HVERDAGSETIKK 1

Med jevne mellomrom vil jeg presentere noen etiske tablåer, noen selvopplevde, der jeg utfordrer til stillingtagen. De store moralske kvaler opplever vi heller sjelden, mens hverdagen derimot er full av en rekke små.

Jeg begynner med en selvopplevd hendelse fra et par år tilbake som gav meg grå hår i hodet. Jeg kaller denne lille noveletten

MINIBANKEN

Det er en sur vintermorgen utenfor Majorstuhuset i Oslo ved Nordeas filial. Klokken er ca halv åtte, mennesker haster forbi uten tanke for annet enn å rekke frem til et bestemmelsessted så fort som mulig.

Jeg står i minibankkø, og foran meg står en kvinne som tripper og forbanner køen som beveger seg altfor langsomt. Hun ber til og med personen som står foran seg om hun kan få lov til å snike i køen. Hun har det travelt, sier hun. Ønsket blir ikke innvilget. Alle har det nemlig travelt denne morgenen.

Omsider blir det hennes tur. Kvinnen står fortsatt og tripper, men nå er det bankautomaten som ikke jobber raskt nok, hun forbanner.

Som alle vet, virker minibanker slik at man først må ta tilbake bankkortet før maskinen gir deg pengene. Følgende skjer nemlig: Idet bankautomaten gir kvinnen tilbake minibankkortet, griper hun det - og springer! Oppdrag utført – men uten hovedsaken, som var å ta ut penger. I luken foran meg ligger 2500 kroner som ikke er mine.

Det går noen sekunder før jeg summer meg. Hva skal jeg gjøre? En gammel Adam inne i meg har litt lyst på pengene, men mine foreldre utstyrte meg med noe som heter samvittighet, så det er ikke aktuelt å gi etter for Adam denne gang. Jeg synes nemlig altfor synd på kvinnen når hun om ikke alt for lenge kommer til å få minst et hundretalls nye gråe hår i hodet.

Jeg setter etter og løper inn på t-banestasjonen i håp om å få et glimt av kvinnen slik at jeg kan få gitt henne pengene. Men hun er ikke å se noe sted. Hun er forduftet.

Det er ennå en god stund før banken åpner, jeg kan ikke levere pengene der. Å vente til banken åpner er ikke aktuelt. Jeg har det også travelt. Så jeg har ikke annet valg enn å beholde pengene.

Ved titiden ringer jeg Nordeas filial på Majorstuen og spør om noen har etterlyst pengene. Personen i andre enden forhører seg litt distré rundt med sine kolleger, men ingen har hørt noe.

Jeg spør om ikke banken kan finne ut hvem som tok ut penger på det angitte tidspunkt. Jo, men det kan ikke skje før om ettermiddagen. Deretter gir bankfunksjonæren meg beskjed om å levere pengene til banken!

Jeg stusser. Kan dét være riktig?

Neste morgen ringer jeg banken på ny og spør om noen har ringt og om de har funnet ut hvem som tok ut 2500 NKr på det angitte tidspunkt. Nei, ingen har ringt – kvinnen anser nok pengene for tapt, opplyser bankfunksjonæren. Han forteller også at det er opp til flere som har tatt ut likelydende beløp i det angitte tidsrommet. Men ingen kvinne! Det trenger ikke å bety annet enn at kvinnen nok disponerer sin manns konto, opplyser funksjonæren. (Dét også, da har hun vel fått en real skyllebøtte av mannen sin, tenker jeg. Om han da ikke har banket henne opp.) Igjen ber bankfunksjonæren meg komme til banken og levere tilbake pengene.

Men nå har jeg fått tenkt litt over den siden av saken. Hvis pengene er herreløse, tilhører de vel ikke banken? Jeg er dessuten den eneste som kan identifisere kvinnen dersom hun skulle dukke opp likevel. Om jeg gir pengene til banken, forsvinner de inn i bankhvelvets sorte hull. Dessuten: Hvilken garanti har jeg for at ikke bankfunksjonæren like gjerne stikker dem i sin egen lomme? De 2500 kronene skal ikke regnskapsføres noe sted. Det vil være et vanntett underslag. Jeg, derimot, er en ærlig finner. Hvis pengene forblir herreløse, tilhører de vel... – meg?

Jeg skal ikke røpe konklusjonen på dette lille hverdagsdramaet. Fikk gamle Adam de 2500 til slutt? Hva er det moralsk rette standpunkt her?

Kjør debatt.