Verdidebatt

Hvor var du når Europa falt?

Er EU på full fart mot et post-demokratisk byråkratisk regime, som Habermas hevder? Hva har unnfallenheten i forhold til den Arabiske Vår å fortelle oss om vår egen nære fremtid?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den Europeiske Union knaker i sammenføyningene. De stadige kriser, byråkratiseringsprosessene, de tilbakevendende skjebnesvangre toppmøter, sentraliseringen av makt, det radikale demokratiske underskudd, som går over i en tilsynelatende evig og selvforsterkende loop, er i ferd med å underminere hva som engang faktisk var en europeisk kultur. Hvis ikke den europeiske kultur allerede for lengst er avgått med døden.

Den tyske filosof Jürgen Habermas har sagt at for å unngå at EU forvandles til et ”post-demokratisk byråkratiregime” så må de intellektuelle holde opp med å mumle. Det er de intellektuelle som må først opp på barrikadene og forsvare kulturen, demokratiet, friheten, og søskenskapet. Skjønt de seismiske sjokkbølger nå er så sterke at man kunne forledes til å tro at det kun er de økonomiske stumper som står tilbake av den en gang så sterke kultur.

Siste toppmøte i Brüssel 9. desember kan faktisk vise seg å ha beredt grunnen for en irreversibel kjedereaksjon som vil føre Europa i fritt fall. Ideen om å binde Europa sammen etter de to verdenskrigene gjennom en type økonomisme som sakte men sikkert kom til å artikulere samme tankeløse økonomiske politikk som allerede har kjørt USA i senk, er uten tvil et av de største feilslag etterkrigstidens Europa har sett. Økonomismen kan faktisk ha skapt selve grunnlaget for nye kriger på Europeisk jord. Kapitalismen hadde lenge vært død, lenge før Francis Fukuyama i 1992 erklærte kapitalismen som historiens seierherre og selve telos, men hva kan man ikke utrette ved å sminke liket spektakulært og utstille det til folket.

I ukene etter det siste toppmøtet har media, gammel vane tro, fokusert seg selv og sine konsumenter på å spekulere hvordan finansmarkedet ville reagere, og hvilke land som vinner og taper. Ja, så stor er elendigheten. Det var i Die Zeit for nylig at Thomas Assheuer spurte de intellektuelle om hvor de var når det europeiske prosjekt kollapse. Og fortsatt unngås de reelle politiske spørsmål. Man kunne mistenke også de intellektuelle for å ha helt mistet retningssans. Har de helt mistet kontakt med hva Winfried Georg Sebald kaller "den europeiske erfaring"?

Hvor var, fra politikere og intellektuelles side, kravene på tyrannenes avgang når først den Arabiske Vår sprang frem? Men ikke en gang da kunne de høres, ikke en gang når revolusjonene allerede rullet. De handlet i Libya, men hvor lang tid det dog tok. Selvsagt vet vi alle hvorfor kravene ikke kom. Makten ønsket heller tyrannisk stabilitet enn demokratisk labilitet. Så kan vi alle hver for oss spørre oss selv: vil våre ledere også i Europa foretrekke stabilitet fremfor demokrati skulle den frenetisk simulerte konsensus omkring euroen og unionen også slå sprekker? Men sprekkene er der allerede. Hvorfor? Først og fremst fordi en liten gruppe, den såkalte ”Frankfurtergruppen,” av statsoverhoder iblandet teknokrater fra Den Europeiske Sentralbank har gitt seg selv rettigheter til utstrakt suveren makt. Altså som levde vi allerede i en nært forestående unntakstilstand.

Giorgio Agamben har i State of Exception analysert det europeiske politiske system som bestående av et dobbelt apparat, grunnlagt i en dialektikk mellom to heterogene, nærmest antitetiske elementer: nomos og anomi, jurisdiksjon og ren vold, loven og de livsformer hvis artikulasjon skal kunne garanteres gjennom unntakstilstanden. Så lenge disse to elementer forblir separert vil dialektikken også fungere. Men så snart de tenderer mot gjensidig likegyldighet, og dermed fusjonerer til en unik makt med to sider, så snart unntakstilstanden altså blir normen så transformeres det politiske system til en dødsmaskin. Vi borgere reduseres systematisk til homo sacer, lovløse, ubeskyttet, fritt vilt, nakent liv.

Jürgen Habermas' Zur Verfassung Europas kaller oss alle til frontene. Lisboaavtalen, som tross dets enkelte tilkortkommenheter ga muligheter for et ekte transnasjonalt demokrati, er nå også truet. Våre politiske lederes suverene elitisme og glatte insolens vil igjen sette folk mot folk. Hvor var du når Europa gikk i hundene?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt