Kristen etikk: hva skal det være godt for?

I likhet med mange kristne har jeg undret meg stort over budskapet i Bergprekenen. Slik jeg oppfatter innholdet, omhandler det regelrett trosundervisning. Jeg må bekjenne at jeg ikke har kommet langt når det gjelder tro. Jeg ligner de som i nåde har fått møte Jesus Kristus etter oppstandelsen; "de som i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg"(Luk. 24:41). Altså, jeg undrer meg stort, og med liten tro lengter jeg etter mer av det gode. Fremdeles har jeg ennå ikke opplevet å flytte store fjell, og ikke har jeg bedt et tre om å rive seg opp fra jord og grunn, for deretter å plante det i havet.

Bare såvidt har jeg tatt til meg erkjennelsen om hvor fattig jeg er i ånden, og det gir meg, paradoksalt nok, stor glede. Når jeg leser kapitlene 5 til 7 i Matteus-evangeliet, så undrer jeg meg over hvor storslagent Jesu Kristi budskap er, hvilke mektige idealer han fremstiller, og jeg spør meg selv: kan Jesu Kristi trosundervisning - Bergprekenen - transponeres til kristen etikk? Transponering er et velvalgt ord fra musikken i denne sammenheng, fordi det betyr; å skrive om eller spille et musikkstykke eller en stemme i en annen toneart enn den opprinnelig var skrevet for.

I middelalderen gikk det en tankegang som postulerte at Jesu forkynnelse i Bergprekenen var så radikal at den ikke gjaldt alle kristne. Denne påstanden bekreftes ved første setning i kapittel 5, og det fremstår da også som en forutsetning for hvem trosundervisningen gjelder for: "Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og hans disipler kom til ham". Grunner man nøye over de etterfølgende saligprisninger blir det åpenbart: dette gjelder tydeligvis ikke for hvem som helst!

Men likevel, historisk sett har man prøvet å få dette til å virke, som en slags transponering av Jesu opprinnelige ord, slik at det kan gjelde "for alle" - den kristne etikk. Jeg oppfatter Bergprekenen som fullstendig konsekvent - budskapet holder sitt mål i forhold til Guds rike. Men når budskapet transponeres til kristen etikk fremkommer mange former for inkonsekvens, fordi det trekkes inn i en samhandling med verdens krav. Det er en historisk kjensgjerning at den teologiske etikken er nært knyttet til den allmenne og den filosofiske etikken, både i innhold og metode; derfor bør skjelneevnen være årvåken, så vi ikke forveksler Guds ord, og det som er konstruert av mennesker.

Martin Luther må ha grunnet mye over denne problematikken da han forfattet boken, "Om den verdslige øvrighet". Han forsto hvor lett mennesker kan miste seg selv i verden, når han spurte: "hvor langt går borgernes lydighetsplikt?". Han argumenterte for den såkalte toregimentslæren, hvor han trakk et skille mellom den rettferdighet - trosundervisningen - som skal gjøres gjeldende i den kristelige sfære, og den rettferdighet - kristen etikk - som bør gjøres gjeldende i den politiske sfære. Jeg fletter inn trosundervising og kristen etikk som vesensforskjellig i denne sammenheng om toregimentslæren, fordi det første forholder seg bare til Gud, mens det andre forholder seg både til Gud og verden. Sistnevnte er problematisk, fordi tvilen kommer inn, hjertet kan så lett deles mellom det Ene og det andre - og Jesus poengterer: "Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon" (Mat. 6:24). Hvem kan motsi at Mammon ikke gjennomsyrer Staten og den politiske sfære?

Når den kristne etikk går ut i verden for å markere seg, så fremkommer motsigelser som er en konsekvens av tvil. Tvilen har en tærende virkning - den kutter opp helheten i fragmenter. Hvordan er det så tvilen tærer; jo den er i stand til å bryte ned det kategoriske imperativ(du skal) som oppfyller Jesu trosundervisning. Det brytes ned - transponeres(?) - til det langt mer forringede teoretiske imperativ(du bør). Vesensforskjellen mellom det kategoriske og det teoretiske imperativ er følgende: det første er udelt, mens det andre er delt. Det kategoriske imperativ - som prinsipp - inneholder kun én hovedsetning. Det teoretiske imperativ tærer på en hel setning; med en hovedsetning atskilt av en påfølgende bi-setning. Hovedsetningen har her "ekskludert" det kategoriske du skal, og innsatt det teoretiske du bør. Studerer man svakheten til det teoretiske imperativ, som tærer på kristen etikk med verdslig tvil, så forveksles inntrykket i et menneskesinn; at bi-setningen blir langt mer overdøvende enn hovedsetningen. Eksempel 1: Du bør ta opp ditt kors og følge ham, for ellers er du ikke Jesus Kristus verdig. Eksempel 2: Du bør elske din Gud av hele ditt hjerte, for ellers kommer du ikke til himmelen. Eksempel 3: Du bør ikke synde, for da kommer du til helvete. Jeg har med vilje valgt så lettfattelige eksempler, bare for å tydeliggjøre svakheten til det teoretiske imperativ; man forveksler inntrykket, og bi-setningen blir mer eller mindre stående som hovedsetning.

Desto mer mangfoldig blir eksemplene i debatten som har pågått på verdidebatt.no, med innlegget til Eskil Skjeldal om "Gud og helvete". Han henvender seg hovedsaklig til den kristne forsamling når han rettmessig etterlyser en mer radikal holdning til Jesu trosundervisning, en sterkere forkynnelse om de grunnleggende realiteter i kristendommen. For ordens skyld tar jeg med at hans innlegg var et "motsvar" til Gunn Hild Lem's kronikk i Aftenposten 11. november 2011, - "Helvete for fall" - etter min mening en sørgelig kronikk, med bitre overtoner.  Selv om jeg har stor respekt for hovedbudskapet Skjeldal kom med, så blir jeg i ettertid likevel litt betenkt over at det var et motsvar til Lem's kronikk. For her mener jeg han tildels forlater sin tros overbevisning, og det blir noe kristen-etisk over det hele, ved at han vil polemisere over noe en annen har sagt. Lem's harde kronikk står på typisk humanetisk tankegrunn, og når Skjeldal tilnærmer seg det, da blir det rabalder( - naive meg var en aktiv deltager i denne debatten, men jeg håper jeg kommer til å avstå fra slike sammenkomster i fremtiden). Uansett, det ble en voldsom sammenblanding av kristen etiske påstander, som uforenlig ble møtt med humanetiske/ateistiske skrekkforestillinger. Jeg mener at en slik debatt er et eksempel på den ovennevnte kjensgjerning, at den teologiske etikken er nært knyttet til den allmenne og den filosofiske etikken. Men de har egentlig et radikalt forskjellig utgangspunkt, som helt uforenlige, og det ble som Skjeldal sa: "En kjedelig diskusjon!" Alle var kanskje ikke enig i det, men jeg ble omsider helt overbevist om at akkurat det var tilfellet.

Desto mer uforenlig med Skjeldal's hovedintensjon var det uforsonlige innlegget til Grete Ullestad, som så strengt lød:"Hvilke historiske-faktiske kilder har teologen E. Skjeldal som grunnlag for sine spekulasjoner om helvete?" Jeg er dessverre så enfoldig at jeg kun klarte å skumlese dette innlegget. Hans-Petter Halvorsen kalte det så fortreffelig "En granittblokk av et innlegg"(og mens jeg skumleste kunne jeg ikke la vær å tenke " det et hjerte er fylt av, osv."). Dette er et særdeles tydelig eksempel, som underbygger budskapet jeg vil få frem med dette innlegget. Ullestad ber Skjeldal herved å innfinne seg, på hennes teppe vel og merke, og han skal stilles til regnskap etisk for det ene og det andre. Han er en troens mann, og hun vil ha historiske-faktiske kilder. Fra hennes ståsted har hun fanget opp at det bor en liten kristen etiker inne i teologen der et sted, og forlanger å få ham på banen. Men han uteblir. Bra, Skjeldal! Det vekker respekt. Selv om innlegget til Ullestad var sterk i utførelsen, så ble debatten hun la opp til desto slappere. Slik kan det gå.

Men --- det mest prominente eksempel vi har, som eksemplifiserer etikkens undergang og troens overgang, det finner vi i fortellingen om Abraham. Gud ville sette ham på prøve, og Abraham svarte: "Ja, her er jeg." Gud sa: "Ta nå din sønn, din eneste, ham du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg." (1 Mos. 22:2) Et hvert menneske som har en tung etisk sans for rettferdighet, vil oppleve denne forestillingen, dette kategoriske kravet, som fullstendig forrykt! Men Abraham trodde Gud, var lydig og fulgte befalingen. Forøvrig er det interessant å merke seg likhetstrekkene mellom Abraham og Isak, og vår himmelske Far og hans Sønn, Jesus Kristus. Det er etisk fra forstanden at det vakreste menneske som har vandret på denne jord, skulle falle i synderes hender og bli korsfestet slik han ble. Men det blir trosundervisning av det. Etikken blir for svak når troen skal prøves i sin vekst.

Vårt land - Norge, altså - er gjennomsyret av kristen etikk. Hvis noen har undret seg over hvorfor så få mennesker blir frelst, lamper som slukner, osv., så kan vi anta at den kristne etikken er blitt for tilbakelent - man vil ikke lenger ut på dypet; "på 70 000 favners dyp" som Søren Kierkegaard en gang sa. Ståle Halsne hadde et sterkt innlegg om dette her forleden - "Legg ut på dypet!" - jeg oppfordrer alle som har medfølelse med ham om å klikke på "Bra!"-knappen, slik at akkurat det budskapet skyter til værs.

Men for å ikke trette mine lesere med et altfor langt innlegg(temaet kunne vært et bokmateriale), så må jeg likevel tilføre et sluttpoeng, som jeg har oppdaget er av stor betydningen for å forstå Jesu trosundervisning i Bergprekenen. Om man leser de tre ovennevnte kapitler fra Matteus-evangeliet, så er budskapet gjennomtrengt av hjelpeverbet skal, som har til hensikt å bøye Mennesket inn i evigheten; altså, som et kategorisk imperativ. Problemet med den kristne etikken er at den prøver å eksternalisere Jesu trosundervisning ved å pådytte den på omverdenen - og jeg kan i og for seg forstå at mange humanetikere vil ha seg frabedt en slik form for manipulering. Dette har ofte ledet til en feiloppfatning av misjonsbefalingen, hvor man ikke først har "renset begeret innvendig"(Mat. 23:26), men trår ut i verden å slår Bibelen i hode på folk, og sier: "Sånn skal det være!" Dette er en misforståelse av det kategoriske imperativ, slik jeg ser det, når man selv ikke har internalisert hva Jesu trosundervisining egentlig innebærer( j.fr. Luk. 14:28-30).

Et langt sterkere budskap, enn det jeg har klart å forfatte med dette innlegget, har den Hellige Frans av Asissi når han formaner: "Forkynn evangeliet! Hvis nødvendig, bruk ord!"