Verdidebatt

Heksejakten i den norske offentligheten

Kjetil Rolness forteller at heksejakten er i gang. Hos NRKs Ole Torp sier Ali Esbati og Mimir Kristjansson at heksejakten er legitim. Geir Lippestad vil stevne Peder Nøstvold Jensen og Hans Rustad. Eskil Pedersen krever ytringsansvar.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kjetil Rolness forteller at heksejakten er i gang. Hos NRKs Ole Torp sier Ali Esbati og Mimir Kristjansson at heksejakten er legitim. Geir Lippestad vil stevne Peder Nøstvold Jensen og Hans Rustad for retten, og uttaler, ifølge NTB, at debattanter som uttrykker seg ekstremt på internett må ta ansvar for at Breivik utførte angrepene 22/7; Lippestad sier Jensen og Rustad vil bli spurt om de kan føre beviser for sine påstander på internettet. Eskil Pedersen har lenge snakket om 'ytringsansvar,' og pekt på blant annet FrP og hele dets bakland som ansvarlige for at 22/7 kunne skje. Justisminister Faremo erklærer at nettekstremister skal forfølges. Med videre.

Når skal galskapen opphøre? Nok ikke med det første. Premissene for den offentlige debatt er allerede lagt. Den norske offentlighet skal renses for avvikende virkelighetsoppfatninger, og følgelig enes som var den type organistisk enhet. Og premissene følges prompt opp av media og politikerne. Så har borgerne fått klar beskjed. Konklusjonen er allerede klar: heksene skal straffes. Anders Behring Breivik defineres som utilregnelig og paranoid schizofren. Lippestad uttaler ganske direkte: nettdebattantene må ta ansvar for å ha radikalisert hans klient. Med andre ord: den egentlige respons på Breivik er medisinering. Det er noen andre som har det egentlige ansvaret for 22/7.

Hvor er Stoltenbergs diskurs? Den har forsvunnet som dugg for solen. Hva med hensynet til de etterlatte? Heksejakten er viktigere. Hva med det politiske og mediale ansvar for å holde ytringsfriheten i hevd? Det er underordnet. Nå skal vi alle realitetsorienteres på hva man må mene noe om og hva ikke. Tenderer vi mot en type ytringsmonopol som vi ser det andre steder i verden? Utvilsomt går det i gal retning.

Det kan dessverre virke som om ikke mange har funnet det betenkelig å la en så uhyrlig sterkt traumatisert mann som Pedersen sette dagsordenen for de utfordringer nasjonen møtte etter 22/7. Det kan synes som om de ekstreme posttraumatiske lidelser Pedersen gjennomgikk, og stadig gjennomgår, relativ 22/7, kanaliseres direkte ut i media og dermed ut til befolkningen: det er en kollektiv skyld og et kollektivt ansvar som skal fastsettes. Men Pedersens språk har skapt et splittet Norge, bestående av de som visste bedre og de som mer eller mindre har det egentlige ansvaret for 22/7. Toneangivende opinionsdannere, journalister, politikere, og jurister har allerede startet heksejakten. Men ser de ikke selv den diskursive kontekst for deres heksejakt? Det er 22/7-traumet som faktisk får fritt spillerom i den norske offentlighet.

Så lenge Aps sentrale ledelse ikke uttaler seg om disse forhold, kan man bare spekulere over hvorfor den sentrale ledelse i Ap har kunnet la dette gå så langt, ja, så langt at statsminister Stoltenbergs diskurs har blitt helt fortrengt til fordel for en diskurs preget av en uhyre sterkt traumatisert mann. Det er AUF-lederens språk som, sterkt forblindet, gjennom fadermordet, setter føringene nå. Hvor er Stoltenberg nå, i dette, i forhold til sine egne ord i etterkant av 22/7?

Offentligheten i Norge har en kritisk slagside, hvor man, tilsynelatende intetanende om at skipet kantrer, utover å utsi kommandoer, tilbyr simulert hyggelig kaffeslabberas for de som følger og gapestokk og heksebrenning for de som ikke følger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt