Martin Tobias

19

Hva er rasisme?

Publisert: 2. des 2011

Rasisme er et ord som brukes hyppig i debattene her. Det er en effektiv måte å bedrive karakterdrap på, stilne røster og unnlate å møte argumenter med argumenter. Odet rasisme er i ferd med å bli en klisje som alle bruker, men som alle har avvikende meninger om hva egentlig betyr. Hva betyr egentlig rasisme? Hva er det for noe?

Det er enkelt å komme drassende med en definisjon fra wikipedia, en ordbok eller en professor, men hva er det egentlig. Før jeg fortsetter vil jeg legge til grunn et kriterie, nemlig at hvert menneske har en iboende verdi i kraft av det å være menneske. Som Bibelen selv lærer oss, innfor en allmektig Gud finnes det ingen forskjell, på trell, fattig eller rik. Vi er alle mennesker med lik iboende verdi, og dette har ikke noe med vår karakter eller våre attributter å gjøre. Hvorfor er dette viktig å slå fast? Jo, nettopp fordi dette definerer ethvert menneske som like verdifulle i kraft av ingenting annet enn å være et menneske. Ingen prestasjoner, eller mangel på som sådan, ingen attibutter eller mangel på som sådan har noen innvirkning på dette.

La oss så ta det er steg videre. Ole Jørgen Anfindsen snakker om biologiske forskjeller, hvor forskjell på IQ kanskje fremstår som det mest kontroversielle. Det kan virke som at rasisme begrepet automatisk gir mening når man påpeker en forskjell mellom to grupper basert på IQ. Men hvordan kan dette ha noe rasistisk i seg? Menneskets iboende verdi har jo ikke endret seg, men man finner forskjellig utrustning hos forskjellige befolkningsgrupper. Jeg tror de fleste vil være enig med meg i at det å ha høy IQ ikke gjør et menneske mer verdifullt som menneske, men det gjør at dette mennesket besitter en egenskap i sterkere grad enn andre som vedkommende kan utnytte til fordel for seg selv og samfunnet som et hele.

Det handler jo egentlig ikke om noe annet enn at vi alle er forskjellig utrustet, enten vi liker det eller ei. De fleste av oss blir aldri store idrettsutøvere, eller geniale oppfinnere, eller legendariske skikkelser som endret historien til det bedre. Vi hadde ikke det samme potensiale. Vi fikk en denar, og vi brukte den. Noen andre fikk fem, og de brukte dem.

Like så visst som det finnes forskjeller på IQ mellom enkeltmennesker, er det da heller ingen revolusjonær tanke at det samme forekommer innenfor folkegrupper, men hva gjør dette med menneskets iboende verdi i kraft av det å være et menneske? Ingen vil påstå at et menneske med Downs er mindre verdt enn et menneske med doktor grad i matematikk, men i sammenhenger som etterspør matematisk kompetanse vil matematikeren ha en klar preferanse, og dette er bare riktig.

Ofte tror jeg vi snakker om rasisme når vi heller burde snakke om folks subjektive smaksoppfatninger av det som fremtoner seg som fremmed og truende. Det er jo ingen gåte at to mennesker med samme språk, kultur og utsmykning lettere kjenner på en kjemi, noe de har til felles. Man gjenkjenner seg selv i den andre, og det er en ubevisst reaksjon som gir innhold til ordet om at like barn leker best. Man står alltid noen nærmere enn andre. Familie står alltid nærmere enn venner, venner står nærmere enn bekjente, bekjente står nærmere enn ukjente. Menneskets iboende trang til å søke det som er kjent, ufarlig og gir inntrykk av å være minste motstands vei legger premisset for at like barn leker, om ikke best, så ihvertfall først. Og det vil i så måte være uklokt, tåpelig og uærlig å snakke om rasisme her. Det er menneskets natur. Selvsagt kan vi utvide vår horisont, få kunnskap og la det ukjent bli kjente og det fjerne komme nær, men det er et valg, og det motsatte er ikke rasisme.

Er det til å undres over at mange nordmenn er skeptiske til muslimer. Tar man en titt på mediabilde vil det jo være rart om de ikke var det. Men for å ta det litt lenger. Er det rasisme å holde en folkegruppe på avstand, om så bare på grunnlag av noe man finner ukjent og fremmed ved deres fysikalske trekk eller oppførsel? Jeg vet det høres barnslig og dumt ut, men hvorfor kvalifiserer dette nesten automatisk til å være rasisme? Kan det ikke bare være en primitiv reaksjon på det ukjente? Det er jo ingen kobling mellom det å ha verdi i seg selv som et menneske, og det å være annerledes. Hvis et barn ser et menneske med et synlig fysisk handicap, opplever man ikke rent sjeldent at de gir dette oppmerksomhet som vi foreldre gjerne skulle vært foruten. De er barn, og vet ikke bedre, men gir de ikke egentlig bare uttrykk for noe som ligger i oss alle, nemlig at vi har en iboende reservasjon og skepsis for det som er annerleder og ukjent, det som ikke ligner på oss hverken i utseende eller oppførsel. Hvorfor er dette plutselig blitt rasisme? Jeg sier ikke at dette er en oppførsel vi bør ivareta. Jeg ønsker å møte alle mennesker så godt jeg bare kan, men jeg begriper ikke helt hva dette rasismestemplet egentlig inneholder. Hvis rasisme begrepet slik folk bruker det, ikke hviler på noe tyngre enn en forakt og motstand mot at det faller mennesket mer naturlig å flokke seg sammen basert på visse likhetstrekk, da vil jeg påstå at vi ikke trenger dette begrepet.

Her forleden så jeg dokumentaren Overeksponert på NRK om Erik Schenken som ble utsatt for en massiv mediahets etter dramaet i Sofienbergparken. I alle de store avisene ble han betegnet som en rasist, et monster. Han ble hengt ut til spott og spe, og ble funnet skyldig i rasisme av både fylkeslegen og likestillingsombudet. Senere ble han frifunnet på alle punkter. En heksejakt som har savnet sidestykke i norsk mediahistorie ble satt i gang fordi man mistenkte rasisme. Hele Norge hadde nå plutselig evnen til å lese tankene til Erik Schenken, og dommen de felte over denne mannen var at han var skyld i rasisme. Han måtte jo være det. Mannen som lå hjelpesløs på bakken var jo av afrikansk opprinnelse, og Erik var hvit. Tenk om Erik bare hadde hatt samme farge. Da hadde det ikke vært noen rasisme. Ja, så dumt som det kan høres, så dumt er det. Rasisme er langt på vei et meningsløst begrep fordi det inneholder akkurat det folk vil det skal inneholde. Det er et veldig ladet ord, og det overskygger alle argumenter som den anklagede måtte komme med. Dessuten er det nesten umulig å påvise. Man må inn i hodene til folk. Og når man finner en antipati mot det som er fremmed, da er man rasist, dvs man liker noe bedre enn noe annet.

Finnes det da områder hvor man kan bruke begrepet rasisme, og svaret på det må jo være ja hvis vi først skal bruke dette ordet. Når man som Hitler avliver folkegrupper fordi man tilregner dem en lavere verdi som menneske (untermensch), eller ikke ser på dem som mennesker, da kan man i sannhet snakke om rasisme. Da fratar man mennesket sin egnverdi . Men å påpeke forskjeller mellom folkegrupper, eller indvider som er i noens favør og i andres disfavør..hvordan det kan kalles rasisme, er for meg en gåte.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Avgrensning av rase-gruppa

Publisert nesten 9 år siden

Jeg har nettopp skrevet at jeg synes diskusjoner om rase og forskjeller på raser ikke bør forekomme, så det er rart at jeg skriver her. Men det er litt for å påpeke problemet med slike diskusjoner, grunner til at de lett kan spore av, og hvorfor de ikke er nyttige.

La oss ta utgangspunkt i dette: "Sett at det er konsistente forskjeller på ulike befolkningsgrupper". Problemet er bare: Man kan ikke, på vitenskapelig vis, dele inn menneskeheten i befolkningsgrupper. Det er sant at man har "clustere" av folk som stort sett vil bli benevnet som "hvite", "svarte", "asiater", "latinere", "indianere". Men dersom man virkelig skulle sammenligne to "raser", så måtte man gjøre et representativt utvalg fra hver gruppe. Det fordrer at man kan gjøre en skarp avgrensning av hvem som hører til og hvem som ikke hører til denne rasen. Det må finnes en skarp grense mellom hvem som er hvit og hvem som er svart.

Dette kan føles veldig enkelt når man sammenligner en vinterblek trønder med en kullsvart somalier. Men trøndere og somaliere er ikke i seg selv representative for den "hvite" og den "svarte rase". Disse rasene inkluderer millioner av mennesker, og mange av disse menneskene har ytre trekk og gener som gjør dem vanskelige å plassere. For det første gjør dette det vanskelig å lage en "nevner" når man skal gjøre et uttrekk av representative individer. For det andre vil man lett komme til, når man skal gjøre uttrekket, å velge individer som er mer "typiske" for den "rasen" man vil undersøke, slik at utvalget blir skjevt. Nettopp fordi de mindre "typiske" individene er vanskelige å klassifisere vil man unngå dem i uttrekket.

Derfor ender man lett opp med å sammenligne trøndere mot somaliere - og da blir ikke resultatene overførbare til hele den hvite rase, hele den svarte rase. Det er ikke slik (det ville være mytisk tenkning) at trøndere er de erke-typiske hvite, mens somaliere er de erke-typiske svarte. I virkeligheten er det et kontinuum. Hele rasebegrepet er en konstruksjon.

Jeg kjenner bare vagt til argumentasjonen for at jo kanskje det finnes "raser" likevel. Men etter det jeg vet bygger dette mest på dette som Anfindsen målbærer - at det kan være systematiske forskjeller mellom individer hentet fra den ene eller andre folkegruppen. Men hovedproblemet med rasebegrepet er altså at det forutsetter en skarp grense mellom de som faller innenfor og de som faller utenfor den rasen man setter opp, at det er et sett egenskaper som entydig definerer disse individene og skiller dem fra andre individer.

I tillegg kommer dette poenget at man innenfor en hver slik bredt definert gruppe vil ha en enorm individuell variasjon. Hvordan skal man da kunne nyttegjøre seg kunnskap om konsistente forskjeller mellom "rasene"? OK, tenk at hvite mennesker gjennomgående har høyere IQ enn svarte. Hva skal man bruke det til? Skal man da systematisk velge den hvite, hvis en hvit og en svart søker samme jobb som krever intellektuell tilnærming? I så fall må man for det første akseptere en form for diskriminering som virker støtende på store deler av folket. Men verst av alt er at man risikerer å gjøre en dum ansettelse, fordi hudfarge er så svakt korrelert til IQ. Og i neste omgang fordi den egenskapen man har valgt å se på, IQ, så dårlig lar seg oversette til praktisk intellektuell prestasjon, for ikke å snakke om arbeidsmoral, omgjengelighet, almen helse/sykefravær og en lang rekke andre vesentlige faktorer som definerer et menneske.

Jeg vet at dette ikke er definisjonen av rasisme: Men for meg er det likevel en form for rasisme bare dette å snakke som om raser eksisterer. Det å tro på at raseinndeling er mulig og meningsfullt. Jeg mener ikke at denne formen for rasisme (etter min definisjon) skal være forbudt eller per se anses som støtende eller hatefull. Men jeg  mener at det vi burde kunne bli enig om at den er unyttig, og at det ikke kommer noe godt ut av å diskutere rasisme. Det er bare en eneste tilnærming som er nyttig: Nemlig at alle mennesker er litt forskjellige, men vi er mye mer like i og med at vi er mennesker, og et menneske må bare vurderes ut fra de handlinger det gjør - en gruppe menneske må behandles som en gruppe enkeltindivider, med mindre de tar initiativ til å opptre og ønsker å bedømmes som gruppe (f.eks. et mannskor, da).

I innlegget ditt er det forøvrig to ting jeg vil påpeke:

1) Du sammenligner en person med Downs syndrom med en med dr.grad i matematikk. Dette er en underlig sammenligning: Det å ha Downs syndrom er en medisinsk tilstand som handler om antall kromosomer, og endel fysiske og mentale kjennetegn ved denne tilstanden. Det å ha dr.grad i matematikk er noe man gjør eller oppnår, det er ikke en egenskap ved individet. Det hadde vært mer relevant å sammenligne en bonde med en matematiker. (Dette var pirk, greit nok det)

2) Du skriver at "mange nordmenn er skeptiske til muslimer". Dette er et eksempel på den typen generaliseringer jeg reagerer på. En god del av muslimene nordmenn møter er fra Balkan, de ser "hvite" ut, snakker oftest greit norsk (litt gebrokkent), har klesdrakt, vaner, arbeidsstil som ofte er identisk med den vi "etniske nordmenn" har. De må jo selv få rapportere om de møter skepsis, men mitt inntrykk er at disse "europeiske muslimene" ikke møtes med samme skepsis som den "klassiske" skjeggprydete, pakistansk-utseende muslimen. Et poeng i denne sammenheng er at jeg har lest at den veldig iøyenfallende (og sikkert for mange provoserende) moskeen i Oslo som ligger ved E6 nordover, er bygget av den mest moderate og "vestlige" gruppen av norske muslimer, de mest "veltilpassede" (korriger meg om jeg tar feil). Jeg mener at ordet "muslim" er så vidtfavnende at man like gjerne kunne brukt ordet "menneske" - og ved å snakke om "muslimer" bidrar man til gruppetenkning og generalisering. (For ordens skyld: Jeg har garantert gått i fella sjøl, mange ganger. Kanskje til og med i dette innlegget???)

Ellers er jeg enig i din vurdering: Rasisme er et lettantennelig og farlig begrep som heller vil ødelegge dialogen enn fremme den. Mitt poeng er altså at dette kan overføres til selve rase-begrepet, og at dette derfor bør unngås i offentlig debatt. (Dette hindrer naturligvis ikke at man kan diskutere forskjeller mellom ulike utvalg av mennesker i en rent faglig setting, f.eks. i medisinske-genetiske fagtidsskrifter. DERSOM det da kan tenkes å ha en positiv nytteverdi for individene, f.eks. for undersøkelse av ulik effekt av medikamenter, opphopning av spesielle sykdommer etc.

Kommentar #2

Martin Tobias

19 innlegg  297 kommentarer

Svar til Morten

Publisert nesten 9 år siden

Jeg er enig i mye av det du skriver her Morten Horn. Jeg er selv liberalist og individualist, så mitt førsteanliggende vil alltid være individet, og dernest evt. gruppen om det er tjenelig til noe.

Jeg syntes derfor også som du at det er problematisk å snakke om grupper, heller enn individer. For det er soleklart at alle som vil bidra og som kan bidra er viktig for ethvert samfunn som vil lykkes. Det er en grunn til at USA har vært den store innovatøren og entrepenøren. Landet var åpent for alle dem som ville realisere sine drømmer, uten et passiviserende sikkerhetsnett fra stat eller kommune i bunn.

Jeg tror likevel man er nødt til å ha en innvandringsdebatt så lenge man har en velferdsstat som skal garantere alles ve og vel, men i motsatt tilfelle ville innvandring i realiteten ikke vært noe problem.

I og med at vi har en velferdsstat som jeg gjerne skulle redusert kraftig, så må vi alltid føre en ansvarlig innvandringspolitikk slik at samfunnstrukturen vår er bærekraftig og samfunnet vårt beskyttes fra totalitære krefter som vil kneble våre friheter. Det tror jeg alle er enig om. Og rett inn i dette kan jeg se at det kan være et behov for å snakke om de tingene Ole Jørgen Anfindsen snakker om. At befolkningsgrupper har sine særtrekk når det gjelder både karakter og attributter syntes jeg ikke man automatisk skal feie under teppe, men heller erkjenne.

I mine øyne er heller ikke dette rasistisk. Om man trenger godt skolert arbeidsinnvandring er det vel ingen gåte at man er mer åpen for mennesker fra et samfunn med gode nasjonale skoleresultater enn et land med høy grad av analfabetisme? Det er kanskje kynisk, men virkeligheten er vel slik, og et menneskes funksjonsverdi er ikke det samme som dets iboende verdi.

På samme måte er det grunn til å være bekymret for innvandring som huser totaltært tankegods, kontra innvandring som representerer de samme samfunnsverdiene vi har.

Hvorfor skal man ta slike ting på alvor? Jo det er vel nettopp fordi når man først har valgt en utstrakt form for planleggingsøkonomi og en stor velferdsstat så må dette forvaltes på en bærekraftig måte, slik at det ikke slutter å være bærekraftig.

Gode intensjoner om å være alles hjelper henger ofte ikke sammen med tallenes tale. Slik er det jo bare, og fornekte dette er bare dumt.

Slik jeg ser det må man ha en nøye gjennomtenkt, og til tider det noen vil oppfatte som kynisk innvandringspolitikk, så lenge man skal ha en velferdsstat som skal betale for alt. Om man heller minimerer staten til et nivå hvor kun de mest sentrale oppgavene (som rettssikkerhet og militær)  ivaretaes, ser jeg ingen problemer med praktisk talt åpne grenser.

Som du sikkert har skjønt er jeg ingen stor tilhenger av å se på grupper, men mye heller på individet. Jeg skulle ønske at vi hadde et samfunn som tillot alle dem som ville realisere sine drømmer å komme, men da må vi ta debatten om hvilkem rolle Staten skal ha, og at dette kommer til å skje i dette landet har jeg liten eller ingen tro på.

Til slutt vil jeg bare si at jeg tror rasisme begrepet har tjent mer til å polarisere grupper og skape fremmedhat og frykt, enn det har tjent til å kontaminere og eliminere dette. Mye fordi det har blitt brukt som et rødt kort i debatten. Om noen har sagt noe som andre føler seg litt krenket av, så har de dratt frem det røde kortet og debatten er død, mange ganger før den har startet.

Du reagerer på min sammenlikning mellom en med Downs og en matematiker. Godt mulig dette var et dumt eksempel, men det var kun et forsøk på å skille menneskets verdi fra dets funksjonsverdi.

Skepsis til muslimer, eller islam om du vil, mener jeg er begrunnet i den forstand at de har hatt mye negativ publisitet i media. Det er altså ikke til å undres over. Det er de radikale kreftene i Islam som har skremt og skremmer folk, og det skal man jo ta på alvor. Når religiøse ledere truer med å fjerne Israel fra kartet, eller nekter å ta avstand fra terror, men tvert imot oppfordrer til det, da er dette en meget legitim grunn til å ha en skeptisk holdning. At noen klarer å linke dette mot rasisme, er ikke bare tullete, men en alvorlig virkelighetsfjernhet.

Man må ta virkeligheten for hva det enn, ikke hva man skulle ønske den var.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere