Ulla Schmidt

2

Kirkevalget: bredere velgergrupper valgte øverst på listen

Kirkevalget 2011 og demokratireformen i Den norske kirke er evaluert. Evalueringen viser at det er behov for å tenke grundig over valgordningen for bispedømmeråd og Kirkemøtet.

Publisert: 5. jan 2012

Evalueringen av kirkevalget 2011 og demokratireformen i Den norske kirke er nå avsluttet. Den avdekker store utfordringer når det gjelder å få valget til bispedømmeråd og Kirkemøtet til å fungere. Mye (ikke alt) ser ut til å skyldes en krevende valgordning.

Gjennom demokratireformen er langt flere av kirkens medlemmer blitt involvert som velgere. Før reformen lå deltakelsen på 3 - 4 prosent, nå stemte 13,5 prosent ved menighetsrådsvalget. Og i alt har ca. 16 prosent av kirkens medlemmer stemt ved et av valgene i 2009 og 2011. Velgergruppen er også bredere sammensatt, både kirkelig og politisk, enn før reformen. Slik sett er det kirkelige demokratiet styrket gjennom reformen, sammenlignet med et utgangspunkt med svært dårlig oppslutning.

Samtidig er det også klare svakheter når det gjelder demokratireformens innfrielse av målet om reelle valgmuligheter, og de er størst for bispedømmerådsvalget. Den kanskje mest åpenbare er den høye andelen forkastede stemmer ved bispedømmerådsvalget, på 9,2 prosent. Med et slikt omfang kan det ikke utelukkes at dette har gått ut over særlige grupper av velgere, som dermed har fått mindre innflytelse på valgresultatet. Blant annet er andelen forkastede stemmer mye høyere i små sokn enn i store. Dette er et stort problem for dette valget, og selvsagt frustrerende for valgarrangørene.

Et annet problem er at den såkalte "alfabet-effekten" fra 2009 gjentar seg i 2011. I 2009 viste det seg at kandidater høyt oppe på listene, og altså med etternavn tidlig i alfabetet, ble valgt inn i mye høyere grad enn kandidater lenger ned på listen. Det samme har gjentatt seg i 2011. Nesten 4 av 5 av dem som er blitt valgt inn, sto på de ti øverste plassene på listene. Dette mønsteret gjelder også de nyvalgte kandidatene. Kandidater med etternavn på A - D er sterkt overrepresentert blant de innvalgte sammenlignet med kandidatlistene, mens kandidater med etternavn R - T er underrepresentert. Det bør sies at dette ikke betyr at de som ble valgt egentlig ikke har støtte blant velgerne. Det har de, men det en ikke kan vite er hvor stor støtte de har sammenlignet med samtlige kandidater, siden mange av velgerne i praksis har valgt blant de øverste 6 - 7 kandidatene.

Dette tyder for det første på at selve valgordningen er svært komplisert å håndtere, ikke bare for velgerne, men også for valgarrangørene. For det andre tyder det på store utfordringer når det gjelder å informere om kandidatene på en måte som i større grad gjør det mulig for velgerne å avgi stemme på meningsfull måte, basert på kandidatenes kvaliteter som kandidater, og ikke plassen de har på en uprioritert liste.

Et stykke på vei kunne nok disse svakhetene vært redusert gjennom en annen innsats eller andre tiltak fra kirkelige aktører. Men først og fremst er de nok et resultat av at man i utgangspunktet valgte en valgordning som på papiret ivaretar viktige hensyn, men som har vist seg å være svært krevende å omsette i praksis, både for arrangører, kandidater og velgere.

Etter å ha samlet erfaringer fra to valg, trengs en grundig diskusjon om ordning for valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet. Flere momenter er relevante i en slik diskusjon: Hvilken vekt vil en legge på bred oppslutning og deltakelse blant kirkemedlemmene? Jo større ambisjoner for høy valgdeltakelse, jo enklere må det være for velgerne å delta på en meningsfull måte. Bør det for eksempel være mulig for velgere å delta i valget også uten noen klar preferanse, bare som uttrykk for en generell støtte til kirkens virksomhet? Og er mer tydelige forslag fra en nominasjonskomité enn en uprioritert navneliste nødvendigvis bare et problem? Hvilken informasjonsbyrde når det gjelder å profilere valgalternativene er det rimelig å forvente at kandidatene selv kan og vil bære? Og hvilken veiledningsbyrde er det forsvarlig å legge på lokale valgarrangører rundt om i sokn som vi vet har ulike forutsetninger for å fylle en slik oppgave?

Utfordringen fremover vil være å finne en valgordning som kan ivareta viktige hensyn til representasjon av ulike grupper og interesser i Den norske kirkes ledende organer, og samtidig fungere i praksis, både for velgere, kandidater og valgarrangører.

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kjetil Landrog

16 innlegg  104 kommentarer

Bør slutte med dette kirkevalget!

Publisert over 7 år siden

Ser ikke poenget når de av mine kristne venner som er medlem i statskirken ikke klarte å finne noe om kandidatene og hva de stod for - før valget. Eneste de stemte ut ifra var kjønn og alder. Det blir jo for dumt. Så lenge en ikke vet hva folk vil - eller hvilke oppgaver de måtte få blir poenget borte. Derimot ville valg av biskop, kunne være noe som skapte engasjement. Dette er jo en mer synlig figur - som således nok ville være spennende for folk flest å stemme på.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere