Kommentar

Landbruksrøveri

En snikende jordbruksrevolusjon er på gang: Rike land og selskaper kjøper eller leier store områder i sør for å produsere mat til seg selv.

Noen hevder at det er en vinn-vinn-situasjon, i en verden der over én milliard mennesker sulter og med et desperat behov for mer effektivt jordbruk. Andre kaller det nykolonialisme, landtyveri og moderne landnåm. Ingen har fasiten, men historisk erfaring bør få varsellampene til å blinke.

Matvarekrise med eksplosiv prisvekst i 2008 fikk fart på den nye trenden, forsterket av klimakrise og dyrking av arealkrevende biodrivstoff. På knappe to år er det registrert 180 tilfeller av store avtaler om kjøp og leie av jord i utviklingsland, der aktørene spenner fra rike Golfstater til Wall Street-investorer og store risimportører i Asia. Ifølge The International Food Policy Research Institute (IFPRI) har utenlandske investorer sikret seg, eller prøvd å sikre seg, mellom 37 millioner og 49 millioner dekar landbruksjord i utviklingsland fra 2006 og fram til midten av 2009. Det tilsvarer opp mot fem ganger Norges samlede jordbruksareal på 10 millioner dekar.

I de oljerike Golfstatene økte importregningen for mat fra åtte milliarder dollar i 2002 til 20 milliarder dollar i 2007. Derfor har lille Qatar nå anskaffet 400.000 dekar til egen dyrking i Kenya, mens De forente arabiske emirater – som importerer 85 prosent av sin mat – har avtale om over tre millioner dekar i Punjab- og Sindh-provinsene i Pakistan. Kina har gått til Mosambik og Zimbabwe for å nå målsetningen om å øke risproduksjonen fra 100.000 tonn til 500.000 tonn de neste fem årene. I Robert Mugabes skakkjørte Zimbabwe, et fruktbart land som tidligere var regionens kornkammer, har Kina sikret seg tilgang til over en million dekar dyrkbar jord.

Da det sør-koreanske selskapet Daewo i fjor forhandlet om en leieavtale for 13 millioner dekar på Madagaskar, bidro til det til store protester og regjeringens fall, i et land der jordmangel er et av de største problemene for fattigfolk. I stedet har Sør-Korea gjennom andre avtaler sikret seg over 10 millioner dekar i Sudan, Mongolia, Indonesia og Argentina. Kina trenger  mat, men også enorme mengder gummi til industrien, og i Laos har lokale rismarker måttet vike for kinesiske gummiplantasjer. I militærdiktaturet Burma rapporterer flyktninger om tvangsforflytning får å gi plass til kinesisk gummiproduksjon.

Amerikanske Oakland Institute og spanske Grain påviser hvordan også tunge investorer satser på billige, men potensielt lukrative landområder i fattige land. Morgan Stanley har skaffet seg 400.000 dekar jordbruksland i Ukraina, mens en svensk-britisk investeringsgruppe har fått hånd om seks millioner dekar i Russland og Ukraina. Den amerikanske investoren Philippe Heilberg har inngått avtale med krigsherren Paulino Matip om å leie fire millioner dekar i Sør-Sudan. Heilberg spår kynisk at gevinstene i slike investeringer kan bli enorme når afrikanske regimer står for fall.

I mange tilfeller kan mer effektive metoder og oppdyrking av ubrukt land gi både flere arbeidsplassert og mer mat. Stadig flere er positive til det de mener kan bli en vinn-vinn-situasjon, ivrig støttet av Verdensbankens International Finance Corporation (IFC). For har ikke Norge og andre land lagt fattigdom bak seg nettopp gjennom effektivisering av jordbruket, ved å frigjøre arbeidskraft til industri og andre vekstområder? Det har imidlertid skjedd gjennom offentlig styring, pris- og markedsreguleringer til beste for de gjenværende bøndene.

Uten styring risikerer vi en utvikling som da amerikanske storkonserner kontrollerte bananproduksjonen i latin-amerikanske land, til gjensidig glede for eierne og små, selvutnevnte og korrupte eliter i disse bananrepublikkene. Uten reguleringer og åpenhet om prosessene, vil den nye landrevolusjonens tapere fort bli småbønder og eiendomsløse, som risikerer å bli fordrevet fra jordlappene de livnærer seg på. I stedet for å innføre hardt tiltrengte, men krevende landreformer, kan det for myndigheter i fattige være fristende å selge eller leie ut arvesølvet mot kontante utbetalinger her og nå. Det er ikke nødvendigvis utviklingsfremmende, og hvor moralsk forsvarlig er det å tilby jord til utenlandske storselskaper når egen befolkning må gå sultne til sengs?


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar