Verdidebatt

Vet vi absolutt null om Gud?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En dag fikk jeg en mail hvor det sto: «Hei, jeg ser at du er en velutdannet mann, med 65 år bak deg. Streifer det deg aldri at vi vet absolutt null om Gud og Guds vilje? Men for all del, stå på! Og kast ikke bort tid på å svare meg. På ingen måte uvennlig hilsen K.H.»

Jeg takker for spørsmålet, og jeg føler det ikke bortkastet å prøve å gi et vennlig svar. Svaret skal være bygd på mer enn synsing fra min side. Og da vil jeg si:

Det har aldri streifet meg at vi vet absolutt null om Gud og hans vilje. Jeg har helt siden jeg var ung, vært overbevist om at Jesus lever, at han er frelseren min, og at han bekrefter Bibelen som en kilde for sannhet. Da vet jeg absolutt alt jeg trenger å vite om spørsmål som har med det evige og det overjordiske å gjøre.

    Gud selv proklamerer at vi ikke er overlatt til oss selv, uten å vite noe. Det står om dette i Romerbrevet: «For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem» (Rom 1,19). Vi kan ikke vite alt om Gud, for eksempel hvor han stammer fra, alle de detaljerte planene han har, osv. Men det vi kan få vite, har ikke Gud ønsket å skjule. Det er åpenbart, det vil si at det er avslørt og fremvist.

    Hvor er det åpenbart? I skaperverket og naturen. Jeg siterer videre: «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av.» Hvordan Gud er etter sitt vesen, hvordan han egentlig er, viser seg i den skapte verden. «Det kjennes av hans gjerninger.» Hele skaperverket og alt som skjer i naturen, peker på Gud og hvilke egenskaper han har. Gud gjør seg synlig i det skapte. Se på skjønnheten i et stort tropisk akvarium. De fargerike fiskene kan ikke bare ha bestemt seg for å bruke den fargepaletten og det designet de har. Blekkspruten kan vel ikke bare rent tilfeldig ha fått åtte kombinerte bein og armer, to hjerter, blått blod og intelligens som en hund? En skaper må stå bak. Se på stjernehimmelen, og les om alt vi ikke ser, av galakser og lysår og uendelighet. Se på en minnepinne til datamaskinen. Ufattelige mengder informasjon rommes i en liten duppeditt. Men det er bare blåbær mot informasjonen i en levende celle. Alt roper til oss at Gud fins.

Ja, vi ser ikke bare at han fins, men at han har enorme krefter. Vi merker at han er suveren, han kan ikke sammenlignes med andre.

    Den som prøver å fornekte naturens vitnesbyrd om hvordan Gud er, handler mot bedre vitende, ifølge Bibelen. Slik er det, «for at de skal være uten unnskyldning» (Rom 1,20). Når Gud har fremvist så mye ufattelig av variasjon i skaperverket, kan vi ikke komme her og si: Dette er meningsløst, det er blitt til ved en tilfeldighet, det tjener ikke til noen hensikt.

Jeg vet om mange som bare fleiper med Gud og tanken på at han eksisterer. Men Gud selv tar det ikke lettvint om noen blåser av ham. Han er sint på alle som ikke vil trekke den eneste rette og sanne konklusjonen av alt de ser i mikrokosmos og makrokosmos. I Bibelen er det sagt slik: «For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» (Rom 1,18). De som nekter at naturen taler om Gud, holder sannheten nede. De er urettferdige. Det er som om vi skulle ha sagt: «Det er flott å se en stor bygning eller et vakkert maleri, men det står ingen arkitekt eller kunstner bak.» Å si noe slikt er både usant og urettferdig.

Når Gud er sint på slike usanne og urettferdige holdninger, har han ført, og vil føre, de trassige inn i et åndelig og moralsk forfall. «For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. Mens de ga seg ut for å være vise, ble de dårer» (Rom 1,21-22). Her står det rett ut at gudsfornektelse fører til tanketomhet. De som synes de er så kloke at de påstår vi ikke vet noe om Gud, fremstår egentlig som dårer, dvs. dumme. Det er ikke jeg som sier dette, men Gud. Jeg bare leser opp og omtaler det som står skrevet.

Problemet rundt de store gåtene i livet ligger ikke i Skaperens verk, men i oss, vi som ikke vil trekke en sann og riktig konklusjon av det vi ser.

Dette er salt kost, og slike ord kan skape knurrende holdninger. Men det er Gud som først og fremst er ergerlig – og mer til. For han synes det er ytterst urettferdig at han ikke blir æret som kunstner og skaper.

Den som tør å lese videre i Romerbrevet, vil se noe om hvordan Gud viser sin reaksjon i den verden vi lever i. Han har overgitt gudsfornekterne til avgudsdyrkelse (v.23), seksuelle utskeielser, blant annet likekjønnet omgang (v.24-27), og et sinn som ikke duger til noe (v.28). Vi er blitt åndelig blinde (Ef 4,18).

Menneskene lærer ikke Gud å kjenne bare i naturen, men også i samvittigheten. Jeg siterte at det man «kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem» (Rom 1,19). Samvittigheten innebærer at vi vet noe i oss selv, innerst inne. Den store forskeren i botanikk og medisin, Carl von Linné, skrev at «jeg har sett Guds fotspor». Astronomen Kepler sa at «i skaperverket har jeg grepet Gud som om han var i hendene mine».

    Gud har talt i en stor bok som heter skaperverket og i en liten bok som heter Bibelen. Den bringer Guds spesielle åpenbaring, til forskjell fra den allmenne åpenbaringen i naturen. Bibelen forteller at «Mange ganger og på mange måter har Gud tidligere talt til fedrene gjennom profetene, men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Heb 1,1-2). Den eldste delen av Bibelen viser en progressiv åpenbaring gjennom drømmer og visjoner, og fremfor alt gjennom profeter. Til slutt kom Messias, som var lovet. Historien hans er kjent og bekreftet både i bibelske kilder og i allmenne historiske kilder. Han oppfylte profetier som var talt hundrevis av år tidligere. Han gjorde undere og tegn, som ble pekere mot det evige riket som han vil bygge. Hans største tegn er at han sto opp igjen fra de døde. At han ble levende igjen og lever i dag, kan ikke bevises. Men i det fagområdet som heter jus, bygger en på vitneutsagn. Ut fra de mange vitnesbyrdene må det sies å være bevist for dem som vil la seg overbevise, at han overvant døden.

Den levende Guds sønn, Jesus Kristus, var med under skapelsen, og han var den som brakte frelse. Gjennom ham får vi lære om sannheten nå i vår tid, og han taler gjennom den Bibelen han har autorisert.

Når vi verken vil eller kan se alt det Gud har vist oss i skaperverket og i Bibelen, skyldes det at synden som en urkraft, selve ondskapen, har kommet inn i verden. Det er frelsen fra synden og den åndelige blindheten Jesus vil gi.

Ondskapen i det miljøet vi lever i, er reell. Bibelen omtaler en personlig makt som har store evner til å lure, fordreie og tildekke. Han legger et slør over øynene våre, så vi ikke ser Guds storhet. Paulus skriver: «Er så vårt evangelium likevel skjult, da er det for dem som går fortapt, det er skjult. For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde» (2. Kor 4,3-4).

    Det er ikke tilfelle at vi vet absolutt null om Gud. Alt ligger åpent for oss, om vi vil ta konsekvensene av det vi ser, og ber Gud åpne de blinde øynene våre. Om Messias spådde profeten Jesaja på Guds vegne: «Du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengselet» (Jes 42,7). Jesus selv har sagt: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut» (Joh 6,37).

Derfor bringer troen på Jesus glede og visshet. Ved ham har jeg fått et håp for livet og evigheten. Det gode budskapet gjelder alle som vil ydmyke seg nok, såpass at de tar imot den store gaven fra himmelen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt