Verdidebatt

Er eggdonasjon OK?

Det er åpenbart et behov for eggdonasjon – sett fra de barnløses side. Jeg er mer i tvil om dette er bra for barnet – om det er forsvarlig at vi som samfunn sier at eggdonasjon er OK.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Aftenposten skriver i dag at Bioteknologinemda vil åpne for eggdonasjon i Norge. Er dette OK?

For kristne er dette kanskje et enkelt spørsmål? De kan vise til Bibelen og si at dette er å ”tukle med Skaperverket”. For meg som humanetiker er dette irrelevant. Jeg synes likevel det er betenkelige sider ved eggdonasjon, som bør vurderes før vi tillater dette. Det er et vesentlig poeng at eggdonasjon ikke er noe som har eksistert i generasjoner. Vi har ingen tradisjoner for dette, det er ikke noe som har vært tillatt og praktisert. Dersom eggdonasjon skal bli tillatt i Norge må vi lage en egen lov der Staten gir dette sitt godkjentstempel. Drøftingen i forkant blir derfor svært viktig.

”4 på gata” var i utgangspunktet positive til eggdonasjon, særlig fordi det kan hjelpe barnløse med å få oppfylt drømmen om barn. Jeg vil tro at alle som selv har barn umiddelbart kan føle sympati med dette. Selv om det ikke er en menneskerett å få barn, så er det en livshendelse av monumental betydning, ja, jeg ville nesten si det er selve meningen med livet. Jeg har ingen vansker med å forstå at barnløse kan ønske seg også denne muligheten.

Likevel, her må jeg som humanetiker rekke hånda i været: Et sentralt poeng i humanetikken er at enkeltindividet skal være et mål i seg selv, ikke et middel for andre. Når vi skal vurdere etikken ved eggdonasjon er det bare av delvis interesse, egentlig ganske underordnet, hvilket behov foreldrene har. Det avgjørende er om dette er OK sett fra barnets ståsted. Vi kan ikke akseptere eggdonasjon dersom det er skadelig for barnet, uansett hvor stor sympati vi har med de barnløses helt legitime behov.

Hva gjør det med et menneske å vokse opp med sosiale og nærmest biologiske foreldre der moren likevel ikke er den genetiske moren? Her kommer det fort på banen mange argumenter for at eggdonasjon ikke er skadelig for barnet – argumenter som i stor grad bommer på målet:

Mange mener at siden vi tillater sæddonasjon, må vi logisk sett også tillate eggdonasjon. Jeg tar for gitt at Audun Lysbakken har programfestet at det er like ille/like bra for et barn å ha en mamma som ikke er den genetiske mamma, som det er å ha en pappa som ikke er din genetiske pappa. Men disse tingene er ikke helt sammenlignbare. Det at pappa ikke er pappa likevel er en erfaring som menneskeheten har levd med siden tidenes morgen. Mange barn vokser opp uten å kjenne sin biologiske far, kanskje enda flere lever i uvitenhet om at de er produktet av et utenomekteskapelig forhold. En far kan ikke regne med å være 100 % sikker på at det er han som er faren. Ofte leter fedre etter sine egne trekk hos barnet, og det sies at barnet ligner mer på pappa rett etter fødselen enn senere i livet – slik at pappa skal føle seg overbevist om at dette faktisk er hans barn. Det er ikke ”bra”, men det er et faktum som vi mennesker både kollektivt og individuelt har lært oss å leve med.

Det at mamma er mamma, er imidlertid noe de fleste av oss tar som en selvfølge. Det er ikke uten grunn at ”forbyttet på fødestua”-scenariet skaper så sterke følelser. Vi kan umulig si at vi har masse og lang erfaring med hvordan det er å leve et liv med en mor som ikke er den genetiske. I utgangspunktet burde mangelen på erfaring mane til forsiktighet.

Adopsjon kommer også raskt fram som argument: Det må være bedre å ha en mor som har båret deg fram i egen mage, og sæd fra din egen far, enn å vokse opp hos adoptivforeldre som både genetisk og mht. svangerskapet ikke er de ”ekte” foreldrene. Det er derfor urimelig å nekte eggdonasjon, når man godtar adopsjon. Men dette argumentet halter. Når vi tillater adopsjon er ikke utgangspunktet at barnløse foreldre trenger et barn. Derimot gjør vi dette fordi det finnes barn som ikke har foreldre, eller som ikke har foreldre med omsorgsevne for barnet. Det er barnets behov for omsorgsgivere som er motivet for adopsjon, ikke foreldrenes behov for et barn. Det blir noe helt annet å skulle skape et barn utelukkende med det motiv at foreldrene vil ha barn.

Jeg kan virkelig ikke mye om adopsjon, annet enn det et halvt liv har gitt meg av almen livserfaring. Men i hvert fall anekdotisk er det en del eksempler på at adoptivbarn får problemer knyttet til identitet og tilhøring, som kommer i tillegg til de problemene som alle foreldre-barn-relasjoner kan innebære. Dét betyr ikke at disse barna ville hatt det bedre om de ikke ble adoptert – men jeg synes ikke man uten å begrunne det kan hevde at adopsjon i seg selv alltid er uproblematisk.

Det er også medisinske innfallsvinkler til spørsmålet. Det å kjenne sitt opphav og sin slektshistorie er viktig for å kartlegge arvelig sykdom. Også her er det visse forskjeller på sæddonasjon og eggdonasjon. Det er nokså få sykdommer som følger det mannlige Y-kromosomet (som halvparten av sædcellene inneholder), mens det derimot er flere viktige X-bundne sykdommer. En spesiell sykdomsgruppe er mitochondrie-sykdommene, som nærmest utelukkende nedarves fra mor, via eggcellen. Slike sykdommer kan være vanskelige å kartlegge i slekten, fordi de ofte gir variabelt uttrykk hos den enkelte, og samme genfeil kan gi helt ulike sykdomsbilder hos slektningene. Hvis vi tillater eggdonasjon – hvor store krav skal legges til kartlegging av sykdom i donors slekt?

En side av barnløshetsproblematikken i Norge er at mange kvinner utsetter det å få barn til så sent i livet at fertiliteten deres faller dramatisk (fra omtrent 40 års alder). Dette kan skape mange triste situasjoner, og jeg som selv ble pappa 39 år gammel har ingen problemer med å kjenne sympati med andre ”urbane” som ikke rekker å få barn før det er for sent. Spørsmålet er om det er riktig av samfunnet å legge til rette for en slik utvikling, å gi tilleggstid til den biologiske klokken. Er det bra – for barnet – å bli født av en svært gammel mor? Vi hører gjerne at eldre foreldre er modnere og kan gi barna en god oppvekst. Men mennesket skal leve et helt liv – dersom foreldrene er svært gamle vil barnet kunne få liten støtte når det selv blir voksent og kunne trengt vitale foreldre. Er det barnets behov, eller morens behov, vi tar hensyn til dersom vi som samfunn aktivt legger til rette for at kvinner rundt 50 år skal kunne få barn vha. eggdonasjon?

I dag får en del norske par utført eggdonasjon i utlandet, på eget initiativ. Dette er en nokså kostbar prosess, og vi må anta at de fleste som får dette gjort er relativt velstående. Dersom vi skulle tillate eggdonasjon i Norge ville det være vanskelig å godta at foreldrene selv skulle bekoste det, selv om det foregikk på norsk jord. Vi har allerede denne diskusjonen omkring ”vanlig” assistert befruktning. Dersom det offentlige både skal tillate og – i rettferdighetens navn – finansiere assistert befruktning med eggdonasjon, da ville det stille enda større krav til at dette er noe som samfunnet kan stille seg bak og akseptere.

Det er vanskelig å vite hvordan eggdonor vil oppleve dette. Svært få kvinner har lang erfaring med å donere egg. Skal barnet og eggdonor få vite om hverandre? Skal de kunne møte hverandre senere i livet? Igjen blir det en forskjell på sæd- og eggdonasjon. For mange menn er det en sentral del av livet som ung voksen å ha sex – ofte ubeskyttet – med ulike kvinner, uten å kunne være vite om det blir barn av det, hva som skjer med sæden. Noen mener at vi menn har en egen glede av å ”spre vår sæd og bli fruktbare”. Tross dette er det nokså få av oss som tar skrittet og donerer sæd til sædbanker, med den klare kunnskap at det skal /kan bli et barn av det. Jeg kan bare gjette meg til at det kan oppleves enda sterkere for en kvinne.

I fjor gjennomførte Helsedirektoratet en spørreundersøkelse om nordmenns holdninger til bioteknologi, herunder egg- og sæddonasjon. Jeg kritiserte denne undersøkelsen pga. store metodologiske svakheter – men som jeg forutsa: I dag husker ingen motforestillingene til undersøkelsen, bare overskriftene. De ”4 på gata” i Aftenposten er interessante i så måte: De er atskillig mindre entusiastiske jo mer konkret og personlig spørsmålet blir – om de selv kunne tenke seg å donere egg. Dette er et kjent trekk fra denne typen spørreundersøkelser: Folk er positive så lenge det presenteres ukompliserte, hypotetiske spørsmål. Det er positivt at man ønsker å høre folkets røst om slik emner – men i så fall burde man ta seg bryet med å spørre grundig og inngående.

Selv synes jeg spørsmålet om eggdonasjon er vanskelig. Det er åpenbart et behov for dette – sett fra de barnløses side. Jeg er mer i tvil om dette er bra for barnet – om det er forsvarlig at vi som samfunn sier at eggdonasjon er OK.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt