Rikdom og funksjonalitet

Man hører og leser ofte at den industrialiserte verden er materielt rik og teknologisk velfungerende. Og at andre deler av verden er relativt sett mindre rike og velfungerende. Man hører også at høy grad av rikdom og funksjonalitet forutsetter nåværende form for kapitalisme. Endog at andre typer kapitalisme vil gjøre samfunnene enda rikere og enda mer funksjonelle. Det er dér den politiske debatten ligger: hvilken form for kapitalistisk samfunnsorganisering gjør samfunnene mest mulig rike og funksjonelle?

Men medfører dette riktighet?

Jeg vil fremsette to hypoteser som hevder noe ganske annet. De vil sikkert vekke undring og til og med kanskje forargelse fordi de støter med gjengse oppfatninger i norsk offentlighet, men ikke desto mindre mener jeg det er god grunn til å fornye debatten om hva som egentlig definerer ’rikdom’ og ’funksjonalitet.’  Her er de to hypotesene:

1) Verden har aldri vært så fattig, materielt sett, som nå.

2) Teknologien har aldri vært så dysfunksjonell som nå.

Ad 1) Bare for hundre år siden var planeten umåtelig mer rik enn den er i dag. Desto mer for 500 år siden. Verdens resurser, dens økosystemer, dens resurser generelt, dens jordsmonn, dens luft- og vannkvalitet, dens artsmangfold, dens miljø og klima, dens genetiske resurser, etc., har aldri lidt så meget som nå. I foruroligende grad undermineres altså livets betingelser. Vi ser til og med en utvikling hvor ødeleggelsene antar irreversibel karakter.

Ad 2) Ditto kan sies om den moderne teknologien. Det er den moderne teknologiens dysfunksjonalitet som forårsaker meget av så vel materiell fattigdom som materiell ødeleggelse. Man har sett seg blind på vitenskapen og teknologiens fantastiske oppnåelser, og overser helt de destruktive aspekter. Disse siste, i den grad de i de hele tatt innrømmes, omskrives til midlertidige, sekundære, og eventuelle ’side-effekter,’ som samme system vil justere, gitt at det får nok tid.