Ole Jørgen Anfindsen

168    2026

Fjordman og Selvmordsparadigmet

Det er kommet flere oppfordringer om at jeg bør redegjøre nærmere for mitt forhold til Fjordman, og mitt samarbeid med ham i forbindelse med utgivelsen av Selvmordsparadigmet. Det gjøres herved.

Publisert: 30. nov 2011 / 14983 visninger.

Kort tid etter at HonestThinking ble etablert på nyåret i 2005, ble jeg oppmerksom på den usedvanlig kunnskapsrike bloggeren Fjordman. Det meste av tiden siden da har jeg hatt en viss epost-kontakt med ham. Jeg har likevel aldri blitt godt kjent med ham, og har aldri vært en del av hans indre krets. Jeg har truffet ham kun én gang, i august 2009. Hans egentlige navn fikk jeg vite først da han sto frem i VG 05.08.2011.

 Samarbeidet mellom oss har derfor aldri vært tett, skjønt han aksepterte altså i 2009 min invitasjon om at han kunne skrive et appendiks til min bok Selvmordsparadigmet (som ble utgitt 06.05.2010).

 Og det er altså Fjordmans rolle som gjesteskribent med et appendiks bakerst i boken min (sammen med tre andre gjesteskribenter) som har gitt meg visse utfordringer i etterkant av terroren 22. juli i år, siden Fjordmans litterære produksjon tillegges stor vekt i terroristens ’manifest’. Mediene har, av helt forståelige og legitime grunner, stilt meg en rekke kritiske spørsmål angående mitt kjennskap til og samarbeid med Fjordman, og jeg har svart som best jeg kunne (ingen journalister har blitt avvist når de har kontaktet meg).

 Det har likevel kommet klare oppfordringer, blant annet fra Øivind Østberg, Olav Rune Ekeland Bastrup og Bjørn Stærk, om at jeg burde komme med en enda tydeligere avklaring når det gjelder hvor jeg selv står i forhold til Fjordmans tankegods. Det har jeg sagt meg enig i, og herværende artikkel inngår i den prosessen.

Noen ord om denne artikkelen. Hensikten med denne artikkelen er å klargjøre hvor jeg selv står i forhold til Fjordman, men også å stimulere til en mer nyansert drøftelse av hans rolle i samfunnsdebatten.

Har Fjordman hatt skyggeskribenter?

Etter at Fjordman sluttet å legge ut stoff på sin egen, private blogg, og i stedet begynte å publisere på store, internasjonale blogger som f.eks. Gates of Vienna og The Brussels Journal, har han vært en usedvanlig produktiv skribent.

En samlet oversikt over hans essayproduksjon finnes på The Fjordman Files, og en rask skanning av materialet der tilsier at han i snitt har produsert mer enn fire essay per måned siden mars 2006 og frem til nå. Jeg vil tippe mellom 300 og 500 essay (selv har jeg bare lest anslagsvis 50 – 100 av disse, så jeg kan alldeles ikke påberope meg å være noen Fjordman-ekspert).

Fjordman har ikke bare vært produktiv når det gjelder antallet essay, men også når det gjelder selve stoffmengden. Han har etter min mening en tendens til å skrive litt vel langdrygt, og det skulle ikke forundre meg om gjennomsnittlig essaylengde i hans tilfelle overstiger 10 A4-sider. Dersom dette er noenlunde riktig, har han produsert stoff tilsvarende et par-tre A4-sider per dag i snart seks år.

Og vi snakker altså om stoff som spenner over et vidt spekter av temaer, som f.eks. politikk, religion, filosofi, kultur, evolusjonsteori og vitenskapshistorie. For min egen del mangler jeg kompetanse til å kunne bedømme kvaliteten på mer enn en brøkdel av alt Fjordman har skrevet, men hovedinntrykket mitt er at han har gjort hjemmeleksene sine forholdsvis grundig, noe tallrike henvisninger til relevant litteratur vitner om.

Men kan det virkelig stemme at denne 36-åringen er så belest og skrivefør at han har kunnet stå for denne formidable produksjonen på egen hånd? Er ikke dette litt for godt til å være sant? Må vi ikke anta at han har hatt skyggeforfattere og/eller vært en del av et slags skribentkollektiv?

En slik forklaring er blant annet antydet av Vidar Enebakk, Forsker, Forum for universitetshistorie, UiO, som 12.08.2011 skriver følgende om Fjordman.

Sitat (kursiv tilføyd av meg, lenker i original):

For min egen del er det mest interessante koplingen mellom kristendom, counterjihadisme og vitenskapshistorie (vitenskapshistorie er mitt eget forskningsfelt). I den opprinnelige Fjordman-bloggen (2005-6) finnes det riktignok ingen vitenskapshistoriske tekster.Siden 2006 har imidlertid ”Fjordman” publisert et titalls artikler om alt fra “Islam, the Greeks and the Scientific Revolution, Part 1-3” (2007), “The Truth about ‘Islamic’ Science” (2007), “History of Medicine in the Islamic World, Part 1-5” (2008), “A History of Optics, Part 1-6” (2008-9), “A History of Geology and Planetary Science, Part 1-3”, (2009), “A History of Mathematical Astronomy, Part 1-4” (2009-2010), “A History of Astrophysics, Part 1-4”, (2010) – etc. etc. – helt til “Women and Human Accomplishment” (Juli 2011).

For en full oversikt over “Fjordmans” forfatterskap etter mars 2006 , se her (vitenskapshistoriske tekster omtrent midt på siden):

Disse vitenskapshistoriske arbeidene holder en svært høy standard selv om de er selektive både i perspektiv og referanser. Det handler i hovedsak om å påvise at moderne vitenskap vokste ut av den kristne tradisjonen i middelalderen, og at moderne vitenskap ikke kommer – eller kunne komme – fra Midt-Østen, India eller Kina. Andre artikler av ”Fjordman” er mer nåtidige og av meget høy teknisk kvalitet, for eksempel om superkonduktivitet, partikkelfysikk eller superstrengteori.

Jeg finner det ganske usannsynelig – eventuelt utrolig imponerende (!) – at Peder Jensen har skrevet alt dette alene.

Sitat slutt.

Den 23. oktober kontaktet jeg Fjordman og ba ham om å kommentere ovenstående. Han skrev da følgende: «Nei, ingen andre enn meg har skrevet essayer som Fjordman, selv om jeg selvfølgelig har sitert andre skribenter.»

Jeg var ikke helt fornøyd med det svaret, for jeg følte at den ikke var tilstrekkelig klart i forhold til eventuell bruk av skyggeskribenter. Jeg ba ham derfor om å presisere uttalelsen, og litt senere samme dag mottok jeg følgende fra ham: «Absolutt alle essayer som er blitt publisert under pseudonymet Fjordman er skrevet av meg og kun meg, rent bortsett fra der jeg har sitert andre skribenter og angitt dette i teksten på vanlig måte

Han har forøvrig gitt meg tillatelse til å sitere ham på dette. I utgangspunktet er ovenstående selvsagt ikke noe annet enn påstander fra hans side, men jeg for min del velger å tro ham på hans ord. Jeg tar det for gitt at Fjordmans tekster vil bli gransket med lupe av mange akademikere i årene som kommer, og i så fall vil en eventuell bløff fra hans side sannsynligvis bli avslørt.

Det tror jeg Peder Fjorman Jensen er fullstendig klar over, og jeg tror derfor ikke han kan være så dum at han forsøker å bløffe om noe slikt. Dersom han ved nærmere ettertanke skulle komme på at han likevel har fått litt mer hjelp her og der enn hva hans epost-korrespondanse med meg 23.10.2011 gir rom for, da håper jeg for hans egen skyld at han snarest legger kortene på bordet.

Fjordmans sterke sider.

Flere har spurt meg hvordan i all verden det kan ha seg at jeg har latt meg fascinere av denne fjordmannen. Vel, noe av svaret er altså at han er kunnskapsrik og dyktig. I tillegg skriver han om problemstillinger som i ytterste konsekvens kan bety liv eller død for hele den vestlige sivilisasjon, samt for mange av oss som tilhører denne sivilisasjonen. Han skriver om dette på en måte som er engasjerende.

Og ikke minst har han en fantastisk evne til å avsløre hykleri og inkonsekvens på ulike områder i vestlige samfunn. Noe er meget, meget galt i Vesten, og Fjordman er en av de fremste skribentene i vår tid når det gjelder å avsløre akkurat dette. En vurdering av ham som ikke tar dette med i betraktning, og som ikke gir ham den anerkjennelsen han fortjener, vil være ubalansert. At han også har mindre sympatiske sider, er ingen unnskyldning for å fremstille ham som en idiot eller tulling.

Fjordmans svake sider

Bjørn Stærk treffer etter min mening nokså godt når han skriver følgende (VG 16.11.2011): «Fjordman har en lærd tone, men han er slitsom å forholde seg til. Er du uenig, har du rett og slett ikke hørt godt nok etter, og vil bli forelest for på nytt, helt til du forstår at du tar feil.»

Fjordman er god til å skrive, men han er ikke god til å lytte. Hans evne til å se en sak fra meningsmotstanderens perspektiv er mangefullt utviklet, og hans verdensbilde er til tider temmelig svart-hvitt. Dette gjør ham til en dårlig dialogpartner. Dessuten mangler han etter min mening fingerspitzgefühl, noe som gjenspeiles i en del av det han har skrevet under fullt navn i norske aviser de siste månedene.

Peder Are Nøstvold Jensen vil resten av livet måtte forholde seg til det faktum at hans tekster har gjort ham herostratisk berømt, ved at de har vært en viktig inspirasjonskilde for norgeshistoriens verste terrorist. At han selv fremstår som lite villig til å være selvkritisk etter sommerens tragedie, opplever jeg som uklokt, og som et symptom på manglende modenhet. I tillegg er det høyst sannsynlig en konsekvens av at han har oppholdt seg for lenge i bloggosfærens store, kontrajihadistiske ekkokammer, der man i alt for liten grad blir utfordret på eget verdensbilde og argumentasjon.

Tilsynelatende er han blitt offer for sin egen, formidable intellektuelle kapasitet; når man er så smart som Fjordman, kan det være fristende å betrakte alle andre som fjols. Men særlig lurt er det ikke. Ingen av oss er allvitende, og hovdmod står for fall.

Mitt råd til Fjordman er at han bør slutte å være forurettet over den behandlingen han har fått av politiet, media og andre, og at han i stedet spør seg selv hvordan han kan bidra konstruktivt til den videre debatten. Skal han lykkes med dette siste, trengs det både ydmykhet, lydhørhet og litt til.

Fjordmans retorikk

Fjordmans skriverier har i snart syv år vært preget av en knallhard retorikk. I den sammenheng bør vi huske at han nesten utelukkende skriver på engelsk, og at det er tradisjon i den engelskspråklige verden for å bruke en tøffere og mer konfronterende tone enn det vi er vant med her på berget.

Bortsett fra at jeg hele tiden har reagert på det jeg oppfatter som hans manglende respekt for muslimer (noe som har ført til at jeg flere ganger har latt være å lenke opp til og/eller sitere fra ellers gode artikler som etter min vurdering har vært for drøye på det punktet), synes jeg han – stort sett – har holdt seg innenfor det som bør være tillatt (se likevel nærmere drøftelse nedenfor).

Men verden er ikke den samme etter 22/7, og jeg mener at en del av den retorikken som kunne betraktes som berettiget – eller i det minste akseptabel – før nevnte dato, ikke lenger er gangbar. Det desidert viktigste momentet her er at vi alle har et moralsk ansvar for å være mer forsiktige enn før når det gjelder å bruke stigmatiserende betegnelser på meningsmotstandere, gitt sommerens tragedie. Men det handler også om å forstå hva som kommuniserer med dem man ønsker å nå frem til, og hva som ikke gjør det. Min oppfordring til Fjordman (samt alle andre innvandringskritikere, meg selv inkludert) er hele tiden å ha dette in mente, og gjøre endringer der det trengs.

Fjordman om muslimer i Vesten

Helt siden 2005 har både Fjordman og jeg vært klar over at vi har helt ulike tilnærminger til problemkomplekset rundt islam. Det var da også et krav fra min side at han måtte dempe den sedvanlige muslim-kritikken sin noen hakk når han skulle skrive et appendiks til min bok.

Han aksepterte dette, selv om han i andre sammenhenger selvsagt har fortsatt å skrive på samme måte som før om denne typen temaer.

Et drøyt halvår etter utgivelsen av Selvmordsparadigmet kom han imidlertid med artikkelen Why Islam must be expelled from the West (Winds of Jihad, 17.12.2010).

Denne artikkelen inneholder noe av det mest oppsiktsvekkende han noen gang har skrevet, nemlig argumenter om at alle muslimer må fjernes fra Europa, fullstendig og permanent. For sammenhengens skyld tar jeg med de omsluttende avsnittene.

Sitat (min uthevelse):

But if all of this is true, how can we coexist peacefully with Muslims in our countries? The short answer is that we cannot. No matter how much you appease them, it will never be enough. As a matter of fact, since they come from a culture which respects only brute force they will despise you as weak and become more aggressive if you try to reason with them.

Their religion also states that Muslims are the “best of peoples” – the true master race – and that they are destined by Allah to rule all mankind. They are filled with illusions of grandeur and superiority, yet the harsh reality is that their societies are lagging behind those of others. This constitutes an inversion of the natural order which can only have been caused by demonic actions and must be reversed at all costs. As long as they remain in our countries, they will work to subvert and destroy us. It is quite literally a religious duty for them to do so.

So why don’t you hear this from most Western political leaders or mass media? Because they are lying to you, plain and simple. The truth is that there is no such thing as a moderate Islam; that nobody has yet managed to come up with a credible theoretical way to reform Islam; and that there are no practical indications of any softening or modernization of Islam actually taking place. Since the adherents of this creed in its present form are waging a war of annihilation against us and the civilization we have created, this leaves only one possible conclusion if we wish to retain our culture and freedom: Physical separation. Islam and those who practice it must be totally and permanently removed from all Western nations.

Potential objections can be raised to this solution. One is that it might provoke Muslims and trigger a world war. To this I will say that our mere existence as free and self-ruled peoples constitutes a provocation to them. Besides, we are already in a world war. Technically speaking, it started 1400 years ago, the mother of all wars. Against European civilization it has witnessed two main phases, the first one with the Arabs in early medieval times, and the second one with the Turks in early modern times. This is the third Islamic Jihad, and it has penetrated deeper into Europe than ever before because we don’t fight back. If the other guy walks up to you and starts punching you in the face then you are already in a fight, whether you want this or not. If you do not defend yourself properly then you have already lost.

Another objection is that expelling Muslims from the West would not end the war. They would merely continue from their original home countries, aided by missiles and modern technology. This could well be true. The separationist strategy does not imply that removing Islam from the West alone is all that will ever be required, only that this is the bare minimum that is acceptable. If Muslims remain aggressive, we retain the option of further actions, including directly targeting their holy cities of Mecca and Medina using conventional or non-conventional weapons. Having large numbers of Muslims in our societies is anyway very costly, and the aggressive fifth column in our midst will severely limit our freedom of action.

Finally, one could claim that the overall problem with the modern West is the general mass immigration and Multiculturalism promoted by our treasonous elites and that Islam merely constitutes a secondary infection. This is also partly true. No, just because Muslim immigration is especially bad does not mean that all other forms of immigration are unproblematic. Nevertheless, Muslims top the list over hostile aliens who do not belong in European or European-derived nations. The Islamic threat is real and needs to be dealt with.

The Serbian-American writer Serge Trifkovic, author of the book Defeating Jihad, has stated that the ongoing failure by their entrusted leaders to demographically protect European and European-derived nations constitutes the greatest betrayal in history. I am tempted to agree with him. In the end, the traitors and fifth columnists we have in our media and academia must be removed from power and replaced with people who are loyal to us and our nations.

Sitat slutt.

Dette er ekstremt, og det skuffer meg at Fjordman, til tross for påtrykk fra flere hold, inkludert meg selv, ikke har vært villig til i det minste å nyansere påstanden.

Fjordman og jeg vurderer utfordringen fra islam ulikt. Jeg tror islam kan reformeres, og mener vi ser små antydninger om at noe slikt allerede er på gang. Fjordman anser dette som utenkelig. Min vurdering er at islams tilstedeværelse i vestlige samfunn må reguleres i takt med muslimers evne og vilje til å tilpasse religionen sin den moderne verden. Fjordman tror tydeligvis at noe slikt er fånyttes.

For ytterligere kommentarer til dette, se mitt innlegg i VG 21.11.2011.

Interessant nok har Fjordman så sent som i går (29.11.2011) gitt uttrykk for at han ikke er villig til å justere noe særlig på det han tidligere har skrevet:

«Nei, jeg vil ikke justere meg noe særlig, selv om man alltids kan tenke over en formulering eller to. Jeg sa det jeg mener er sant før Breivik og vil fortsette med det etter ham. Det eneste jeg har sagt er at europeere også skal ha rett til å ha sine egne land slik som alle andre folkeslag har det. Jeg avviser hele lebensraum-tenkemåten. Europeere skal ikke kolonisere andre nasjoner, men andre nasjoner skal heller ikke kolonisere Europa. Dette er sunn fornuft, ikke ekstremisme. Det som er ekstremt er at den innfødte befolkningen på et helt kontinent blir fortrengt fra sine hjemland med aktiv medvirkning av deres egne myndigheter, slik som rent faktisk skjer i dag. Islam kan ikke reformeres eller forenes med vårt levesett. Dette er fremdeles sant.»

Denne kommentaren er riktignok skrevet i en annen sammenheng, men han ordlegger seg slik at det vanskelig kan forstås annerledes enn at han fastholder stort sett alt han har skrevet, og dermed også ovenstående utsagn om at muslimer må fjernes fra Europa.

Jeg er enig med Fjordman i at en fundamentalistisk lesning av Koranen og andre hellige tekster innen islam ikke kan forenes med et sekulært demokrati. Men jeg tror altså at han tar feil når han sier at islam ikke kan reformeres. Utfordringen for oss i Vesten er å gjøre det klart overfor våre muslimske brødre og søstre at de enten må velge å ta skrittet inn i den moderne verden og godta tett integrering i våre samfunn, eller alternativt holde fast på en fundamentalistisk forståelse av sin egen religion og godta at dette tvinger oss til å legge restriksjoner på muslimenes antall i våre land.

Per i dag har ikke vestlige ledere guts til å si noe slikt som dette, og derfor er vi midt inne i en utvikling som er svært bekymringsfull, akkurat slik Fjordman drøfter ovenfor. Men en ting er å mene at dagens utvikling ikke kan fortsette i det lange løp uten å resultere i en katastrofe. En annen ting er å ta til orde for deportasjon (alternativt likvidering eller tvungen apostasi) av millioner av muslimer. Dette siste kan ikke gjennomføres uten at det blir blodbad.

Jeg er enig med Fjordman i at utviklingen gir grunn til bekymring. Jeg er enig med Fjordman i at Europa i praksis er i ferd med å begå selvmord. Jeg tar likevel fullstendig avstand fra de ovenfor siterte synspunktene.

Her rører vi forøvrig ved det jeg mener er et kjernepunkt når det gjelder tenkning omkring samfunnsutviklingen. Stikkordet er renhet. Jeg tar avstand fra enhver ideologi som forfekter renhet; det være seg kulturell, religiøs, ideologisk, etnisk eller andre typer renhet. Det sunne og naturlige er ha en viss ’urenhet’ eller heterogenitet på disse områdene. Utfordringen er at vi ikke kan tillate hvor stor heterogenitet som helst, uten at samfunnet mister sin sammenhengskraft. De etiske dilemmaene står i kø her, og det dummeste vi kan gjøre, er å la være å drøfte dem.

Og her går det altså et viktig skille mellom konflikterende synspunkter på samfunnsutviklingen. Noen mener vi kan tåle hvor stor heterogenitet som helst, både språklig, kulturelt, religiøst og etnisk (her finnes dog et ganske så formidabelt tankekors: disse som prediker ’mangfold’ på alle bauger og kanter, er ofte innbitte motstandere av politisk eller ideologisk mangfold). Andre mener at for stor heterogenitet før eller siden, med logisk nødvendighet, vil komme til å gjøre samfunnet dysfunksjonelt, og i verste fall rive det i fillebiter. Utfordringen, slik jeg ser det, er å tillate så stort mangfold som mulig, men ikke mer enn det.

Fjordmans forhold til våpen

I sin artikkel Will Holland Survive the 21st Century (Gates of Vienna, 19.09.2008) skriver Fjordman:

My advice to Westerners in general is to arm themselves immediately, first of all mentally with knowledge of the enemy and pride in their own culture and heritage, but also physically with guns and the skills to use them.

Jeg er enig i at det finnes situasjoner der selvforsvar er legitimt, og i et samfunn preget av stadig mer utrygghet og voldskriminalitet kan det være grunn til å bevæpne seg. Slik sett er ikke dette utsagnet nødvendigvis noe spesielt å henge seg opp i. Det er likevel noe med konteksten det står i, samt den situasjonen som er skapt etter terroren 22/7, som gjør meg urolig her. Jeg tar med ytterligere ett sitat før jeg drøfter dette nærmere.

I sin artikkel Native Revolt: A European Declaration of Independence skriver Fjordman blant annet følgende:

«If these demands are not fully implemented, if the European Union isn't dismantled, Multiculturalism isn't rejected and Muslim immigration isn't stopped, we, the peoples of Europe, are left with no other choice than to conclude that our authorities have abandoned us, and that the taxes they collect are therefore unjust and that the laws that are passed without our consent are illegitimate. We will stop paying taxes and take the appropriate measures to protect our own security and ensure our national survival.»

Jeg har tidligere tolket dette som en litt storkjeftet oppfordring til sivil ulydighet; til å slutte å betale skatter og afgifter, og lignende. I forlengelsen av dette kan man tenke seg at folket reiser seg i protest mot myndighetene, slik vi har sett det i den arabiske verden den siste tiden. Og litt mer i samme gate.

Etter 22/7 er det imidlertid en annen tolkning av dette utsagnet som melder seg med full tyngde. Kan det tenkes at Fjordman med sin diffuse formulering ”appropriate measures” sikter til væpnet motstand? Mot innvandrere og/eller myndigheter? Fjordmans manglende vilje til å dementere en slik mulig tolkning i etterkant av terroren (så langt jeg har registrert), kan dessverre tyde på at han ikke vil utelukke en slik mulighet. I så fall står vi overfor nok et eksempel på ekstremisme.

For balansens skyld bør det tilføyes at dersom det går tilstrekkelig langt med korrupsjon, vanstyre og maktarroganse i et samfunn, da har folket til slutt ikke noe annet valg enn å gjøre opprør med de midler man har til rådighet. Men det er selvsagt ikke legitimt å utsette andre mennesker for fare gjennom sabotasjeaksjoner o.l. (for ikke å snakke om å gripe til våpen) før alle muligheter for å vinne frem gjennom fredelige og demokratiske virkemidler er uttømt. Vi er ikke der i Vesten ennå; ikke i det hele tatt. Derfor bør også enhver antydning som kan tolkes som en oppfordring til bruk av vold, være bannlyst.

For sin egen troverdighets skyld, bør Fjordman være svært mye tydeligere på dette området.

Venstreradikal vold

For å sette ovenstående i perspektiv, synes jeg det kan være på sin plass å ta med noen avsnitt fra Fjordmans appendiks til Selvmordsparadigmet:

Venstreradikale AFA har i årevis fysisk angrepet "rasister" som er kritiske til en innvandringspolitikk, aggressivt støttet av svenske myndigheter, som kan redusere urbefolkningen til en forfulgt minoritet i eget land. AFA skryter åpenlyst av sitt arbeid på internett. Det er svært vanskelig å tenke seg at de kan ha sluppet unna med dette så lenge uten å ha en stilltiende godkjennelse fra myndighetene for sine aktiviteter. Det er fristende å spekulere i om AFA utgjør den militante vingen av det flerkulturelle establishmentet, som brukes til å stoppe kjeften på brysomme kritikere av den rådende multikulturelle ideologien.

På Antirasistisk Senters hjemmeside sommeren 2008 var det en rekke anbefalte linker, blant dem AFA i Sverige. De ble omtalt som "Militante svenske antifascister", men tydeligvis ikke mer militante enn at ARS gjerne anbefalte dem. Linken ble senere fjernet, men i 2008 mens den fremdeles var der postet jeg en kommentar om dette på bloggen Document.no, som blir lest regelmessig av en del norske journalister. Likevel var det ingen av dem som fulgte opp saken. Det burde etter min mening ha fått konsekvenser for Antirasistisk Senters troverdighet i den norske samfunnsdebatten at de offentlig anbefalte en slik åpenbart voldelig organisasjon.

Blitz.no, hjemmesiden til de voldelige venstreekstremistene fra Blitz-miljøet i vår hovedstad Oslo, innrømmer sympati med organisasjonen og inkluderte i januar 2010 anbefalte linker til AFA i Sverige og Danmark. Venstreekstrem vold er et voksende samfunnsproblem som ikke tas alvorlig nok. Når modige personer som islamkritikeren Hege Storhaug blir overfalt i sitt eget hjem er vi nødt til å slå hardere ned på slike miljøer. AFA og lignende grupperinger bør etter min mening klassifiseres som farlige kriminelle organisasjoner og behandles deretter.

Henvisninger til Fjordman i Selvmordsparadigmet

I referanselisten til Selvmordsparadigmet er det listet opp noen titalls artikler av Fjordman. De fleste av disse er (i likhet med en rekke andre artikler og bøker) tatt med som henvisninger for den som ønsker mer informasjon om ett eller annet emne, uten at de nødvendigvis har noen sentral plass i min egen argumentasjon for dette eller hint.

I kapittel 8 i boken min har jeg imidlertid gjort bruk av tre sitater fra Fjordmans artikler. Disse er gjengitt nedenfor.

Om tro på en høyere mening

Fra Selvmordsparadigmet, side 234:

Charles Murray har skrevet en bok der han ser nærmere på menneskehetens største bragder innen kunst, kultur og vitenskap de siste 2700 år eller så (Human Accomplishment: The Pursuit of Excellence in the Arts and Sciences, 800 B.C. to 1950). I et essay som drøfter bokens innhold, konkluderer Fjordman som følger (Europe and Human Accomplishment, The Brussels Journal, 13.09.2009, min uthevelse):

Maybe belief in a higher purpose is necessary for the creation of true greatness. Achievements that outlast the lifespan of a single human being are generated out of respect for something greater than the individual. Many Europeans no longer experience themselves as part of a wider community with a past worth preserving and a future worth fighting for, which is perhaps why they see no point in reproducing themselves. Europe in the past believed in itself, its culture, its nations and above all its religion and produced Michelangelo, Descartes and Newton. Europe at the turn of the twenty-first century believes in virtually nothing of lasting value and so produces virtually nothing of lasting value. It remains to be seen whether this trend can be reversed.

Multikulturell anti-skapelse

Fra Selvmordsparadigmet, side 244:

Multikulturalismens kvasireligiøse karakter er tatt på kornet av en av verdens mest kjente bloggere (Destroying Our Culture, Gates of Vienna, 26.05.2007; jf Fjordman 2007g):

Since God, according to the Bible, created the world in successive steps, the anti-Western Multiculturalists can presumably uncreate Western man in several steps by attacking his culture, his memory, his self-confidence and above all, his religion: A Multicultural Anti-Genesis:

The Multiculturalist uncreated mankind in his own image: Confused, self-loathing individuals with no concept of right or wrong. And he didn’t create them male of female. He said that they were identical, and that claiming otherwise was sexist. And the Multiculturalist cursed them and said, “Be barren and decrease in numbers, vanish from the face of the earth, let Mother Nature rule and the fish of the sea and the birds of the air reclaim the world.”

The Multiculturalist then said, “Let here be darkness,” and there was darkness. The Multiculturalist saw that the darkness was good, and he unseparated the darkness from the light. The Multiculturalist called the light “discrimination and bigotry,” and the darkness he called “tolerance.” On the seventh day, the Multiculturalist rested, and he saw that it was good. He had unmade reason, he had unmade logic, he had unmade truth, he had unmade the very reason and desire to exist. And there was evening on the seventh day, but there was no new morning.

Likhetstrekkene mellom kommunisme og multikulturalisme er altså mange og skremmende (Fjordman 2006b-c).

Henvisninger til forfatter og årstall kan slås opp i Selvmordsparadigmets referanseliste.

Infantilisering

Selvmordsparadigmet, side 272:

Følgende fenomener ser ut til å ha en viss sammenheng:

  • Forakt for autoritet.
  • Manglende respekt for alder og visdom.
  • Dyrkelse av ungdommelighet som et ideal.[1]
  • Forakt for maskulinitet.
  • Fravær av, eller en redusert rolle for, familiefedre.
  • Manglende vilje til å ta ansvar for eget liv.
  • Ekstrem individualisme, med tilhørende liten vilje til å ta ansvar for fellesskapet.
  • Forventningen om at enhver har rett til å leve et liv der man først og fremst dyrker seg selv og sine egne interesser, uten stort andre bekymringer enn de som har å gjøre med hvordan man skal klare å finansiere det hele.

Diana West, kjent ikke minst som spaltist i Washington Times, har skrevet en bok som er viet denne typen destruktive tendenser, nemlig The Death of the Grown-Up: How America's Arrested Development Is Bringing Down Western Civilization (D. West 2007). Essayisten Fjordman drøfter disse tingene i artikkelen The Fatherless Civilization (The Brussels Journal, 15.10.2007). Her er en liten smakebit (2007b):

According to Diana West, the organizing thesis of her book "is that the unprecedented transfer of cultural authority from adults to adolescents over the past half century or so has dire implications for the survival of the Western world." Having redirected our natural development away from adulthood and maturity in order to strike the pop-influenced pose of eternally cool youth – ever-open, non-judgmental, self-absorbed, searching for (or just plain lacking) identity – we have fostered a society marked by these same traits. In short: Westerners live in a state of perpetual adolescence, but also with a corresponding perpetual identity crisis. West thinks maturity went out of style in the rebellious 1960s, "the biggest temper tantrum in the history of the world," which flouted authority figures of any kind.

De to nevnte referansene er gode steder å begynne for den som vil forstå hvilke konsekvenser infantiliseringen av samfunnet får. For et kjapt innblikk i hva som skjer i et samfunn der fedre langt på vei avskaffes, anbefaler jeg Harriet Sergeants rystende reportasje i The Daily Mail (Sergeant 2009).

 

Henvisninger til forfatter og årstall kan slås opp i Selvmordsparadigmets referanseliste.

Fjordmans appendiks i Selvmordsparadigmet

Fjordmans mest sentrale bidrag til Selvmordsparadigmet er ikke de artiklene jeg har sitert fra ovenfor, men derimot det appendikset han skrevet spesielt for boken. For å gjøre det så lett som mulig for folk å delta i de videre drøftelsene av Fjordmans rolle i samfunnsdebatten, samt mitt samarbeid med ham, er det aktuelle appendikset i dag gjort tilgjengelig i sin helhet på selvmordsparadigmet.no.

Oppsummering og konklusjon

Mange er av den oppfatning at alle «anstendige» mennesker ganske enkelt bør vende Fjordman ryggen. Jeg mener det blir feil. Hans produksjon av essayer de siste seks årene er en intellektuell prestasjon av de sjeldne. Han kan virke både enøyd og monoman, javisst. Han bærer preg av et litt for langt opphold i antijihadistiske ekkokamre, og ditto mangel på evne til å lytte til kritikk eller delta i reell meningsbrytning. Han har hatt som sitt varemerke en retorikk som ikke er gangbar etter 22/7, og noen av hans synspunkter er kort og godt uakseptable.

Til tross for dette vil jeg, i hvert fall inntil videre, fastholde at Fjordman har gitt såpass viktige bidrag til vår forståelse av samfunnsutviklingen i Vesten de siste tiårene, at det blir feil å nekte å forholde seg til hans tekster.

Videre lesning

Med tanke på dem som er interessert i å få en bedre innblikk i Fjordmans tankeunivers, har jeg plukket ut en liste over det jeg mener er noen av hans beste og/eller viktigste artikler. I tilfeldig rekkefølge:

  1. The Failure of Western Universities, Global Politician, 14.10.2007 http://www.campus-watch.org/docs/author/Fjordman
  1. Political Correctness — The Revenge of Marxism, Gates of Vienna, 14.06.2006 http://gatesofvienna.blogspot.com/2006/06/political-correctness-revenge-of.html
  1. Caucasophobia — the Accepted Racism, Gates of Vienna, 23.10.2006 http://gatesofvienna.blogspot.com/2006/10/caucasophobia-accepted-racism.html
  1. Stupidity Without Borders — The Alliance of Utopias, Gates of Vienna, 14.07.2006 http://gatesofvienna.blogspot.com/2006/07/stupidity-without-borders-alliance-of.html
  1. The Failure of Western Feminism. Gates of Vienna, 31.08.2008. gatesofvienna.blogspot.com/2008/08/failure-of-western-feminism.html  
  1. How the Feminists’ “War against Boys” Paved the Way for Radical Islam, Global Politician, 12.11.2007 http://www.globalpolitician.com/23722-feminism
  1. How Feminism Leads to the Oppression of Women, The Brussels Journal, 15.02.2007 http://www.brusselsjournal.com/node/1908
  1. Aztlan - End Of The American Dream. Global Politician, 17.06.2007. www.globalpolitician.com/22957-immigration  
  1. The Flaws of the Western Man. Global Politician, 21.06.2007. www.globalpolitician.com/22981-race  
  1. The Background of Multiculturalism. Islam Watch, 16.11.2006. www.islam-watch.org/Fjordman/Multiculturalism.htm 
  1. Little Green Footballs and Racism in the United States, The Brussels Journal 01.11.2007 http://www.brusselsjournal.com/node/2613
  1. How the West Was Lost. The Brussels Journal 04.12.2006. www.brusselsjournal.com/node/1721 
  1. A Culture of Lies. The Brussels Journal, 26.07.2007. www.brusselsjournal.com/node/2267  
  1. Why Transnational Multiculturalism is a Totalitarian Ideology. Gates of Vienna, 12.06.2007. gatesofvienna.blogspot.com/2007/06/why-transnational-multiculturalism-is.html

[1]Her må vi skille mellom det å leve sunt og ta var på kroppen sin, og det å dyrke ungdommelig væremåte og tenkemåte lenge etter at man burde ha blitt voksen. Det første er bra, det andre er tåpelig.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #101

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Ikke bare Fjordman

Publisert over 5 år siden

Når det gjelder Anfindsens forhold til Fjordman har jeg ikke så mye å tilføye, annet enn at Anfindsen også benytter seg av en del andre referanser som det er all grunn til å stusse ved. Her tenker jeg blant annet på den britisk-kanadiske evolusjonspsykolog J.P.Rushton, som har prestert en svært spekulativ sak om hvordan afrikaneres angivelige manglede intelligens og moral kan forklares gjennom naturlig seleksjon. Et annet eksempel er den danske evolusjonspsykologen Helmuth Nyborg som tar til orde for et klart eugenetisk (rasehygienisk) perspektiv. En tredje henvisning er den australske etologen Frank Salter teori om ‘etnisk nepotisme’. Her tillegges gener en slags mystisk-moralsk kraft.

Når det gjelder Rushton har jeg skrevet om han tidligere her på VD (1,2). Derfor skal jeg skal la det ligge her – med unntak av et par bemerkninger: Anfindsen referer kanskje ikke så mye direkte til Rushton. Ikke desto mindre er det andre publikasjoner som er sentrale i oppbyggingen av hans raseteori (f.eks. Sarich & Mieles Race: The Reality of Human Differences) og Byron M. Roths, The Persil of Diversity) som ser ut til å hvile tungt på Rushton aparte og spekulative evolusjonsteori om hvorfor afrikanere er en mindreverdig «rase». Først har jeg et par kommentarer til boka Reflections on the Revolution in Europe - can Europe be the same with different people in it? som Anfindsen har vist til Ii denne tråden:

Caldwell

Uten det minste problem kan jeg forstå Horns vegring mot å ta i mot anbefalingen om å lese Caldwelss bok. Når han påpeker hvilket overdimensjonert fokus innvandring får, ikke minst i nettdebatter, har han et viktig poeng. For egen regning vil jeg tilføye at denne oppmerksomheten dessuten blir fullstendig ensidig i sitt fokus på kultur, religion - og for Anfindsens del, «raser». Innvandrere lever også sitt hverdagsliv. De er ikke «kulturelle dyr», men har forskjellige økonomiske, sosiale og politiske interesser som andre mennesker. Det siste ser det ut til at mange mister helt av synet.

Til tross for alt dette har jegfor en tid tilbakebladd meg igjennom Caldwells bok. En av flere svakheter ved boka, er at den bygger på en svært lite perspektivrik analyse av Europas immigrasjonshistorie. Han argumenterer for at førkrigsinnvandringen var grunnleggende forskjellig fra etterkrigstidens innvandring fra «fremmede» kontinenter. Men han går liten inn på hvordan denne migrasjonen artet seg og ble oppfattet. På 1800-tallet hadde med intern migrasjon fra landsbygda til byene. Bekymringen som den eiende klasse nærte over disse «hordene» var slettes ikke ulike mye av de bekymringene som uttrykkes i dag, ikke minst fra Anfindsen: Arbeiderne ble ansett å ha et slett arvemateriale. Derfor fryktet konsekvensene av at de ikke hadde evner som gjorde dem i stand til å nå opp til borgerskapets intellektuelle og moralske standarder. Motstanden mot at arbeiderne skulle får fritid og borgerrettigheter ble ofte formulert i slike baner.

I mellomkrigstiden fant det sted en betydelig innvandring fra Portugal, Spania og Italia til Frankrikes. Uroen over denne innvandringen var stor, og de nyankomne ble sett på som usiviliserte latinere, preget av ubegrenset fertilitet, vold og kriminalitet. I følge Kenan Maliks anmeldelse av Caldwells bok skal disse innvandrere ha utgjort om lag 30 % av Frankrikes befolkning. Malik viser samtidig til at Storbritannias første innvandringslov, som ble vedtatt i 1905, i første rekke ble utformet for å hindre innvandring av jøder. Disse ble sett på som grunnleggende ikke-britiske og dermed en trussel mot lojalitet til den britiske nasjonalstaten.

Et annet pussig poeng med Caldwell er at han på den ene siden argumenterer for at den europeiske sivilisasjonen er under forfall, samtidig som han bekymrer seg for at spesielt muslimske innvandrere ikke vil kunne knytte seg til de sentrale verdiene i det han forstår som europeiske kulturtradisjon. Som Malik sier det: Many immigrants want to join the club, Caldwell seems to be saying, but they can't because the club has lost its rulebook.

‘Genetiske interesser’

I forbindelse med det uttalte ønske om å debattere moralfilosofi har Anfindsen blant flere andre nevnt den australske etologen (studier av dyrs atferd i naturlige miljø) Frank Salter som en inspirator. Salter ga for noen år tilbake ut en bok med tittelen On genetic interests: family, ethnicity, and humanity in an age of mass migration. Anfindsen trekker også inn den danske psykologen Helmuth Nyborg, som blant annet taler varmt for eugenikk, og som jeg kommer tilbake til helt til slutt. Først om Salter og genenes «interesser»:

Med uttrykket ethnies forstår Salter etniske grupper som genetisk konstituerte eller som «raser» definert på grunnlag av slektskapsavstamning. I følge ham er ethnies å forstå som en utvidet familie i stor skala (ikke metaforisk, men konkret) og har derfor i vel så stor grad som den nærmeste familien et rettmessig krav på et individs lojalitet. Mangel på lojalitet til medlemmer av en etnisk gruppe blir derfor også likestilt med å svikte egne barn. Til grunn for en slik tankegang ligger en ide om at videreføring av «rasens» genetiske «pool» er selve meningen med livet. Etnosentrisme er «adaptivt» fordi det viderefører genene i ubesudlet stand og danner et genetisk rent grunnlag for altruisme og solidaritet. Altruisme og solidaritet med medlemmer av en annen etnisk gruppe må slik sett forstås som «maladaptivt» og «falskt».

Begrepet ‘genetisk interesse’ tar utgangspunkt i en selvfølgelighet om at gener er grunnleggende for vår eksistens. Noe mindre selvfølgelig er Salters svært så mystiske tese om at vi derfor er stilt ovenfor en forpliktelse til å ivareta egne geners interesser (som om gener har interesser…). Ekteskap med en person av en annen rase er i et slikt perspektiv problematisk, det samme gjelder adopsjon av barn fra en annen rase. Dette er ikke bare et svik ovenfor ens egne individuelle gener, men hele rasen man deler genene med. Vi har et kollektivt ansvar ovenfor vår egen «rasefamilie». Han går til og med så langt som å hevde at det er mer «adaptivt» å hindre to afrikanere å immigrere til et europeisk land, enn å redde egne barn fra å drukne. Her reiser det seg flere spørsmål som det virker å være vanskelig og finne svar på hos Salter. Ett av dem er hvorfor vi skal sette våre geners interesser foran våre egne personlige, sosiale og politiske interesser? For de siste nevnte formene for interesse følger slettes ikke alltid automatisk av den første formen for interesse.

Normativ biologi?

Det virker som Salter bruker evolusjonsteori, ikke for å forklare atferd, men for å forskrive adferd. Med andre ord kan det virke som vi har med en slags normativ biologi å gjøre. Salters begrepsbruk framstår som underlig når han snakker om at gener har interesser. I all vitenskap er begreper ofte svært metaforiske. I medisin bruker man f.eks. en rekke militære metaforer, som immunforsvar og bakterieangrep. I naturvitenskap bruker man blant annet begrepet interesse som en metafor, som om et objekt hadde egne interesser. Det kan virke som Salter derimot forstår det bokstavelig. Med andre ord kan man få inntrykk av at han mener at gener faktisk har egne interesser, og at dette definerer meningen med livet. Vår primære oppgave her i livet er å reprodusere våre egne gener.

Salters politiske drøm ser ut til å være en verden delt inn i rasedefinerte nasjoner, der hver enkelt rase kan forfølge egne genetiske interesser i fred for hverandre. I følge hans teser er problemet i dag at mennesket ikke i tilstrekkelig grad har utviklet instinkter som ivaretar hensynet til de angivelige interessene våre gener skal ha. Grunnen er at vi i et evolusjonsperspektiv har levd i rasemessig homogene samfunn. Salter har følgelig satt seg som mål å frelse oss fra våre svake instinkter og opplyse oss om våre geners interesser.

Salter sier riktignok et sted at vi ikke har en moralsk plikt til å forsvare våre egne geners interesser. Ikke desto mindre hevder samtidig at det er moralsk galt å vedta lover som hindrer folk i å gjøre det. Slik jeg forstår evolusjonsbiologien er fenomener som f.eks.  altruisme og egoisme noe som opptrer sterkere under visse sosiokulturelle betingelser enn andre. Samfunn og kultur har derfor en viktig funksjon i å styre og former biologiske impulser i en retning som er til gavn for alle. Salters moralfilosofi later her til gå i motsatt retning, og ender opp med det som gjerne omtales som naturalistic fallacy: Det som er (eller oppfattes som) naturlig, er under alle omstendigheter godt og riktig. Det må i prinsippet være ganske mange forskjellige måter å ivareta genenes påståtte interesser på. Voldtekt er faktisk en måte, territoriell ekspensjon en annen, folkemord en tredje. Forhåpentligvis mener Salter at det tross alt må settes rammer for hva som er akseptable måter å ivareta genenes interesser på.

The one-drop rule

Jeg skal ikke gå inn på alle de problematiske aspektene jeg ser ved denne varianten av teori om etnisk nepotisme. En sentral utfordring jeg skal nevne her, er at ethnies nødvendigvis er konstituert i form av geografiske og symbolske grenser. Som kjent er gener ikke synlige. De er representert i fenotyper. Siden mennesker ikke er bare dyr (noe etologen Salter kanskje glemmer), men også vesener som i sammenligning bedriver avansert språklig kommunikasjon og meningsproduksjon gjennom symboler, og dessuten holder seg med ideologiske forståelser av virkeligheten, vil dette uvilkårlig påvirke hvordan en etnisk gruppe eller rase blir definert og opprettholdt. Tenkt bare på rasekategoriseringen i USA, der raseidentitet gjerne bestemmes ut fra den såkalte one-drop rule. Det vil si at bare et eneste ørlite tegn på afrikansk avstamning er tilstrekkelig for å bli definert som ikke-hvit, til tross for at det genetiske fellesskapet med slektninger som er kategorisert som hvite er mye større enn med slektninger som kategoriseres som svarte. En tilsvarende problemstilling gjelder for deler av Nord-Norge. Her er det all grunn til å tro at svært få personer kan klassifiseres som genetisk rene samer eller som genetisk rene nordmenn. Betyr det i så fall at nordlendinger utgjør en egen etnie som bør unngå inngifte med søringer? Eller er hele den nordnorske befolkningen resultat av fullstendig «maladaptive» prosesser?

Eugenikk, raser og klasser

Det er verdt å merke seg at Salters teori ikke er eugenisk. For her skal jo ethvert gens interesser forsvares. Når Salter snakker om hva som er adaptivt gjør han ikke det i forhold til naturlig seleksjon, men i relasjon til genetisk kontinuitet som selve livets overordnede målsetning. Dersom man skal ta ham på alvor, blir videreføring av gener som ligger til grunn for sykdommer også «adaptive». Som følge av det siste, skiller Salter seg i en viktig forstand fra Helmuth Nyborg, som Anfindsen vel også framhever som et utgangspunkt for sin egen moralfilosofi. Nyborg skal blant annet ha tatt til orde for en politikk der lavt utdannede kvinner må oppmuntres til å avle så få barn som mulig. Dette berører et forhold Anfindsen ser ut til å legge lite vekt på. Ikke desto mindre er den evolusjonspsykologiske IQ-tesen ikke nødvendigvis rettet mot raser alene, men også mot klasseforskjeller. Med andre ord; en skjev fordeling av ressurser i samfunnet avspeiler forskjeller i IQ på gruppenivå. Sosiale og politisk ulikhet er dermed forstått som noe «naturlig», og kan når det kommer til stykket bare endres gjennom eugeniske tiltak. Nyborg har distansert seg fra nazismen ved å hevde at den ikke praktiserte eugenikk (noe som vel rent faktisk er feil) ettersom folkemord hadde andre hensikter. Like fullt lot han seg for noen år tilbake avfotografere sammen med danske nynazister som han nettopp hadde foredratt for.

Jeg kjenner ikke til i hvilken retning Anfindsens moralfilosofi egentlig heller, den ikke-eugeniske varianten til Salter eller den eugeniske til Nyborg. Like ille blir det uansett, etter mitt syn.

 

 

 

Svar
Kommentar #102

Tor-Olav Foss Baldersheim

78 innlegg  1168 kommentarer

God kommentar

Publisert over 5 år siden

@Hogne Øian

Takk for en god kommentar! Det har hele tiden vært tydelig for meg at raseteoriene som Anfindsen forfekter ledet frem mot en form for normativ fortsettelse som ikke var etisk forsvarlig, men jeg har ikke hatt bakgrunnskunnskaper nok til å si så mye konkret som du har gjort her.

PS! Er uenig med deg i forhold til Caldwell, men det dreier seg slik jeg ser det mest om at vi leser situasjonen ulikt. 

Svar
Kommentar #103

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Intelligens og kulde...

Publisert over 5 år siden

Det er kanskje mer enn en kuriositet at dette med kulde og intelligens nok stammer fra evolusjonspsykologen J.P. Rushtons bok Race, Evolution, and Behavior: A Life History Perspective fra en gang på 90-tallet. Anfindsen lener seg tungt på perspektivene i denne boka, som jeg så vidt nevnte i en annen kommentar jeg postet tidligere i kveld (rett ovenfor denne).

Rushtons kvasivitenskapelige tese bygger på misbruk av en teori som gjerne benevnes r/K-seleksjon. Denne teorien skal ha vært mye anvendt av evolusjonsbiologer på 70-tallet. I dag har teorien visstnok mistet mye av sin popularitet, ettersom den ikke holder mål i møtet med empiriske analyser. Det siste kommer ikke minst til uttrykk i Rushtons mildt sagt aparte anvendelse teorien. Kort sagt dreier teorien seg som at biologiske arter gjennom naturlig seleksjon kan utvikle seg i motsatte retninger. Typiske for såkalte r-selekterte arter er at de lever under økologisk forhold som kan karakteriseres som ustabile og uforutsigbare og at evnen til å få mange avkom derfor er nødvendig for overlevelse. Typiske K-selekterte arter lever derimot i stabile og forutsigbare økologiske systemer og produserer et lite antall avkom som det må investeres mye ressurser i for å sikre en videreføring av arten. Et eksempel på en r-selektert art er i følge denne teorien svamper som lever på havbunnen og som reproduserer seg selv tusenvis av ganger, mens for eksempel løver som lever på savannen i Afrika relativt sett får et lite antall avkom i løpet av en reproduktiv syklus og representer dermed en K-selektert art.

Teorien ble altså utviklet for å sammenligne økologiske tilpasningsstrategier hos ulike biologiske arter i et evolusjonært perspektiv. Det Rushton gjorde var å overføre modellen til en sammenligning av populasjoner innenfor en og samme art. Så vidt jeg forstår, gjorde han dette uten et eneste tilløp til teoretisk og metodisk refleksjon rundt implikasjonene av og holdbarheten ved denne omformingen. Videre impliserer jo denne måten å bruke modellen på at Rushton analyserte kolonialismens rasekategorier som om de var forskjellige biologiske arter. Svarte er med andre ord svamper, mens hvite (og gule) er løvene. Dermed kan vi heller ikke lenger snakke om en menneskehet. Slik sett er Rushtons utgangspunkt antihumanistisk.

Grunnlaget for Rushtons teorier er at han gjør en antakelse om at den afrikanske savannen i avgjørende grad byr på mindre intellektuelle utfordringer enn for eksempel tundraen i Sibir. Gjennom naturlig seleksjon skal dermed hvite og gule ende opp med større hjerner og høyere intelligens enn svarte. Så vidt jeg forstår, gjør Rushton overhodet ingen forsøk på å underbygge en slik gjetning. Med disse spekulasjonene som utgangspunkt, setter han i stedet i gang med  videre spekulasjoner om en hel rekke sosiale og kulturelle egenskaper ved afrikanere, europeere og østasiater. Dette gjør han uten bruk av seriøse kilder, og han avslører en nærmest total mangel på kunnskap når det gjelder Afrika. Det hele ender opp med å bli noe stort vås.

Men det er ikke noe uskyldig vås. r/K-modellen inneholder opprinnelige et sett av kriterier for r-seleksjon og K-seleksjon. Det Rushton gjorde var å endre disse så mye at han kunne la kriteriene for r-seleksjon inkludere omtrent samtlige negative stereotypier som den kolonialistiske raseideologien påførte mennesker med afrikansk opprinnelse. Afrikanere blir tilskrevet hele listen av karakteristika for umoral i et klassisk viktoriansk perspektiv. Et perspektiv som gjennom snart et par hundre år har vært en grunnstein i rasisme rettet mot svarte.

Dersom man i motsetning til Rushton går vitenskapelig fram, kan man forholde seg til en mengde arkeologisk, historisk og antropologisk materiale om kultur og samfunn i Afrika. I så fall er det ganske lett å se at Rushtons uvitenskapelige reproduksjon av gamle fordommer ikke stemmer empirisk. Anfindsen har i møte med denne kritikken, hevdet at det i Rustons bok i det minste bør forstås som en «interessant hypotese». Problemet er at han ikke vil innse at hypotesen vel allerede testet, og bør forkastes.

 

Svar
Kommentar #104

Finn Eriksen

5 innlegg  579 kommentarer

Eksemplarisk av Øian

Publisert over 5 år siden
Hogne Øian. Gå til den siterte teksten.

Når det gjelder Anfindsens forhold til Fjordman har jeg ikke så mye å tilføye, annet enn at Anfindsen også benytter seg av en del andre referanser som det er all grunn til å stusse ved.

Øians to kommentarer #101 og #103 viser med all mulig tydelighet hvorfor Brun-Pedersens emosjonelt baserte, og klønete forsøk på å sensurere Anfindsens redegjørelse for sitt syn på Fjordmann er totalt feilslått.
Jeg velger å se bort fra at heller ikke Øians kommentarer er direkte relaterte til trådens tema, fordi disse kommentarene er så saklige og kunnskapsrike at man faktisk kan lære noe, og bringer diskusjonen framover.
Anfindsen har ikke kommet inn på aspektet med raser og gener i sin avklaring til Fjordmann. Det kan skyldes at Fjordmann kort og godt ikke har skrevet mye om akkurat dette, men det er uklart for meg. Anfindsen kan eventuelt si noe om det.

Man kan alltids innvende at Øian og andre er med på å gi Anfindsen en oppmerksomhet han ikke fortjener ved å fortsette denne diskusjonen. Men det er en oppmerksomhet der Anfindsen blir utfordret på et faglig grunnlag og må svare deretter. Klarer han ikke det vil hans teorier miste sin kraft. Dette gjelder selvsagt også Øian. 
Alternativet er at diskusjonen fortsetter på nettsteder der Anfindsen ikke møter kvalifiserte motargumenter. Det er ingen tjent med.

Dersom Brun-Pedersens ønske om å sensurere Anfindsen med skitne hersketeknikker skulle vinne frem, går vi også glipp av viktige relevante motargumenter som Øian kommer med her. 

Jeg har ikke noe håp om at Øian og Anfindsen blir enige med det første, men det er en diskusjon som (dessverre) er interessant å følge.

Brun-Pedersen bør reflektere over hvorvidt hans slag under beltestedet er med på å fremme ytringsfrihet og opplysning, eller gir næring til konspirasjonsteoretikernes følelse av å bli sensurert. 

Svar
Kommentar #105

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2026 kommentarer

En prosess

Publisert over 5 år siden
Vidar Enebakk. Gå til den siterte teksten.

Så har jeg stor respekt for at du i etterkant av 22/7 tar avstand fra Fjordman, selv om jeg, i likhet med flere andre her, synes det virker litt halvhjertet.

Jeg har forståelse for at mitt oppgjør med Fjordman ikke fremstår som så helhjertet som både Enebakk og andre kanskje ville ønske seg. Årsaken til dette er formodentlig at jeg etter hvert ble enig med meg selv at dette måtte bli en prosess over en viss tid for min egen del.

Kort tid etter 22/7 sto det klart for meg at det ville være både hyklerisk og feigt av meg ganske enkelt å ta avstand fra Fjordman. Det ville være feig overfor ham (ja, det ville vel egentlig være å dolke ham i ryggen i en for oss begge vanskelig tid). En slik manøver ville også hatt et visst islett av hykleri fra min side, gitt at jeg jo helt åpenbart har latt meg imponere av en del av hans essays. Samtidig som det hele tiden har vært sider ved hans væremåte (dvs hans interaksjon med meg via epost) og hans skrivestil (særlig manglende respekt for muslimer) og argumentasjon jeg ikke har hatt like stor sans for.

Jeg har derfor landet på å gjøre det på den måten dere alle nå kan se. Jeg mener selv at jeg er helt tydelig når det gjelder dette med deportasjon av muslimer og bruk av vold/terror, og har inntrykk av at få om noen har innsigelser mot min redegjørelse på akkurat de punktene. Det som formodentlig provoserer (og kanskje forvirrer?) en del, er at jeg samtidig fastholder at han har gitt oss viktige impulser/innsikter, som fortjener å bli tatt alvorlig og drøftet nærmere.

Men så hører det altså med til bildet at jeg ikke er helt i mål ennå (jf min avsluttende merknader i ovenstående innlegg). Jeg ønsker nettopp å lytte til konstruktiv kritikk fra Enebakk og andre, som formodentlig har lest Fjordman med andre briller enn meg selv, og som derfor kan ha fått øye på åpenbart urimelige/misvisende/feilaktige/ekstremistiske/etc (stryk det som ikke passer) formuleringer eller avsnitt som kan ha gått meg hus forbi. Fjordmans forfatterskap er, som nevnt ovenfor, temmelig omfattende. En fullstendig gjennomgang av dette, ja selv en fullstendig gjennomgang av de Fjordman-essay jeg selv har referert, har jeg ikke sett meg i stand til nå i høst (jeg har faktisk hatt en usedvanlig hektisk høst allerede i utgangspunktet; det er bare å skumlese de siste måneders oppslag på HonestThinking, så skjønner man hvorfor).

Med denne fremgangsmåten forventer jeg å måtte gjøre større eller mindre justeringer av eget ståsted, til jeg etter hvert faller til ro på et punkt der jeg selv mener jeg står trygt i et lengre tidsperspektiv. Men jeg mener altså ikke at jeg er der ennå. Jeg er tvert imot åpen for innspill; jeg er i lyttemodus.

Svar
Kommentar #106

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

En slik manøver ville også hatt et visst islett av hykleri fra min side, gitt at jeg jo helt åpenbart har latt meg imponere av en del av hans essays.

Ja, hva annet enn hyklersk kan man kalle den prossessen du tydeligvis er inne i nå?

Etter min mening er det noe ved utviklingen i din egen innstilling som er like ulogisk som den er avslørende.

For hva er det egentlig med 22/7 som skulle tilsi at de bekymringer du hadde før denne dato nå plutselig skulle måtte reorienteres i lys av at en hvit, kristen, nå fastslått "gal" nordmann alene går til angrep på Norge? Hvis din bekymring for at påvirkning fra islam vil komme til å få en slik ødeleggende effekt på vår kultur er grunngitt i påvisbare realiteter, hva er det da som gjør at du nå plutselig skal forlate en del av dem, og ikke lenger fremføre dem i argumentasjonen for den sak som du tidligere har sett som så viktig for redde oss alle fra katastrofen? 

Hvis du mener at en god del av ditt tankegods nå plutselig er umoralsk eller på annen måte problematisk, hva er det egentlig som tilsier at det ikke også var det før 22/7? Hvilken forskjell utgjør ABB i den forbindelse?

Og en annen ting: Hva om det hadde vist seg at terroraksjonen hadde hatt sin årsak i det mange var så sikre på i tiden da røyken fortsatt lå lavt over Oslos gater; at det hadde vært en islamistisk terrorist som sto bak angrepet. Kan man tenke seg noe annet enn at du hadde følt en bekreftelse på at du hadde hatt rett og at du hadde blitt enda hardere og mer eksplisitt i din retorikk? Men på hvilket grunnlag?

Hvordan kan en enkelt terrorists handlinger, uansett etnisk opprinnelse eller religionstilhørighet, gjøre noe avgjørende med et standpunkt i den ene eller andre retningen? Et standpunkt som - for eventuelt å kunne tilkjennes en legitimitet - må antas å ha sitt grunnlag i en vurdering basert på en rekke solide premisser og fakta?

Beviser ikke din egen holdning og tilbaketog når det gjelder tidligere påstander, at de mangler slike premisser og fakta, og at det hele derfor synes å dreie seg om fordommer og tilnærmet rasistiske holdninger?      

Svar
Kommentar #107

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2026 kommentarer

Peder Are Nøstvold Jensen

Publisert over 5 år siden
Vidar Enebakk. Gå til den siterte teksten.

og i tillegg har du faktisk en referanse til en artikkel av den unge studenten Peder Are Nøstvold Jensen, som opprinnelig sto i Sunnmørsposten i 2006 (s. 337). Jeg velger å tro deg når du sier at du ikke visste at Peder var Fjordman før han sto frem.

Du snakker! Dette var jeg ikke klar over før jeg leste kommentaren din. Da jeg i august så en faksimile av et innlegg av Jensen i Sunnmørsposten, dro jeg kjensel på det, og jeg laget da også i sin tid et oppslag på HonestThinking basert på dette. Det jeg ikke har kommet på å sjekke før du nå påpeker det, er at jeg jo (selvsagt) har fått det aktuelle Smp-innlegget med i referanselisten til Selvmordsparadigmet.

Så kan man selvsagt spørre om jeg burde ha klart å koble Fjordman med dette Smp-innlegget? Da måtte jeg i så fall ha gjenkjent Fjordman fra avisens vignett-foto fra 2006 da jeg traff ham i Oslo sentrum drøyt tre år senere (24.08.2009). De færreste mennesker ville ha klart noe slikt; jeg klarte det i hvert fall ikke.

Kommentaren din har likevel trigget et spesielt spørsmål hos meg: Hvem var det som i månedsskiftet april-mai 2006 gjorde meg oppmerksom på det aktuelle Smp-innlegget? Jeg tør ikke utelukke at det faktisk kan ha vært Fjordman. I så fall har han gjort dette på en slik måte at jeg overhode ikke kom på tanken at det var han selv som hadde skrevet innlegget. Men altså, dette siste er spekulasjon fra min side, og på min nåværende PC har jeg ingen epost-meldinger fra Fjordman som går lenger tilbake i tid enn april 2007 (den gamle PC'en min kan evt hentes ned fra loftet, om denne detaljen skulle ha interesse for noen Fjordman-forskere).

Svar
Kommentar #108

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2026 kommentarer

En usedvanelig kunnskapsrik og produktiv essayist

Publisert over 5 år siden
Vidar Enebakk. Gå til den siterte teksten.

for ikke å snakke om s. 221 hvor du skriver at 'Fjordman er en usedvanelig kunnskapsrik og produktiv essayist, og dessuten Norges internasjonalt mest kjente blogger.'

På side 221 - 222 inneholder Selvmordsparadigmet en tekstboks med overskriften «Alarmisme?». Her lister jeg opp en drøss med referanser for videre lesning med tanke på dem som fremdeles (etter 220 sider) ikke er overbevist om at utviklingen i Vesten gir grunn til bekymring. Punkt nummer to i listen min nevner en del essay, de fleste av disse skrevet av nettopp Fjordman. Og henvisningen til Fjordman er utstyrt med en fotnote, der jeg påpeker at det er nettopp her, i denne nokså omfattende opplistingen av referanser, de aller fleste av mine henvisninger til Fjordman befinner seg (også fotnoten er gjengitt nedenfor).

For ordens skyld gjengir jeg hele den nevnte tekstboksen (samtlige referanser kan slås opp her):

Noen av mine lesere vil utvilsomt mene at dette essayet er alarmistisk, og at utviklingen ikke gir noe særlig grunn til bekymring. Vel, her er en del referanser som hver på sin måte, med sine mange ulike innfallsvinkler, og i tillegg til mye annen litteratur som er referert andre steder, gir grunn til å tro at alvorlige problemer er under oppseiling (presentert i henhold til en grovinndeling i kategorier):

Bøker og bokanmeldelser: (Rasoel 1990; Bawer 2006a; Zane 2006). Essays: (Fjordman[1] 2006d-g, 2007h-æ, 2008c-n, 2009a; Weston 2007a-d; Seiyo 2008a, 2009a-b). Artikler, kommentarer og kronikker: (Sailer 2005b, 2009b; Silverberg 2005; Steyn 2005, 2006b; Almond 2006; Belien 2006a-g, 2009c; Davis Hanson 2006; Ferguson 2006; Glazov 2006a-c; Glick 2006b, 2007a; Pipes 2006c, Pipes & Chadha 2006; Phillips 2006a-d, 2007, 2009a; Poller 2006; Prager 2006; Steyn 2006c; Auster 2007; Bruno 2007; Coulter 2007; Derbyshire 2007, 2008a; Gaffney 2007; Kern 2007; Lindsay 2007; McKinstry 2007; Mercer 2007; Solway 2007; Spencer 2007; Spero 2007; G. White 2007; E. Wright 2007a-b, 2008; Bodissey 2008a-h; de las Casas 2008; van Laenen 2008; Landen 2008; Laughland 2008a-b; Millar 2008a-b; Taylor 2008; Tiberge 2008a-c, 2009a; Trifkovic 2008; Wooldridge 2008; Bawer 2009c; Feser 2009; Finley 2009; Geller 2009; Rankin 2009; Rustad 2009k; Solway 2009). Reportasjer og featureartikler: (Schneider 2005; Yahmid 2005; Abdo 2006; Barnett 2006; Bilefsky & Fisher 2006; Caldwell 2006; Demir 2006; DW 2006; Expatica 2006a-c; Foggo 2006; Laville & Muir 2006; Leppard 2006; Magister 2006; Meyer 2006; NIS 2006, 2008; Omestad 2006; Sullivan & Partlow 2006; TE 2006; Vulliamy 2006; Bannerman & Ford 2007; Brandt & Meyer 2007; DM 2007a-b, 2008a-c; Dudley Edwards 2007; Duval Smith 2007; Hope 2007; Wilson & Holt 2007; AP 2008; BBC 2008b-f; O’Brien 2008; Chapman 2008; Chapman & Drury 2008; Henry 2008; I. Johnston 2008; Klein 2008; Martin & Firth 2008; Spengler 2008; TBJ 2008a-c; Caldwell 2009; Cheifetz 2009; Chrisafis 2009; Elger et al 2009; Ewenfeldt 2009; R. Gray 2009; Kerbaj 2009; Musharbash 2009; Prince 2009; K.D. Williams 2009; WSJE 2009). Intervjuer: (Hoyng & Lorenz 2005; de Vreij 2006; Hedegaard 2007).

Er det virkelig noen som, etter å ha lest disse referansene, med hånden på hjertet kan si at de ser lyst på fremtiden dersom dagens politikk videreføres?

[1] Fjordman er en usedvanlig kunnskapsrik og produktiv essayist, og dessuten Norges internasjonalt mest kjente blogger. En del av hans synspunkter er kontroversielle, og de av mine kritikere som har tenkt å gjøre et poeng ut av at det finnes mange henvisninger til Fjordman i referanselisten bakerst i boken, bør merke seg at de fleste er henvist til nettopp fra dette avsnittet. Jeg refererer forøvrig et betydelig antall artikler fra The Brussels Journal (TBJ), skrevet både av Fjordman og andre. Også TBJ er kontroversiell, men nettstedet har opparbeidet seg et rykte som en uunnværlig kilde til informasjon om sider ved utviklingen i Europa som de vanlige mediene underrapporterer om. For noen år siden festet jeg meg ved at en journalist fra en av de store amerikanske avisene omtalte TBJ som indispensable.

Svar
Kommentar #109

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2026 kommentarer

Selvangivelse

Publisert over 5 år siden
Vidar Enebakk. Gå til den siterte teksten.

Videre dukker Fjordman opp flere steder i boka enn de tre sidene du oppgir (s. 234, 244, 272). Riktignok er bokas indeks helt ubrukelig i denne sammenheng. Her fremgår det at Fjordman tilsynelatende bare dukker opp ett sted, på s. 213. Du nevner ikke at han også blant annet (?) dukker på s. 14, 146, 162, 213, 214, 215, 253, 283, 317, 361, 369, 517 og s. 550


La meg aller først beklage at det tydeligvis har skjedd en glipp ved at Fjordman kun er oppført med ett sidetall i stikkordsregisteret bak i Selvmordsparadigmet. Så vidt jeg kan bedømme burde det ha vært minst fire stk. For ordens skyld: ingen forfattere er blitt tatt med i stikkordsregisteret ganske enkelt fordi jeg har brukt en referanse til en av deres bøker eller artikler i en parentes i teksten.

Nedenfor kommer det jeg tror skal være en fullstendig oversikt over alle henvisninger til Fjordman i Selvmordsparadigmet (unntatt de som allerede har vært fremhevet i denne tråden). Jeg har ganske enkelt åpnet hver enkelt Word-fil i manus, og søkt etter 'Fjordman'. Merk at jeg skjelner mellom to typer referanser, nemlig med og uten «jf», der jf står for jamfør. Dette siste brukes for å markere en svakere form for referanse, og kan leses nærmest som «for videre lesning se». Dette i motsetning til ordinære (altså jf-løse) referanser, som henviser til kilder jeg enten siterer eller bygger på for min egen fremstilling av dette eller hint.

Her lister jeg opp alle Fjordman-henvisninger jeg har funnet, med angivelse av kapittel (jeg har imidlertid ikke koblet de enkelte sitatene opp mot sidetall, da det ville ha krevd en betydelig mengde manuelt arbeid). For sammenhengens skyld har jeg stort sett sitert hele avsnitt (ett eller flere). Uten at jeg har sjekket dette, antar jeg at nedenstående inkluderer alle de sidetallene Enebakk har listet opp.


Forord

«Del II inneholder forøvrig bidrag fra forskerne Henry Harpending, Frank Salter og Roger Scruton, samt fra den norske bloggeren Fjordman.»

Kap 5

«At det offentlige på denne måten driver indoktrinering og ensretting gjennom å sanksjonere en viss virkelighetsoppfatning og en viss ideologi som den ’rette’, er bokstavelig talt farlig. Jeg kjenner ikke til at dette har skjedd i Norge ennå, men i Sverige har det vært flere tilfeller der antirasistiske organisasjoner har deltatt aktivt i utøvelse av vold og terror mot ’rasister’ (jf Fjordman 2008o).»

Kap 6

«Det har rimeligvis ingen hensikt å forsøke å trekke bastante konklusjoner basert på en enkeltstående episode som dette. Hele problemstillingen er stor og kompleks, og fortjener å bli belyst grundigere enn hva noen få timers undervisning og diskusjon gir anledning til. Mitt poeng er altså ikke å presentere ferdige svar, men å påpeke at dette er et område der muslimer og ikke-mulsimer, i gjensidig respekt for hverandres ståsted og overbevisning, neppe kommer utenom å stille hverandre en del tøffe spørsmål. Ikke minst er det viktig å finne ut av hva moderat islam til syvende og sist vil vise seg å være (jf Fjordman 2008i), og vi trenger å forstå om eller hvordan moderate muslimer ser for seg at de kan leve fredelig sammen med alle oss andre, selv om de eventuelt ikke skulle komme til makten i overskuelig fremtid.»

Fotnote: «Det er ikke enkelt å gi en presis definisjon av begrepet moderat i denne sammenheng, men en av mine muslimske kontakter mener det går et viktig skille mellom tradisjonell islam basert på teologisk evolusjon gjennom tradisjonell og akademisk metodologi på den ene siden (jf Rana 2009), og ekstremister som bare er bokstavtro og ikke anerkjenner noen tolkningstradisjon på den andre siden. Forøvrig forsøker jeg å holde meg til islam- og Midtøsten-ekspert Daniel Pipes’ begrepsbruk på dette området (2003, 2004a-b), men se også (Fjordman 2008i).»

«Det er mange grunner til at folk nøler med å stifte familie samt at familier går i oppløsning. Noen stikkord kan være egoisme, karrierejag, materialisme og ekstrem individualisme (jf Tveitereid 2005). Men også den feministiske ideologien, og det synet på menn og samliv mange feminister holder seg med, har formodentlig spillt en destruktiv rolle her (jf Fjordman 2008n; Herland 2010, side 109 – 111).»

Kap 8

«En som tar enda hardere i, er professor Kamau Kambon som i en tale på Howard University sa følgende (Fjordman 2008b, side 287):
"Vi er nødt til å utrydde hvite mennesker fra planetens overflate dersom vi skal få løst dette problemet. ... Jeg sier til dere at vi trenger å få løst dette problemet, for de kommer til å drepe oss. ... Denne planetens problem er hvite mennesker." »

«At folk i for eksempel Marokko, Algerie, Tunisia, Egypt, Libanon, Syria, Jordan og Tyrkia (bare disse landene har til sammen ca 250 millioner innbyggere) skal få fri adgang til EØS-området, er såpass fantastisk at mange nekter å tro at det kan være sant. Som Lars Gule skrev i en debatt noen av oss hadde med ham:
"Nei, EUs fire friheter skal ikke gradvis utvides til å omfatte EMP-området, og ja, dette er definitivt noe brødrene Anfindsen og Fjordman har kommet fram til på et fullstendig feilaktig grunnlag."
Men her har nok den vanligvis så grundige Gule vært litt for rask på avtrekkeren. Ovenstående sitater taler for seg selv, og ytterligere dokumentasjon finnes hos (ANSAmed 2009; EU 2000, 2007; Fjordman 2006a; J.T. Anfindsen 2007h; se også J.T. Anfindsen 2007e-g). Samme hvor vanvittig Gule og andre måtte mene at dette er, ser det faktisk ut til at EU har til hensikt å gå videre med de intensjonene som ble nedfelt i Barcelona-erklæringen (EU 1995). Mye tyder på at EU tok nye og avgjørende skritt i retning av å virkeliggjøre disse visjonene i januar 2010 (Ræder Clausen 2010). En sak er at politikere og byråkrater, i et EU som blir stadig mer beruset av hybris, har fått det for seg at dette er en genial ting å gjøre. En annen sak er at vestlige medier, i det store og hele, behendig har unnlatt å få denne grandiose og udemokratiske planen behørig belyst. Det er ikke uten grunn at den tidligere sovjet-dissidenten Vladimir Bukovski  har advart om at EU er i ferd med å utvikle seg til et nytt diktatur av godt, gammelt sovjet-format (Belien 2006h).»

«Ellers er det et tankevekkende apropos at hvite, i følge de offisielle prognosene, ligger an til å komme i mindretall i USA i 2042. Tidligere president Bill Clinton legger ikke skjul på at han ser dette som en ønsket utvikling, og omtaler muligheten for et ikke-hvitt flertall i USA allerede om noen få tiår som ”a very positive thing” (Simmons 2009; jf Fjordman 2007c-d, J. Taylor 2009a).»

«Når det gjelder den demografiske utviklingen er det egentlig ikke så veldig mye å lure på. Nordmenn er, på samme måte som urbefolkningene i andre land i vest-Europa, i ferd med å miste landet sitt til grupper som har andre kulturer og religioner, som foretrekker å snakke andre språk, og som har andre oppfatninger om hvordan samfunnet bør innrettes (jf Fjordman 2007f, R. Ford 2007, LES 2007, Thorenfeldt & Meland 2009). Innvandrerne skjønner instinktivt at de selv er genetisk annerledes enn europeere, og grunnleggende, biologiske mekanismer vil sørge for at de innretter seg deretter (Salter 2003). Om nordmenn blir en minoritet i 2050 eller 2150, eventuelt noen tiår før eller etter dette, er ikke det avgjørende. Det avgjørende er at vi er i ferd med å miste vårt selvstyre og kontrollen over vår egen fremtid. Med mindre denne utviklingen kommer under kontroll, vil vi bli knust av en demografisk tsunami.»

«Jeg er i det store og hele enig i ovenstående hovedmomenter fra [historikeren Kåre Lunden], og avslutter dette delkapitlet med å nevne noen eksempler som illustrerer hans poeng. I den forsiktige enden av skalaen finner vi Belgia, et land som er resultatet av et påtvunget ’fornuftsekteskap’ mellom flamlendere og vallonere (jf Bilefsky 2006, Bourgeois 2008). Disse to gruppene har sine egne representanter i parlamentet; snakker hvert sitt språk; bor i hver sine områder; gifter seg i liten grad med hverandre; har ulik kultur, livsstil, prioriteringer og verdier; bidrar ikke i samme grad til fellesskapet; tilhører ulike kirkesamfunn; og litt til. Det er velkjent at Canada har lignende problemer. USA fremheves ofte som et land der man har lykkes med integrasjon av innvandrere, men dette er en sannhet med modifikasjoner (se f.eks. J. Taylor 1998, 2004, 2006, 2008, 2009a-b; W.E. Williams 1999; Swain 2002; Swain & Nieli 2003; Huntington 2004; FH 2005; Abdo 2006; Buchanan 2006; Fjordman 2007c; P. Harris 2007, 2009; S. Skirbekk 2009). Et mer alvorlig eksempel er det som skjedde med India og Pakistan da disse nokså raskt gikk hver sin vei etter løsrivelsen fra Storbritannia i 1947; de resulterende folkeforflytningene med tilhørende uroligheter kostet anslagsvis 3,4 millioner menneskeliv.  Da kommunismens jerngrep løsnet i Jugoslavia, ble det borgerkrig, og landet gikk snart i oppløsning langs etnisk-religiøse skillelinjer. Ellers har vi sett hvordan nevnte type motsetninger jevnlig gir opphav til konflikter, for eksempel i Afghanistan, Kaukasus, Kashmir, Sudan, Rwanda, Kongo og på Afrikas horn. »

Kap 9

«Folk flest tror at antirasisme er betegnelsen på en ideologi, eller et sett med holdninger, eller en politisk bevegelse, som har til hensikt å gjøre verden til et bedre sted ved å motarbeide rasisme. Dette er imidlertid en sannhet med store modifikasjoner. Mange antirasister holder seg med en definisjon av rasismebegrepet som i praksis bare inkluderer hvit rasisme. Rasisme blir av disse forstått som diskriminerende holdninger eller uakseptable handlinger som hvite gjør seg skyldige i overfor ikke-hvite. Tilsvarende holdninger eller handlinger som retter seg mot hvite, regnes ikke som rasisme, men blir gjerne unnskyldt som en reaksjon på århundrer med slavehandel og kolonisering, samt en stadig pågående diskriminering av ikke-hvite i vestlige samfunn (jf Pena 2009a-b). I antirasistenes verden kan ovennevnte trakassering av norske kvinner derfor per definisjon ikke være rasisme. Og når somaliske gutter etter hvert blir kjønnsmodne, og enkelte av dem gir seg til å voldta norske kvinner (Thømt Ruud 2009a), ofte i form av gjengvoldtekter, og gjerne kombinert med grov mishandling av de norske ’horene’ (se politiets voldtektsrapporter: Grytdal & Meland 2008, Sætre & Grytdal 2005; se også Fjordman 2006e, J.T. Anfindsen 2007a-b, Bodissey 2008d; jf Dispatches 2009, Heape 2009, TL 2009), da vil ekte antirasister fortsatt insistere på at dette ikke har noe med rasisme (eller biologi) å gjøre, men at det må forstås og forklares ut fra sosioøkonomiske faktorer.»

«Land der politiet, forvaltning, næringsliv, politikk og andre samfunnsområder er preget av korrupsjon, er ikke skikkelige demokratier (jf Fjordman 2006f). Det samme kan sies om land der bestikkelser, vold, trusler om vold, plyndring, ran, organisert kriminalitet, politiske mord, kidnappinger, utpressing og ymist anna hører med til dagens orden. Selv om avviklingen av valg muligens skjer på en noenlunde grei måte i en del land, er de likevel ikke fullverdige demokratier etter vestlig standard. En rekke land i latin-Amerika har mange av de ovennevnte kjennetegnene, og Mexico kan tjene som eksempel.»

«Selv om mange mexicanere misliker USA og alt dets vesen, vil de tydeligvis heller bo i det samfunnet amerikanerne og deres kultur har bygd, enn å bo i det samfunnet deres eget folk og kultur har gitt opphav til. Dette siste forhindrer imidlertid ikke at når mange millioner mexicanere (og andre hispanics/latinos) har kommet seg til USA de siste tiårene (en stor andel av dem på illegalt vis ), så er de alldeles ikke interessert i å bli en del av det folket og den kulturen som har skapt det samfunnet de har risikert så mye for å komme til; i stedet tviholder de på sin egen kultur, og blander seg i svært liten grad med amerikanerne. Et konkret utslag av denne vrangviljen overfor vertslandet er deres innbitte motvilje mot å lære seg engelsk, samt mot at deres barn skal få undervisning på engelsk. Svært mange latinamerikanere er opptatt av at de tilhører en annen rase enn den europeiske, og mener derfor det er viktig å markere en viss avstand til det hvite USA. Det er verdt å merke seg at Sonia Sotomayor, en person med sterke bånd til La Raza  (en lobbyorganisasjon for den latinamerikanske rase), sommeren 2009 ble utnevnt til høyesterettsdommer i USA av president Obama (La Raza regnes av noen som rasistisk, jf Williams 2009). Mange latinos sier rett ut at målet er en demografisk gjenerobring  av de landområdene Mexico i 1848 tapte til USA,  og flere analytikere er av den oppfatning at det allerede nå er for sent for amerikanerne å hindre at dette i hvert fall delvis blir utfallet (Malkin 2008; jf Fjordman 2007c). Hvite ligger uansett an til å komme i mindretall i USA omkring 2042, i følge de siste, offisielle prognosene (NTB 2008b).»

«Blair nevner at han er blitt sammenlignet med Hitler, Mussolini og Milosevic. Hva disse sammenligningene kan ha gått ut på, vet jeg ikke, men når historikerne etter hvert skal forsøke å danne seg et bilde av de skadevirkningene Blairs regime klarte å påføre UK i løpet av ti år, virker det slett ikke utenkelig at denne talen av Blair vil kunne bli sammenlignet nettopp med tilsvarende taler holdt for eksempel av Hitler og Mussolini. Og det er neppe spesielt dristig å spå at Blair vil bli sammenlignet med Quisling.  Blair ligger an til å gå inn i historien som den verste statslederen i europeisk etterkrigshistorie (jf Dalrymple 2007c, Fjordman 2007ø, MacDonald Fraser 2008, Heffer 2008), og kanskje den mest illojale noen sinne. Ingen bør bli overrasket over at det stadig dukker opp nye dokumenter og/eller påstander som indikerer utstrakt bruk av løgn, fortielser og knebling av medarbeidere i Blairs regjeringstid (S. Walters 2009a-b), noe vi snart skal komme tilbake til.»

«Et hederskront rettssikkerhetsprinsipp sier at man skal betraktes som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Men i 2005 fikk vi en lov som legger såkalt omvendt bevisbyrde til grunn,  nemlig Diskrimineringsloven (Advokatforeningen 2007). Loven ble støttet av samtlige stortingspartier unntatt Fremskrittspartiet. Dette betyr altså at dersom en innvandrer opplever noe ubehagelig, og mener at det som har skjedd bunner i diskriminering, da vil den som blir anklaget være å betrakte som skyldig med mindre vedkommende er i stand til å bevise sin uskyld. Dette er et radikalt brudd med tradisjonell rettstenkning (Fjordman 2005, Rustad 2008f), og det er merkelig at noe slikt kunne bli vedtatt nesten uten debatt. Stortingets vedtak har vakt en viss internasjonal oppsikt (jf Bawer 2006b, 2008; Glazov 2006b), men ble altså knapt belyst i norske medier. Når til og med et påstått konservativt parti som Høyre kan gi sin tilslutning til en slik lov, er det grunn til å sperre opp øynene. For et tankevekkende eksempel på hvordan denne loven reduserer rettssikkerheten for norske arbeidsgivere, samt åpner for vilkårlighet og maktmisbruk fra offentlige organer som for eksempel Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), viser jeg til kronikken Hijab-dom og rettsløs arbeidsgiver (Trones 2009). Her har det norske samfunnet i noen år sittet på en tikkende bombe, men politikere, byråkrater og ombud ønsker seg tydeligvis enda mer finstemte detoneringsmekanismer (jf BLD 2009c, LDO 2009).»

«Totalitarisme betegner en type system for statlige styreformer der regimet eller staten forsøker å kontrollere flest mulig personlige, økonomiske og politiske aspekter av folks liv.  Totalitære regimer og bevegelser kjennetegnes blant annet av en offisiell og altomfattende ideologi, gjennom propaganda som spres via mediene, samt ikke minst ved begrenset ytringsfrihet.  Totalitarisme er demokratiets rake motsetning.
Som mange har påpekt før meg, blir den multikulturelle ideologiens totalitære tendenser stadig tydeligere (se f.eks. Fjordman 2007a; Bawer 2009a; Belien 2009b; van Braekel 2009; Colebatch 2009; Condell 2009; Goldstein & Meyer 2009; Herland 2009c; Legger 2008, 2009, 2010; Millar 2009; Scruton 2009b; Vogel 2009; Wilders 2009a-c; Seiyo 2010). Vi lever riktignok ikke i totalitære samfunn i Vesten ennå, men vi ser klare tegn på at det går i den retningen. Den italienske filosofen Giorgio Agamben er bekymret over illevarslende trekk ved vestlige demokratier, og hevder at (Grøtta 2010):
"politikken griper inn i borgernes biologiske liv på måter som reduserer dem til rettighetsløse kropper, [... og] borgerne fratas stadig flere av sine demokratiske rettigheter, samtidig som statsmakten øker sine fullmakter. [...] Det vestlige demokratiet er bankerott."
La det for ordens skyld være nevnt at (ibid) sier lite eller ingen ting om multikulturalismens innebygde inkompatibilitet med demokratiet. Det stoffet som er lagt frem hittil i dette kapitlet, gir uansett sterke indisier på at multikulturalismen gir vesentlige bidrag til at vestlige demokratier beveger seg i nevnte retning, for kravet om å mene de ’rette’ tingene og ha de ’rette’ holdningene blir knesatt stadig sterkere i stadig flere sammenhenger (jf Solvang 2007, Brandvold 2009a, Killengreen 2009). På område etter område ser vi at demokratiske idealer må vike til fordel for multikulturelle verdier, som altså i praksis ofte gis forrang når konflikter oppstår (jf Messerschmidt 2009).»

Appendiks G

«Skorgen gikk altså høyt på banen med Stamos som sannhetsvitne for sine påstander om at Rushton er fullstendig diskreditert. Men så viser det seg altså ved nærmere ettersyn at Stamos tvert i mot leverer et kraftfullt forsvar for Rushton, både på det vitenskapsfilosofiske og evolusjonsteoretiske plan. Skorgens påstand i Klassekampen 13.03.2008 om at ”Rushtons forsøk på å relansere begrepet menneskerase er metodisk tilbakevist, for eksempel i en helt fersk bok, Evolution and the big questions”, er altså feilaktig. Den mest nærliggende konklusjonen er at Skorgen tok en råsjangs ved å uttale seg om en bok han ikke hadde lest, av en forfatter hvis tenkning og generelle ståsted han ikke kjente til. Folk som på denne måten blir tatt med buksene nede, går vanligvis litt stillere i dørene de neste rundene.
Men ikke Skorgen. Nå luktet han rasistblod, og det var selvsagt ingen vits i å la denne bagatellmessige brøleren legge noen demper på jaktgleden. Han flesket derfor til med innlegget Anfindsen i brunt farvann i Klassekampen 1. april (Skorgen 2008), som ble innledet slik:
"Ole Jørgen Anfindsen forsøker i Dagbladet (26.03.) og Klassekampen (28.03) å renvaske seg mot mine påståtte beskyldninger om rasisme. Men Anfindsen greier fint å plumpe ut i brunt farvann uten min hjelp."
Hvor grundig feil Skorgen tok i sitt forrige innlegg, spiller tydeligvis ingen rolle. Hvilke argumenter jeg gjør bruk av i mitt tilsvar, spiller åpenbart heller ingen rolle. Og det at Skorgen skulle ha beskyldt meg for rasisme, er selvsagt ikke noe som helst annen enn en løs påstand fra min side. Men det aller mest interessante her er etter min mening den helt spesielle marxistiske logikken vi får demonstrert. Først går Skorgen ut og forkynner at Stamos langt på vei har laget hakkemat av Rushton og hans rasistiske, diskrediterte og falske hypoteser. Når jeg påpeker at dette er feil, og at sannheten er at Stamos går langt i å forsvare Rushton, så er ikke Skorgen snauere enn at han triumferende påberoper seg denne korrigeringen av egen ignoranse som en bekreftelse på at jeg har plumpet ut i brunt farvann uten hans hjelp. Om jeg forstår ham riktig, er det altså slik at når jeg i det hele tatt tar til motmæle og forsvarer meg, så dokumenterer dette automatisk min skyld. At den antirasistiske bevegelsen egentlig er en marxistisk ulv i humanistiske fårklær, har mange påpekt før meg (se f.eks. Fjordman 2008a-b), men det er ikke så ofte vi får så klare bevis som dette på at bevegelsens ideologiske slektskap med hekseprosesser og inkvisisjon er mer enn bare overfladisk. Dette handler nemlig ikke bare om at antirasister over alt og til alle tider løper rundt og gjør sitt beste for å forpurre, forsimple og forsøple det offentlige ordskiftet ved å drive heksejakt på ’rasister’ og forsøke å stoppe munnen på dem ved hjelp av klassiske hersketeknikker, det viser seg også at selve måten å ’resonnere’ på er den samme: Om du velger å overse antirasistenes anklager, har du stilltiende innrømmet at du er en rasist; dersom du velger å forsvare deg, har du demonstrert i praksis at du er en rasist. Det er ikke lett å bli frikjent når man står foran slike dommere. Og om noen av leserne skulle være i tvil, så er det altså mitt innlegg ovenfor (Anfindsen 2008i) som liksom skal bevise at jeg plasker rundt i brunt farvann (samt Anfindsen 2008h). Leserne kan jo selv se om de finner noe brunt i disse innleggene.»

«Den danske politiker og forfatter Karen Jespersen  har også uttrykt sterk bekymring for manglende ytringsfrihet i Sverige (jf Bawer 2006c, Fjordman 2008a; TL 2008), og i en lørdagskommentar i Berlingske Tidende med tittelen Har Sverige ytringsfrihed? skrev hun blant annet følgende (Jespersen 2005): [...]»

Svar
Kommentar #110

Arild Holta

104 innlegg  3886 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Der dukket luftboksingen opp igjen, og jeg var i for dårlig humør til mer lesing, i tilfelle jeg skulle møte mer av samme sort.

Svar
Kommentar #111

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Ironi?

Publisert over 5 år siden
Arild Holta. Gå til den siterte teksten.

Der dukket luftboksingen opp igjen, og jeg var i for dårlig humør til mer lesing, i tilfelle jeg skulle møte mer av samme sort.

...eller sagt på en annen måte: "Denne sammenhengen ble for kompleks for mitt enkle konspiratoriske sinn; jeg forstår bare ikke slike sammenhenger..." ;)

Svar
Kommentar #112

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2026 kommentarer

Hykleri? Tilbaketog?

Publisert over 5 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.

Ja, hva annet enn hyklersk kan man kalle den prossessen du tydeligvis er inne i nå?

Jeg stiller meg uforstående til Halvorsens hykleri-anklage.

Den er knyttet til følgende formulering fra min side: «Kort tid etter 22/7 sto det klart for meg at det ville være både hyklerisk og feigt av meg ganske enkelt å ta avstand fra Fjordman. Det ville være feig overfor ham (ja, det ville vel egentlig være å dolke ham i ryggen i en for oss begge vanskelig tid). En slik manøver ville også hatt et visst islett av hykleri fra min side, gitt at jeg jo helt åpenbart har latt meg imponere av en del av hans essays. Samtidig som det hele tiden har vært sider ved hans væremåte (dvs hans interaksjon med meg via epost) og hans skrivestil (særlig manglende respekt for muslimer) og argumentasjon jeg ikke har hatt like stor sans for.»

Jeg har altså ønsket å gjøre mitt beste for å skille klinten fra hveten i Fjordmans skriverier. Jeg innrømmer åpent og uten forbehold at noe av det er uakseptabelt, men jeg har foreløpig ikke latt meg overbevise om at vi bør forkaste alt han har skrevet. Til slutt i innlegget mitt lenket jeg opp til 14 utvalgte artikler av Fjordman. Det ligger implisitt i dette en oppfordring til alle dem som mener jeg ikke har gått radikalt nok til verks i mitt oppgjør med Fjordman, at man kan lete etter uakseptable eller forkastelige elementer i disse 14 artiklene; jeg er lutter øre.

Og da mener jeg ikke at man kan lete etter en retorikk som ikke lenger er gangbar etter 22/7; det vil være å sparke inn åpne dører; jeg har allerede sagt det jeg har tenkt å si på det punktet. Men jeg har fremhevet disse 14 artiklene som viktige fordi jeg mener de avslører ting i våre vestlige samfunn som bør avsløres. Hvem budbringeren er, og hvilket språk han fører, er ikke uinteressant, men det er heller ikke det som veier tyngst i min vurdering.

Halvorsen skriver senere i samme kommentar: «Ja, hva annet enn hyklersk kan man kalle den prossessen du tydeligvis er inne i nå? [...] Beviser ikke din egen holdning og tilbaketog når det gjelder tidligere påstander, at de mangler slike premisser og fakta, og at det hele derfor synes å dreie seg om fordommer og tilnærmet rasistiske holdninger?»

Igjen stiller jeg meg uforstående til Halvorsens logikk.

Få dager etter 22/7 sa jeg omtrent følgende til journalistene som ringte meg fra NRK og diverse aviser: (a) jeg lover å endre retorikken med øyeblikkelig virkning, og (b) jeg vil bruke tid fremover på å vurdere mine egne skriverier, herunder de argumentene jeg har gjort bruk av, for å se om jeg trenger å gjøre endringer også her.

På spørsmål om hva jeg siktet til med formuleringen i (a), har jeg gjentatte ganger presisert at jeg først og fremst tenker på den retorikken jeg har brukt mot de vestlige elitene. Når ABB har misbrukt den elite-kritikken som hundrevis av skribenter (inkludert meg selv) de siste årene har målbåret, til å rettferdiggjøre terror og massedrap, da mener jeg vi alle har en forpliktelse til å se på vår egen virksomhet med et selvkritisk blikk, samt gjøre i hvert fall visse endringer for å dempe 'krigsretorikken'. Dette har jeg gjort, og det har jeg tenkt å fortsette med.

Punkt (b) er et langsiktig prosjekt. Det kommer garantert til å gi seg visse utslag hvis det noen gang blir aktuelt å utgi en ny utgave av Selvmordsparadigmet (f.eks. oversettelser til andre språk), og det har altså gitt seg utslag i at jeg nå er i ferd med å foreta en grenseoppgang ift Fjordman. Månedene og årene fremover vil formodentlig bringe inn ytterligere momenter som hører inn under (b).

Men så kommer det altså en del reaksjoner som kan parafraseres omtrent som følger (se f.eks. Brun-Pedersen): «Han sa han skulle dempe retorikken og gå i tenkeboksen når det gjelder sine egne skriverier, men han har jo ikke gjort noe annet enn å dempe retorikken et par hakk, samt avgrenset seg ift noen få av Fjordmans standpunkter!»

Det som ligger under her er formodentlig en forventing om at jeg skulle revidere hele min virkelighetsoppfatning. «Hva, mener han fortsatt at det finnes IQ-forskjeller??» «Hva, mener han fortsatt at rase/etnisitet har betydning for sammenhengskraften i samfunnet??» «Og han som liksom skulle gå i tenkeboksen; var det ikke det jeg tenkte, har kom egentlig ikke til å forandre seg så veldig likevel!»

Det interessante er at denne typen kritikk er diametralt motsatt av Halvorsens. Halvorsen påstår nemlig at jeg er på «tilbaketog når det gjelder tidligere påstander», mens Brun-Pedersen & co altså mener at jeg i alt for liten grad gjennomfører det tilbaketoget de synes ville ha vært på sin plass.

Vel, på det punktet har Brun-Pedersen tilsynelatende forstått min posisjon bedre enn Halvorsen. Jeg gjør knapt noe tilbaketog i det hele tatt. Det som var sant før 22/7, er fortsatt sant. Min virkelighetsoppfatning er omtrent den samme, og jeg fastholder det aller meste av det jeg tidligere har skrevet. Samfunnet har derimot endret seg, og jeg tar selvkritikk på at jeg har brukt retoriske virkemidler jeg mente det var på sin plass å bruke, men som jeg etter 22/7 ser meg nødt til å beklage. Slik jeg ser det, handler dette om vilje til å ta ansvar for det man har sagt og skrevet opp gjennom årene.

Halvorsen mener tydeligvis også at jeg mangler faglig fundament for mine synspunkter på menneskelig biodiversitet. Det får vi evt komme tilbake til ved senere anledninger. Dersom han ønsker det, kan han i mellomtiden lese seg litt opp på hvordan jeg argumenter og hvilke kilder jeg støtter meg på.

Svar
Kommentar #113

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Ikke påvirket av 22/7?

Publisert over 5 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

Jeg stiller meg uforstående til Halvorsens hykleri-anklage.

Takk for utdypende svar. 

På generelt grunnlag sier jeg meg enig i at det står mer respekt av at du står inne for tidligere påstander, dersom du mener at det finnes et reelt grunnlag for den bekymring som har kommet til uttrykk, enn om du nå skulle gå tilbake på mye av det du har sagt og skrevet. Den eneste grunnen til at du eventuelt skulle ha forandret syn er vel at det hadde fremkommet noe som viste at du har tatt feil, men terroren 22/7 kan ikke sies å representere noe i den retning.

At Brun-Pedersen og andre mener at du nå bør innta en annen holdning er nok mer knyttet til egen overbevisning enn til at saken nå har tatt enn avgjørende vending, altså at de mener du har tatt feil hele tiden, og at du derfor nå, etter denne tragiske hendelsen, bør innse det og forandre retorikk. Slik sett er jeg enig med dem, men det har altså å gjøre med at jeg har et annet standpunkt enn deg, og ikke at 22/7 burde påvirke din syn på saken.

Fra det generelle til det faktiske. Du påstår at du ikke har forandret syn i saken, og at det ikke finnes grunnlag for min bruk av begrepet «tilbaketog», og kanskje har du rett, det er mulig jeg tok for hardt i der. På den annen side, du sier at: 

«Kort tid etter 22/7 sto det klart for meg at det ville være både hyklerisk og feigt av meg ganske enkelt å ta avstand fra Fjordman.» 

Betyr ikke det egentlig at du i den bakenforliggende vurderingen av hvordan du skulle forholde deg til situasjonen etter 22/7, var inne på tanken om å ta avstand fra ham, men at du la mer vekt på hvordan du selv da ville bli fremstilt, enn hva som er årsaken til at du i utgangspuktet støtter Fjordman i mange av hans synspunkter? Altså at det var en taktisk beslutning og ikke en begrunnelse fundert i at hans og dine argumenter er solide, og derfor ikke påvirkes av 22/7?

Du sier videre: «Få dager etter 22/7 sa jeg omtrent følgende til journalistene som ringte meg fra NRK og diverse aviser: (a) jeg lover å endre retorikken med øyeblikkelig virkning, og (b) jeg vil bruke tid fremover på å vurdere mine egne skriverier, herunder de argumentene jeg har gjort bruk av, for å se om jeg trenger å gjøre endringer også her.»

Det første (a) har jeg stor forståelse for. At man kan få behov for å forandre på uttrykksformen i en situasjon der mange er rammet av en grusom hendelse som er nært knyttet til noe man har engasjert i, er naturlig. Nå det gjelder det andre (b) har jeg mer problemer; du utdyper det slik: 

«Punkt (b) er et langsiktig prosjekt. Det kommer garantert til å gi seg visse utslag hvis det noen gang blir aktuelt å utgi en ny utgave av Selvmordsparadigmet (f.eks. oversettelser til andre språk), og det har altså gitt seg utslag i at jeg nå er i ferd med å foreta en grenseoppgang ift Fjordman. Månedene og årene fremover vil formodentlig bringe inn ytterligere momenter som hører inn under (b).»

Du sier med dette at du nå vil vurdere å forandre på de begrunnelsene du har som fundament for din bekymring. Dette er kjernen i mine innsigelser; hva er det ved hendelsene 22/7 som eventuelt skulle rokke ved de argumentene du har når det gjelder bekymringen for at innvandring fra ikke-vestlige land vil kunne ha ødeleggende effekt på vår kultur? Dersom disse skulle ha hatt relevans før den fatale dagen i sommer, så burde de vel fortsatt ha den samme legitimitet nå? Hvis det er slik, som du mer eller mindre frivillig innrømmer, at argumentene skulle svekkes av 22/7, så tyder det for meg på at de aldri har vært særlig sterke. 

Igjen, det at en hvit, kristen og nå, etter fagpersoners vurdering, «gal» nordmann går til angrep på Arbeiderpartiet, hva skulle det kunne utgjøre av forskjell - i noen som helst grad - når det gjelder å desavuere argumenter om at muslimsk innvandring er i ferd med å overta kontrollen over Europa, og at den lavere intelligens mange av dem bringer inn i landet, på sikt vil føre til en degenerering av vår populasjons intellektuelle kapasitet per capita?

Det er denne sammenhengen jeg ikke forstår, og som gjør meg mer sikker enn noen gang på at du ikke har en godt begrunnet sak rent faktisk, men at det hele i stedet dreier seg om ubegrunnede motforestillinger; fordommer som så søkes rettferdiggjort gjennom svært selektive argumenter og at disse egentlig ikke er særlig godt fundamentert i reelle fakta.

Du skriver at din «virkelighetsoppfatning er omtrent som før», men jeg kan ikke skjønne annet enn at 22/7 har endret synet ditt noe, og det er for såvidt bra, men er også samtidig avslørende når det gjelder konsistensen i hele ditt prosjekt med å overbevise opinionen om hvos ødeleggende ikke-vestlig innvandring er for vår europeiske kultur.

Du svarer heller ikke på min kommentar om i hvilken retning du mener en eventuell islamistisk terrorraksjon hadde ført din holdning og retorikk. Jeg har en følelse av at det er ganske åpenbart, men det kan ikke være tvil om at en slik hendelse hadde vært like betydningsløs for innvandringspørsmålet som det som faktisk skjedde 22/7.

Svar
Kommentar #114

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2026 kommentarer

Taktikk versus ærlige svar

Publisert over 5 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.

Betyr ikke det egentlig at du i den bakenforliggende vurderingen av hvordan du skulle forholde deg til situasjonen etter 22/7, var inne på tanken om å ta avstand fra ham, men at du la mer vekt på hvordan du selv da ville bli fremstilt, enn hva som er årsaken til at du i utgangspuktet støtter Fjordman i mange av hans synspunkter? Altså at det var en taktisk beslutning og ikke en begrunnelse fundert i at hans og dine argumenter er solide, og derfor ikke påvirkes av 22/7?

Inntil nå har jeg ikke kommet på muligheten av å se det på akkurat den måten, men aksepterer at spørsmålet kan melde seg. Jeg har altså tenkt helt annerledes. I de første, kaotiske dagene etter 22/7 var det flere velmenende mennesker som på ulike måter lot meg forstå at de nok synes at jeg aldri burde ha invitert Fjordman til å komme med et appendiks bakerst i Selvmordsparadigmet, samt at jeg nå ganske enkelt burde ta avstand fra ham. Jeg vurderte disse rådene, men kom altså frem til at en slik fremgangsmåte ikke ville være redelig.

Jeg ønsket ikke å velge minste motstands vei; jeg ønsket ikke å gi etter for fristelsen til å dolke Fjordman i ryggen i håp om selv å slippe billigere unna; jeg ønsket å stå for de valgene jeg har tatt og stå for alt jeg har skrevet og sagt, samtidig som jeg er åpen for å ta selvkritikk. Når jeg noen måneder senere nå ser tilbake på de avgjørelsene jeg tok under et ikke helt ubetydelig psykisk press, samt med en medioppmerksomhet jeg aldri før har opplevd, synes jeg ikke dette er så mye å skamme seg over.

Svar
Kommentar #115

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2026 kommentarer

Begrunnelser

Publisert over 5 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.

Du sier med dette at du nå vil vurdere å forandre på de begrunnelsene du har som fundament for din bekymring. Dette er kjernen i mine innsigelser; hva er det ved hendelsene 22/7 som eventuelt skulle rokke ved de argumentene du har når det gjelder bekymringen for at innvandring fra ikke-vestlige land vil kunne ha ødeleggende effekt på vår kultur?

Her tror jeg vi snakker forbi hverandre, men jeg får ta på min kappe at jeg ikke har uttrykt meg så klart som jeg burde. Det er selvsagt ingen ting «ved hendelsene 22/7 som eventuelt skulle rokke ved de argumentene du har når det gjelder bekymringen for at innvandring fra ikke-vestlige land vil kunne ha ødeleggende effekt på vår kultur».

Tvert imot er jeg fortsatt av den oppfatning at Vesten er i ferd med å begå selvmord; jeg tror fortsatt at de vestlige elitene er i ferd med å påføre svært mange mennesker svært alvorlige problemer; jeg mener fortsatt at mange politikere - ikke minst folk fra Ap/AUF - opptrer med en maktarroganse og ditto mangel på ydmykhet som er skremmende.

Likevel: Det som skjedde 22/7 er så grusomt at jeg opplever det som en moralsk forpliktelse for alle oss hvis bøker og artikler kan ha tjent som inspirasjon for ABB, å snu hver stein for å se om noe bør gjøres annerledes i fortsettelsen. Jeg er derfor innstilt på å ha denne typen spørsmål i bakhodet hver gang jeg tar et gjennomsyn av noen av mine gamle artikler. Kan det tenkes at jeg tillegger noen av mine meningsmotstandere motiver de ikke har? Kan det tenkes at jeg gjort bruk av argumenter her og der som ved nærmere ettertanke bør modereres? Og så videre.

Nå bør vi selvsagt alle sammen - i hvert fall i prinsippet - være åpne for at vi kan ha tatt feil i absolutt alt vi noen sinne har uttalt oss om. Jeg er derfor helt åpen for å la meg overbevise om at jeg kan ha tatt feil når det gjelder de 'store' vitenskapelige/filosofiske spørsmålene jeg har skrevet om. Dette er imidlertid ingen innrømmelse av at jeg tror jeg befinner meg på gyngende grunn. Tvert imot føler jeg meg trygg på at forskningen i årene fremover vil bekrefte at jeg stort sett har mitt på det tørre. Skulle utfallet bli det motsatte, skal jeg gladelig og i full offentlighet innrømme min villfarelse.

Svar
Kommentar #116

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

Skulle utfallet bli det motsatte, skal jeg gladelig og i full offentlighet innrømme min villfarelse.

Takk for ærlige svar; jeg har i prinsippet ingen problemer med hvordan du utdyper ditt ståsted i saken slik du her gjør. Selv har heller ingen problemer med å innrømme at jeg er betenkt med hensyn til økt innvandring, om enn med andre begrunnelser enn de du gir til kjenne. Mitt utgangspunkt er at jeg absolutt ikke ønsker et mer religiøst samfunn, hverken kristent eller muslimsk, og i og med at mange innvandrere synes å være "mer troende i snitt" enn nordmenn, så vil en økt innvandring uvergerlig kunne komme til å føre til at religiøse forestillinger får mer gjennomslag, ikke minst i samfunnets institusjoner, noe vi allerede ser tendenser til.

I et slikt lys finner jeg det paradoksalt at både du og Fjordman har et utgangspunkt om at det er "vår kristne verditradisjon" som liksom skal utgjøre motpolen til påvirkningen fra Islam; jeg mener det er en total feilkobling. Forskjellen mellom Islam i Iran og Kristendommen i Vesten er mye mer en gradsforskjell enn en artsforskjell, og det budskapet disse to religionene, som jo også har nøyaktig samme utgangspunkt, er mye mer preget av likhet enn av kontraster. De står til halsen i de samme (svært usannsynlige) historiene, derfor blir det heller ikke troverdig å ta utgangspunkt i den ene for å kritisere den andre.

Det er muligens ikke riktig at du støtter Fjordman i dette, du får korrigere hvis jeg tar feil, men i tråden Fjordman og Selvmordsparadigmet skriver du følgende:

"Det handler i hovedsak om å påvise at moderne vitenskap vokste ut av den kristne tradisjonen i middelalderen, og at moderne vitenskap ikke kommer – eller kunne komme – fra Midt-Østen, India eller Kina."

Det er selvfølgelig riktig at våre demokratiske tradisjoner sitter dypere og er langt sterkere fundamentert i Norge og andre vestlige land enn i de fleste land med tradisjonsrik muslimsk kultur, men å kredittere våre kristne tradisjon for en slik utvikling er det reneste sprøyt. Sannheten er det stikk motsatte. For forandringene til det bedre har aldri kommet fra innsiden av den kristne kirken, de har alltid blitt hamret gjennom fra utsiden av fritenkere, agnostikere, vitenskapsfolk og andre modige mennesker, alltid med stor motstand fra kirken, og ofte med eget liv og frihet som innsats. Gjennom historien har kirken stort sett stått på feil side i denne kampen. Fremtredende trekk ved opplyste demokratier er til stede til tross for religiøse miljøers tilstedeværelse og ikke på grunn av dem.

Enkelte kreditterer til og med Kristendommen gjennom reformasjonen for den påfølgende opplysningstiden, men troen på Gud har aldri fremmet logikk og rasjonell tenkning; grunnen til at vitenskapelige fremskritt vokste frem i tiden etter reformasjonen, er at kirken mistet mye av sin troverdighet og derfor fikk mindre makt, ikke minst gjennom at naturvitenskapen kom opp med andre bedre svar og forklaringer på de naturfenomener som kirken tidligere hadde hatt en slags eneveldig makt og kontroll over. Som en naturlig konsekvens fikk kirken også redusert evne til å prege utviklingen med sine fastlåste doktriner og dogmatiske tenkning. Men på denne tiden var jo alle mer eller mindre troende, noe annet kunne til dels være farlig, så hvis man skulle følge en slik logikk og legge andel troende til grunn for samfunnsutviklingen, så vil jo absolutt alle trekk og all forandring i samfunnet kunne kreditteres Kristendommen i seg selv, noe som er absurd.

Å trekke den slutning at kirken har vært en alliert i kampen for de verdier vi i dag setter så høyt, når den rent faktisk har tapt de aller fleste slag i sin motstand mot disse kvalitetene - uvurderlige fremskritt som sakte men sikkert har gitt oss den samfunnsmodellen som vi innenfor de aller fleste områder med rette kan være stolte av i dag - er derfor en kortslutning det virkelig spruter gnister av, og enhver som konfronteres med en slik påstand bør umiddelbart kjenne hvor svidd den lukter. Det blir nesten det samme som å påstå at nazistene, fordi de tapte 2 verdenskrig, egentlig var å betrakte som våre allierte i den samme krigen.

Og de mer moderat religiøse kan også langt på vei takke de sekulære demokratiske kreftene for at de har fått anledning til å fjerne det verste grumset og vanne ut og forfine resten av sin religion, alltid til stor irritasjon fra de bokstavtro, som likevel har latt seg drive fra skanse til skanse, etterhvert som andre verdier har vokst frem hos befolkningen.

Hvem vet hvor vi hadde vært i dag om kirken selv hadde fått bestemme samfunnsutviklingen? En kikk på de mest religiøse av verdens land kan muligens gi oss et bilde på det. En stor studie kalt Global Peace Index og utført av Institute for Economics and Peace, følger utviklingen globalt når det gjelder krig og konflikt, og er verdens ledende indikator for graden av fred på Jorden. Den registrerer pågående nasjonale og internasjonale konflikter, sikkerhet og trygghet og militarisering i totalt 153 land, basert på 23 ulike indikatorer. I følge denne undersøkelsen er det en direkte omvendt korrelasjon mellom graden av et samfunns religiøsitet og dets evne til å skape fred og velbefinnende for sine innbyggere. Å se listen er ganske avslørende; på bunnen ligger land med opptil 99% kristne eller muslimer og på topp ligger de nordiske land som de mest fredfyllte og med størst andel ateister. Sverige har flest ikke-troende, med en andel på 85%. Dette står i dyp kontrast til påstandene fra kristne om at deres religion er en forutsetning for våre velutviklede samfunns velstand. Det er ikke religiøse forestillinger, men sekulære verdier og fokus på menneskeverdet her og nå, og uten å skjele til å skulle behage en Gud, som har vært og er garantisten for at vi har det samfunnet vi har.

Skal man fremme menneskeverd må man ta utgangspunkt i humanisme og sette mennesket i sentrum og ikke Gud; gjør man det siste går det galt i det øyeblikk Guds interesser kommer i konflikt med menneskenes, og det gjør de beviselig rett som det er. Religiøse menneskers forhold til homofili er et glimrende eksempel blant en mengde andre; den eneste grunnen til at kristne og muslimer gjør felles sak i det å ta så sterk avstand fra noe som for andre er den eneste måten de kan leve ut sin identitet og seksualitet på, er at det finnes tekster i Bibelen og Koranen som klart uttrykker at Gud såres og blir fornærmet av en slik livsutfoldelse. Og da tas det overhodet ikke hensyn til at det dreier seg om det mest følelsemessig intime i menneksers liv, at det gir dem det gjelder lykke i livet eller at det overhodet ikke skader noen andre mennesker at de lever ut sin seksualitet. Uansett hva eller hvem det gjelder; hvis Gud har sagt sin mening om en sak, så er det den som gjelder, og kommer den i konflikt med hva mennesker mener eller føler, så går det uvergelig galt for sistnevnte.

Når det kommer til den sterke islamkritikken som du og andre står for, så er det først og fremst gruppetenkningen jeg er sterkt kritisk til, og den nedlatende holdningen som bl.a. innebærer en påstand om at innvandrerne hav lavere IQ osv. Folk må ha rett til å bli behandlet som individer og ikke med utgangspunkt i at de tilfeldigvis bærer med seg markører i form av hudfarge osv., som viser at de tilhører en gruppe, der en eller flere andre eventuelt har gjort et eller annet kritikkverdig.  

Svar
Kommentar #117

Andre Sæteren

0 innlegg  44 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.

gruppetenkningen jeg er sterkt kritisk til, og den nedlatende holdningen som bl.a. innebærer en påstand om at innvandrerne hav lavere IQ

Man må jo se på gjennomsnittet av flere enkelttilfeller hvis man skal trekke ut hovedtendensen av et fenomen. Ikke sant?

Er det problematisk i seg selv å komme med en slik påstand? Det viktige er vel om den er sann eller ikke?

Svar
Kommentar #118

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Andre Sæteren. Gå til den siterte teksten.

Er det problematisk i seg selv å komme med en slik påstand? Det viktige er vel om den er sann eller ikke?

Selvfølgelig er det ikke problematisk i seg selv, og selvfølgelig bør sannheten aldri være noe problem i seg selv.

Det problematiske oppstår i det øyeblikk man bruker informasjon som ikke er entydig, som om den var sann, og i tillegg setter den inn i en sammenheng som har som formål å skape inntrykk av at denne "sannheten" vil få negative konsekvenser for andre. 

Svar

Siste innlegg

Ingen bestillingsvare
av
Olaug Bollestad
32 minutter siden / 16 visninger
0 kommentarer
Når politikken blir grå
av
Emil André Erstad
rundt 2 timer siden / 48 visninger
1 kommentarer
Snakk om Gud
av
Ingvild Hellenes
rundt 2 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Tøv om logikk
av
Gunnar Ree
rundt 4 timer siden / 68 visninger
1 kommentarer
Nå har vi det gående...
av
Tore Olsen
rundt 5 timer siden / 90 visninger
1 kommentarer
Skolen og radikalisering
av
Thor-Andre Skrefsrud
rundt 9 timer siden / 54 visninger
0 kommentarer
Å praktisere egne formaninger
av
Vårt Land
rundt 9 timer siden / 2147 visninger
3 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Ingen bestillingsvare
av
Olaug Bollestad
32 minutter siden / 16 visninger
0 kommentarer
Når politikken blir grå
av
Emil André Erstad
rundt 2 timer siden / 48 visninger
1 kommentarer
Snakk om Gud
av
Ingvild Hellenes
rundt 2 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Tøv om logikk
av
Gunnar Ree
rundt 4 timer siden / 68 visninger
1 kommentarer
Nå har vi det gående...
av
Tore Olsen
rundt 5 timer siden / 90 visninger
1 kommentarer
Skolen og radikalisering
av
Thor-Andre Skrefsrud
rundt 9 timer siden / 54 visninger
0 kommentarer
Å praktisere egne formaninger
av
Vårt Land
rundt 9 timer siden / 2147 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Bråtveit kommenterte på
Hellig krutt-tønne
20 minutter siden / 2974 visninger
Bjørn Bråtveit kommenterte på
Mdg har vokst fra ensidig fokusering på "oljen"
32 minutter siden / 65 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når politikken blir grå
39 minutter siden / 48 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 1 time siden / 2974 visninger
Hans Torvaldsen kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 1 time siden / 2147 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
Hjertet trumfer fornuften
rundt 1 time siden / 662 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 1 time siden / 68 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 1 time siden / 2974 visninger
Roald Øye kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2974 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 4 timer siden / 2147 visninger
Les flere