Fra ateisme til tru.

Vi har våre egne veier på subjekt vis. Like lite som vi vet at Gud eksisterer like lite vet  vi at han eksisterer. Troen er basert på egne erfaringer. Det handler mer om vårt  sjelsliv mer enn teologi dypest sett.

Jeg vokste opp i et åpent kristent hjem. I den gruvebyen der vi bodde var kristen tro lite utbredt.  Sjøl hadde jeg ikke noe forhold  til det. Var nærmest likegyldig.  På gymnaset ble det til at jeg gik inn i AKP-mlbevegelsen, ble aktivist og beskyldte de kristne for lumkenhet og at de ikke etterfulgte Jesu læresetninger. I denne tiden var jeg en aktiv religionsbekjemper, kunne til og med  gå på kristne møter for så å vitne mot religion når ordet ble fritt.

Det kristne skolelaget var veldig aktivt på Orkdal Gymnas. De ba mye for meg, noe jeg lo godt av. Maoismen ble som en  religion for meg som slukte gapet etter oppvekstens Gud. Jeg hadde som 16åring blitt dratt med  på et teltmøte i pinsebevegelsen. Jeg husker ennå helvetesbildet predikanten mante fram. "Å, hvor der synes i Oslo i kveld" skrek predikanten fra podiet. Og om Jesus kom denne natten ville vi som ikke var frelst kastes i ildsjøen. De ga meg en Graham om at jorden visstnok skulle brenne. Hele den natten lå jeg i angst. Tenk om Jesus kom i natt.

Min opprørstrang og sosiialistiske holdning ledet meg til å anse troende som svake som klamret seg til frelsen uten at de var villige til å ofre noe for at verden skulle bli bedre. Jeg kalte troende for "søndagslyrikere som bare gikk i kirken mørkkledd mens de  mante fram en Gud de ikke i praksi levde opp til ellers i uken. De troende var hyklere, og jeg ble ikke bare ateist, men en som ønsket å bekjempe alt som tro heter. Det var et hinder for en sosialistisk utvikling. Kristne var høyreoreinterte som ikke en gang levde opp tio sin egen tro.

I denne tiden leste jeg aktivt i Bibelen for å finne motsetninger som jeg så kunne slenge i ansiktet påde  troende nærmest som en triumf. Og intellektuelt var jeg nok i all beskjedenhet mange av dem overlegen. En sa at jeg var uhyggelig overbesvisende i min logikk, men jeg skulle ikke makte å ta troend fra henne.

I tiden på gymnaset hadde jeg en religionslærer, Einar Stueland, prest i nabomenigheten. Jeg gill selvsagt inn for å dominere religionstimene med å snakke oss totalt utenom alt som  pensum hette. Det var alt fra Nato til den skjeve fordelingen av godene i verden. Han lot  meg dose på min  logiske motstand mot kristne som jeg mente var nærmest bevisstløs for nøden i  og gjorde nærmest Gud til en slags overklasseGud. Jesus  hadde jeg derimot mer til overs for. Han sate skriftlærde, hyklere og  fariseere på plass, han var sosialist,ikke en felser som kunne frita folk for sosialt ansvar. De kristne var lunkne borgere, jeg hatet borgerlighet.

Etter hvert ble religionstimene mer og mer interessante. Jeg ble mer bgeistret for Stuelands måte å dosere kristendom og tro på. Han forente kristen etikk med kristen tro, og gradvis begynte jeg å se en sammenheng. I min slekt var det troende som hadde gjort pionerarbeid på misjonsmarkene. De var ingen sølndagslyrikere som jeg mentew kristne var. Men sjøl om de gjorde dette, anse jeg detts som sosialt arbeid, de praktiserte Jesu lære, jeg satte Jesus som sosialt forbild mye høyere enn både Lenin og Marx.

På slutten av gymnastiden var noe i ferd med å skje. Jeg var like fanatisk,  men religiosnlærer Stuelands ord grep gradvis tak i meg.

Gymnastiden var over, alle de jeg skulle bekjempe, de krisne i  skolelaget med all sin naivitet var spredd for alle vinder. Jeg vendte tilbake til Trondheim. Mer og mer desillusjonert. De hade prøvd å overtale meg til å gå inn i forsvare for å bli valgt som tillitsmann og på den måten bli en marxistisk foregangsmann. Etter hvert ble jeg mer og mer skeptisk til m-lbevegselsern, blant annet at de hylletPoø Pot og støttet væpna revolusjon. Det fortonte seg mer og mer latterlig når jeg så fanatismen deres og at de var like fanatiske som pinsevennene på møtet beskrevet ovenfor. Jeg var i   ferd me d å bli en slags åndelig anarlist og fritenker i  ingenmassland mellom benektelse, trvil og tro.

Jeg begynte etterhvert å lure på om  min ateiisme var et  resultat av sosialt opprør og bitre erfaringer av det som reelt sett sto i Bibelen. Til tross for at jeg ikke hadde noen tro og bekjente meg som ateist, bestemte jeg med for at jeg velge teologien for å se om  Gud likevel fantes og hva dette dreide seg om. Jeg ville gi den Gud jeg mente ikke eksisterte en sjanse til å vise meg om han likevel var til.

Jeg begynte etterhvert med å sette Gud på prøve, vise meg om han fantes, nærmest friste Gud til å vise om han var til. Jeg  hadde ikke kjærester da jeg gikk p gymnaset, jeg var den skuldra de andre gråtr på da de var i nød. Jenter overnattet på hybelen uten at jeg rørte dem når de skulle ha ut sine sorger om troløse kjærester. Jeg var til og med veikedet i sex uten å ha hatt sex sjøl. Jeg var  som en overbevisende sosialarbeider som lyttet til andre. Denne egenskapen har fulgt meg like til i dag.

Jeg hadde fått den utrolige tanken at siden jeg ikke hadde hatt kjærest, skulle jeg sette Gud på prøve. Jeg  ba til en Gud jeg mente ikke eksisterte om at ga han meg ei kristen jente, skulle jeg begynne å tro på han.Jeg hadde fått hybel i Oslo, teologistudiet ventet. Alt lå til rette.

I   denne tiden hadde jeg fått to kristne kamerater som jeg vanket sammen med. Vi surra rundt på  byen, ante ikke hva vi skulle ta oss til inntil en av dem en kveld nærmst på fleip sa at vi kunne da vel se innom Betel, de hadde vel noen fine  damer der i det minste.

Vi så gjorde. Det var ungdomsmøte der, Ungdommer på egen alder, de virket faktisk ikke som de hengehoder jeg mente de kristne var. Men de overbeviste meg ikke. Men vi ble med dem hjem til en av dem etterpå. Riktig trivelig var det, jeg glemte til å  med  å snakke om tro og ateisme. De holdt seg klokt unna, visste nok at de "ikke ville miste meg,"  Noen hadde fått det for seg at om han der langhåra raggen der ble kristen, ville han bli like ivrig som Paulus og like brått omvendt.

I  dette miljøet var det ei jente som var stillere enn de andre. Jeg merka meg henne, og for å gjøre en lang historie kort, så ble vi altså kjærester, og for ikke å gå i  detaljer ble  hun også kona mi. Den Gud jeg ikke trodee på hadde altså hørt min bønn . Jeg ble rystet, det skjedde noe, det som var umulig  hadde altså skjedd .

Derimot ville ikke den komende kona mi gifte seg med en teolog. Ho var aktiv pinsevenn, og den bevegelsen som hadde skremt meg  den kvelden som 16-åring ble et rygt miljø å være i.

En kveld kom det et budkap i tunger i den menigheten. Tungetale virka helt babylonisk for meg som var vokst opp, døpt og konfirmert i statskirken. Budskapet forsto jeg ingenting, ett eller annet som ble tydet til at det var en ung mann tilstede der som tøyde  sin nådetid. Nåvel ett eller annet skjedde, for jeg lå plutselig på kne foran den Gud jeg hadde ment ikke fantes. Han hadde gitt meg den kristne jenta jeg ba om, attpåtil pinseven av alle ting!

Jeg  var så oppetter ørene fiorelsket at jeg ville ha gått med på hva som helst. Jeg sa opp hybelen i Oslo, null teologistudier på denn karen.  Vel, jeg lå der på kne høsten 1974, og ga meg over til den Gud jeg hadde ment ikke fantes.

Det skjedde noe intellektuelle ateistet sikker vil avvise som tilfeldigheter. Det er så, men for meg ble de trosstyrkere, for de tilfeldighene var så tilfeldige at det var litt for mte av det gode, noe jeg snart kommer inn på.

Jeg sa farvel til Statskirken jeg var vokst opp i,  og en kveld  høsten 1974 ble  jeg  døpt som troende i Betel, Trondheim av pastor Odd Ravndal. Trosveien var begynt.

Seinere bestemte jeg meg for å bli sosionom etter noen år som medarbeider på Blå Kors. Men jeg hadde for lite poeng til å komme inn Jeg mangla 3 poeng, og bestemte meg for å  gå opp som privatist i historie. Jeg ville sette Gud på prøve igjen, for nå trengte jeg et under, et totalt  ufortjent under. Jeg måtte få noe jeg mestret, noe jeg kunne spesialisere meg på.  Det var 1  verdenskrig,  Domstoler og 7 juni 1905, unionsoplsøningen.

Dagen kom for eksamen, det var 7 juni 1979. Jeg kom opp på Katedralskolen, nå var det avgjørelsens tile, det endelige farvel med tvil og tro. Jeg ble kalt inn, jeg skulle velge et emne. Det endte med at utspørre nærmest skjøv en lapp bort til meg. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da han sa: Vet du hvilken fag det er i dag? 7 juni, sa jeg, og la ut om unionsoppløsningen. Han avbrøt meg med et smil om munnen. Kan du gangen i en straffesak spurte han, altså domstolene?  Jeg fikk nærmest "gåsehud" da jeg la ut. Han avbrøt meg smildene: Kan du noe om 1 vedenskrig. Da var jeg fullstendig sjokket, den Gud jeg ikke hadde trodd på skapte et mirakel  i mitt liv! Jeg måtte vente på resulatet sa han. Da de  var ferdig, kom de ut. Du får en blank sekser sa han med begeistring. Jeg jubla til  Gud da jeg gikk ut, han hadde redda meg det kristne symbolske tall 7!!

Jeg kom inn på sosionomstudiet, flyttet nordover, en tid jeg ikke trenger komme så mye inn på. Jeg  hadde fått troen. og leste regelmessig i Bibelen. Min bror ble teolog, og vi samtalte mye.

Seinere skjedde det et nytt under. Jeg skulle opp til eksamen i grunnfag statsvitenskap på Høgskolen i Bodø, hadde knapt lest, sto vel egentlig til stryk. Dagen før eksamen pugga jeg et spesielt emne innen statsvitenskapen, foldet mine hender,  jeg fortjente ikke denne cand.maggraden. Hadde ikke vært på en emeste forlesning! Tillitsmannen i klassen hilste på meg på eksamensdagen! Vel , jeg lo nærest innvendig, for jeg fikk denne oppgaven og skreiv så pennen spruta. Mange ikketroende blir nærmest engstelig når den gamle marxisten forteler om disse undrene. og sier de er tilfeldigheter. Ok, men for meg er de fra en Gud jeg en gang ikke trodde på.l

Hva så med dagens "guruer" innen ateismen? Har ingenting vansker med å si at de overgår meg intellektuelt på alle måter. Richard Dawkins er en av dem, en nyateistisk æresdoltor  ve UIO og dikter etter det jeg erfarer.

Han er sikkert ikke alene om å oppskatte vitenskapem og især naturvitenskapen som verdifull. Men mitt spørsmål til nyateistene er: Hvilken intelligens skapte naturvitenskapen og naturen? Et bigbang av ingenting? Hva var før evigheten og hva kommer etter den? Det er like fantastisk å si at Gud ikke eksisterer som  å si at han ekstirer. Det siste kan faktisk erfares.

Hva er "sannhetn" om naturen? Tilfeldigheter? Er matematiken skapt av en tilfeldighet eller av en Guddom noen mener  er "bigbang, Gud eller en "kraft?" Er ateisme like mye tro som å ikke tro? Er ateisme reelt sett et valg av erdaringer, eller er det en fornuft på grunn av erfaringer i det kollektiv ubevisste? Er bevisstheten en del av skapningem og hvorfor er den subjektiv? Hvorfor "velger" noen å tro på Gud? Jo. erfaringer som jeg opplevde, sjøl om d e var ufortjent. Så e det sopm forlater troen fordi  de er skuffet eller på andre måter ikke makter å tro. Jeg vil hevde at ateisme  like mye er basert på erfaringer som  å tro. Ingen er dypest sett med "obketiv" enn andre. Å snakke om Darwin mot teologien er dypt urettferig, de som skreiv Bibelen var ikke intelleektuell naturvitenskapstroende, de kunne ikke skrive Bibelen nærmest som en naturvitenskapelig "oppslagsbok." Teologien beskriver den virkelighet naturvitenskapen sprang ut av og som var virkelighet også på Bibelsk tid,  men det fantes ikke vitenskapsmenn som kunne beskrive den, bare enkle mennesker som kunne skrive ut fra egne forutsetninger. Dagens vitenskapsmenn er reultat av empirisk forskning på det som var sannheter ogsp på Bibelens tid, det er ikke motsetninger. Darwin og Dawkins har ikke med dagens vitenskap  bevist at Gud ikke som at vi troende ikke kan bevise at Gud eksisterer bortsett fra erfaringer, teologisk forskning og  en tro som bekreftes for noen av oss slik  jeg beskriver selv om ateister og ander intellektuell vil avvise mine tanker som overtrosk tøv.

For meg er Gud det godes  kraft, Han som skapte himmel og jord og som tok våre  kår på seg gjennom et lite barn som seinere ofret seg for at vi skulle gå fri. Å tro at noen  kan felse seg selv er på enmåte å "rive seg sjøl etter håret." For meg er Jesus han som tilga en kvinne grepet  i hor, hans som sa at hva du har gort mor en av dissme mine minste har der gjort mot meg. Han er min storebror, for jeg har svakheter, store svakheter, og føler meg som en hykler. For meg er Jesus og Gud som en hånd som kommer ned i grøfta og løfter meg opp. Jeg trenger ikke   se opp, Han er her nede hos meg.

To dikt(jeg har skrevet dikt både i det internasjonale tidsskrift Ice-Floe og utgitt boka "Easy rider from the far north"  i USA). To av dem beskriver min utvikling fra ateisme til tro:

DE LEVENDES TJERN

MINE STEG STYRES

MOT DAUMANNSJERNET

SPEILER MEG I

DØDENS SUGGERERENDE

SPEILBILDE

MEN JEG GIR MEG NØKKEN

VENDER MEG I DØDSFORAKT

OG SUBBER INNOVER DET

MOT DET NOEN KALLER LIVET

RAVER RUNDT SOM

VAR DE ZOMBIER I

DE BLUESSTEMTE DØDSSTILLE

DEPRIMERTE GATENE

arnstein vada "easay ridet from the far nort."

HJEMREISE

NAKEN KOM JEG TIL JORD

NAKEN SKAL JEG FORLATE DEN

BARE EN ER MED PÅ FERDEN

GJENNOM DENNE

SMERTENS VERDEN

HAN SOM FØDTES JULENATT

HAN HOLDER MEG I HENDENE

SOM VAR JEG ET LITE SKJELVENDE BARN

PÅ VEI GJENNOM

EN SKOG FULL AV VARGER

EN MØRK DESEMBERNATT

Arnstein Vada avslutning på boka " Easy rider from the far north."