KrFU, ekteskapslov og trosfrihet

Etter årets KrFU-landsmøte er det grunn til å stille flere spørsmål. Flere kandidater som er tilhenger av Reformen felles ekteskapslov er valgt til sentralstyre. Partileder og nyvalgt stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad gir signaler om at han ønsker homofile inn i landsstyret av den enkle grunn at det vil bedre partiets image. Landsmøtet valgte å gå innfor obligatorisk borgelig vigsel. Flere har pekt på at KrFU med dette utfordrer trosfriheten.

Forslaget om borgerlig vigsel ble vedtatt med 45 mot 24 stemmer. Oppegående debattanter advarte i følge Vårt Land fra talerstolen: – Jeg synes kirken bør få velge selv før vi presser det på dem, sa Eivin Håland fra Vest-Agder.

Jeg har selv uttalt til den kristne dagspressen at KrFU med dette utfordrer trosfriheten. Jeg vil forklare dette kort her. KrFU er selvsagt i sin rett til å mene noe om hvordan staten skal håndtere vigsler all den tid vigsler er en offentlig institusjon. Før ekteskapsloven ble innført var jeg selv tilhenger av obligatorisk borgelig vigsel, men det var så lenge trossamfunnene og staten hadde likt normgrunnlag - altså at de la det samme i begrepet ekteskap og forståelsen av hva et ekteskap er.

Nå mener staten at ekteskapet er en ordning "for to mennesker som elsker hverandre". Altså en offentlig feiring av kjærligheten - hva nå det skulle bety i en rettsal der hvor to mennesker som ønsker å skille seg er uenige om delingen av boet. Trossamfunnet har en helt annen forståelse av ekteskapet som en ordning som beskytter den svake part i et forhold som defineres av relasjonen mor-far-barn. Det er rammen om de felles biologiske barna (noe homofile ikke kan få sammen) som definerer ekteskapet.

Denne nye situasjonen gjør at et krav om obligatorisk borgelig vigsel kan oppleves som truende for religionsfriheten. Dagens åpning for at vigslere i trossamfunnene kan vie ut fra eget normgrunnlag sikrer trosfriheten. Det er ulike syn i trossamfunnene på dette idag. De lutherske samfunnene ønsker så lenge å benytte seg av sin vigselsrett. Enkelte mer høykirkelige trossamfunn har ønsket en dobbelløsning - altså at man vies både i staten og i kirken. Eventuelt en løsning der man bare vies i kirken uten å blande inn statens vigsel. Dette kan løses med en avtale mellom trossamfunnet og staten (konkordat) eller ved at paret inngår en privatrettslig avtale.

KrFU burde ha avventet å gjøre vedtak om dette til en dialog med trossamfunnene var på plass. Mange går spente nå og avventer Norges kristen Råds utvalgsarbeid som konkluderer rundt nyttår. Mange av trossamfunnene har egne utredninger.

Det kan se ut som om enkelte i KrFU har ønsket å skyve hele problemstillingen rundt spørsmålet om ekteskapslov fra seg ved å ta "en spansk en" med et vedtak om at alle må vies borgelig i en slags felles samlivslov mens trossamfunnene kan ha sine seremonier etterpå. Sentralstyremedlem Peter Walseths kommentar: – Dette betyr at vi nå kan legge debatten om homofiles rett til å gifte seg død, kan tyde på dette. Ønsker ikke KrFU å være et åpent parti med en levende debatt? Forstår ikke sentralsstyret hvor alvorlig det er at staten holder seg med en ekteskapslov som pulveriserer forståelsen av ekteskapet og den biologiske familien? KrFU må jo mene noe om hva ekteskapet skal være selv om det er staten som forvalter vigsels- og prøvemyndigheten?

Kjell Ingolf Ropstad uttalte i en mail til sentralstyret før valget: – Det er helt uproblematisk for meg at Gaute er homofil. Det sender nok ut et signal om vi er åpent parti. Og det er bra, uttaler KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstad. Ropstad kan forstås dithen at Brækken benyttes som et profileringsobjekt for et mer åpent KrF. Jeg lurer på om sentralstyret i partiet forstår hvor ødeleggende dette er for partiet. Der vi som medlemmer stemmer inn representanter som står for noe - for at de skal være vår stemme i offentligheten og i beslutningsprosessene - ønsker vi at disse representantene ikke skal styres av imagebygging og mediestrategi.

Fundamentet for både KrF og KrFU bør være god kristendemokratisk tenkning. En tenkning fundert i nestekjærlighet, forvalteransvar og menneskeverd. Angrepet på ekteskapsinstitusjonen rammer barnas menneskeverd og begreper som kjønn, familie og foreldreskap er nå plukket i fra hverandre uten et troverdig alternativ.

Debatten i KrFU bør absolutt ikke være død, men høyst levende. Partiet har et forklaringsproblem. Vi ønsker svar!