Knausgård

Karl Ove Knausgård har brukt 3622 sider på sine kampbøker

Den siste er på 1120 sider

Litteraturkritikere spriker - fra en viss form for avsky, utmattelse, irritasjon til forelskelse, nytelse, pompøs hyllest. At Knausgård vil bli stående i norsk litteraturhistorie er udiskutabelt - men nå må den etiske refleksjonen komme:

Knausgårds litterære univers er fullt av skam, sjenanse, angst, verdighet, frykt, uverdighet, narssisisme, ensomhet, posering - det er som om han oppsøker smerten, lidelsen for å være ekte, sann, autentisk. Skrivestilen er full av ambivalens: Han vil - men vil ikke. Han er rå, det svir, blør, smerter - men så er det som om han angrer. Han er blitt kalt en løgner, posør, han er anklaget for å gå vel kjapt inn i offerrollen - mens hans nærmeste familie utleveres og karakteriseres så det suser...

Jeg føler et ubehag når jeg leser...en uro...

er dette biografi eller fiksjon? Er det sant eller oppspinn? Selvsagt vet jeg at skjønnlitteratur er & skal være fiksjon - men hva er egentlig fiksjon?  Når koblingen og sammenblandingen vever seg inn så til de grader som et kompakt mønster som ingen sitter med fasiten til - er det da god litteratur?

Jeg forstår at mange føler seg krenket, såret, avkledd...

Jeg liker ikke banningen - det må da kunne gå an å skrive personlig uten massivt populistisk gatespråk: Er det ingen som er oppttatt av det klassiske begrepet "dannelse" lenger? Knausgård kan definitivt skrive "dannet" - i perioder er han en glitrende retoriker og en elegant verbalist - men det skurrer når han i neste øyeblikk ramler ned og inn i pubertalt vulgærspråk

De 400 sidene om HITLERS "MEIN KAMPF" er refleksjoner på et høyt abstrakt nivå og viser akademikeren, den lærde, beleste, den eksistensielle tenkeren Knausgård. Essayet oppleves imidlertid som ganske malplassert i den ordrike familiekrøniken - på tross av bøkenes tittel

Alle skjønnlitterære forfattere i historien utlverer seg selv - og andre - noe av litteraturen er blitt klassisk - andre deler er bare vulgært, flaut, sårende

Nå må den etiske diskusjonen komme:

Har en forfatter ubegrenset rett til å krenke? Hva som helst? Hvem som helst? Når som helst?

Er en kunstner fristilt fra alle relasjonelle bånd?

Hvor & hva er forlagets ansvar?

Oktober forlag virker veldig komfortabel i sin kommersielle suksess og går litt vel kjapt i forsvar for et produkt man egentlig ikke vet effekten av...

ennå