Verdidebatt

Rasisme og moralfilosofi

De siste ukene har det foregått en debatt i ukeavisen Mandag Morgen som nok også vil interessere en del VD-lesere.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi diskuterer ikke lenger om svarte skal måtte sitte på egne plasser på bussen. Verden har gått fremover. Hvorfor skal vi da slippe til ekstreme og meningsløse ytringer i kjølvannet av 22/7? Spaltist Svein Tuastad i Mandag Morgen dissekerer i ukens Perspektiv spørsmålet om hvor grensene for debatten i det offentlige rom bør gå. Han frykter en ny praksis hvor rasister blir hvitvasket av godtroende debattredaktører.

Slik lyder resyméet på en MM-artikkel 7. november som Tuastad innleder som følger (lenke tilføyd av meg).

Sitat:

I debattprogrammet Aktuelt på NRK TV spør programleiar Ole Torp: «Skal vi slippe dem til?»

«Selvsagt», svarer VG-kommentator Anders Giæver medan debattdeltakarane nikkar ivrig rundt han. Ein varsam og sjølvkritisk akademikar får ordet. Ole Jørgen Anfindsen er mild, velartikulert og utanfor nazimiljøa det næraste vi kjem rasisme på norsk.

Sitat slutt.

«Etter 22/7 har velartikulerte rasistar vorte dei nye debattyndlingane. Er det rett og rimeleg?», spør forøvrig Tuastad (førsteamanuensis i statsvitskap ved Universitetet i Stavanger). Les hans artikkel i Mandag Morgen (MM).

Mitt tilsvar Rasisme og ekstremisme kom på trykk i MM 14.11.2011. Dette har fått Hogne Øian til å komme med en kommentar i nettutgaven av MM, noe som i sin tur har fått meg til å skrive en oppfølgende kommentar, som jeg herved deler også med VDs lesere:


Øian har rett i at jeg er av den oppfatning at rasemessige/etniske forhold er av såpass stor betydning at vi i det lange løp ikke kan neglisjere disse tingene. Jeg hevder ikke at det finnes klart definerte raser og at disse må holdes fullstendig adskilt i ulike territorier, men derimot at svært mye forskning (som mange er uvitende om) tyder på at menneskets natur er slik at vi ikke kan ha hvor stor innvandring som helst av folkeslag som har stor kulturell, religiøs eller genetisk avstand til nordmenn/europeere, uten at vi samtidig vil ødelegge sammenhengs- og bærekraften i samfunnet. Mange vil være enige i at kultur og religion (samt språk) kan skape utfordringer for integreringsprosessen, mens man føler at det å trekke inn rase/etnisitet i en slik sammenheng, blir «for drøyt».

Jeg har forståelse for dette, men mitt primære argument for at vi likevel trenger å drøfte disse tingene, er at rase/etnisitet er en av de aller viktigste markører for menneskelig identitet, noe som legger sterke føringer på den enkeltes opplevelse av tilhørighet og lojalitet, hvilket i sin tur påvirker en rekke valg både i store og små spørsmål.

Mitt sekundære argument har med IQ og andre mentale evner og anlegg å gjøre. Dette vekker vanligvis forargelse, men jeg minner om at det bare er noen uker siden NRK sendte et britisk program om rase og IQ («Rase og intelligens - vitenskapens siste tabu», Nrk2 21.09.2011) der man slo fast at IQ-forskjellene er høyst reelle. Ingen norske forskere har protestert, så vidt jeg har registrert. Den faglige uenigheten på dette området handler, slik programmet dokumenterte, om hva som er forklaringen på forskjellene. Skyldes de kun miljømessige faktorer, eller en kobinasjon av arv og miljø?

Nevnte program argumenterte for at årsakene ene og alene (eller i hvert fall i all hovedsak) er å finne i miljømessige forskjeller hos ulike folkeslag. Dessuten ble det hevdet, av en av verdens mest kjente intelligensforskere, James R. Flynn, at IQ-gapet kan komme til å bli eliminert i løpet av 100 år. Javel, la oss si at Flynns dristige ekstrapolering viser seg å stemme; burde vi ikke likevel snakke om de utfordringene dette vil gi i mellomtiden? Mange svarer tydeligvis nei, men det er alt annet enn innlysende at dette er det eneste moralsk høyverdige.

Nå kan det selvsagt hende at jeg i større eller mindre grad tar feil, og at utfordringene knyttet til ikke-europeisk innvandring ikke er så store som jeg vil ha det til. Mulig det. Men det er altså nettopp dette vi trenger å drøfte på en saklig og respektfull måte. Det kalles demokrati.

Og her kommer vi til det problematiske ved Øians og Tuastads bruk av rasisme-begrepet. «Rasisme» brukes ikke, verken av dem eller folk flest, som en nøytral betegnelse på visse virkelighetsoppfatninger eller politiske synspunkter. Tvert imot brukes begrepet for å betegne holdninger og handlinger som man mener er moralsk forkastelige, og som derfor fortjener å fordømmes. For å godtgjøre et slikt standpunkt, trengs det imidlertid moralfilosofiske argumenter, ikke en hakk-i-plata gjentagelse av tradisjonelle posisjoner.

På dette området har det interessant nok funnet sted en svært påfallende endring i den vestlige verden etter 1945. Som en reaksjon på Det tredje rikets redsler, har man stupt over i motsatt grøft og gjort det til en slags obligatorisk trosbekjennelse at raser kun er sosiale konstruksjoner og at den rasemessige/etniske sammensetningen av et samfunn er uten betydning for dets sammenhengs- og bærekraft. Ikke minst FN-organet UNESCO har vært en pådriver for dette tankegodset, med en serie av erklæringer fra 1950 til 1978. Disse erklæringene fremstår imidlertid som mer og mer ønsketenkningspregede (ja stedvis som latterlige) ettersom genetisk forskning og praktisk erfaring tilsier at menneskets natur er adskillig mer gjenstridig enn hva etterkrigstidens dominerende ideologer har villet ha det til.

Jeg ønsker altså å utfordre det jeg oppfatter som utopiske forestillinger om den manglende betydningen av rase/etnisitet. Litteraturen på dette området er av en slik karakter at ingen seriøs fagperson ganske enkelt kan avvise den. Disse tingene blir mer og mer påtrengende for hvert år som går, og symptomene på at noe er galt blir stadig vanskeligere å neglisjere.

Likevel opplever vi at store deler av den norske meningseliten, med Tuastad og Øian som gode representanter, ønsker å hindre debatt om disse tingene. At dette er et brennbart og vanskelig område der de etiske dilemmaene står i kø, skal jeg være den første til å innrømme. Jeg har da heller ingen ferdige svar på hvordan vi skal håndtere de (etter min vurdering) formidable utfordringene dagens innvandringspolitiske regime er i ferd med å påføre oss. Det jeg hevder, er ganske enkelt at vi trenger å forsikre oss om at demokratiet fungerer også her, og at ingen skal få anledning til å strupe debatten ved hjelp av hersketeknikker og navnekalling. Dette er en moralfilosofisk utfordring, og jeg har ennå til gode å se overbevisende argumenter for at mine synspunkter ikke skulle ha en selvsagt plass i det offentlige ordskiftet om vår tids største og viktigste spørsmål.



PS, og for ordens skyld: Jeg mener at rasisme i betydningen av hat og forakt mot mennesker som er annerledes enn en selv, gjerne kombinert med manglende respekt for disses menneskeverd, er et høyst reelt problem. Et problem som må bekjempes, og som fortjener moralsk fordømmelse. Nettopp derfor bør vi være forsiktige med å la det gå inflasjon i bruken av rasisme-begrepet, f.eks. ved å la det omfatte holdninger som har vært dominerende i de fleste menneskelige samfunn i tusenvis av år før FN og UNESCO ble opprettet. Dette handler ikke minst om holdninger bygd på erfaring som tilsier at samfunn som skal ha akseptable nivåer av vold, kriminalitet, korrupsjon og annen elendighet (samt rammevilkår for en sunn økonomi), må sikre en viss grad av fellesskapsfølelse og enhet, både språklig, kulturelt og genetisk. Dette er egentlig bare sunt bondevett, og historien forteller oss at samfunn som blir for mangfoldige på det ene eller andre området, oppsplittes eller går til grunne.

Når etterkrigstidens ideologer plutselig mener at tusenvis av års erfaring bør forkastes til fordel for en ny og «progressiv» «innsikt» om at «inni er vi like» og at vi alle kan leve lykkelige og glade i samfunn som er hvor heterogene som helst, og man samtidig ikke er snauere enn at man opphøyer seg til moralske dommere over dem som har betenkeligheter i forhold til denne nye og revolusjonerende «innsikten», da er det grunn til å stille opptil flere kritiske spørsmål.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt