Verdidebatt

Evolusjonens kompleksitet

På oppfording skisserer jeg her en mangel ved evolusjonsteorien. Det kan nok bli litt teknisk, bare som en advarsel. Målsetningen er en smule ydmykhet når man uttaler seg om hva evolusjonsteorien faktisk har forklart. Gud har enda noen hemmeligheter

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Evolusjonsteorien forteller om en gradvis forandring av artene. Det kan se ut som en enkel prosess og mange ser ut til å tro at evolusjonen er forklart en gang for alle. Jeg er ingen mikrobiolog så dette er et lite dypdykk ned i materien slik en informasjonsteknolog ser det. Og fra dette synspunktet ser ting litt mer komplisert ut.

Darwin så på endringen av artene uten å kjenne til genene, men han forsto at endringene skjedde fra generasjon til generasjon, ikke i løpet av et individs liv. Senere har vi funnet genene og de mekanismene som genene benytter til å ”printe” ut proteiner. Alle proteinene som benyttes i kroppen kan vi finne igjen i 1.5% av genene. Der er de kodet aminosyre for aminosyre. Men hvordan er bruken av proteinene kodet? Det er det jeg skal fabulere litt om her.

Ett befruktet menneskeegg er en enkelt celle. Denne cellen er et komplett byggesett for et helt menneske. Byggetegningen ligger på en eller annen måte i genene. Det som driver evolusjonen framover er den forandringen ett egg har gjennomgått i forhold til foreldrenes egg. Forandringen må ligge i eggcellen selv og/eller i genene.

Genene er digitalt kodet. De er lange strenger av aminosyrer. Hvert aminosyreledd er anslått å inneholde 2 bit informasjon. Alt i alt inneholder genene 0.7 Gigabyte med informasjon. Er det mye? Jeg har en USB stick så stor som en fingernegl som har plass til over 20 x 0.7 Gigabyte. Windows operativsystem på PC-en min trenger 35 ganger så mye plass. Deler vi antall bit i ”byggebeskrivelsen” med antall celler i den ferdige kroppen får vi at det er ett bit for mellom 2 og 20 tusen celler. Som byggetegning betraktet må derfor genene være utrolig effektivt kodet.

I en diskusjon brukte jeg øyelinsen som eksempel. Øyelinsen er jo bare en geleklump, det kan da vel ikke være noe problem for utviklingen å lage noe sånt – fikk jeg til svar. Så la oss se på denne geleklumpen. Det viser seg selvfølgelig når man prøver å lese seg opp på øyelinsen at den slett ikke er enkel. Den skal ikke bare bryte lyset i øyet, den skal ta til seg næring, sirkulere blod, vokse, bli kvitt gamle celler osv. Den er en helt egen organisme. Men la oss forenkle mest mulig, la oss se på bare de cellene som definerer selve linseformen. Det er ca fem millioner av dem. Lange spesialceller som ligger i et intrikat mønster.

Så hvordan benyttes genene til å bygge denne geleklumpen? Kroppen bygges ved at eggcellen deler seg i to, så i fire osv. På ett eller annet tidspunkt finnes det en celle som har satt seg som mål å lage øyelinsen. Det gjør den ved å fortsette å dele seg. Det vil si at hver linsecelle må ”finne ut” om den skal dele seg og hvordan i så fall den nye cellen skal ligge. På en eller annen måte må cellen vite at den er en linsecelle og den må vite hvor i linsen den befinner seg. Så må den ”slå opp” i genene og finne ut hva instruksjonene er for en slik celle.

Hvis linsen skal forbedres av evolusjonen fra en generasjon til neste, må byggebeskrivelsen til linsen forandres.  Men det er ikke lett å forbedre en linse. Fem millioner celler kan bli et enormt antall forskjellige former, bare et fåtall av disse er brukbare linser. Alle de andre er så dårlige at øyet ikke vil fungere, individet blir blindt og taper i kampen for tilværelsen. Når man har en fungerende linse med riktig form kan den ikke forbedres med noen enkelt forandring av en enkelt celle. Tusenvis av celler må forandres i riktig retning samtidig for at øyet fortsatt skal fungere. Sannsynligheten for at noe slikt skal skje hvis alle celleposisjoner er tilfeldig endret er som sannsynligheten for å få tusen riktige tall i Lotto. Det ville aldri skje.

En følge av dette blir da at byggebeskrivelsen ikke kan være slik at alle celler kan endre seg uavhengig av hverandre. Det må være en byggekode som er slik at en tilfeldig forandring av genene blir en ny linse, større eller mindre, flatere eller rundere, men fortsatt en operativ linse. Koden må altså være spesialdesignet for å lage linser. Samtidig må koden være så resistent at en liten tilfeldig forandring i koden ikke gjør at cellene bygger en nese der øyelinsen skulle vært.

Øyelinsen er et greit eksempel der det er lett å forstå at mange ting må forandre seg samtidig for at evolusjonen skal gå i en tjenelig retning. Men de fleste store og små deler av kroppen har det på samme måte. Alt henger sammen og må forandre seg i takt.

Det vil si at før komplekse funksjoner kunne utvikles, måtte det eksistere en kode som gjorde disse utviklingene mulig. Øyelinsekoden måtte eksistere før øyet kunne utvikles. Men hvordan kan man forklare utviklingen av en slik kode ut fra Darwins prinsipp? Ettersom koden først ville komme til nytte når øyet skulle utvikles, kunne den ikke velges ut fordi den var fordelaktig for, la oss si et encellet vesen som jo ikke hadde øyne.

Vi vet at artene har utviklet seg trinn for trinn i konstruktiv retning, men det gjenstår altså enda mange uløste gåter for hvordan dette kunne gjøres.

En filosofisk tankekors ved den omtalte koden er at en slik kode nødvendigvis ikke kan brukes til å konstruere alle slags former, bare slike ting koden inneholder og er laget for. Det er altså et begrenset utvalg former som kan lages. En del av koden er også brukt til å programmere hjernen med programmer som er uendelig mye bedre enn noe vi finner i Windows, men på samme måte som koden bare frembringer fornuftige linser, ikke firkantede eller stjerneformede, kan den også begrense hvilke tankeprosesser vi er i stand til å utføre. Det kan altså være ting vi ikke har mulighet til å forstå for eksempel, fordi det ikke finnes noen kode for det.

La oss håpe den genetiske koden ikke er en del av det vi ikke kan forstå. At Gud har gitt oss mulighet til å forstå også denne delen av hans fantastiske skaperverk. Hvis så er har vi århundrer med spennende forskning foran oss. Om noen hundre år kan vi kanskje si at vi forstår evolusjonen, å si det i dag er vel bare å røpe sin uforstand.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt