Verdidebatt

Hverdagsekstremisme

Det har, av åpenbare grunner, vært snakket mye om ekstremisme de siste månedene. Men hva er egentlig ekstremisme?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange vil si at det handler om hat, forakt, nedlatenhet og manglende respekt for andre mennesker, samt ikke minst om villighet til å bruke vold eller terror. Jeg har selv brukt denne typen formuleringer når jeg etter 22/7 har forsøkt å sette ord på hva ekstremisme handler om, men er etter hvert kommet til at dette ikke er helt dekkende; det lodder ikke dypt nok.

Så vidt jeg kan forstå, bør alt dette med hat, forakt, villighet til å bruke vold eller terror, og så videre, kun betraktes som å være symptomer på et dyperliggende fenomen. Nå skal jeg vokte meg vel for å påstå at jeg har funnet den ene, store forklaringen på hva som egentlig ligger bak ethvert fenomen som fortjener betegnelsen ekstremisme. Jeg nøyer meg i stedet med å presentere det jeg tror kan være en aktuell kandidat – muligens én blant flere. Og det er utvilsomt folk som har tenkt på dette før meg; jeg påstår ikke at dette er det aller minste originalt. Jeg tror likevel det er aktuelt å minne om disse tingene.

Så vidt jeg kan se, har alle ekstremister det til felles at de er uvillige, eller ute av stand til, å se en sak fra flere sider. Derfor er de også uvillige til å inngå kompromiss. Og helt spesielt nekter ekstremister, i hvert fall på visse områder, å innse at man må forholde seg til etiske dilemmaer, det vil si moralske valg der det ikke er entydig gitt hvilket alternativ som er å foretrekke. I ekstremistens verden er ting nemlig enkelt og greit, og det finnes alltid klare og entydige svar; ingen gråsoner, ingen tvil, ingen usikkerhet, ingen grubling, ikke noe tvisyn.

De ekstremistene som skyter abortleger, blir selvmordsbombere, massakrerer ungdommer på sommerleir eller på andre måter tyr til vold og terror, er selvsagt bare toppen av isfjellet. De aller, aller fleste ekstremister blir aldri terrorister. De nøyer seg med å hate og forakte alle som, i motsetning til dem selv, ikke har sett lyset.

Men det stopper ikke med Che Guevarra-wannabees, sofanazister og skrivebordsjihadister, for her finnes det et helt kontinuum å ta av. De aller fleste av dem ville aldri drømme om å bruke vold; noen av dem er faktisk fanatiske motstandere av vold, samme hvor legitim og demokratisk forankret den måtte være.

Ekstremister flest har ingen intensjoner om å gå til fysiske angrep på sine medmennesker; de ønsker ikke krig og revolusjon; de ønsker ikke død og fordervelse; de er bare helt alminnelige hverdagsekstremister som ergrer seg over at ikke alle ser ting på samme måte som dem selv. Og de små hverdagsekstremistene har altså det til felles med de store, stygge og farlige sjefsekstremistene at de nekter å forholde seg på en konstruktiv og rasjonell måte til noen av livets utallige, etiske dilemmaer. Det finnes store forskjeller her, javisst, men det finnes likevel en slående likhet mellom ekstremister av alle avskygninger, og det er deres enøydhet.

Rasisme

Ovenstående er tanker jeg har grunnet på en stund. Det er imidlertid en konkret årsak til at jeg deler dem med VD-leserne akkurat nå, og det er at Vårt Lands redaksjon har utfordret meg til å forklare hvorfor jeg mener at mine egne standpunkter ikke kvalifiserer til betegnelsen rasisme. Mitt svar fremgår egentlig av det jeg allerede har skrevet, men la meg være litt mer eksplisitt.

Dersom man står overfor ett eller annet etisk dilemma, der noen etter en del tvil og grubling har famlet seg frem til konklusjon A, mens andre på tilsvarende vis har landet på konklusjon B, da vil rimelige og fornuftige mennesker anerkjenne at begge parter opptrer moralsk ansvarlig (selv om man selvsagt gjerne kan argumentere for at A er å foretrekke fremfor B, eller motsatt).

Det som er ekstremistisk i en slik sammenheng, er å nekte å innrømme at man står overfor et etisk dilemma i det hele tatt. Og det er altså nettopp hva jeg anklager en del av mine meningsmotstandere for å gjøre.

La meg presisere hva jeg sier og ikke sier her. Jeg bebreider ikke dem som stiller seg undrende til mine skriverier, og lurer på om kanskje det hele bør betegnes som rasisme. Selvsagt er det greit å stille kritiske spørsmål, og selvsagt er det helt greit at både VL-redaksjonen og andre utfordrer meg. Det som etter min mening ikke er greit, er å komme med en bombastisk konklusjon om mine rasistiske tendenser, uten at man samtidig godtgjør at de etiske dilemmaene jeg henviser til i min argumentasjon, er ikke-eksisterende. Så vidt jeg kan se, er ingen av mine argeste kritikere i nærheten av å oppfylle dette kravet.

Som jeg har påpekt flere ganger før, er nemlig ikke rasisme en nøytral betegnelse på visse virkelighetsoppfatninger. Rasisme-begrepet har i praksis innebygd i seg en moralsk fordømmelse. Rasisme er med andre ord umoralsk.

Men man kan ikke få i både pose og sekk her. Dersom man ønsker å unngå en trivialisering av begrepet, og altså fastholde det umoralske aspektet, da må man selvsagt passe på at begrepet ikke misbrukes i situasjoner der man har med etiske dilemmaer å gjøre. Etiske dilemmaer kjennetegnes jo nettopp av det at det ikke finnes entydige svar. Og dersom det ikke lar seg gjøre å si klart og entydig hvilke valg som er moralsk akseptable og hvilke som er forkastelige, da har man heller ikke grunnlag for å fordømme dem som velger annerledes enn en selv.

Dette er elementær moralfilosofi, og det slutter ikke å forundre meg med hvilken letthet ellers oppegående og skriveføre personer elegant hopper bukk over det hele.

Mer eller mindre holdbare rasismedefinisjoner

Javel, men i henhold til rasismedefinisjon x, y eller z er mine skriverier rasistiske, vil noen helt sikkert innvende. Joda, det er de sikkert. Men i så fall vil jeg helle i retning av å mene at det er rasismedefinisjonskonstruktørene som opptrer umoralsk, ikke jeg. Dette er en stor diskusjon i seg selv, så jeg nøyer meg med noen små antydninger i denne omgang.

Bondevikregjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering av 01.07.2002 sier følgende: «I denne handlingsplanen blir rasisme forstått som ideen om at det finnes ulike raser eller etniske grupper som har ulike egenskaper». Hvorvidt det finnes eller ikke finnes grupper av mennesker som har ulike egenskaper, er et vitenskapelig spørsmål. Dersom politikere og byråkrater skal begynne å fortelle forskerne hva slags forskningsresultater de 'får lov' å komme frem til (f.eks. angående forskjeller mellom raser og etniske grupper), da er man på ville veier.

Selvsagt er det ikke umoralsk å tro eller mene at det «finnes ulike raser eller etniske grupper som har ulike egenskaper». Selv om det eventuelt skulle vise seg at man har tatt feil og at menneskeheten altså på ett eller annet mirakuløst vis skulle ha utviklet seg på en slik måte at det ikke har oppstått ulike raser eller etniske grupper som har ulike egenskaper, så har man fremdeles ikke opptrådd umoralsk. Det er nemlig ikke umoralsk å ta feil. Og det er i hvert fall ikke umoralsk å si sannheten, eller å si det man har god grunn til å tro at er sant.

Så hva i all verden var det som i 2002 fikk noen av Bondeviks statsråder (samt formodentlig noen av deres byråkrater) til å gå berserk på denne måten? Det er ikke så godt å si, men de har i hvert fall etterlatt seg et monument over noe av den intellektuelle korrupsjon som gjennomsyrer lærebøker og visse overnasjonale organer, og som altså også forekommer på høyeste hold i det offisielle Norge (se Selvmordsparadigmet side 142 – 156 for en nærmere drøftelse).

Som jeg har sagt og skrevet flere ganger før, bekjenner jeg stolt og glad at selvfølgelig er jeg rasist i henhold til Bondevikregjeringens korrupte, stupide og latterlige definisjon av begrepet.

Selv om jeg ikke vet om noen andre rasismedefinisjoner som slår Bondevikregjeringens når det gjelder himmelropende mangel på moralsk, filosofisk og vitenskapelig refleksjon, har jeg ennå til gode å se en allment akseptert definisjon som ikke i det minste har visse svakheter. Jeg mistenker at dette har sin årsak i at rasismedefinererne hele tiden ønsker å ramme visse synspunkter de selv mener er problematiske, noe som altså tilsynelatende får dem til å strekke strikken litt mer enn hva moralfilosofi og biologi gir grunnlag for.

De siste ukene har jeg sett mer enn én henvisning til Store Norske Leksikon (SNL) sin rasismedefinisjon: «oppfatning eller sett av holdninger som bygger på forestillingen om at mennesket kan deles inn i distinkte «raser» og at disse kan rangeres som høyerestående eller laverestående på grunnlag av antatte sammenhenger mellom stiliserte biologiske og mentale eller kulturelle egenskaper.»

Denne definisjonen er svært mye bedre enn den forrige vi så på, selv om det også her finnes visse svakheter som det kunne være vel verdt å ha en nærmere drøftelse av, men det får eventuelt bli til en annen gang. Her og nå nøyer jeg meg med å påpeke at jeg ikke er rasist i henhold til SNLs definisjon. Jeg tror nemlig ikke (a) at det finnes distinkte raser (nettopp fordi «innen moderne genetikk opererer man ikke med distinkte menneskeraser, men med glidende overganger mellom menneskegrupper», som SNL påpeker i neste setning), og jeg opererer aldri med (b) begrepsparet «høyerestående» og «laverestående» (tvert imot understreker jeg gjerne at menneskeverdet «er uavhengig av kjønn, religion/livssyn, etnisk opprinnelse, seksuell legning, kultur, språk, og andre slike kjennetegn»).

La meg for ordens skyld tilføye at begrepene «høyerestående» og «laverestående» er problematiske selv når disse brukes i en snever, evolusjonsbiologisk sammenheng. Dette gjelder også når man snakker om andre arter enn Homo sapiens. Fagfolk er derfor mye mer forsiktige med å bruke disse ordene enn man var før i tiden. Problemet har å gjøre med at det ikke er enkelt å komme med et allmenngyldig kriterium for hva som skal betraktes som mer utviklet enn noe annet, siden dette avhenger av det miljøet den aktuelle arten/rasen har utviklet seg i. Det som er optimalt i ett miljø, er ikke nødvendigvis optimalt i et annet. Om vi går tilbake til oss mennesker, kan vi slå fast at f.eks. europeere og afrikanere har utviklet seg i parallell (med minimal genflyt seg imellom) på hvert sitt kontinent i titusenvis av år (hvilket altså har gitt de to gruppene nok tid til å utvikle en rekke fenotypiske ulikheter; noen godt synlige, andre ikke fullt så lette å få øye på). Afrikanere er bedre tilpasset til sitt miljø enn vi er til deres, og vise versa. Men den ene gruppen er ikke mer utviklet enn den andre.

Forøvrig bør det i denne sammenhengen nevnes at SNL, så vidt jeg vet, ennå ikke har tatt et oppgjør med den lite ærerike tildragelsen som fant sted i 2002, og som er nærmere beskrevet i delkaptilet «Den Store Norske Rasismeskandalen» på side 119 – 124 i Selvmordsparadigmet. Den gangen valgte man, på bakgrunn av en heller tvilsom svertekampanje i Dagbladet, å frata professor Sigurd Skirbekk sitt daværende ansvar for de SNL-artiklene som handlet bl.a. om rase og rasisme. I hans sted valgte man å innsette en person som gjentatte ganger har demonstrert sin egen inkompetanse og ideologiske slagside i denne typen spørsmål (om vedkommende fremdeles har denne posisjonen, vet jeg ikke). For detaljer, se nevnte delkapittel.

Denslags er dessverre egnet til å så tvil om SNLs vilje til å formidle informasjon på en så objektiv måte som mulig. Det er etter min mening mer enn trist, for jeg er hjertens enig med dem som hevder at vi trenger et redigert og kvalitetssikret norsk leksikon her i landet. Har vi ikke det, kan vi knapt kalle oss en kulturnasjon.

Kristnes forplitelser

En del kristne mener at vi er forpliktet til å føre en generøs innvandringspolitikk. Om det finnes aldri så mange etiske dilemmaer; om det skulle føre til en dramatisk økning i voldtekter og annen voldskriminalitet; om det skulle skape utrygghet i hverdagen for titusenvis av nordmenn; om det skulle ødelegge skolemiljøet for titusenvis av norske skolebarn; om så hele den vestlige sivilisasjon skulle gå til grunne som en konsekvens av de politiske idéene som har fått hegemonisk status i Vesten etter 1945; ja, så får det ikke hjelpe, for Jesus har kommet med noen formanende ord om at «jeg var fremmed, og dere tok imot meg».

Du verden så ukristelige de aller fleste må ha vært i alle de europeiske nasjonalstatene som de siste århundrene har vokst frem i det kristne Europa, og som har gitt opphav til demokratiske velferdssamfunn som verden knapt har sett maken til (noen av mine muslimske venner forteller meg at de skandinaviske landene er nærmere muslimske idealsamfunn enn noe annet de kjenner til). Men dersom noen gjennom hardt arbeid og århundrers økonomisk, teknologisk, vitenskapelig, politisk og kulturell utvikling har klart å skape noe godt, da mener tydeligvis mange at det er en kristenplikt å gi det hele bort til andre som i århundrer, i mange land og på mange måter, har demonstrert at de ikke bare er ute av stand til å skape denne typen samfunn, men også er ute av stand til å forvalte dem om de får det lagt i hendene.

Om Norge skulle degenerere til å få tilstander som dem vi ser f.eks. i Mexico, Columbia, Brasil, Haiti, Zimbabwe eller Sør-Afrika; samfunn som alle, i større eller mindre grad, er kjennetegnet av tildels ekstreme sosiale forskjeller, korrupsjon, forfall, vold og utrygghet, og der hvite mennesker lever bak piggtråd og høye murer, i konstant frykt for kidnappinger og det som verre er (om de ikke allerede er utryddet, da, som i Haiti og snart også stort sett i Zimbabwe); ja, så får det bare stå til; det er vår kristenplikt å dele det våre forfedre har bygd opp med hele verden. Kristne forsto riktignok ikke dette før i tiden, men vi er så mye mer opplyste nå, så vi har skjønt det.

For en nærmere drøftelse av denne typen mer eller mindre kulturmarxistisk tankegods i kristne sammenhenger, henviser jeg til min artikkelserie Den nye herlighetsteologien.

Kulturmarxisme er forøvrig ikke et skjellsord, men en samlebetegnelse på ideologiske strømninger som har sine røtter i, eller har blitt kanalisert gjennom, Frankfurterskolen, og som dessverre viser seg å ha hatt betydelig innvirkning på alle vestlige samfunn. Mange (de fleste?) kristne kirkesamfunn har vist seg å være alt annet enn immune mot denne smitten.

I et av sine mer kjente fyndord slår den Britisk historikeren Arnold J. Toynbee (1889 - 1975) fast at «civilizations die from suicide, not by murder». Når kommende generasjoners historikerne etter hvert skal forsøke å forstå hva som fikk Vesten til å (forsøke å) begå sivilisatorisk selvmord, vil det bli vanskelig å komme utenom kulturmarxismen. De samme historikerne vil også måtte konstatere at kristne, som skulle ha vært lys og salt i verden, og altså har en bibelsk forpliktelse til å motarbeide oppløsningstendenser i samfunnet, har vært noen av kulturmarxistenes ivrigste medløpere og støttespillere.

Ikke bare det. Mange av dem sto også i første rekke når det gjaldt å komme med moralsk fordømmelse av dem som i noen av vår tids aller mest presserende og prekære etiske dilemmaer kom til andre konklusjoner enn dem selv. Det er vanskelig ikke å tenke på begrepet fariseer i en slik sammenheng, særlig han som slo seg på brystet og takket Gud for at han var så mye bedre enn visse andre (Luk 18:9-14).

Konklusjon

Det er på tide med en moralsk opprydning i det antirasistiske villnisset. Dersom noen ønsker å kalle meg rasist, må første bud være at man dokumenterer at det ikke finnes etiske dilemmaer når det gjelder hvordan vi skal forholde oss til de utallige millioner av ikke-europeere som gjerne vil bo i våre samfunn, men som ikke ønsker, alternativt ikke er i stand til, å videreføre vår sivilisasjon. Så lenge dette grunnleggende elementet ikke er på plass, er det en del folk både her på VD og i andre fora, som nå snart bør ha selverkjennelse nok til å begynne å gå litt stillere i dørene.

PS: La oss forøvrig ikke glemme at selv om hverdagsekstremismen kan virke snill og ufarlig i all sin uskyldsrene naivitet, forhindrer ikke det at den over tid kan utvikle seg til fullblods ekstremisme av verste skuffe. Det har skjedd før; det vil utvilsomt skje igjen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt