Den forsiktige biskopen

Som ny biskop i Stavanger kan han trenge medvind. Men for Ivar Braut er Gud en motvind som treffer ham midt i ansiktet.

Reportasje

«Oi, nå forandrer alt seg.»
Ivar Braut har tatt telefonen. Klokka er rundt 18.30 torsdag 8. desember. Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum er på tråden. Hun forteller at han er utnevnt til biskop i Stavanger. Tanken slår ned i ham: Hverdagen blir ikke bli den samme fra nå av.
– Da jeg fikk telefonen, kjente jeg det fysisk i magen. Men jeg ble jo glad også.
LES OGSÅ: Braut blir Stavanger-biskop

Brobygger

Det er noe ved Ivar Braut som får oss til å tenke på grunnfjell. Ikke det at han er urokkelig, han lar seg bevege på mange måter skal det vise seg. Etternavnet hans er dessuten bøyelig som et nynorsk verb: å bryte, Ivar braut, har brote. Med rogalandsdialekten oppfyller han manges forestillinger om en prototypisk, norsk kristen.
Kall ham for all del ikke ydmyk. Det er et ord han synes er utslitt. Da liker han bedre merkelappen «brobygger» om seg selv, en hyrde som vil samle den sprikende flokken av troende i Norges største kirkesamfunn. En opplagt kandidat for å bli biskop i bibelbeltets blanke spenne: Stavanger bispedømme.
Ingen regnet likevel med at det skulle bli ham til slutt. Selv tullet han med at han hadde 8 prosent sjanse til å vinne. Bispedømmerådet nominerte ham sist blant kandidatene på oppløpssiden.
Så oppfylte han ordene om at de siste skal bli de første.
– La oss holde oss i bildet fra Guds bakvendtland: Når du nå er satt høyt, hvordan skal du være noe for de laveste i samfunnet?
– Jeg vet jo at vi er på akkurat samme nivå overfor Gud. Er noen dårlig stilt i samfunnet, kan jeg gjøre noe ved å synliggjøre dem og løfte noen saker, men jeg har ingen store tanker om at jeg kan utgjøre en stor forskjell og være modig nok til å reise saker som er upopulære. Det faller ikke naturlig for meg. Jeg er nok en som i utgangspunktet er forsiktig, lytter lenge og prøver å finne en vei å gå sammen med andre. Jeg kan kjenne på angsten over å ikke se ting som jeg burde sett – som de laveste blant oss.
De siste 16 årene har han vært prest i Birkeland menighet i Bergen. Fra midten av mars er han bosatt i Stavanger. I Bergen fortsetter kona – pianisten og musikeren Turid Bakke Braut – med jobben sin, og husvære blir det begge steder.  
– Vi skal nok treffes ofte, heldigvis.
LES OGSÅ: Dette er Ivar Braut

---

Ivar Braut

  • 60 år, fra Sandnes, utnevnt til biskop i Stavanger
    Gift med Turid Bakke Braut, har tre barn og seks barnebarn
    Har de siste 16 årene vært prest i Birkeland menighet i Bergen.
    Sitter i Bjørgvin bispedømmeråd og i Kirkerådet.
    Blir vigslet til biskop 19. mars.
  • 4 RASKE
  • Gud er: Full av nåde og sannhet.
    Jeg klarer meg ikke uten: Humor
    På min gravstein skal det stå: Det kan andre bestemme
    Boka alle bør lese: Himmelarkivet av Gaute Heivoll

---

Jeg er nok følsom når det kommer til stykket, selv om noen tror at Ivar tåler alt.

—   Ivar Braut

Lagsgutt

Det er rolig i gangene på konferansehotellet der Kirkemøtet holdes. Komitémøtene er over. Klokka er 23. Braut har nettopp gjort ferdig en av sine løpeturer. For et nydusjet, ekstremt B-menneske, gjør det ingenting å bli intervjuet så seint. Stadig blir vi avbrutt av folk som hilser og gratulerer med bispeutnevnelsen når de går forbi.
Ivar Braut er en sandnesgauk. En som er fra Sandnes kalles det. Han forsto ikke at han vokste opp i en kristen familie før han var 10-11 år, da noen fortalte ham at foreldrene var kristne. Han hadde trodd at alle familier var som hans. Oppvekstens trygge og frie rammer gjorde ham tidlig selvstendig.
60 år gamle Braut kommer fra en annen tid der kristendomsundervisning var vanlig. Bibelhistoriene gjorde inntrykk og var med på å forme troen tidlig.
– Når jeg i dag skjønner sammenhenger mellom Bibelens hoveddeler, er det på grunn av det jeg lærte i fjerde klasse, sier han og smiler.
Gudstjenestene han ble tatt med på som barn, foregikk i en gymsal. Flokken var ikke stor. Senere ble Gand menighet en suksess som fikk egen kirke.
– Jeg har alltid vært glad i gudstjenestene, selv om det var kjedelig. Jeg fikk tidlig en sterk opplevelse av at det er viktig å være der på grunn av de andre, være solidarisk med fellesskapet. Det har vært tydelig i meg hele tiden, også gjennom tiden som prest.
Det som likevel betydde mest for troen i ungdomstiden, var det kristelige skolelaget. Ivar Braut fikk fort ansvar og ble formann 14 år gammel. Han roser lederkursene og hvordan Laget fulgte opp ungdommene som fikk ansvar.
– Hva forstår du i dag om Gud og troen, som du ikke visste da du var tenåring?
– At det er så stort som det er.
– Hva er stort?
– Det er noe med vidden i det hele med alle tings opphav, bredden i universet og Guds kirke gjennom alle tider og på alle steder. Det har gitt meg mye inspirasjon og ro å tenke på at vi ikke er aleine her – som kirke. Nå ser jeg også hvor komplekst mange ting er. For eksempel var himmel og fortapelse enkelt og greit en gang i tiden. Nå må jeg si at det er min bønn at alle må bli frelst, men jeg har ikke råderett over det i det hele tatt. Himmelhåpet har alltid vært der, men nå har det blitt større, og blitt en trøst.
LES OGSÅ: Han kan bli den siste konservative biskopen

Tvilen

På bordet mellom oss ligger huskelappen hans. Han har forberedt seg til intervjuet. Allerede 18 år gammel hadde han bestemt seg for å bli prest, også flere av kameratene.
Så slo tvilen kraftig inn i ham.
– Hva tvilte du på?
– Om Gud fantes. Det gikk helt i bånn. Jeg vet ikke hvorfor det oppsto, og jeg kunne ikke fornekte det. Heldigvis snakket jeg med kameratene mine som var med i skolelaget. De hørte på, men ga ikke gode råd. Det var veldig viktig.
– Hvorfor var det viktig?
– Det viste at de tok det alvorlig og ikke bare feide det unna. Jeg husker vi gikk runder i friminuttene og pratet. Det lærte meg også noe for senere: Det var viktig at det fantes noen liberale teologer, noen som trodde på en litt annen måte enn jeg var vant til. Rommet å være kristen i ble utvidet. Jeg forsto dem bedre enn jeg forsto de mest strenge.
Vendepunktet kom da han lyttet til Stavanger-biskop Olav Hagesæther som talte om å bygge sitt hus på fjell. Ivar Braut valgte fjell. Måneder med tvil var over.
– Det har holdt.
LES OGSÅ: Den vanskeligste bispetilsettingen hun har vært med på

Varm vind

– Hva betyr mest i troen?
– Jeg har som prest vært presset fra mange hold: Hvorfor tror du? Mer og mer har jeg blitt frimodig i å si at grunnen er Jesus. Han viser oss hvem Gud er. Det er kjernen. Da jeg ble presentert som biskop i Stavanger, sa jeg noe som heldigvis var veldig meg: «Jesu ansikt er sterkt, mildt og fullt av nåde».
Braut ser på notatene sine og leser bibelverset fra Kolosserbrevet som slo rot i ham i studietiden: «I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult tilstede».
– Hvilken følelse gir dette deg?
– Det er som en varm vind på en sommerdag. Som en motvind, for du kjenner vinden best når den treffer deg i ansiktet. Jeg vet at jeg opplever det nøyaktig slik.
– Hva er det som blåser?
– Jeg tror det er Den hellige ånd – som tar av det som er Jesus sitt og blåser til oss. Det er ikke klamt eller stillestående. Også i naturen, gjennom årstidene, ja, også på løpeturene kjenner jeg meg jeg nær Gud. I begravelser forkynner jeg gjerne om å takke for livet og skaperverket. Å tale i begravelse er forresten ofte å tale til seg selv.
– Hvordan?
– Jeg kan ikke stå der og lire av meg noe som ikke gjelder meg selv. Da forsøker jeg å summere opp: Hva gjelder når alt kommer til alt? Man blir ganske glad i livet av å forrette i begravelser.
LES OGSÅ: Ble vraket tross massiv oppslutning

Spisse hornhinner

Ivar Braut vet så altfor godt hva som skjuler seg bak diagnosen keratokonus: Hornhinnene vokser ut i en spiss. Synet blir sløret og tåkete. En ny type kontaktlinser og briller hjelper ham gjennom dagen.
Som ung ble han bedt for noen ganger, men ingenting skjedde.
– Hva tenker du om det?
– Det er greit. Det er fint å bli bedt for. Da har du lagt det i Guds hender. Jeg kan bli litt fortvilet over folk som har enkle løsninger og som synes det er fælt når Gud ikke ordner opp i konkrete ting. Jeg tror ikke at det skapes himmel her.
– Har du fått en «torn i kjødet»?
– Nei, det er for stort å si det slik, men jeg har tenkt… Jeg vet ikke om jeg tør å bruke ordet læremester… Det kan ha gode følger. Jeg vet hvor lite som skal til før man blir satt ut. Kanskje jeg skal si at det er med på å gjøre meg litt mer ydmyk.
Han smiler og erkjenner at ordet han unngår kan passe her.
Øyeplagene kan gjøre ham svaksynt eller blind.
– Det er ingen katastrofe, men det endrer livet. Akkurat som å bli biskop, som ennå er uvirkelig å si. Jeg blir nok vant til tanken. Jeg kan ikke bli noe annet enn Ivar likevel.
LES OGSÅ: Etterlyser flere biskoper fra Teologisk fakultet

Bønn i kroken

Noen faste rutiner for å lese i Bibelen eller å be har han ikke. Likevel ber han stadig, og noen ganger blir han overmannet av en trang til å be. I det han forteller dette, kommer det noe over ham, og han ber om en pause for å ta seg sammen, vil ikke bli overveldet av følelsene som dukker opp i det han skal si.
– Jeg har en vane når jeg møter noen jeg synes ekstra synd på. Da lukker jeg døra etter dem, står i kroken der de har gått ut og sier «Gud, nå går du sammen med dem». Det kan være rusmisbrukere eller andre. Jeg er nok følsom når det kommer til stykket, selv om noen tror at Ivar er en skikkelig hardhaus, tåler alt, er sterk. Det er jeg nok også, men jeg kan også bli fryktelig redd.
Den nye Stavanger-bispen har et følsomt sinn. Noen få ganger har han kjent på angsten. De få timene det har stått på, har han tenkt at han må slutte som prest. Følsomheten viser seg likevel tydeligst ved at han blir fort rørt av det som er godt, sier han.
– Hvor konkret leder Gud?
– Ikke noe særlig. Jeg tror ikke det ligger en ferdig plan man må finne ut av. Gud leder oss gjennom inntrykk vi får gjennom andre og gjennom bibellesing. Så tar vi beslutninger og stoler på at Gud velsigner dem, uansett hva vi har funnet på. Det er min ledelsesfilosofi.
– Så det var ikke Guds ledelse at du ble Stavangers biskop?
– Det er altfor store ord. Jeg ble biskop, og nå stoler jeg på Gud, for nå trenger jeg det. Og bispedømmet trenger at biskopen får arbeidsmot.
LES OGSÅ: Kirken snur langsomt, som en supertanker

Lærefast

«Det handler spesielt om å holde fast på kirkens lære» svarte han da Vårt Land spurte ham som bispekandidat hvilken biskop han ville være.
– Det der kan ikke være lett i en tid når mange oppfatter at læren – om for eksempel helvete og ekteskap – endrer seg?
– Det er naturlig at læren blir diskutert i kirken, men ikke alle spørsmål er et bekjennelsesspørsmål, altså et spørsmål om hvordan man blir frelst. Det jeg mener med «å ta vare på læren» er at vi forkynner den korsfestede og oppstandne Jesus som er nær oss i dag. Kirken skal ikke selge bort denne skatten. Men skal jeg holde fast på noe, må jeg også bekrefte troen på begge fløyer i ekteskapsdebatten. De fleste er jo uenig med meg.
– Du mener at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne?
– Ja, men jeg sier også at for likekjønnede er et trofast samliv forenlig med kristent liv. Jeg blir nok mindre populær i kretser som trodde at «Ivar var til å stole på». Å se bibelord på en ny måte er like mye å se hva som ikke står der. Når Paulus lister opp opplagte synder, skriver han om menn som driver utukt med menn. Paulus mener det vi på nynorsk kaller «lauslivnad». Det rammer alle. Men etter mitt syn rammer det ikke det trofaste, likekjønnede samlivet. Tror jeg. Det kan være at jeg tar feil.
– Hva har endret synet ditt?
– Møter med homofile, blant annet i debatter på Kirkemøtet. Jeg har sett hva det betyr for dem som lever midt oppi det med sine liv.
LES OGSÅ: – Da sønnen min døde, trengte jeg Gud

Maraton

19 maraton har han gjennomført siden han begynte med langløping for vel seks år siden. Tidligere Vårt Land-journalist Martin Eikeland beskrev i en reportasje hvordan han relativt utrent løp Amsterdam maraton. Det inspirerte Braut.
– Det har vært en flott opplevelse. Treningen gir mye energi tilbake i hverdagen.
Før løpene kjenner han på at det er nifst, for han vet at det vil bli vondt. Etterpå er han helt «gjennomblåst», men aldri helt utkjørt. To ganger har han løpt på 3.27. Det er 1.25 bak verdensrekorden.
Nå starter et nytt løp.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje