Å miste troen (forsøk på en "selvangivelse")

I en kommentar i debatt-tråden "Vi som mistet troen på 70-tallet", startet av Knut Olav Mygland, er jeg blitt utfordret av Levi Fragell til å utdype noen av de erfaringene og refleksjonene jeg formulerte i kommentar nr. #55 i samme tråd.

Jeg kom i den ovennevnte tråden med følgende foreløpige svar på Fragells utfordring (http://www.verdidebatt.no/debatt/post227652.zrm):

Det er mulig jeg kommer til å gjøre det.  Det butter litt imot, og jeg er nok mindre modig enn det du er - noe som muligens skyldes at jeg ikke har et like avklart forhold til det jeg med en noe diffus term velger å kalle "det religiøse".  Med hensyn til vekkelseskristendom - særlig av den karismatiske sorten - er vi imidlertid helt på linje.  Den er livsfarlig og potensielt sykdomsframkallende - og befolket av religiøse humbugmakere og sjarlataner.

Etter å ha tenkt meg litt om, er jeg kommet til at jeg godt kan gjøre et forsøk – uten at jeg dermed har noen ambisjon om å ”ta en Knausgård”.

I stedet for å gjenta meg selv, starter jeg med en lett revidert versjon av den ovenfor nevnte kommentar #55 i Myglands tråd:

Fra jeg var i 2-3 årsalderen og omtrent til jeg gikk ut av barneskolen gikk jeg trofast på søndagsskolen, der jeg bl.a. lærte den ufeilbarlige Bibelen å kjenne.  Jeg var senere verken med i Speideren eller Ten-sing, som så mange av mine jevnaldrende, men var innom Yngres.  Min religiøse bakgrunn må nok kunne beskrives som relativt pietistisk og fundamentalistisk.  Søndagsskolen foregikk i frikirkesamfunnet Guds Menighet på Vegårshei.  Jeg ble så "frelst" som 14-åring i Skolelaget, en bevegelse jeg hadde styreverv i fra det tidspunktet og fram til jeg mange år senere var lærerstudent.  I mellomtiden var jeg imidlertid fanget inn av impulser fra Jesus-vekkelsen – og var bl.a. en periode aktiv gatemisjonær i One Way Coffee House i Arendal, samtidig som jeg meldte meg ut av statskirken og ble døpt i pinsebevegelsen.  Jeg drev også i den tiden (sammen med at par kamerater) aktiv "kupping" av bygdefester.  Det foregikk på den måten at vi "psyket oss opp" på forhånd med bønn og tungetale - før vi entret festlokalet med Bibelen i hendene og ba om at musikken ble skrudd av.  Så holdt vi en kort, flammende vekkelsestale i et "folkelig" språk, delte ut noen traktater og forlot lokalet i håp om at festdeltakerne hadde fått noe å tenke på.

Jeg ble deretter innviet som soldat i Frelsesarméen (1973), og var med der resten av min aktive kristen-tid – dvs. fram til rundt 1978 (bl.a. som fanesersjant og søndagsskolelærer). Innimellom drev jeg som "hobby-predikant" i ulike kristne sammenhenger.

Parallelt med denne nokså intense kristne aktiviteten var jeg politisk aktiv sosialist (var med på å stifte det første SV-laget på mitt hjemsted sammen med noen tidligere SF'ere, NKP'ere og radikale AP'ere).  For meg var dette uproblematisk - og jeg fant en sammenbindende link i Norges Kristne Arbeideres Forbund, der jeg bl.a. var med i landsungdomsrådet.

Summa summarum:  For meg var 70-tallet svært "ideologisk".  Jeg ville frelse verden - på alle måter!  Det var en møysommelig og langvarig prosess å vikle meg ut av alle de ideologiske tvangstrøyene.

Jeg ble ikke pådyttet kristentroen av mine foreldre, selv om de sendte meg på søndagsskolen.  Ingen av dem var nemlig religiøst aktive, og en periode der jeg hadde problemer med å få sove om natten (i 5-6-årsalderen) på grunn av helvetesangst, ville min far ta meg ut av søndagsskolen.  Han ga imidlertid opp det prosjektet, fordi jeg selv tross alt ville fortsette. Begge mine foreldre var oppvokst i sterkt troende hjem, og skal jeg beskrive det "utvidede" slektsnettverket, så var jeg så å si omgitt av lavkirkelig kristendom på alle bauger og kanter. De fleste var enten aktive i Indremisjonen (der min morfar hadde flere lederverv lokalt) eller dissentermenigheter (Guds Menighet på Vegårshei, Den evangelisk-lutherske Frikirke, De frie evangeliske forsamlinger, pinsebevegelsen). Det fantes flere emissærer, pastorer osv. i storslekta.

Jeg ble relativt nidkjær i tjenesten – og trodde nokså blindt og fundamentalistisk på Bibelens ord. De bibelversene jeg ikke forsto, lot jeg ligge inntil videre – ut fra den forestilling at ”Guds tanker var høyere enn mine tanker”. I 17-årsalderen ”fikk jeg syn for” (som det heter i de kretser) at det ”fulle evangelium” bare fantes innenfor en karismatisk sammenheng – og jeg kastet meg derfor over litteratur som handlet om åndsdåp, tungetale, nådegaver, mirakler osv. Særlig fascinert ble jeg av Aril Edvardsen og virksomheten i Sarons Dal. Jeg bevarte imidlertid hele tiden mitt sosiale engasjement (som også var politisk motivert), og det beste uttrykket for kombinasjonen sosialt engasjement/ evangeliseringsvirksomhet fant jeg i Frelsesarmeen (og jeg meldte meg derfor aldri inn i pinsebevegelsen, selv om jeg altså ble døpt der). Også organisasjonen Norges Kristne Arbeideres Forbund ivaretok denne kombinasjonen, syntes jeg.

Aktiviteten var i flere år svært høy: En eller annen form for møtevirksomhet opptok de fleste av ukens dager. Innimellom kom likevel tvilen snikende: Trodde jeg egentlig på det jeg drev med? Hva om det hele var basert på oppspinn? Var Bibelen til å stole på? I særlig grad begynte jeg å sette spørsmålstegn ved den karismatiske formen for kristendom. Var tungetale egentlig et resultat av en form for ”selvhenføring”? Jeg var i tvil om min egen tungetale (som bare ble brukt i lavmælt bønnesammenheng) var noe annet enn en form for ”babbel” som jeg selv (mer eller mindre ubevisst) fant på. Og helbredelser? Jeg hadde aldri sett noen selv. Ellers var jeg vitne til en rekke utslag av religiøst vanvidd (som jeg i dag vil kalle det), der predikanter ga inntrykk av å være i besittelse av et slags ”åndelig klarsyn”. I et par tilfeller ble personer i salen pekt ut som ”besatte” (eller representanter for en ”motstandsånd”) – og fikk marsjordre. I et tilfelle prøvde en hysterisk predikant å ”formane” en rullestolpasient til å reise seg ”i Jesu navn”. Denne rullestolpasienten var for øvrig eldstebror i den aktuelle menigheten – og hadde blittt poliorammet som ung. Da han svarte ”jamen, jeg kan ikke”, begynte predikanten gjentatt å brøle høyere og høyere: ”I Jesu navn – reis deg opp!” Ingenting skjedde – og jeg ble nokså sjokkert over at ingen tok den rabiate predikanten i skole. En rekke opplevelser av liknende art gjorde at karismatikken mer og mer framsto som usunn og farlig – men fremdeles bevarte jeg troen og nidkjærheten på evangeliets vegne.

Et par eksempler på utslag av min nidkjærhet: Da jeg gikk på gymnaset, hendte det at musikklæreren spilte utdrag fra musicalen ”Jesus Christ Superstar” (som var aktuell på den tiden). Jeg reiste meg hver gang resolutt og proklamerte at jeg kom til å forlate timen hver gang den blasfemiske musikken ble spilt (noe jeg også gjorde - uten at det førte til represalier). Som en slags ”motvekt” tok en kamerat og jeg initiativet til å invitere en gjeng fra det som den gangen hette Ten Center (i Oslo) - som var på besøk i min hjemby Arendal – til gymnaset. Vi måtte ha tillatelse fra rektor, og fikk det under påskudd av at det var noen tidligere narkomane som skulle fortelle om sin vei ut av et liv i rus (noe som jo i og for seg var sant). Vi fikk i den sammenheng også låne Trefoldighetskirken, der alle gymnasiastene ble invitert til et ”informasjonsmøte” – som etter hvert antok karakter av et regulært vekkelsesmøte (i skoletiden). Jeg ble i etterkant innkalt til rektor for å forklare meg, og måtte love å aldri stelle i stand noe slikt mer. Jeg forteller dette nokså detaljert, for å vise at mitt kristne engasjement ikke var noen form for ”flopp”. Det var en dypt alvorlig sak! Nidkjærheten fortsatte en tid etter dette, og da jeg etter gymnaset begynte å studere ved lærerskolen i Kristiansand, fikk jeg anfektelser i forhold til et obligatorisk kurs i folkedans som var lagt til første semester. Sammen med et par likesinnede troppet jeg da opp på undervisningsinspektørens kontor for å søke om fritak (dans var jo synd!). Det fikk vi, men vi måtte som ”straff” skrive en hjemmeoppgave om folkemusikkens historie i NorgeJ

Så til selve kardinalspørsmålet: Hvor ble troen av? Spørsmålet er vrient å svare på, for det var ikke slik at den forsvant over natten. Jeg har heller ikke tatt noe stort oppgjør med den (verken intellektuelt eller på annet vis). Bildet er nokså sammensatt, men det er likevel mulig å antyde noen delforklaringer, der det kanskje er hensiktsmessig å dele det hele inn i noen ”felter”:

1. Karismatikken. Den fant jeg mer og mer problematisk, særlig ved å betrakte aktørenes (og min egen) adferd i karismatiske settinger med et visst avstandsblikk. Ingredienser som suggesjon (oppisking av stemningen), hierarki (de mest ”åndelige” hadde mest makt), urimeligheter og juks ble da tydelige. Også en situasjon jeg opplevde som lærerstudent, skremte meg. Jeg satt i styret i det kristelige skolelaget, og i et bønnemøte antydet en av lederne (en karismatisk inspirert, luthersk teolog) at det kunne forekomme demonbesettelser blant våre medstudenter. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg! Dette ville jeg ikke være med på!

2. Bibelsynet. Min fundamentalistiske skrifttroskap fikk en knekk under kristendomsstudiet på lærerskolen, der vi måtte lære oss eksegese – og i den sammenheng ble konfrontert med den historisk-kritiske metoden. Dersom ikke alt i Bibelen var Guds ord, hvordan kunne man da vite hva som var hva?

3. Kulturen. Teodicé-problematikken hadde egentlig aldri anfektet meg i nevneverdig grad.  Det onde i verden kunne jeg "forklare" med at djevelen også var virksom (troen på Gud forutsatte på et vis også erkjennelsen av at det fantes djevelske makter).  Det jeg imidlertid oppfattet som problematisk, også mens jeg var aktiv kristen, var at kristendommen var den dominerende religionen bare i deler av verden. Et stykke på vei kunne jeg "løse" problemstillingen ved å forklare for meg selv at det var jo derfor misjonsbefalingen var gitt ("Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler…"). Men en nagende mistanke lot seg etter hvert ikke avvise: Er ikke all religion kulturbestemt? Jeg avviste ikke Gud – men filosoferte mye over muligheten for at oppfatningen av "Guds manifestasjoner" nødvendigvis(?) måtte bli farget av den kulturen menneskene var en del av.

Jeg tok altså ikke noe generaloppgjør med troen, men den forsvant gradvis av flere samvirkende årsaker.  Adferden hang imidlertid litt etter – noe som nok først og fremst skyldtes: 1) At jeg hadde problemer med å innrømme overfor meg selv at noe jeg hadde satset så sterkt på (ja, faktisk alt på), begynte å svikte. 2)At det var beheftet med en betydelig sosial risiko å bryte ut. Hva ville venner og familie si? Ville de bli såret, skuffet, sinte? Vel, om noen ville finne på å bli sinte, affiserte meg ikke noe særlig – men jeg ville nødig såre og skuffe noen. Jeg var jo glad i mange av de menneskene jeg hadde delt fellesskap med!

Jeg gled derfor – mer eller mindre ubemerket – bort, men prosessen føltes både vanskelig og vond. Å miste troen var for meg verre enn en skilsmisse.  Folk som ikke aner hva det er, har nok problemer med å forstå det. Jeg kjente på en sterk tomhetsfølelsen da jeg var blitt "frafallen" (som man jo sier i de kretser).  Jeg tilfredsstilte imidlertid ikke "kvalifikasjonene" til den ”klassisk” frafalne.  Jeg framsto ikke som noen stakkar, som de troende kunne omfavne - men antakelig heller som en de var redd for.  Jeg "mistet" slik sett hele min gamle omgangskrets - men etablerte straks en ny, der det fantes flere i samme situasjon som meg.

Jeg vegret meg altså i det lengste for å innrømme overfor meg selv at troen var borte, så jeg begynte å lete litt ulike steder etter nytt fotfeste (som kanskje også kunne inkludere troen).  Jeg kastet meg bl.a. over Rudolf Steiners bøker for å se om antroposofien kunne redde meg.  Det kunne den ikke.  Jeg fant en tilflukt i skjønnlitteraturen, og kjentet i første rekke en viss gjenklang hos forfattere som Franz Kafka, Albert Camus og Samuel Beckett (altså den "absurdistiske" tradisjonen) – og Jens Bjørneboe.

Men før det: Den beklemmende og nokså skamfulle følelsen av å stå foran en forsamling og forkynne noe man egentlig ikke lenger tror på.  For mitt vedkommende husker jeg særlig en 1. mai-gudstjeneste i Bø kirke i Telemark.  Jeg var utsendt fra organisasjonen Norges Kristne Arbeideres Forbund for å holde preken på en solidaritetsgudstjeneste, men hadde da allerede i lengre tid vært en tviler.  På prekestolen hadde jeg den tvilsomme og nokså schizofrene "fornøyelsen" av å samtidig være predikant og en utenforstående betrakter.  Jeg "løste" konflikten ved å snakke veldig mye om solidaritet, men fikk kritikk etterpå av en eldre kirkegjenger fordi jeg ikke hadde benyttet anledningen til å forkynne frelse for de ufrelste (som han mente det var svært mange av i kirken den dagen.

Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg er kommet fram til noen livssynsmessig "endestasjon".  Skal jeg kalle meg noe som helst (og det har jeg en viss motstand i meg mot å gjøre) blir det nok helst agnostiker.

Vel - dette ble dessverre langt og detaljert, og jeg beklager det muligens litt for personlige i denne "selvangivelsen", men kanskje noen kjenner seg igjen? Og kanskje kan det til og med være litt støtte å hente i en eventuell gjenkjennelse?

Selv har jeg funnet en god del gjenkjennelse i Levi Fragells bok Vi som elsket Jesus, som jeg mener alle kristne (i hvert fall de med bakgrunn i karismatiske miljøer) bør lese.