Eivind Lundager

24

Stolt misjonærbarn

Publisert: 17. apr 2009

Artikkelen nedenfor gikk i trykken 15.04.2009, da under tittelen "Stolt misjonærbarn". Dette var ikke originaltittelen, og innlegget ble da også noe forkortet. Når jeg nå legger det ut på nett, er det først og fremst for å markere mitt ståsted i internatsaken, forhåpentligvis uten å kompromittere noen...  

Hva nå?

 

Etter at Grete S. Hynnekleiv (GSH) ble intervjuet på NRK om sin bakgrunn som misjonærbarn, lot ikke reaksjonene vente på seg. En av dem var fra Håvard Tørring (VL/07.04.2009), tidligere elev ved Den Norske Skole i Japan.

Selv er jeg født og oppvokst i Vest-Afrika (Nigeria / Kamerun), men har i likhet med HT ikke kjennskap til seksuelle overgrep i våre sammenhenger. Når dette likevel fikk et ansikt ved at GSH stod fram, gjør det saken desto mer alvorlig. Samtidig fører det helt galt av sted å generalisere slik HT har gjort. Hans tirade av postulater trenger derfor noen kommentarer:

 

”Barn som blir sendt på internatskole, mister det naturlige tillitsforholdet til foreldrene sine for alltid”. Har HT noe empirisk grunnlag for denne påstand? I så fall, bør han konkretisere det, og ikke basere sine argumenter på spekulasjon. En så kategorisk uttalelse omslutter alle misjonærbarn. Undertegnede har ikke behov for noen assistert oppmerksomhet rundt sin egen fortid. Hvis den likevel skal framheves, skal det skje på helt andre premisser, nemlig på grunnlag av stolthet.

At det til tider var hardt å leve i fravær av sine egne foreldre, skal ikke underkjennes, men det er dermed ikke sagt at det var galt av foreldre som hadde et oppriktig kall, å gjennomføre det oppdrag de var kalt til. I vår familie har vi et åpent og godt forhold til vår egen misjonshistorie, også fordi vi hadde en kontinuerlig og usedvanlig god brevkontakt. Dette skapte en nærhet jeg personlig ikke ville vært foruten. Her lå også noe av grunnlaget for at mine foreldre kunne fortsette i virksomheten i mer enn 40 år. En så lang tjeneste er i seg selv såpass respektabel at det innen vanlig, sekulær virksomhet hadde kvalifisert til Kongens fortjenestemedalje. (I og med at de var i utenlandsk selskap, har dette aldri vært noe tema.)

 

”Barn som blir tvunget til å stå på egne bein tidlig, klarer dette fint ved å stenge alle de vonde tankene inni seg.” Hva så? Har vi ikke alle hatt dårlige minner, mer eller mindre? Er ikke det en del av livet, å lære å takle motgang? Poenget er at de vonde minnene ikke må forbli innestengt, men få et utløp. Alle mennesker må forsøke å bearbeide vonde minner. Så kan også samfunnet bidra når det må til, i dette tilfelle ved at det offentlige erkjenner sitt (manglende) ansvar som autoritet og tilsynsorgan av misjonens barneskoler. Ikke minst må de omtalte misjonsselskaper være tydelige på sitt eget ansvarsforhold, men i denne prosessen trenger heller ikke vi misjonærbarn å henge oss på ”mobbebølgen” mot selskapene. Tvert imot er det på sin plass å minne om at det ikke er rent få misjonærbarn som selv er blitt misjonærer.

 

”Barn som får sin identitet, tro og virkelighetsforståelse på at misjonssaken er viktigere enn noen person, inkludert dem selv, forsvarer med glede dette system.”

Påstanden er like dristig som provoserende, for her insinueres det at misjonærbarn ikke kan tenke selv: Er det slik at de som identifiserer seg med sine foreldre, gjør det på et tilnærmet sviktende grunnlag? I så fall henger det knapt på greip at et antall misjonærbarn selv ble misjonærer. Har de da gjort det på ”sviktende grunnlag” for å dyrke et ”system”?

 

I vår heksejakt etter Rettferdiggjørelse, er det lett å glemme perspektivene. Overgrepssaker kan uansett ALDRI overses eller forbigås. Dersom samfunnet går inn for foreldelse av slike saker, gjøres det urett mot ofrene nok en gang.

Samtidig ser vi at misjonsselskapenes økonomi ville få sitt banesår dersom ikke det offentlige tar sin del av ansvaret. Sett at selskapene måtte utbetale millionbeløp til et flersifret antall misjonærbarn: Det ville ganske enkelt føre til sammenbrudd i økonomien. I retroperspektiv ville en kunne stille spørsmålstegn ved misjonærbarnas krav: Skal misjonens fremtid være prisgitt fortidens feil? For vi er vel ikke kommet dit at kallet er gått ut på dato?

 

Jeg tillater meg å gjengi bønnen min far ba da han fikk sitt kall som en forsakt, liten tiåring:

”Du kjenner meg, Gud, og vet at jeg ikke kan tale. Derfor kan jeg heller ikke forkynne evangeliet. Men Herre, jeg er sterk, og jeg kan arbeide. Hvis du likevel vil sende meg, så lover jeg deg mine hender og føtter, og alle mine krefter. Bare bruk meg som du vil!”

 En slik bønn handler ikke om et ”system”, men om et lite menneske som får et stort, og tilsynelatende umulig oppdrag. Det handler også om selskaper med ansvar og omsorg for mange, trofaste ansatte av denne støpning. Med samme ydmykhet folder de daglig sine hender i total avhengighet til sin oppdragsgiver. Det forklarer hengivenheten, om ikke uretten. Det triste i fortiden må derfor ikke legge skylapper for fremtiden.

Samtidig ligger det oppe i dagen at misjonen vil miste sin troverdighet uten oppgjør, etterfulgt av sann og ekte forsoning. En slik samlet erkjennelse tør likevel være identifiserbar med påskebudskapets innerste hemmelighet. Finner vi den, finner vi veien videre.

 

Eivind Lundager,

tidligere Kamerun-elev (1967-70)

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Espen Utaker

298 innlegg  459 kommentarer

Godt innlegg

Publisert over 10 år siden

Dette er et godt innlegg som viser en annen side av misjonærbarns oppvekst. Å illustrere sine innlegg med kart og pass, eller med andre relevante bilder i andre sammenhenger, er en av de store fordelene med en slik blogg. Vær kreativ og last opp lavoppløselige bilder til innleggene deres. Og ikke minst; bilde av dere selv på bloggen. 

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1330 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
15 dager siden / 1289 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 891 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 857 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
15 dager siden / 818 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere