Skattesnusk er gift for velferdsstaten

Til tross for ulik ideologisk forankring har alle politikere en ting felles: Vi deler et ønske om å sikre et best mulig velferdstilbud og offentlige tjenester med høy kvalitet. For å nå dette målet, er det også nødvendig at vi alle bidrar solidarisk for å sikre tilstrekkelige offentlige inntekter. Det gjør vi ved å betale skatter og avgifter som er politisk vedtatt sentralt og lokalt. Det sier seg vel selv at det hører til de mindre lystbetonte oppgavene for en politiker å vedta økt skatt og høyere avgifter. Likevel vil det alltid være slik at et budsjett i balanse må ha både en inntektsside og en utgiftsside.

I året som ligger bak, har Europa vært gjennom en økonomisk krise uten sidestykke i moderne historie. Nasjonalstater er på randen av konkurs, og euro-samarbeidet trues av kollaps. Årsakene til elendigheten er mange og kompliserte. Frustrasjonen over udugelige politikere har vært både intens og høylytt i landene der krisen har slått hardest. En del av kritikken er utvilsomt berettiget. I sin iver etter å tilfredsstille velgerne har velmenende politikere vedtatt generøse velferdsordninger på sviktende økonomisk grunnlag. Utgiftene har løpt fra inntektene, og i stedet for å ta belastningen med å øke skatter og avgifter er regningene betalt med stadig større låneopptak.

Likevel kan ikke all skyld legges på politikerne når Europa vrir seg under gjeldstrykket. En viktig, men tabubelagt årsaksfaktor er svart økonomi og skatteunndragelser av astronomiske dimensjoner. I et land som Hellas er det en kjent sak at skattesnusk og korrupsjon gjennomsyrer samfunnet på alle nivåer. De summene som lures unna, blir dermed så store at det truer selve den greske statsdannelsen. Penger som skulle ha vært stilt til rådighet for fellesskapet for å finansiere offentlig velferd, har ganske enkelt havnet i private lommer.

I vårt trygge hjørne av Europa er det lett å ironisere over korrupte grekere. Likevel er det et ubehagelig faktum at også den norske velferdsstaten blir vesentlig svekket av svart økonomi og skatteunndragelser. Hvert år fortviler politikere i møtet med krav og forventninger til mer velferd og bedre offentlige tjenester. Man har de beste intensjoner om å tilfredsstille forventningene, men som regel blir budsjettbehandlingene mer en øvelse i å kutte minst mulig i tjenestetilbudet. Midlene som stilles til rådighet, er dessverre så alt for små i forhold til ønsker og behov.

Et interessant spørsmål som stilles alt for sjelden, er hvor mye mer vi kunne ha utrettet for fellesskapet hvis vi gjennom en nasjonal dugnad hadde elliminert den svarte økonomien i Norge. For å finne svaret på dette, har jeg brukt noen timer i romjula på å finne ut hvor stort omfang den svarte økonomien har i et land som liker å skryte av sine lovlydige borgere. Svaret har virkelig sjokkert meg. Med utgangspunkt i tilsvarende beregninger i Sverige har Økokrim prøvd å beregne det totale omfanget av skatteunndragelser her i landet. De anslår at en sum tilsvarende 5 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt blir unndratt beskatning hvert år. Det betyr at norske bedrifter og privatpersoner hvert år lurer unna omtrent 130 milliarder kroner som skulle ha vært skattlagt. Hvis en igjen anslår at rundt 30 prosent av denne summen hadde kommet fellesskapet til gode gjennom beskatning, kunne trettini tusen millioner kroner ekstra vært brukt til offentlig velferd i Norge i 2012. Det kunne ha blitt en del nye sykehjem, flere sykepleiere, oppussede skoler, mer asfalt og færre bomstasjoner for de pengene.

Mitt forslag til nyttårsløfte for 2012: I år betaler jeg hvitt - det er under min verdighet å stjele fra fellesskapet.