Jan Hårstad

1125

Weimarrepublikken

Skinnet av normalitet

Publisert: 7. des 2011  /  599 visninger.

 Det som har skjedd den siste måneden i Europa er at lederskribenter og redaktører for de store avisene nå begynner å sammenligne tilstanden i Europa med 1930-årene og den tyske Weimarrepublikken fra 1919 til Hitlerpartiet tok over i 1933.

     Jeg opplevde det når jeg begynte samme sammenligning for et par år siden,at den yngre generasjon av norskinger ikke ante hva Weimarrepublikken var for noe i det hele tatt. Siden nå Weimar-republikken rykker fram på allamannavegen for det som er tillatt å si,skal jeg komme med et riss som jeg håper leserne ikke tolker som irrelevant historieskrivning.

   Da Tyskland brøt sammen etter første verdenskrig,oppsto det en borgerkrig mellom det militante høyre ledet av Frikorpsbevegelsen og det militante venstre ledet av det tyske Kommunistpartiet.

  Selv om Weimarrepublikken ble opprettet for å bygge et parlamentarisk demokratisk Tyskland i 1919,fortsatte tyske borgerkriger i Ruhrdistriktet og i Hamburg til omkring 1923. På dette tidspunkt hersket det hyperinflasjon i Tyskland og de materielle tilstandene i det tyske folk,både i storbyene og landsbygda,var horribel.

  Den tyske borgerkrigen stoppet ikke opp ved Weimar-parlamentarismen, men gikk under jorda. Både Nazipartiet (NSDAP) og Kommunistpartiet(KPD) holdt seg med apparater som drev med overvåkning,spioneri og regelrette drap. Da den jødiske finans-politiker,Walter Rathenau,ble myrdet,bemerket Franz Kafka:" merkelig at de lot ham leve så lenge."

  Et annet typisk fenomen var Saalsclacht. Hvis Naziene holdt åpne møter ble disse overfalt av kommunistene og vice versa. Det det handlet om var å vinne gate etter gate for sin sak med voldelige midler, mens i særdeleshet Hitler og Goebbels var fabelaktige til å snakke om ro og orden og fred. Som den unge Machiavelli skjønte i 28 årsalderen: de største makthaverne er de som er dyktigst i dobbeltspill og dobbeltsnakk. Vold i gatene og pensnakk i offentligheten.

  Sosialdemokratene Ebert og Noske ble ved Weimarrepunlikkens begynnelse kjørt fram som tyske ledere og kommunistene tilgav dem aldri at de medvirket til at kommunistiske revolusjonære,Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, ble hetset og drept. Bedre ble det ikke av at Stalin klekket ut ideen om at Sosialdemokratene var "sosialfascister."

 Her ble det da gjort anstrengelser for å få KPD og SPD til å gå sammen mot Hitlerpartiet,noe som ikke lykkes og lederskapet i SPD valgte heller en tilnærming til Hitler enn kommunistene. Ganske kort tid etter satt begge lederskapene i nazistenes tukthus. Det var det med den reelle fienden da.

  En av de aller beste bøker som er skrevet om denne tida er Oswald Spenglers Jahre der Entscheidung (1933) som gjorde den sprenglærde historiker til et hatobjekt for nazistene. Voldtsomt hat som nok førte til  en tidlig død i 1936.

  Det Spengler påpeker som det tragiske er det tyske folkets redsel for virkelighet,for å SE,for å sette Tyskland  inn i den "weltgeschichtlice Entwicklung." I de første kapitlene er han desperat opptatt av denne flukten fra virkeligheten.Helt fortvilet.

  Det slo meg da jeg begynte å se på denne enestående boka igjen,at alt dette kunne vært sagt/skrevet idag også. Og spesielt som den norske offentligheten driver og lager en slags lissom-optimistisk særnorsk virkelighet som om Norge var en øy i Barentshavet.

  De tiltakene som de herskende klassene i Europa og USA nå igangsetter er en slik horribel klassekamp "nedover" fra banker og finansdynastier mot de laveste,at vi går inn i et nytt Weimar-modus. Etter at protestbevegelsene er blitt slått ned på gatene med tåregass,nervegass og køller, vil den forsvinne "under jorda" og manifestere seg med vold og aksjoner. En må også regne med at landenes etterretningstjenester (som nå med nazidrapene i Tyskland) har plantet mange agenter hvis oppgave er å frambringe provokasjoner som igjen vil bli møtt med strammere statlige inngrep.

  Nå er det snakk om å forby det høyreorienterte NPD i Tyskland og såfremt dette skjer,har vi Weimar umiddelbart. Men dette er ikke noe særtyskt fenomen. I USA er nå politiet utstyrt med krigsvåpen,hæren kan slå ned "riots" og oppsamlingsleire for "terrorister" og "dissentere" gjøres istand. Fema-camps.

  Alt som nå skjer i det vestlige verden aktualiserer Weimar-epoken som et lærestykke. Som kloke Spengler er inne på: motet til å SE!

  Hvis ikke norskingene tar lærdom av denslags,kan også de få smake den nye harde virkeligheten rundt drømmelandet Noreg fjernt fra verdens ondskap. Bortsett fra å bombe arabiske hovedsteder da.

   Om Fema-camps:

   http://www.infowars.com/

   konfliktopptrapping:

   http://globalresearch.ca/

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

En grei redgjørelse Jan

Publisert over 7 år siden

Du pensler inn på mye aktuellt der Jan. Med den finansielle krisen og den økende hetrofobien i Europa har man all grunn til å frykte fascismen. Det har man også om man studerer retorikken til et stadig mer ekstremt høyre her i landet. Og befolkningen ? Den har knapt nok kunnskaper til å identifisere den ideologiske giften bak de høyreekstremes overfaldiske retorikk. Faren for demokratiet kommer nok i første rekke mer fra disse gruppene enn fra såkalte islamister. Men jeg tror som deg at en debatt om Weimar-republikken og mellomkrigstidens Europa kan bidra til opplysning om problematikken. Og så det religiøse aspektet. Husk at nazi-ideologen Carl Schmitt startet opp som konservativ katolsk politiker før han endte opp som Hitlers støttespiller på begynnelsen av tredvetallet. Spengler kan i mangt og mye ha noe for seg, men ikke hans nasjonalisme, men ettertiden har nok satt anti-nazisten i bås med nazistene tragisk nok siden han var ekstremt konservativ. Han døde vel også i eksil om jeg ikke husker feil. En annen " intellektuell ånd" fra denne epoken er jo Egon Fridell, som i sine historieverker, i sin tolkning av historien, "speilet" sin samtids "zeith geist". En kultur og mentalitetstilstand som gjorde det mulig for nazismen å vinne frem. For det var i stor grad en følelsenes epoke fra attenhundretallets slutt og frem til 1933. Følelsen fikk dominere fremfor forunf og kunnskap, og med sitt spill på emosjonene vant fascismen frem.

La meg i denne sammenhengen få anbefale en bok : Zygmunt Baumanns, Moderniteten og Holocaust.

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8329 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6288 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3358 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2626 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2154 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1958 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1704 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1702 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1555 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere