Utsatt barn har mange navn

I dagens Klassekampen er det et intervju med Kjersti Ericsson, som kommer med ei ny bok om marginaliserte barn. Da jeg leste intervjuet, kom jeg til å tenke på at jeg mange ganger har sett utsatte barn bli omtalt på stigmatiserende måter, av journalister, politi, forskere, fagfolk og politikere. Problembarn og verstinger er vel de verste betegnelsene, men det fins flere eksempler på stigmatiserende språkbruk.

I fjor vår hadde Aftenposten et nettmøte med to forskere som hadde laget en rapport om tidligere barnevernsbarn. "Det ligger i kortene at mange av dem vil være en belastning for samfunnet", ble det sagt. Da ble forskerne korrigert av en som selv hadde vært barnevernsbarn. "Det er trist å se at et så stigmatiserende utsagn brukes i en forbindelse som dette, for du finner neppe noen annen gruppe som samfunnet har vært en større belastning for! Barnevernsbarna har tatt støyten for at det norske samfunnet ikke fungerer bedre en det gjør. Prisen de har har betalt for sine liv har vært vanvittig høy, og langt på vei de fleste får betale den prisen så lenge de lever", påpekte han.  

Som psykisk helse-aktivist legger jeg merke til stigmatiserende språkbruk hver eneste dag, og den rammer barn på en spesiell måte. I forbindelse med fjorårets TV-aksjon leste jeg om rusbarn - og stikk i strid med hva leseren sikkert tror, så var ikke "rusbarna" barn som ruset seg, men barn som led under voksnes rus. Psykiatribarn har jeg også lest om. Denne betegnelsen brukes om barn som lider psykisk, men også om barn som har foreldre med psykiske problemer. Ingen kaller imidlertid fedre til barn som får behandling i barnepsykiatrien for psykiatrimenn; ikke engang mannlige, voksne pasienter kalles det. Jeg har også sett at det skrives om incestbarn og overgrepsbarn, sistnevnte brukt av blant andre Helsedirektoratet. Men overgrepene "tilhører" gjerningsmennene og -kvinnene, ikke barna de har forgrepet seg på. En voksen kvinne som blir mishandlet, kalles da aldri voldskvinne?