Symptomdebatten

Erna Solberg og Høyre har lansert ti forslag som skal forebygge hat og ekstremisme uten å i tilstrekkelig grad adressere grunnlaget for radikalisering. Det vises til flere andre dokumenter og rapporter, deriblant regjeringens handlingsplan for ekstremisme. Samme kritikk kan rettes mot dem.

Ekstremisme defineres i regjeringens handlingsplan som vilje til å bruke vold. Det er en veldig smal, men funksjonell definisjon som åpner opp for at det kan være stor uenighet om mål, så lenge man holder seg innenfor demokratiet. Med et slikt utgangspunkt kan man da velge å se på prosessene som fører enkeltmennesker fra det radikale, men ikke-voldelige og over i ekstreme voldelige holdninger.

Premisset for både Høyre og regjeringens forslag synes å være at vi har det bra og at det i grunn derfor bare gjelder å fange opp en og annen så de ikke detter utenfor. Det snakkes om forebygging i skolen og om at debatten på internettet er for hatsk, og jeg får inntrykk av at oppfatningen er at det er der det ukontrollerbare og skremmende stammer fra.

Ulempene med slike utgangspunkt er det blir sett bort fra at vold har historisk sett vært et mye brukt virkemiddel i konflikter. Riktignok dempes dette vesentlig i demokratier, noe som er en av de viktigste fordelene med vårt styresett, men selv her opplever man tidvis at noen ikke vil følge spillereglene.

Underkjennelsen av systemet fra ulike ekstremister sin side vil sannsynligvis alltid være et problem, men styrken i bevegelsene og deres vil vilje til å bruke vold vil variere. Ting som vil kunne øke ekstremismen vil være uro, vold og konflikter i samfunnet, hva som skjer i utlandet og hvor sterke de ideologiske motsetningene vil kunne være. 

I Høyres og Arbeiderpartiets forslag fokuseres det lite på disse problemstillingene. Kun med få ord nevnes det og da i forsiktig og nedtonet språk. Jeg kan forstå motviljen, for temaene er betente. Det hjelper heller neppe på motivasjonen deres at samfunnsdebatten til tider er hatsk, samtidig som man har sine ønsker og drømmer om at tingene skal gå bra, men det er ikke særlig konstruktivt måte å gå frem på dessverre. For ser en på andre land som har opplevd terror, så har det som regel vært i forbindelse med situasjoner der det har vært uforsonlige konflikter og motsetninger.

Vi har i stor grad vært forskånet for mye av dette i Norge, konsensussøkende og på mange måter heldige som vi er, men trykket og temperaturen har økt både her og i resten av Europa. Denne uken skjøt en marokkaner ned belgiere samme dag som en italiener skjøt ned senegalesere. Det viser sårbarheten vi alle lever under. Skuddene i Malmø, på Utøya og ved Fort Worth i USA er andre eksempler. Det er også fort gjort at slike hendelser vil kunne ført til nye udåder. Særlig i land uten velfungerende ordensmakt man kunne havne i blodige spiraler, som i Irak der den ene terrorgruppen får svar fra den neste, med uskyldige sivile som ofre i alle tilfeller.

Vi er heldige som lever i et demokrati, men vi må bruke systemet konstruktivt. Jeg mener det nå er påkrevd at vi begynner å se på de underliggende stridstemaene, så vi kan komme nærmere en konsensus.

Ekstremisme er det motsatte av harmoni.

http://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2011-2012/dok8-201112-042doc/

http://www.regjeringen.no/upload/JD/Vedlegg/Handlingsplaner/HP_ekstremisme.pdf