av biologiske mekanismer. Tvert i mot er det menneskets artsspesifikke sosiale og kulturelle egenskaper som muliggjør menneskelige samfunn, til forskjell fra dyrenes primitive sammenslutninger.

For øvrig: Mener Anfindsen at apartheidregimet kan forklares som utslag av kin selection i sosiobiologisk forstand?

Kommentar #44

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Rase som sosial realitet

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

rase som en sosial konstruksjon, eller rasetenkning som et biprodukt av historiske prosesser o.l., jeg mener rase som et biologisk begrep.

«Det er dønn umulig å forstå utviklingen i SA uten også å trekke inn rase», skriver Anfindsen. Få vil være uenige i dette. Men Anfindsen problem er at ikke alle er enige i hans egen forståelse av hva rase som begrep uttrykker. Han blir i den forbindelse direkte patetisk når han hevder at de som ikke vil akseptere hans egen rasistiske synsmåte begår en logisk feilslutning. Så sterk i sin tro er han at det nærmest virker ubegripelig for ham at det skal finnes motargumenter. Joda, Michael Levin er sikkert skarpskodd. Mange filosofer er det, på sin måte. Men boka Why Race Matters gir likevel ikke uten videre et slikt inntrykk. Så vidt jeg forstår bygger den på et oppgulp av de referansene Anfindsen lenge har slengt rundt seg med for å gi påstanden om den «afrikanske rasens» mindreverdighet et skinn av vitenskapelighet.

Dersom det kvasivitenskapelige rasebegrepet han selv - på en predikants vis - forfekter ikke skulle være en realitet, kan rase for ham ikke noe mer enn «sosial konstruksjon» eller  «biprodukt av historien». Når det gjelder Sør-Afrika er rase slettes ikke et «biprodukt» av historien.Rase er heller ikke årsaken til historien. Rase er historien. I den forstand er rase heller ikke bare en «sosial konstruksjon». Det er en sosial realitet. Men Anfindsen mangler kanskje det "vitenskapsfilosofiske grunnlaget" som ville gjort ham i stand til å forstå nettopp dette?

Kommentar #45

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Re: Bruk av pseudonym

Publisert rundt 8 år siden

Nei, her kan jeg ikke følge deg, Johannessen. Jeg er helt enig i at det å poste stoff man har mottatt fra andre har sine sider, og jeg kan forstå at VD-debattanter ikke uten videre ønsker å gå i direkte diskusjon med folk man ikke vet hvem er.

Men når noen lar seg engasjere av en VD-debatt, samtidig som de av ulike grunner ikke ser seg i stand til å kommentere debatten under eget navn, så kan jeg ikke se at det nødvendigvis skulle være noe kritikkverdig i at de sender epost til en av debattdeltagerne. Så blir det opp til den som får eposten om han eller hun vil gjøre noe med det mottatte stoffet. Forøvrig har jeg vært helt åpen om hva som skjer.

Min foreløpige konklusjon er at denne formen for meningsutveksling har klare begrensninger, men jeg kan ikke se at det skulle være noe umoralsk eller uredelig i det, så lenge man er åpen og ærlig om hva som skjer.

Kommentar #46

Johannes Morken

438 innlegg  937 kommentarer

Sitering av anonyme innlegg

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

PS, og for ordens skyld: ovenstående er sendt til meg under fullt navn, og jeg føler meg trygg på at vedkommende er den hyn utgir seg for å være.

(MODERATOR HAR HER FJERNA EIT UTDRAG FRÅ EIN ANONYM KOMMENTAR SITERT AV ANFINDSEN, UT FRÅ REGELEN OM AT DETT ER DEBATT UNDER FULLT NAMN).

Eg har i dag sletta ein heil kommentar frå Ole Jørgen Anfindsen og, som tilfellet eg viser til med sitatknappen, fjerna eit langt utdrag frå eit innlegg han har fått og lagt ut i sin kommentar. Mitt inngrep er gjort ut frå retningslinene at dette er eit debattforum for ordskifte under fullt namn. Å henta inna anonyme innlegg i debatten på denne måten er etter redaksjonens syn eit brot på retningslinene. Det hjelper ikkje at Anfindsen her skriv at det han siterer, er sendt han under fullt namn og at han føler seg trygg på at vedkomande er den vedkommande gjev seg ut for å vera. For det første er dette framleis eit brot på kravet om debatt under fullt namn på verdidebatt.no. Og for det andre er det vi som har ansvaret for å forvalta retningslinene.

Kommentar #47

Kristian Kahrs

109 innlegg  2165 kommentarer

Kildebeskyttelse

Publisert rundt 8 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.

Å henta inna anonyme innlegg i debatten på denne måten er etter redaksjonens syn eit brot på retningslinene.

Morken

Hvis jeg som frilansjournalist skriver en en artikkel eller kommentar på VD hvor jeg finner det nødvendig å beskytte kilden, betyr dette at min kilde ikke har samme rett på beskyttelse som om dette ble skrevet av en fast ansatt journalist? Hva er redaksjonens syn på NOU 2011: 12, Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag, avgitt 15. juni 2011? Hva er forskjellen i forhold til Anfindsen?

Ser redaksjonen at det etter 22. juli har blitt et hardere debattklima hvor flere innvandringskritikere er redde for å uttale seg fordi de er redde for hvordan dette vil påvirke deres karriere og muligheter som jobbsøkere? Et eksempel kan være mannen i Bergen som ble utsatt for et bakholdsangrep da han skulle diskutere islam forrige helg. Bergens Tidende skrev om saken og omtalte kilden anonymt. I løpet av dagen planlegger jeg å skrive et innlegg om saken hvor jeg intervjuer den angrepne mannen. Vil dette være et brudd på VDs retningslinjer?

Kommentar #48

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Forskjellen

Publisert rundt 8 år siden
Kristian Kahrs. Gå til den siterte teksten.

Hva er forskjellen i forhold til Anfindsen?

Jeg skal ikke prøve å svare for VD-redaksjonen, men e-postene Anfindsen har publisert her i tråden (særlig den siste), har i praksis fungert som egne innlegg i denne aktuelle debatten, skrevet av (for alle andre enn Anfindsen) anonyme personer.  Disse e-postene har ikke tilført debatten nye opplysninger, som på noen måte skulle betinge kildebeskyttelse.  De har først og fremst inneholdt støtte til Anfindsen og kritikk av/angrep på noen av Anfindsens opponenter.

 

Kommentar #49

Johannes Morken

438 innlegg  937 kommentarer

Kjeldevern og debatt

Publisert rundt 8 år siden
Kristian Kahrs. Gå til den siterte teksten.

I løpet av dagen planlegger jeg å skrive et innlegg om saken hvor jeg intervjuer den angrepne mannen. Vil dette være et brudd på VDs retningslinjer?

Kjeldevernet gjeld for redaksjonelle medarbeidarar, det vil seie folk som står i eit ansettelses- og ansvarsforhold under Redaktørplakaten. Det gjeld altså ikkje for debattantar på Verdidebatt.no. Dette er eit juridisk svar, og ikkje noko policyspørsmål for oss.
Dessutan er Verdidebatt eit forum for å fremje eigne meninger, ikkje for å publisere intervju med anonyme (eller altså sitere anonyme innlegg). Kjeldevernet kan ikkje brukast for å gje anonyme debattantar ein friveg utanom kravet til debatt under fullt namn.

Kommentar #50

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Om "menneskets natur" og å stå som en stut på båsen

Publisert rundt 8 år siden

Jeg skal ikke blande meg inn i debatten om bruk av anonyme kilder. Prinsipielt mener jeg retten til bruk av psevdonym er viktig som forsvar av ytringsfriheten, men det skal være gode grunner for det.

Jeg har derimot mer å si til debatten om «menneskets natur». Jeg brakte i kommentar #32 inn noen teologiske betraktningsmåter, og det får Anfindsen til å hovere på naturvitenskapens vegne og insistere på dens enerett til å mene noe om naturen. Men et begrep som «menneskets natur» er ikke rent naturvitenskapelig, det er også metafysisk, filosofisk, psykologisk, teologisk og også moralsk. Det kan ikke anvendes uten en forutforståelse. Alt vi i dag kaller vitenskaper har en gang revet seg løs fra teologiens skjød, og kategorier som katolsk og protestantisk (herunder reformert kalvinistisk) ligger igjen som viktige spordannere for ulike forståelses- og mentalitetsmessige tilnærminger til sentrale begreper (i dette tilfelle «menneskets natur».) Når Anfindsen ikke er i stand til å se «menneskets natur» annet enn fra et naturvitenskapelig perspektiv, må det sett fra mitt ståsted føre meget galt av sted. 'Menneske' og 'menneskenaturen' er ikke noe som finnes ute i naturen. Det er våre gener, knokler og bein som finnes i naturen. Alt hva vi ellers forstår med 'menneske' og 'menneskenatur' er bitt til på annet grunnlag enn det som kan ses ut fra naturvitenskapelige fysiske rammebetingelser. 

Anfindsen skriver:
"Dersom Ekeland Bastrup på ramme alvor bestrider at menneskets natur setter grenser for hva slags samfunn det er mulig å skape gjennom politikk (eller forkynnelse, holdningsskapende arbeid o.l.), da er den erkjennelsesmessige kløften mellom ham og meg større enn hva jeg hittil har skjønt. Går det f.eks. an å skape et samfunn der møll og rust ikke tærer, og der tyver aldri bryter inn og stjeler? Nei, det gjør da vitterlig ikke det?"

Det er oppsiktsvekkende at Anfindsen synes å mene at å være uenig med ham er synonymt med å tro at Mor Nille kan fly. Dette er å banalisere debatten. Mor Nille kan ikke fly, men dermed er intet sagt om hvem Mor Nille essensielt sett er eller om hennes natur! Kun om noen uoverskridelige fysiske begrensninger er det sagt noe. Anfindsen vil med andre ord ha det til at det er like umulig for svarte og hvite å leve med hverandre som det er umulig for Mor Nille å fly! Det står ikke skrevet i noen bok at det forholder seg slik, det er ingen fastlagt teori som sier at slik må det med naturvitenskapelig nødvendighet være. Hva mennesket kan og ikke kan i sosiale og kulturelle relasjoner kan naturvitenskapen bare utsi noe partikulært om. Om mennesket gjennom historien skulle ha definert seg selv negativt ut fra sin begrensning og basert sin selvforståelse på hva det ikke kan, ville det ikke engang ha oppfunnet hjulet. Det er først idet mennesket ser seg selv utover det som begrenser det, at det er i stand til å forstå og erkjenne noe som helst. Når vi taler om 'mennesket' i filosofisk, teologisk, psykologisk og moralsk forstand, da er det ALLTID mennesket i dets grenseoverskridelse fra naturtilstanden det tales. Forstås mennesket ensidig ut fra sin naturtilstand, da finnes intet annet enn begrensninger. Anfindsen kommer ikke utenom at den betraktningsmåte han hele tiden forsøker å gjøre til den imperative, i seg selv er basert på en forutforståelse som kan problematiseres. Anfindsen kan ikke skjønne at det er mulig å problematisere den, fordi han i utgangspunktet har parkert enhver annen tilnærming enn den naturvitenskapelige. Da finnes det ingen steder på veien hvor våre ideer krysses, Anfindsen. Muligheten for å etablere en felles forståelse er da meget små, noe de etter hvert årelange meningsutvekslinger mellom oss har fått klart frem.
 
Et gammelt visdomsord sier at "navigare necesse est, vivere non necesse est" - det er ikke nødvendig å leve, men å seile er nødvendig. Det som ligger i disse ord er at naturen tar seg av seg selv, sola traver i sin kjedsommelige skråsirkel over himmelen, og "koen på Sjælland tygger sit Drøv som det altid haver gjort", for å sitere filosofen Løgstrup, men for mennesket er det ikke å stå bundet som en stut til en påle på landjorden som gjelder, men de store hav med avgrunnen under oss og den stjernebesådde himmel over oss. Det er å seile som er nødvendig - og for nå å forbli i metaforen et stykke til, så er det dette som får det til å svimle for Anfindsen der han står på sin skute og ser hav og bølger reise seg. Anfindsen vil plassere mennesket på landjorden bundet til en påle av gener og biologi. Til det sier jeg at da er ikke mennesket lenger 'menneske'. Mennesket kan fint stå bundet til pålen og være i harmoni med sine fysiske rammebetingelser, men det vil være i den største disharmoni med sin natur! 

Anfindsen står i en deterministisk og pessimistisk tradisjon av reformert protestantisk støpning, og der jeg gjennom flere ledd bakover aner et slektskap med Jean Calvins sterke betoning av menneskets totale underkuelse under sin lodd. Det er neppe tilfeldig at man i det kalvinistiske Sveits er blitt verdensmestere i å lage klokker, for urverkets statiske mekanikk er en ren avspeiling av  Calvins teologiske univers. I dette univers står mennesket bundet til sin påle på landjorden som en stut på båsen, og i dette univers står kirkene som forlatte vinkjellere uten blomster, bilder og lys. Det uttrykker for meg spirituell fattigdom og angst for det risikable. For det risikable, det som alltid har en omkostning, men også en mulighet ved seg - det å seile, legge ut på havet og overskride det - det er i mitt univers menneskets lodd, men også dets mulighet.

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
11 dager siden / 1830 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1455 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
rundt 1 måned siden / 1248 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
27 dager siden / 1188 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
rundt 1 måned siden / 1133 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
21 dager siden / 832 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere