Folka i kondomdress

Du ser de overalt. Skiløypene fylles opp av disse forunderlige skapningene som løper på ski. Nordmenn elsker å gå på ski og derfor er vi verdens beste skinasjon. Vi er et folk med turgåere både til beins og på ski, men vi er også et land som trimmer. Trim er så mangt så jeg velger å kalle de strebere. Streberne trener og løper på ski og så er de gode på skiskøyting, den moderne varianten som dukket opp etter at Oddvar Brå hadde sluttet å konkurrere. Nå har også Oddvar Brå lært seg skiskøyting og sikkert Magne Myrmo også, den siste verdensmesteren på treski. .

Egentlig kan man splitte opp skigåerne i tre alternativer. Streberne trener og løper på ski. Mosjonistene går så fort de kan. Turgåerne er stort sett barnefamilier, for de av mosjonistene som kaller seg turgåere vil bare ikke innrømme at de faktisk mosjonerer.

I fjor uttalteprofessor Yngvar Ommundsen ved Norges Idrettshøgskole at det er en økende kløft mellom de som trener og de som er fysisk inaktive. Det finner jeg underlig når jeg går på ski rundt Kristiansand. I følge professoren blir vi lurt av de som trener mye – streberne – fordi de er så synlige, på treningssentre, i lysløypa og i køen av syklister. Professoren som opprinnelig er fra Kristiansand er bestemt på at det han sier er sant. Nordmenn er blant de mest inaktive i Europa, hevder han. Jeg tror at hvis professoren har et poeng har streberne en del av skylda. Når man stadig passeres av pesende hurtigtog som risper i egen selvtillit og samvittighet får man nesten lyst til å la være. Jeg mener bestemt at jeg er over gjennomsnittet aktiv både langs veiene, i skogen og i skiløypa men som mosjonist, ikke streber.

Forskjellen er vesentlig. Turgåerne er jeg også en del av, de gangene jeg har med ungene. Det er egentlig det beste, for da er det ikke flaut å bli forbipassert. Men å gå alene er ubehagelig. Jeg kan skylde på at jeg ikke skiskøyter, at jeg aldri har hatt skiteknikken inne og at jeg bruker smørefrie ski, men det hjelper ikke. Det vet jo ikke de som kommer bak meg og puster meg i nakken. De tror jo bare kondisen min er elendig, noe den ikke er.

Folka i kondomdress er som hurtigtog, de peser og fløyter når de kommer og du må hive seg unna for ikke å bli kjørt ned av dem. De har ikke tid til en rast, så du kan gjenkjenne dem på rumpetaska som spretter opp og ned når de passerer deg. Mosjonistene og turgåerne har sekk på ryggen. Når du er glad for at de er forbi og du er kvitt dem så dukker de fadderullan opp igjen en stund senere på sin andre eller tredje runde i samme løype. De maltrakterer all stolthet, forstyrrer naturens ro og stresser oss andre unødig opp. Aller verst er det når damene kommer. Det er da du drar solbrillene godt over øynene, drar lua nedover panna og snur deg vekk. Det er flaut å bli forbigått av ei dame. Man skal ikke stresse på tur.. Folka i kondomdress har ikke skjønt at man ikke skal stresse i turløypene. Derfor bør det snarest opprettes egne løyper for dem, så vi andre dødelige kan få være i fred. Noen ganger får jeg lyst til å bare synke ned på en stein, plassere sitteunderlaget under meg og bare sitte der og stirre på dem. Jeg har hørt at det verste man kan gjøre er å stanse dem når de er i gang. Det tror jeg på, for de gangene med ujevne mellomrom jeg har sittet på sykkelen i ganga hjemme for mine obligatoriske tretti minutter vet ungene at pappa ikke må forstyrres. Prøv å stanse streberne, spør om klokka eller mist skistaven rett foran dem og du aner ikke hva som skjer. De er jo ikke voldelige men de blir stressa sjøl og det fortjener de. Jeg så nettopp en av dem som skulle over et fotgjengerfelt, men bilen stoppet ikke. Hva gjorde streberen! Han fortsatte å løpe men uten å flytte beina. Parolen er: Egne løyper for folka i kondomdress.

Jeg ønsker å slå et slag for oss sunne måteholdsmosjonister, som ikke pådrar oss Twar i skiløypa. Det er vi som får med oss det som skjer i sidespeilet og som får med oss dompapen tilbake fra sitt vinteropphold. Det er vi som får se vårløsningen i naturen og føler vinden ruske forsiktig i skjeggstubbene.

En gang i fjor satt jeg og nøt min kakao i fred langt inne i Lolandsløypa da en ung kvinne kom forbi. Hun må ha gått mye på ski men jeg så straks hun ikke tilhørte streberne. ”Hei”, sa hun da hun registrerte meg sittende på tilskuerplass. Jeg møtte blikket hennes bak solbrillene mine før hun forsvant. Om hun var singel vil jeg aldri få vite, men øyeblikket tok jeg med meg videre. Det er sånne øyeblikk streberne går glipp av der de i hui og hast viser frem hvor gode de er på skiskøyting. Jeg ønsker å slå et slag for oss gående joggere og oss gående skiløpere. Vi som nesten løper og vi som går. Vi som får med oss det som skjer. Vi som hater folka i kondomdress.