Verdidebatt

Livner Gud opp igjen?

Robert ”Rob” Bell (40) er en av USAs mest profilerte pastorer. Han sammenlignes med den anerkjente ”presidentpastoren” Billy Graham (90) – en av de få kjente amerikanske pastorer som ikke har vært utsatt for skandaler.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det kristne USA er mer eller mindre i sjokk fordi pastor Bell har sådd tvil om helvete.

Pastor Erik Andreassen spurte her på Vårt Lands debattsider Verdidebatt om hvorfor så mange kristne blir så sinte på at en person lanserer tanken om at Gud kanskje er mer sjenerøs enn vi hadde trodd. Andreassen går hardt til verks og kritiserer det evangelikale USA med at det er svært viktig at du bruker de riktige ordene på riktig måte i riktig rekkefølge. Du kan fly privatfly og bo på luksushoteller og nekte innsyn i regnskapene dine, men dersom du har riktig syn på forsoningen er alt ok. Det er dette Bell utfordrer.

USA er ikke bare kjent for å ha spesielt mange konservative kristne, men også for å være et folkeslag med store motsetninger. Jeg tenker umiddelbart på Kris Kristoffersons ”The Pilgrim – Chapter33”, der en linje som også ble nevnt i filmen Taxi Driver fra 1976 lyder som følger: Han er en vandrende motsetning.Delvis sannhet og delvis løgn.

Kristiansand kalles av mange for hovedstaden I “bibelbeltet” her I Norge. Ergo kan de amerikanske problemene være like aktuelle her. Jeg for min del har alltid avskydd den materialistiske delen av sørlandskristendommen der dette dobbeltlivet har vært så synlig. I de siste ukene har det vært en debatt rundt Hans Nielsen Hauges gründervirksomhet satt i sammenheng med hans kristne tro. Tråden har vært: Inspirert av troen på Gud bygget Hauge både sosial kapital og bedrifter. De konservative stemmene hevder at man skal ”bygge Guds rike”og at først når man har kapital kan man hjelpe andre. Det hele høres rosenrødt og omtenksomt ut, men fungerer det? Menneskenes dans rundt Gullkalven går helt tilbake til Moses og de første menneskene, som tross alt opplevde grensesprengende trosstyrke ved å se blant annet havet dele seg på midten, så de kunne gå gjennom trygt før fienden tok dem igjen. I dag opplever kristendommen en trostørke med økende grad av sekularisme, ateisme og vekkelsestørke. Gud er borte. Mammon derimot, har aldri stått så sterkt i samfunnet. Kristne forretningsmenn gjør det bedre enn noen gang. Menigheter bygger palasser, investerer i eiendom og bygger barnehager. Lokalt er planene til Filadelfia i Kristiansand det siste eksemplet på dette. Menighetene er i mindre grad ute blant folk, men holder seg tett til hverandre. Få snakker om troa si eller hvorfor vi er her på planeten, men menneskelivet er fortsatt like kort og uforutsigbart. Mange av dem stemmer ikke Kristelig Folkeparti lenger, men mer konservative partier som Høyre og Fremskrittspartiet, der parolen er: En hver skal klare seg selv og ta ansvar for seg selv.

Det er kanskje ikke så rart at ateistene blir flere. Det at en amerikansk pastor avlyser helvete er helt i tråd med utviklingen for øvrig. Vi som er blitt mer kritiske til organisert kristendom men som fremdeles har en eller annen form for tro savner bevegelsen som startet opp i San Francisco sommeren 1967, i det første kristne kaffehuset i Haight Ashbury. Edward Plowman som skrev boken ”Jesus-revolusjonen” husket det på denne måten: Disse nye kristne er ikke uten problemer eller svakheter. Men i de aller fleste tilfeller er det virkelige omvendelser fra narkotika, radikalisme og okkultisme. Smilende unge entusiaster, noen av dem med langt hår og skjegg, deler ut stensilerte traktater som går ut på at man skal stole på Jesus og hans revolusjonære kraft, skrev Plowman. Nå var det ikke bare hippier som skapte Jesus-revolusjonen, men faktisk også et knippe middelaldrende forretningsmenn og predikanter som ble grepet av vekkelsen. Hva en kommune er vet vi. Men i denne tida startet Jesus revolusjonære det de kalte ”kommuner”. Fra en av dem ble det fortalt: ”Vi er en kristen kommune basert på å være 100 % disipler for Jesus Kristus. Vi er femten som bor her fast og planlegger å få flere etter hvert som vi redder ungdommer fra narkotika og den revolusjonære kultur”. Den frie kristne presse, undergrunnsaviser, studentorganisasjoner og musikk ble viktige ingredienser for bevegelsen. Etter hvert kom bevegelsen over Atlanteren og i 1964 startet Aril Edvardsen opp Sarons Dal. De gatekristne i Norge hadde sine egne greier, men dukket også opp på større stevner som Sarons Dal. I April 1970 samlet Billy Graham 5000 mennesker i flyhangaren på Kjevik, der han skulle tale gjennom en storskjerm. Den siste store vekkelsen var trosbevegelsen på 80-tallet, som led en stille men smertefull død. Flere av pastorene har i etterkant fått alvorlige personlige problemer. En av de mest karismatiske og kjente her på Sørlandet ble sågar tatt med buksa nede. Han lever nå i skjul.

Dagens vekkelse foregår i det sekulære miljøet og muligens blant muslimene. I bibelbeltet er det blitt dødt, og mange er glade for det. Jeg tror likevel at både ateister, agnostikere, kirkekristne og mer konservative kristne er enige om at den Jesus som en gang vandret rundt i sandaler blant de svakeste var et godt menneske, og ville nytt mer respekt for det. Uavhengig om han var Gud eller ikke. I disse dager er det mye som tyder på at de store menighetene i Kristiansand er i villrede, det som serveres er ferdigtygd og det som kommer ut igjen er en grå masse. Mange av medlemmene spør seg nok, slik magasinet Time gjorde i sin siste utgave i året 1969: ”Livner Gud opp igjen?”

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt