Dag Øivind Vincent Østereng

32

En dyp tillitskrise

«Tilliten til biskopene er gradvis brutt ned. Muligheten for å ta ord og vedtak i Lærenemnda og bispemøtevedtak på alvor er avslørt som hule forventninger. Tro på dialog, forståelse og respekt er avløst av taushet, fravær og diktat.»

Publisert: 24. nov 2011
  • Kan vi stole på biskopene? - Carissimi valgte å gjøre det.
  • Kan vi stole på ordlyd og vedtak i Lærenemnd og Bispemøtet? - Carissimi valgte å prøve ut det.
  • Kan vi tro på reell og substansiell dialog i kirken? - Carissimi valgte å tro på det.
  • Kan vi håpe på forståelse og respekt for egen og andres integritet i kirken? - Carissimi valgte å håpe på det.

Med basis i en slik optimistisk tro, og med et slikt håpefullt utgangspunkt inviterte vi i september 2007 vigslede medarbeidere og lekfolk i Den norske kirke til å signere oppropet For enhetens skyld, og slutte seg til de grunnleggende synspunktene i basisdokumentet som bærer navnet Carissimi. Oppropet For enhetens skyld og Carissimi-dokumentet kan leses på www.carissimi.nu.

I vår invitasjon skrev vi blant annet: ”Vi som står bak oppropet vil påta oss ansvaret med å følge opp den videre prosessen med oppropet vis á vis Bispemøtet og kirkens ledende organer. Vi legger opp til en ansvarlig prosess med en respektfull dialog med kirkens biskoper. Vårt syn kan bare fremmes gjennom tålmodig samtale med kirkens gjeldende ledelse. Vi går inn i denne samtalen med frimodighet.”

Det hører med til historien at 152 vigslede medarbeidere har siden starten sluttet seg til oppropet og støttet Carissimi i vår prosess. Vi taler derfor på vegne av en stor gruppe medarbeidere i Den norske kirke.

Vi gikk inn i denne prosessen med en grunnleggende erkjennelse, nemlig respekten for at Den norske kirke etter Lærenemnda 2006 har to legitime lærestandpunkt i et etisk spørsmål med teologisk og kirkelig vidtrekkende konsekvenser.

For Carissimi har det aldri vært homofilisaken som sådan som har vært vårt anliggende. Carissimi har aldri drevet noen egen homodebatt, hadde vi gjort det ville også støynivået rundt oss vært adskillig høyere. Vi har derimot forsøkt å få til en kirkedebatt som dreier seg om muligheten for å fastholde noe som forpliktende kirkelære i en kirke som har innført to uforenlige lærenormer som basis. Et slikt syn på læremotsetningen er ikke noe Carissimi har funnet på, men vi har forankret vår analyse i Lærenemndas egne utsagn om uforenlige syn.

Carissimi sitt grunnleggende spørsmål til Bispemøtet er; hvordan vil kirken håndtere denne læremessige todelingen av kirken, slik at begge parter får et tilsyn og et kirkerettslig rom som gjør at den enkelte prest kan utøve sin tjeneste i samsvar med sitt ordinasjonsløfte?

Å få til dialog om denne problemstillingen har vist seg å være en oppgave Bispemøtet (BM) ikke var interessert i. Carissimi sitt forsøk på en dialog om dette har vært nedslående på samtlige punkter. Tilliten til biskopene er gradvis brutt ned. Muligheten for å ta ord og vedtak i Lærenemnda og bispemøtevedtak på alvor er avslørt som hule forventninger. Tro på dialog, forståelse og respekt er avløst av taushet, fravær og diktat.

Undertegnede skriver i siste nummer av Luthersk Kirketidende (LK 21/2011) en artikkel som illustrerer hvordan tilliten til BM er brutt ned. Selv når Carissimi – i dialogens ånd – tar utgangspunkt i BMs eget vedtak vedrørende oss, for å forsøke å oversette vedtaket i praksis, så viser også bispemøtevedtaket seg å være tomme ord. Teksten som følger er en lettere revidert utgave av det som står i LK 21/2011.

BM sak 28/08

BM behandlet i oktober 2008 en utredning foretatt av biskop Helga Haugland Byfuglien, domprost Olav Dag Hauge og prost Terje Fonk. Disse tre fikk i samband med BMs behandling av Carissimi et oppdrag om å vurdere Carissimi i lys av BMs tidligere behandling av spørsmålet om alternativt tilsyn.

Med basis i betenkningen fra dette utvalget fattet BM sitt vedtak vis à vis Carissimi, det som har blitt hetende BM sak 28/08. Dette vedtaket heter i sin fullstendige utgave slik:

Vedtaket i Kirkemøtet 2007 om tilsetting av personer som lever i homofilt partnerskap har gitt nye utfordringer. Det finnes en uro i kirken som får ulike uttrykk.

Bispemøtet tar på alvor at enkelte prester og andre vigslede medarbeidere finner det vanskelig å stå under tilsyn av biskop som har åpnet for at homofile i partnerskap kan gjøre tjeneste i vigslede stillinger. Bispemøtet vil gi uttrykk for vilje til å imøtekomme disse så langt som mulig innenfor gjeldende kirkerettslige rammer. Løsningen må avklares lokalt mellom biskop og medarbeider.

Ett element i en lokal løsning kan være at biskopen utpeker en prost til å stå i en særskilt rådgivnings- og veiledningsrelasjon til angjeldende medarbeider når det anses tjenlig. Biskopene vil kollegialt støtte hverandre i de løsninger som velges.

Bispemøtet fastholder at tilsynsansvaret i vår kirke er lagt til de elleve, regionale tjenestegjørende biskopene, og at alle prester og kirkelig tilsatte står under tilsyn av sin respektive biskop.”

Premissbommert

BMs vedtak bommer fullstendig allerede i premisset for Carissimi sitt anliggende når BM viser til ”vedtaket i Kirkemøtet 2007” som utgangspunkt for Carissimi. Dessverre sier denne bommen alt for mye om hvor dårlig utvalget og BM har satt seg inn i Carissimi og forstått vårt utgangspunkt. Denne bommen er ingen liten bagatell, men av vesentlig karakter.

Carissimi ble lansert 19. september 2007 nøyaktig to måneder før Kirkemøtet (KM) hadde fattet noe som helst slags vedtak. Carissimi er ikke – og har aldri vært – en reaksjon på Kirkemøtevedtaket i 2007, og vi hadde eksistert selv om KM hadde fattet et vedtak vi var fornøyd med i den saken som omhandlet vigslede stillinger for homofile i partnerskap.

Carissimi er blitt til som en analyse av kirkesituasjonen etter Lærenemnda 2006 (LN’06). Vi mener nemlig at LN’06 er det organet som gjennom sin todeling ryddet bort det premisset som tidligere hadde holdt Den norske kirke (Dnk) samlet. Fram til 2006 hadde Dnk formelt ett offisielt syn i lærespørsmålet om homoseksuelt samliv. Ulike meninger var for lengst etablert, også i bispekollegiet, men det rokket ikke ved det formelle at kirken som fellesskap fram til 2006 hadde én offisiell lære.

Den situasjonen som oppstod formelt og prinsipielt etter LN’06 var derfor ny. Kirken stod splittet med to uforenlige og motsatte lærestandpunkt, der begge nå hadde kirkelig legitimitet ut fra LNs behandling. En alvorlig konsekvens av det var at bispekollegiet nå stod splittet og uten mulighet for å utøve reelt tilsyn i denne saken.

Å si at Carissimi er uttrykk for en uro i kjølvannet av Kirkemøtet i 2007 er derfor en så grunn og misvisende forståelse av Carissimi, at den må avvises som utgangspunkt for en fruktbar debatt om hva det er vi egentlig snakker om. Carissimi sitt premiss handler ikke om uro, men om en velbegrunnet analyse som sier at vi i kjølvannet av LN’06 er i en bekjennelsessituasjon. Det burde BM ha klart å registrere siden hele kapittel 2 i Carissimi-dokumentet er viet det grunnleggende poenget.

Hvordan kunne en slik grov premissbommert vært unngått? – Dette kunne åpenbart blitt unngått dersom det hadde vært kontakt mellom BM og Carissimi i form av et dialogutvalg. Det var et slikt utvalg vi ba om da vi fikk legge saken frem for BM, den 11. februar i 2008. Men verken BM eller BMs utvalg hadde noen som helst slags dialogisk kontakt med oss fram til vedtaket i BM sak 28/08 ble fattet. Selv ikke etter at undertegnede i dette mellomværendet (februar 2008-oktober 2008) tok kontakt med daværende preses, biskop Olav Skjevesland, for å spørre om det ikke skulle være noen form for dialog i tiden fram til vedtak. Vi fikk vite at utvalget arbeidet seriøst og at saken var i gode hender.

Det overrasker neppe noen at vi i Carissimi ikke var fornøyd med det vedtaket BM hadde fattet. Spørsmålet om et reelt alternativt tilsyn, slik vi hadde presentert det for BM, var med dette vedtaket i praksis avvist. BMs vedtak reflekterer heller ingen saklig forståelse av de spørsmål som Carissimi reiser med basis i Lærenemnda 2006, og forbigår dermed selve hovedutfordringen; hvordan vil kirken håndtere den læremessige todelingen av kirken, slik at begge parter får et tilsyn og et kirkerettslig rom, der to uforenlige syn står mot hverandre? Et siste ankepunkt fra vår side, var at BMs vedtak ble fattet uten noen form for dialog.

Carissimi kunne alt i 2008 dratt dramatiske konsekvenser av BM sak 28/08, og lagt til grunn at Carissimi alt da var avvist av kirken, uten dialog. Men vi ble sterkt oppfordret av flere, også biskoper, til å ta BM-vedtaket på alvor og heller se hvordan dette vedtaket kunne materialiseres gjennom lokal dialog. Dette rådet lyttet Carissimi til. Lokalt kunne det nå bli dialog.

Selve vedtaket og Stavanger-prosessen

Åpningsordene i det som utgjør selve vedtaket virker lovende når det heter: ” Bispemøtet tar på alvor at enkelte prester og andre vigslede medarbeidere finner det vanskelig å stå under tilsyn av biskop …

Å ta en situasjon på alvor skylder å vise det i handling. BM har lagt følgende premisser til grunn for hvordan de vil vise at de tar dette alvorlig.

  1. ”Bispemøtet vil gi uttrykk for vilje til å imøtekomme disse så langt som mulig innenfor gjeldende kirkerettslige rammer."
  2. ”Ett element i en lokal løsning kan være at biskopen utpeker en prost til å stå i en særskilt rådgivnings- og veiledningsrelasjon til angjeldende medarbeider når det anses tjenlig.”
  3. ”Løsningen må avklares lokalt mellom biskop og medarbeider.”
  4. "Biskopene vil kollegialt støtte hverandre i de løsninger som velges.”

Punkt én og to i ovennevnte premissrekke er de springende punktene i hvordan BM sak 28/08 kan materialisere seg. Det som det da gjelder å få svar på er; hva vil det si i praksis å ”… imøtekomme disse så langt som mulig innenfor gjeldende kirkerettslige rammer”? Og hva betyr det at en prost skal ”… stå i en særskilt rådgivnings- og veiledningsrelasjon”? - Det er gjennom en materialisering av disse premissene at BM vil vise at de ”… tar på alvor …” det som Carissimi representerer.

BM ville åpenbart ikke skissere, konkretisere eller materialisere disse premissene nærmere i sitt vedtak, men viser til de ovennevnte premissene i punkt tre og fire, nemlig at materialiseringen, det vil si ” løsningen må avklares lokalt.” Det ligger også en innbakt føring i vedtaket om at ”biskopene vil kollegialt støtte hverandre i de løsninger som velges.

Eneste mulighet for Carissimi til å få testet ut substansen i BM sak 28/08 var derfor å få dette til gjennom en lokal prosess i Stavanger. En nærmere redegjørelse for prosessen i Stavanger finnes her på Verdidebatt (se: Carissimi og biskop Pettersen, og: Proforma prosess – en redegjørelse). Gjennom en lokal prosess kunne vi få testet ut hva som ligger i mulighetene for delegert prostetilsyn og hva som ligger i dette å ”… imøtekomme disse så langt som mulig innenfor gjeldende kirkerettslige rammer.” Begge deler utgjør de to bærende premissene i BMs eget vedtak.

Stavanger biskops behandling

Etter at Stavanger biskop, Erling Pettersen, i februar 2011 avsluttet samtalene med Carissimi, fikk saken en konklusjon i Stavanger bispedømme som det er umulig for Carissimi å akseptere. I kortversjon innebærer Stavanger biskop sin konklusjon følgende tre kjensgjerninger.

  1. Enhver prest i Stavanger bispedømme må fullt ut innordne seg biskopens tilsyn.
  2. Det er ikke mulig å unndra seg gudstjeneste- og nattverdfellesskapet med sin biskop.
  3. Det skisseres ingen løsning for delegert, alternativt prostetilsyn i Stavanger bispedømme.

La det være sagt. I en kirkelig normalsituasjon framstår disse tre punktene som selvsagte, og noe som vi også vil si oss enig i. Slik bør og skal det være i en kirkelig normalsituasjon. Hovedpoenget for Carissimi er bare det at vi ikke befinner oss i en kirkelig normalsituasjon i Den norske kirke, men i en bekjennelsessituasjon. Da kommer dette i et annet lys.

Det første punktet fra Stavanger biskop kan Carissimi leve med, dersom vi differensierer mellom biskopens arbeidsrettslige tilsyn og biskopens åndelige tilsyn. Vi kan fullt ut akseptere biskopens arbeidsrettslige tilsyn og biskopens formelle posisjon som leder av Stavanger bispedømme, men vi kan ikke akseptere biskopen som vår åndelige leder, og/eller motta han som dette. De to neste punktene kan vi ikke akseptere.

For ikke å dra overilte konklusjoner med avgang og oppsigelser i februar, grep vi den muligheten som ble gitt oss gjennom samtalene med BMs arbeidsutvalg i juni 2011. Behovet for et dialogutvalg har ikke blitt mindre etter de prosessene som så langt har pågått.

I møte med BMs arbeidsutvalg i juni fikk vi anledning til å legge fram våre synspunkter og erfaringer fra Stavanger. Disse erfaringene skulle arbeidsutvalget ta med seg tilbake til BM og orientere bispekollegiet om våre synspunkter. Dette skjedde nå i oktober 2011.

BM i oktober ebbet ut i full støtte til håndteringen som Stavanger biskop har gitt Carissimi. Det ligger for så vidt innbakt i BM sak 28/08 at ”biskopene vil kollegialt støtte hverandre i de løsninger som velges,” og dette synes nå i ettertid å være det eneste premisset biskopene er interessert i å oppfylle av sitt opprinnelige vedtak.

BMs behandling i lys av Lærenemnda

Vi finner det underlig at BM kan støtte Stavanger biskop sin konklusjon når denne konklusjonen kommer på direkte kollisjonskurs med vedtaket som BM selv fattet i sak 28/08. Vi sitter igjen med særlig to spørsmål.

  1. Kan Stavanger biskop sin konklusjon sies å komme Carissimi i møte ”… så langt som mulig innenfor gjeldende kirkerettslige rammer”?
  2. Kan Stavanger biskop sin avvisning av prostetilsyn sies å være i samsvar med Bispemøtets tilråding om å delegere tilsynsfunksjon til prost, når biskop Pettersen ikke har skissert noe i nærheten av dette, men tvert om avvist prostetilsyn?

Det åpenbare svaret på de to spørsmålene er et definitivt nei. Begrunnelsen vedrørende prostetilsyn er helt åpenbar. Stavanger biskop har ikke fulgt rådet om delegering som vedtaket i sak 28/08 gir. Ingen skisse. Ingen forslag til delegert tilsyn har kommet på bordet i Stavanger. Dermed er det premisset lagt dødt av Stavanger biskop.

Likevel er kravet til gudstjeneste- og nattverdfellesskap med biskopen det mest interessante og mest alvorlige bruddet på BM sak 28/08 sitt vedtak. Det vil vi begrunne i utsagn gitt av Lærenemnda ved to anledninger.

  • I 2000 sier LN: "Det er […] ingen tvang for embetsbærere til å delta i nattverdfellesskapet i vår kirke, og det må utvises romslighet og skjønn i en vanskelig situasjon."
  • I 2006 sier LN: ”Det bør være romslighet i kirken til å tåle at enkelte unndrar seg gudstjenestefellesskap av samvittighetsgrunner.

Med slike utsagn fra LN, som åpner opp for brudd på gudstjeneste- og nattverdfellesskapet i vår kirke, kan det ikke sies med troverdighet at Stavanger biskop har imøtekommet Carissimi ”… så langt som mulig innenfor gjeldende kirkerettslige rammer,”slik BM sak 28/08 sier. Stavanger biskops vedtak og ordlyden i Lærenemnda motsier nemlig hverandre i spørsmålet om muligheten for å avstå fra gudstjeneste- og nattverdfellesskap. Skal Carissimi imøtekommes så langt som mulig innenfor gjeldende kirkerett, slik BM har vedtatt, må derfor et slikt brudd på gudstjeneste- og nattverdfellesskapet kunne formaliseres i en lokal løsning. Det har ikke skjedd i Stavanger, tvert om er prester satt under tvang til slikt fellesskap med biskopen.

Konklusjon

Stavanger biskop har derfor ikke oppfylt BM sitt vedtak på noe vesentlig punkt, og det er derfor mer enn merkelig at BM samlet kan støtte Stavanger biskop sin konklusjon. Det finnes heller ingen kirkerett som kan tvinge prester til nattverd med sin biskop, utover biskopens instruksjonsmyndighet som arbeidsgiver. Det vil fortone seg merkelig om arbeidsretten skal brukes til å tvinge prester til nattverdbordet med en biskop der den åndelige tilliten er brutt på så dypt vann at det går på læren og bekjennelsen løs.

Det er ikke uttrykk for vrangvilje når Carissimi ikke kan akseptere BMs behandling av oss og de konklusjoner som har materialisert seg i Stavanger. BMs troverdighet i forhold til ”å ta på alvor” den situasjonen som Carissimi påpeker, og innenfor kirkerettslige rammer komme oss i møte ”så langt som mulig,” står tilbake som tomme ord blottet for innhold. Dette misforhold mellom BM-vedtakets ordlyd på den ene side, og vedtakets materialisering på den andre side illustrerer hvorfor vi sier at tilliten til biskopene er brutt ned. Ord betyr visst ingen ting for BM. Det er vanskelig å stole på at vi kan ta ordlyd og vedtak i Lærenemnd og Bispemøtet på alvor, at vi kan tro på dialog og håpe på respekt for egen og andres integritet i kirken, når alt vi har erfart er det motsatte.

Jeg har utfordret preses til å svare oss på disse spørsmålene i Luthersk Kirketidende, og forventer svar der. Vi forventer ikke noe svar her på Verdidebatt, denne artikkelen er for å gi offentligheten en orientering.

Dag Øivind Østereng

Talsmann for Carissimi

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Geir Wigdel

26 innlegg  2088 kommentarer

For hvem?

Publisert nesten 8 år siden

"Tilliten til biskopene er brutt ned" sier du som om utsagnet har generell gyldighet. Slik er det ikke, snarere tvert imot. Jeg tror en stor del av kirkens medlemmer vil føle at kirkens ledelse svikter dersom de går inn for å rive ned kommandostrukturen slik carissimi krever.

Vi vil ikke ha en kirke som er fullstendig prisgitt særgruppers fantasifulle innfall. Teologisk uenighet er til å leve med. Det er kirken vant til helt siden urmenighetens dager. Men kirken kan ikke overleve med en flytende og tilfeldig struktur. Da vil den etterhvert degenerere til et utall sekter som dyrker sine små teologiske kjepphester. Det er dette carissimi ikke synes å ville forstå.

Kommentar #2

7 innlegg  815 kommentarer

her har vi vært før, eller?

Publisert nesten 8 år siden

teologisk uenighet vil alltid oppstå, og i sak kan man saktens være enig i kritikere av statskirken, men som mange har vært inne på før, autoritetstrukturen er gitt, det er ikke fotfolket som bestemmer. Tror noen må ta lærdom av luther, og hva han gjorde i den katolske kirken han ikke var fornøyd med, han tok snippeesken og stakk. Ingen er tvunget til å være i en kirke man er uenig i.

Kommentar #3

Benjamin Bj. Anda

4 innlegg  19 kommentarer

Takk og skuffelse

Publisert nesten 8 år siden

Jeg vil takke deg, Dag Øivind, for en god og forståelig "gjennomgang" av saken. Dette hjalp meg til å forstå bedre.

Det er på samme tid en skuffende lesning, ikke blir jeg skuffet av Carissimi som jeg mener har handlet på eneste rette måte - men skuffet blir jeg av våre biskoper. Hvorledes kan bispemøtet gå i mot sitt eget vedtak? Jeg har forstått det slik at man i realiteten går mot sitt eget vedtak jrf. BM 28/08, man har jo ikke møtt Stavanger-prestene med noen form for åpenhet og velvilje slik jeg forstår det - man møter dem med en stengt dør og tvang. Da begynner jeg å lure på om våre biskoper ikke kan norsk om jeg kan få være så frekk. Hadde det ikke da vært bedre om man sa blankt nei i fra starte? Så visste man hvor man hadde dem slik at man slapp å gå så mange runder for så å komme tilbake til start? Ord er visst ikke hvad de en gang var. Og tilliten min til våre biskoper blir stadig mindre, og den faller - jeg håper dog de vil gjøre noe med det.

(Jeg må innrømme at jeg lurer litt på hvor Olav Skjevesland, Ole Chr. Kvarme og Halvor Nordhaug er i bispemøtet ang. denne sak. Er der noe noen kan si om det?)

Kommentar #4

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
. Gå til den siterte teksten.

Tror noen må ta lærdom av luther, og hva han gjorde i den katolske kirken han ikke var fornøyd med, han tok snippeesken og stakk.

Når sant skal sies, så forsøkte Luther en tid å få til en forsoning/forståelse med den katolske kirke. Så det er vel ikke urimelig at Carissimi forsøker å redde kirken sin. Men som Luther fant ut - det går nok ikke.

Kommentar #5

Geir Wigdel

26 innlegg  2088 kommentarer

Redde kirken?

Publisert nesten 8 år siden

Hvor stort ego går det an å ha. Kanskje redde kristendommen? Det burde være nokså klart at det eneste carissimi kan redde, er egen samvittighet. For øvrig var det den Luther påberopte seg også, så de er i godt selskap. Men jeg er redd de har et temmelig tynt fundament i forhold til Luther. Det er et drøyt stykke å prøve å rive i filler en kirkeorganisasjon på grunnlag av motvilje mot homofile.

Kommentar #6

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.

Hvor stort ego går det an å ha. Kanskje redde kristendommen? Det burde være nokså klart at det eneste carissimi kan redde, er egen samvittighet. For øvrig var det den Luther påberopte seg også, så de er i godt selskap. Men jeg er redd de har et temmelig tynt fundament i forhold til Luther. Det er et drøyt stykke å prøve å rive i filler en kirkeorganisasjon på grunnlag av motvilje mot homofile.

Jeg forsøkte å lese om deg i din profil, men der var det ikke stort. Er du kristen?

Uansett, du har ikke forstått noe som helst om du reduserer dette til "motvilje mot homofile". Forsøk å heve presisjonsnivået ditt om du vil bli tatt alvorlig.

Kommentar #7

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Takk for orienteringa

Publisert nesten 8 år siden

Takk for orienteringa Østereng.

Jeg har fulgt saken på avstand, dvs. i media (og til tider her på VD), og har håpa at det skulle la seg ordne. Det er trist at saken står som den står. Kanskje vil det ende med at Carissimi-folket går ut sånn som så mange andre allerede har gjort. Kanskje må man dele DNK i to? Vel, det blir opp til dere og de andre i DNK. Jeg er imidlertid sikker på at frikirke-Norge vil ta i mot de som ser seg nødt til å forlate DNK av samvittighetsårsaker.

Mvh Magnus

Kommentar #8

Geir Wigdel

26 innlegg  2088 kommentarer

Er redd

Publisert nesten 8 år siden

jeg har forstått ganske mye. Jeg ser jo at carissimi og andre forklarer sin holdning med lange teologiske utgreiinger om skrifttroskap osv. Men når jeg skreller bort alle lærde, tildekkende formuleringer, koker det alltid ned til at en vil ha rett til å kalle homofili for synd. Jeg har ikke klart å finne noen annen grunnleggende uenighet som kan rettferdiggjøre nekt av nattverdsfellesskap. Jeg er åpen for en korreksjon av mitt syn her.

Å stille spørsmål ved min "kristelighet" er irrelevant. Jeg kan opplyse om at jeg er vel kjent og velkjent i kirken, har lang erfaring i teologiske diskusjoner, har sittet i menighetsråd og deltatt i andre kirkelige aktiviteter.

Kommentar #9

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.

jeg har forstått ganske mye. Jeg ser jo at carissimi og andre forklarer sin holdning med lange teologiske utgreiinger om skrifttroskap osv. Men når jeg skreller bort alle lærde, tildekkende formuleringer, koker det alltid ned til at en vil ha rett til å kalle homofili for synd. Jeg har ikke klart å finne noen annen grunnleggende uenighet som kan rettferdiggjøre nekt av nattverdsfellesskap. Jeg er åpen for en korreksjon av mitt syn her.

Å stille spørsmål ved min "kristelighet" er irrelevant. Jeg kan opplyse om at jeg er vel kjent og velkjent i kirken, har lang erfaring i teologiske diskusjoner, har sittet i menighetsråd og deltatt i andre kirkelige aktiviteter.

Du skrev "motvilje mot homofile". Siden du hevder at du har forstått ganske mye, så betyr det at jeg trodde for godt om deg, for du er ikke unøyaktig, du tillegger med overlegg andre folk motiver og meninger de ikke har slik at det skal se dårligere ut. Jeg har dermed store vanskeligheter med å tro at du er åpen for noen korreksjoner, men legger igjen godviljen til:

Alt i alt så koker denne saken *ikke* ned til hvorvidt noen skal ha rett til å kalle homofili synd, men hvorvidt det er mulig å lese Bibelen slik at selv det som eksplisitt er kategorisert om synd, likevel kan omdefineres til ikke lenger å være det. Dette er for mange av oss et så fullstendig brudd på hvordan *enhver* tekst kan leses og forstås, at det ikke lenger kan være innenfor tolkningsrammen. Jeg tror ikke det er mange mennesker i dag som holder fast ved at homofili er synd kun for å ha en glede ved å kunne dømme andre.

Ang. kristen-statusen: Jeg stiller ikke spørsmål ved din "kristelighet". Jeg spør bare rett frem "er du kristen"? Dette er i høyeste grad relevant, akkurat som det er relevant å vite en persons politiske ståsted i en politisk debatt. Dette er en teologisk debatt, ergo er det viktig å vite ditt ståsted. At du er kjent i kirken er dessverre ikke noe godt svar, ei heller at du kan debattere om teologi (der er du i godt selskap med mange ateister på forumet). Jeg kan bare tolke ditt unnvikende svar som at du ikke føler deg komfortabel med å si at du er kristen.

Kommentar #10

Geir Wigdel

26 innlegg  2088 kommentarer

Det er ikke relevant

Publisert nesten 8 år siden

hva jeg (eller andre) kaller meg (seg). Det vesentlige er hvordan jeg framstår for omverdenen. For øvrig bekrefter du min påstand fullt ut, men ikler standpunktet en Bibelsk begrunnelse. For meg er det å løpe fra sitt ansvar som selvstendig, tenkende menneske. På samme måte mener jeg carissimi-prester løper fra sitt ansvar som del av Kirken.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere