Lars Randby

159

Livssyn

Publisert: 28. nov 2011

Jeg har vel lenge ment at alle har et livssyn, noen med guder og noen ikke. Stadig dukker det opp diskusjoner om Humanetisk-forbund her på Verdidebatt og denne organisasjonen trekkes gjerne frem som den største livssynsorganisasjonen i Norge som ikke er gudeorientert.

Som ikketroende burde vel HEF være den organisasjonen som i så måte ligger mitt ståsted nærmest. Men når jeg får tenkt meg om litt så er jeg like fullt ikke så sikker. Trenger mitt liv og mitt syn på mitt liv egentlig noen organisering!

Har jeg i det hele tatt noe klart og definert livssyn?

Kan jeg skjematisk sette opp hvordan jeg skal leve og oppføre meg og holde meg mer eller mindre slavisk til dette?

Mitt gudløse univers, er det så gudløst som jeg liker å tro at det er? Fakta er jo at jeg ikke vet og langt på vei også at jeg ikke egentlig har noe imot at det skulle vise seg at det finnes guder. Jeg har bare valgt ikke å aktivt henvende meg til dem for å få svar. Finnes de vet de sikkert hvor de kan finne meg om det er ønsket.

Slik jeg har lært meg selv å kjenne er jeg ikke organisasjonsemne. Jeg pusler med mitt, tar en turn der jeg ser det er noe jeg kan bidra med og lar være å engasjere meg der jeg ser at ting klarer seg helt utmerket uten mitt bidrag.

Mitt syn på livet skifter etter hva jeg tar til meg av informasjon, spørsmålet er om dette er forenelig med et fastspikret livssyn. For når livet endres hele tiden er da synet på livet uendrbart?

Men hvis jeg ikke har noe livssyn eller hvis mit livssyn er i konstant endring og dette stort sett er mitt og ikke basert på et allerede oppfunnet livssyn med eller uten guder, hvordan betegner jeg i så fall dette. Trenger mitt syn på livet egentlig noen livssynsbetegnelse?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Å definere seg

Publisert rundt 9 år siden

---

Interessant vinkling du har her Lars.

Ja hvorfor skal man absolutt definere livssynet sitt?  Er det ikke nok å si at jeg er Lars, eller Frode, og så stoppe der?  Jeg er en person som har opplevd at livssynet mitt har endret seg i løpet av mitt liv.  Når jeg likevel har behov for å definere meg som agnostiker handler det dels om at det er greit for andre mennesker å vite sånn cirka hvor jeg står, dels fordi jeg er nokså bevisst på min agnostisisme.   Altså har jeg det jeg mener er gode argumenter for mitt ståsted og med gode argumenter følger gjerne behovet for å definere sitt syn.

Du skriver at "For når livet endres hele tiden er da synet på livet uendrbart?".  Du har rett; synet på livet endrer seg.  Men jeg opplever ikke at slikt noe endrer seg over natta.  Det er snakk om langsomme prosesser, iallefall hos meg, i størrelsesorden år.  Men det er klart, om man er en person der livssynet endrer seg mye raskere kan det være vanskelig å definere seg som noe.  Hvem vet hva jeg er imorgen, om jeg kaller meg ateist idag?

Så jeg velger å definere meg.  Det som er dumt med å definere seg, er at andre mennesker klistrer fordommene sine på deg.  "Åh, du er ateist ja.  Ja da er du jo slik og slik, og mener sikkert det og det..."  Men ateister, som agnostikere og troende, er en svært sammensatt gruppe mennesker.  Vi som velger å definere oss, må derfor bruke energi på å tilbakevise teite fordommer, som alltid kommer opp før eller siden.  Dessverre.

Kommentar #2

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

;-)

Publisert rundt 9 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

Det som er dumt med å definere seg, er at andre mennesker klistrer fordommene sine på deg

Der sa du det Frode ;-) For akkurat i det øyeblikket du selv definerer deg, begynner den virkelige motstanden. Alle de andre som vet hvor dumt det er med religiøse eller ateister etc. Den motstanden som er nødvendig for å lære deg å bli sterkere :-)  Ikke dumt det heller, for da blir du tvunget videre på reisen?

Selv har jeg funnet stor visdom i mye her på nett. Ikke minst dette, at det hebraiske alfabet ikke har stillestående verb! Det står altså ikke et tre i hagen, men det vokser et tre i hagen :-)

Kanskje vi skulle unne hverandre å vokse ut av konkongen? (ler)

med vennlig hilsen mette

Kommentar #3

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

Så jeg velger å definere meg.

Jeg har ingen definisjon på meg selv. Føler meg vel egentlig i samme båt som Lars. Har aldri følt noe behov for en definisjon fordi jeg i bunn og grunn er meg selv nærmest.

Men jeg opplever innimellom at andre likevel putter meg i en av disse båsene jeg selv ikke føler at jeg passer inn. Så fordommene treffer ikke bare dem som definerer seg tydelig.

Kommentar #4

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden
Mette Solveig Müller. Gå til den siterte teksten.

Kanskje vi skulle unne hverandre å vokse ut av konkongen? (ler)

Problemet er jo ofte at alt for mange kun unner de med samme konkong som en selv å vokse ut.

Jeg savner alt for ofte gjensidig respekt for ens annerledes neste. Det virker som en del mennesker tror at dette med nestekjærlighet og respekt for andre sine liv, kun gjelder dem som lever i samme "strømmen" som dem selv. Og de som går "motstrøms" skal man helst bruke tid på å stoppe eller hindre i å få vokse ut av sin konkong.

Kommentar #5

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden

Jeg har skrevet det før, men kan gjennta det. Den eneste grunnen til at jeg eventuelt skulle støtte HEF er at de kan være en politisk makt som sikrer min rett som ikke troende i det Norske samfunn. Hadde religiøse respektert trosfriheten så hadde jeg sluppet å vurdere HEF som alternativ.

Kommentar #6

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Å bli funnet.

Publisert rundt 9 år siden
Lars Randby. Gå til den siterte teksten.

Finnes de vet de sikkert hvor de kan finne meg om det er ønsket.

Verre er det ikke. Og det kan de sikkert klare uten menneskelig bistand. Hvis ikke er de ikke guder.

Kommentar #7

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

Tankevekkende.

Publisert rundt 9 år siden
Lars Randby. Gå til den siterte teksten.

Men hvis jeg ikke har noe livssyn eller hvis mit livssyn er i konstant endring og dette stort sett er mitt og ikke basert på et allerede oppfunnet livssyn med eller uten guder, hvordan betegner jeg i så fall dette. Trenger mitt syn på livet egentlig noen livssynsbetegnelse?

Kjekt å lese Lars, noe som vekker tanken og opplyser forhold som en har bemerket seg.

I begynnelsen her på VD (og på Kristenblogg) kunne jeg ikke skrive noe som helst uten at jeg fikk slengt etter meg alle slags merkelapper (eller ble utestengt:-)), det rare var at i alle år mens jeg hàdde ett livssyn fikk jeg hverken spørsmål el kommentarer ang. synet mitt, årsaken ser jeg nå, jeg hadde ikke et eget syn og var derfor heller ikke i stand til å beskrive det, så lenge jeg ikke så noe var alt vel og bra.

Nå ser jeg bitte litt av hva livet går ut på, ser sånn noenlunde hvem jeg er og hva jeg har å gjøre der jeg er, men det er ikke noe livssyn, heller et lite innblikk i hvem jeg er i dag og hva jeg kan gjøre for utvikle meg til i morgen.
Slike prosesser var for meg før overlatt til en øvrighet og jeg ble like skuffet hver gang mine ønsker ikke ble møtt, livssynet var ikke i stand til å veilede på en oppadgående vei, selv om synet hette seg å være frelsende ble jeg aldri frelst; bare lokket rundt neste hjørne med samme utsikt som forrige, erfaringen er at et livssyn holder en på vent.

I dag, uten et alment kjent livssyn, ser jeg det jeg ser og antar at i morgen så inneholder synet flere pixsler med nye detaljer, er vel en slags livsanskuelse det og, å se at det utvikler seg :-), det normale er vel at bare barn og ungdom opplever det. 

Kommentar #8

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

mere livssyn

Publisert rundt 9 år siden
Sølvi Sveen. Gå til den siterte teksten.

Problemet er jo ofte at alt for mange kun unner de med samme konkong som en selv å vokse ut.

Jeg savner alt for ofte gjensidig respekt for ens annerledes neste. Det virker som en del mennesker tror at dette med nestekjærlighet og respekt for andre sine liv, kun gjelder dem som lever i samme "strømmen" som dem selv. Og de som går "motstrøms" skal man helst bruke tid på å stoppe eller hindre i å få vokse ut av sin konkong.

Jeg tror jeg holder meg til bilder i mitt svar til deg. For om sommeren så flyr det sommerfugler av alle slag over merianen og lavendelen i hagen. Det er sannelig ikke snakk om flokkdyr, men individer. - Likevel vet jeg av deres mønster, at de har hatt sine puppestadier på ulike planter, som delvis navnene forteller om: Neslesommerfugl, tistelsommerfugl, kålsommerfugl med mer. Er det kanskje likedan med oss? Vi holder oss til vår menighet inntil vi blir mer flyvedyktig?

Jeg synes rett og slett livet har vært utrolig slitsomt og fyllt av følelser og tårer. Da jeg fikk et voldsomt møte med tanker som kjentes utrolig mye mer riktige ut enn mange andre, valgte jeg å gå videre å utforske disse, og meldte meg inn i et trossamfunn.

Der valgte jeg å følge de henvisningene som "min lærer" satte meg overfor. Ut med all alkohol (en befrielse i forhold til det press jeg levde under), inn med regelmessig bønn, faste og lesing av tekstene med mer. Jeg valgte helt frivillig selv og bli en elev, eller pupil? (Jeg lurer litt på om dette ordet nettopp er avledet av det puppestadiet som sommerfuglen er i, før det kryper ut av kokongen?) Mye "tomgods" må kastes ut, slik at det vesentlige får slippe til.

Omgivelsene aksepterer ikke et slikt valg når man begynner å nærme seg 50 år. Men bedre sent enn aldri, vil jeg si, når livet butter imot, noe det faktisk lett kan gjøre. Da var det i allefall for meg en god ide og heller velge seg "en lærer"/ profet /gudsmanifestasjon jeg hadde festet stor tillit til .

Ved å regelmessig la seg opplyse av "ordet", så fungerer disse ordene  som mat for sjelen, på samme måten som fysisk føde er mat for kroppen. Eleven blir stadig mer bevisst på de sammenhengene det lever sitt liv.  Vanskeligerer er det vel strengt tatt ikke? Så er vel målet et sted der framme, og det heter faktisk i mine tekster:

"O menneskebarn! Om du så skulle jage gjennom rommets uendelighet og krysse den vidstrakte himmel, vil du allikevel ikke finne ro om du ikke underkaster deg Vår befaling og ydmyker deg for Vårt Åsyn."

Akkurat så merkelig og mystisk er faktisk dette med trua? ;-) "Gud er nærmere mennesket enn dets egen halspulsåre", står det i sufiskriftene. Så hvordan går det ann?

Jeg opplever vel bare at det er viktig å holde av en plass i det offentlige rom, for at det ligger mer i dette Guds-begrepet enn vi nødvendigvis forstår? Så får andre ta sine egne valg.

med vennlig hilsen mette

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere