Morten Magelssen

12    28

Tro og helse - hva sier forskningen?

Den kristne dagspressen liker å gjengi forskningsstudier som synes å stille religion i et positivt lys. Men hva sier forskningen egentlig om sammenhengen mellom tro og helse?

Publisert: 17. nov 2011 / 1135 visninger.

Fra Vårt Land 14.11.11: ”Folk som jevnlig besøker en kirke, synagoge eller en annen religiøs setting, har et mer positivt syn på livet. I tillegg har de mindre risiko for å utvikle depresjon, viser en ny studie gjort ved Yeshiva University i New York. (…) Forskningslederen påpeker at det er et samsvar mellom gudstjenestedeltakelse og det å ha en optimistisk innstilling til livet, men at en årsakssammenheng ikke er påvist. – Det kan jo være at mennesker som er mer optimistiske i større grad lokkes til kirker og andre gudshus, sier Schnall.”

Nettopp. Det at optimistisk innstilling og gudstjenestedeltakelse er korrelert, betyr ikke at det første forårsaker det andre. Men dette litt subtile poenget er det lett å gå glipp av.

Og ganske riktig, når oppslaget refereres i Korset Seier, er overskriften blitt ”Gudstjenestebesøk hindrer depresjon” – en årsakssammenheng det altså ikke er dekning for i forskningen.

Den kristne dagspressen liker å gjengi slike forskningsstudier som synes å stille religion i et positivt lys. Men hva sier forskningen totalt sett egentlig om sammenhengen mellom tro og helse? Her følger en artikkel jeg skrev om dette i Norges kristelige legeforenings blad InterMedicos i 2009 (NB dette kan være tung lesning uten litt bakgrunnskunnskap om forskningsmetode):

Det aller meste av forskning på forholdet mellom tro og helse har blitt utført i USA. Det finnes et firesifret antall vitenskapelige artikler på dette feltet, og det er særlig de siste 15 år forskningen har eksplodert. Men forskningen på religiøs tro og helse er også ytterst kontroversiell, ikke minst når det gjelder tolkningen av dataene den har frambrakt. Kort sagt: Er det grunnlag for å si at aktiv religiøsitet fører til bedre helse?

Denne kontroversen personifiseres i USA av på den ene siden Harold J. Koenig, forfatter av den massive ”Handbook of Religion and Health”, som går gjennom og oppsummerer studiene på området med en gjennomgående positiv vinkling; og på den andre Richard P. Sloan, forfatter av flere kritiske oversiktsartikler og den polemiske boka ”Blind Faith. The Unholy Alliance of Religion and Medicine”.

Vi skal konsentrere oss om den aller mest kontroversielle – og interessante – delen av dette feltet, nemlig forskning som søker å avdekke årsakssammenhenger mellom religiøsitet og helse. Her er særlig to former for studiedesign utbredt: I den første typen studie forsøker man å få et mål på graden av pasientens religiøse engasjement, ved å spørre hvor ofte han går i kirken, ber, etc., eller be ham angi hvor religiøs han selv mener han er. Man sammenholder så slike opplysninger med data om pasientenes helsetilstand, og ser etter korrelasjoner. I den andre typen gjør man en eller annen form for ”religiøs intervensjon”, og ser om den endrer pasientens helse.

La oss se på et eksempel fra hver kategori. Først, Koenigs bok refererer en studie av Scotch som angivelig viser at regelmessig kirkegang er negativt korrelert med hypertensjon – altså at de som hyppig går i kirken har lavere blodtrykk enn andre. Når Koenig oppsummerer forskningen på dette feltet, inngår Scotch’ studie som grunnlag for konklusjonen, som er: Aktiv religiøsitet er inverst korrelert med høyt blodtrykk (dvs. de aktivt religiøse har sjeldnere høyt blodtrykk).

Dernest, Leserman et al. undersøkte helseeffekten av bønn og meditasjon i forberedelsen til hjertekirurgi. 27 pasienter ble fordelt til intervensjons- og kontrollgrupper. Gruppen som praktiserte bønn og meditasjon hadde signifikant lavere forekomst av arytmier. Derimot var det ingen forskjeller for blodtrykk, puls, eller noen av de andre totalt sju variablene som ble undersøkt. I Koenigs kapittel om sammenhengen mellom psykososiale/spirituelle intervensjoner og hjertesykdom rapporteres den statistisk signifikante sammenhengen som et positivt funn, som er med på å rettferdiggjøre følgende oppsummering av dette feltet: ”Det er altså økende evidens for at psykososiale og spirituelle intervensjoner rettet mot å redusere psykologisk stress, fremme helsebringende atferd og øke sosial støtte, bedrer prognosen ved koronarsykdom.”

Men kritikeren Sloan er på ingen måte imponert. Går vi studiene nærmere etter i sømmene, vil vi finne grunn til å avvise Koenigs tolkninger, hevder han. Og vi vil også få øynene opp for hvordan dårlig forskningsmetodologi gjør det umulig å trekke sikre slutninger fra det aller meste av forskningen på dette feltet. Ifølge Sloan har nemlig Koenig i sin oppsummering av Scotch, og Leserman et al. i sin originalartikkel, begått hver sin utbredte og instruktive feil.

Leser vi Scotch’ artikkel, ser vi at den slett ikke handler om helseeffekter av religiøsitet. Temaet er snarere effekten av assimilasjon på befolkningsnivå, og religiøs aktivitet blir her kun brukt som en markør for assimilasjon inn i et nytt samfunn. Det er sekundære fortolkere som har benyttet Scotch’ store datasett, og funnet fram til korrelasjonen de selv var interessert i. Dette er et eksempel på ”skarpskytterens feilslutning”. Som en skytter som skyter seks skudd mot låveveggen, og deretter tegner blinken rundt dem, slik har fortolkerne konstruert hypotesene sine for at de skal stå perfekt til dataene. Det er dårlig vitenskap å bruke det samme datasettet både til å konstruere og å teste hypotesene.

Lesermans artikkel lider av en beslektet svakhet. Nivået for statistisk signifikans sier hvor sikker vi må være på en korrelasjon før vi er villige til å akseptere den som reell, og ikke tilfeldig. Med et signifikansnivå på 5% vet vi at vi i ett av 20 tilfeller vil komme fram til en signifikant sammenheng der ingen sammenheng i virkeligheten eksisterer – en ”falsk positiv”. Problemet med ”multiple sammenligninger” oppstår når vi som Leserman setter opp en rekke statistiske tester. Leserman utførte sju slike tester, og vi så at kun én av dem – sammenhengen mellom bønn og arytmier – viste statistisk signifikans. I dette lyset virker det vel så sannsynlig at denne ene signifikante sammenhengen er tilfeldig, og ikke reell. Måten å ta høyde for problemet med multiple sammenligninger på, er ved å redusere signifikansnivået i takt med antall statistiske tester man utfører. Dette har ikke Leserman gjort, og problemet forbigås i stillhet av Koenig.

Sloan trekker også fram andre viktige metodologiske svakheter som etter hans syn hjemsøker dette forskningsfeltet. ”Confounding” eller spuriøse sammenhenger oppstår når man feilaktig antar at en korrelasjon også representerer en årsaks-sammenheng, mens det i virkeligheten er en annen, bakenforliggende faktor som forklarer sammenhengen. Eksempelvis finnes det studier som viser en korrelasjon mellom hyppig deltakelse på religiøse møter og god helse, men der man ikke har korrigert for det opplagte faktum at de sykeste ikke er i stand til å delta på møtene.

Vi vet at acetylsalisylsyre reduserer risikoen for hjerneslag fordi vi har gode placebokontrollerte intervensjonsstudier som viser det. Men det er ikke mulig å gjøre noe tilsvarende på feltet religion og helse. Vi kan selvsagt ikke be en intervensjonsgruppe om å bli aktive kristne, be regelmessig og gå i kirken ukentlig, mens vi ber en placebogruppe om å bli ateister. Sloan reiser derfor spørsmålet om hvorvidt det i det hele tatt er mulig å få i stand studier med tilstrekkelig god kvalitet til at vi kan si noe sikkert om kausale sammenhenger mellom religiøsitet og helse.

Powell og medarbeidere, som i 2003 publiserte en grundig og metodologisk sterk gjennomgang av feltet, er ikke helt enige. De så på ni hypoteser om sammenhenger mellom religiøsitet og helse, og fant at én av disse – men også kun én – har støtte i forskningen: Hyppig deltakelse på religiøse møter reduserer dødelighet. De åtte øvrige er det ikke sterke holdepunkter for ut fra dataene vi besitter: Aktiv religiøsitet beskytter ikke mot koronarsykdom, dødelighet ved kreft eller funksjonshemming, det bremser ikke kreftutvikling, påskynder ikke tilhelning etter akutt sykdom, dypt religiøse har ikke redusert dødelighet, religiøs mestring øker ikke livslengden, og å bli bedt for fremmer ikke tilhelningen etter akutt sykdom.

Men er det virkelig en årsakssammenheng mellom kirkesøkning og redusert dødelighet? Sloan og andre har berettigede kritiske spørsmål også til dette: Har denne forskningen virkelig korrigert for alle ”confounders”? Vil vi ikke snarere tro at det finnes viktige counfoundere vi ennå ikke kjenner? Med andre ord, er sammenhengen virkelig kausal, og ikke bare en statistisk korrelasjon? Og kan vi trekke konklusjoner fra slik forskning så lenge vi ikke har en god modell for hvordan kirkebesøk skulle bedre helsa? Det er naturlig å tenke at kirkesøkning her fungerer som et surrogatmål for religiøs hengivenhet, som er den størrelsen vi virkelig er interessert i. Men hvor godt er dette surrogatmålet? Slik oppsummerer Sloan tilstanden på forskningsfeltet religion og helse: ”Bevisene som knytter sammen religiøs aktivitet og helse forblir svake og inkonklusive. Det er fortsatt et arbeid i utvikling, og rettferdiggjør på ingen måte endringer i klinisk medisin”.

CMDA (Christian Medical and Dental Association) – Norges kristelige legeforenings amerikanske fetter – formidler i sitt ”Saline solution”-kursopplegg at leger med støtte i forskningen kan og bør oppfordre pasienter til å bli mer religiøst aktive. Det styrker nemlig helsa! Jeg har selv undervist i dette kursopplegget, som i hovedsak er godt og spennende. Men etter å ha kikket på smakebiter fra dette omfattende forskningsfeltet er jeg ikke lenger så sikker på om vi kan si at en kausal sammenheng mellom religiøsitet og helse er bevist. Etter mitt skjønn er det mange gode grunner til at leger bør være opptatt av pasientens religiøsitet. Men at det skulle finnes vitenskapelig evidens for at aktiv religiøsitet bidrar til bedre helse, synes foreløpig ikke å være blant disse, dersom man skal stille samme krav til dokumentasjon av effekt som ellers i medisinsk forskning.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Arja Larsen

42 innlegg  988 kommentarer

Hvordan virker praktiserte bibelske livsprinsipper på helsen?

Publisert over 5 år siden

Jeg har ikke noen akademisk bakgrunn og håper at jeg derfor ikke helt bommer med mine enkle vurderinger.

Du setter likhetstegn mellom tro, religiøsitet og kirkebesøk. Jeg mener at tro er en relasjon mellom Gud og et menneske og på sitt beste en fungerende relasjon. Da stoler mennesket på Gud og reagerer på Guds tale, og virkningen omsettes i livet. Man kan gjerne være religiøs og en aktiv kirkegjenger, uten nødvendigvis å ha et trosforhold til Gud.

Da kan man forske hvordan en indre tillit, trygghet og hvile påvirker helsen. Hvordan påvirker det på helsen at man tror for eks på ordet "Vær ikke bekymret for noe"? Eller "Bli ikke fulle av vin", eller "Vær gode mot hverandre, vær barmhjertige og tilgi hverandre"? Hvor mange kjønnssykdommer blir det av å være trofast mot sin egen ektefelle? Forenklet sagt: Summen av praktisert tro gir en god grunnlag for en god helse.

Mange av Bibelens livsnære formaninger kan man leve etter uten å ha personlig tro. Mange saker som påvirker helsen, som Bibelen taler om, kan forskes som selvstendige områder uten å blande tro med. Livsgiveren har enkle og fungerende råd for alle som Han har skapt. Når man lever i harmoni med naturen, så lever man også delvis i harmoni med Skaperen, selv om man kanskje ikke har møtt Ham personlig.

Troen appellerer til mennesker i livskriser, og mange finner sin gudsrelasjon ved en somatisk eller psykisk sykdom. Derfor er det også relativt mange skrøpelige mennesker representert i de troendes rekker, mennesker som kjemper sin kamp. Praktisk kristen tro har alltid tatt vare på de skrøpelige og gitt mange et verdig liv. Samtidig kan en usunn trospraksis også ødelegge helsen. Hvis det forskes på området "maktmisbruk og helse" og man kommer til resultater at den påvirker negativt, så påvirker det nedrivende også i kristne "troende" miljøer. I verste fall kan en hel menighet bli mer eller mindre sinnesyk i ledelsen av en maktgal hersker, i Guds og troens navn.

Svar
Kommentar #2

Markus Westermoen

0 innlegg  357 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Hei, og takk for interessant innlegg.

Jeg har tidligere notert ned noen undersøkelser om effekter av tro, og ett navn jeg har merket meg er Marilyn Baetz.

Din side skrev en tid tilbake om en undersøkelse med 37000 kanadiere som viser at de som er religiøst aktive har bedre mental helse og redusert risiko for rusmisbruk. (1)

En studie av samme Marilyn Baetz fra 2002 viser at "More frequent worship attenders had less severe depressive symptoms, shorter current length of stay, higher satisfaction with life, and lower rates of current and lifetime alcohol abuse". (2) Denne undersøkelsen påstår at den er korrigert for "confounding"-faktorer som bl.a. alder, kjønn, økonomi og helse.

Som lek på dette området er jeg blitt litt usikker når du avviser lignende resultater fra Yeshiva University. Jeg ser at dersom kirkegjengere er mer positive vil det også kunne påvirke deler av Baetz undersøkelser, men resultatene i forhold til mental helse og rus burde vel burde bli stående. (?) 

Har du noen kommentarer til dette? 

1. Baetz M, Bowen R, Jones G, et al. How spiritual values and worship attendance relate to psychiatric disorders in the Canadian population. Can J Psychiatry. 2006;51(10):654-661. 

2. https://ww1.cpa-apc.org/publications/archives/cjp/2002/march/orReligion.asp 

Svar
Kommentar #3

Arild Holta

104 innlegg  3886 kommentarer

Evolusjonspsykologi og religion

Publisert over 5 år siden

Fra denne synsvinkelen er det vel slik at grunnen til at det finnes religion er fordi det gjør mennesket sterkere. Dermed burde man oppdage at de kristne har lengre liv og bedre helse.

En annen side av saken er at mennesket er et familie- og samfunnsvesen - altså sosiale. Derfor kan man vel anta at gunstige resultater av kristen tro også blir en velsignelse for andre. Dermed blir det mindre forskjell på troende og ikke-troende. Arbeidsmoral er med å bevirke dette. Samt den altruisme man finner i familier.

Til slutt: Den "kristne verden" har ofte lengre levetid og bedre helse enn resten av verden. Årsakene diskuteres.

Jeg finner det totalt sett vanskelig å tro at det ikke finnes en helsegevinst av kristen tro. Spesielt av en PRAKTISERENDE kristen tro.

Man har imidlertid en sak som at de som behøver et sosialt liv kan trekke til menigheter mer enn de som finner sitt sosiale liv dekket. Eller at de som lever med frykt kan finne trygghet. Altså at mennesker som potensielt sett kan ha livsstiler som er livsforkortene, søker til kristne menigheter og opplever at livet deres blir forbedret, men ikke så mye at statistikken dras opp. Noe alá at det blir påstått at folk som bruker kosttilskudd lever kortere. Trolig fordi det er de som virkelig føler behovet som bruker det oftest. De som virkelig føler behovet går i kirken.

Det er altså mye som påvirker statistikker opp og ned.

Svar
Kommentar #4

Morten Magelssen

12 innlegg  28 kommentarer

Mange takk for kommentarer

Publisert over 5 år siden

Arja Larsen skriver i sin gode kommentar: “Man kan gjerne være religiøs og en aktiv kirkegjenger, uten nødvendigvis å ha et trosforhold til Gud.” Du har rett, og dette er en problematisk side ved forskningen. De må nødvendigvis innføre et eller annet mål for graden av religiøsitet når de skal se etter sammenhenger mellom religiøsitet og helse. Og da velger de det som lettest lar seg kvantifisere, og det er ytre observerbar atferd (spesielt deltakelse på religiøse møter).

 

Markus Westermoen trekker frem to eksempler på studier som synes å vise sammenheng mellom aktiv religiøsitet og god helse. En generell kommentar er at siden det er gjort så mange studier på dette feltet, vil man alltids finne studier som synes å gi veldig hyggelige resultater sett med kristne øyne, mens det kan hende at alle relevante studier sett under ett (som oppsummeres i vitenskapelige meta-analyser, slik som Powells, som jeg nevnte i artikkelen) ikke viser noen slik positiv sammenheng – eller eventuelt en mye svakere sammenheng enn enkelt-artikkelen.

 

Til de to artiklene du nevner: Nr. 2: Svakheter er få deltakere i studien, og ’cross-sectional’, ikke randomisert, studiedesign (dette siste betyr at de spør om pasientenes aktive religiøse praksis den siste tiden, uten å selv dele pasientene tilfeldig i to grupper, som så enten skal oppføre seg aktivt religiøst eller ikke – og dette er altså en tilbakevendende svakhet i denne typen forskning, som det ikke er mulig å gjøre noe med!). Når jeg kikker på resultatene ser jeg at det bare er noen positive sammenhenger som er statistisk signifikante, og det er disse som trekkes frem i konklusjonen – det blir altså en form for ”skarpskytterens feilslutning”, som jeg diskuterer i artikkelen. Deltakelse på religiøse møter virker positivt inn på depresjonsgraden – men bønn og ”religiøs mestring” gjør det ikke. Hvorfor? Det peker mot at den første sammenhengen like gjerne kan være tilfeldig. Dessuten, det kan være en confounder her ved at deltakelse på religiøse møter ikke er årsak til bedring i depresjonen, men at det snarere er omvendt: De med mildere depresjon er oftere i stand til å gå i kirken.

 

Nr. 1 er heller ikke randomisert, og er derfor også dårlig egnet til å påvise årsaksforklaringer. For eksempel, de finner at de som ofte går i kirken sjeldnere har depresjon, mani og sosial fobi. Og man skulle jo nettopp tro at de som har sosial fobi vil tendere til å holde seg unna forsamlinger, slik som gudstjenester… KORRELASJONEN mellom god psykisk helse og aktiv religiøsitet er altså tilstrekkelig bevist her, og det er kanskje interessant nok i seg selv, men ÅRSAKSFORKLARINGEN kan altså gå begge veier: Aktiv religiøsitet kan gi god helse, men god helse kan også gi økt aktiv religiøsitet – og hvilken vei det går vet vi ikke fra denne forskningen.

 

Jeg er også enig med det Arild Holta skriver. Blant annet: ”Jeg finner det totalt sett vanskelig å tro at det ikke finnes en helsegevinst av kristen tro. Spesielt av en PRAKTISERENDE kristen tro.” Jeg er enig, og jeg har pekt på grunner til å tro at forskningen av metodologiske grunner kanskje er uegnet til å finne slike helsegevinster. Men det er jo common sense at en religion som oppfordrer til helsefremmende livsstil, faktisk vil bedre folks helse om de følger den. Så dermed kan man hevde at vi egentlig ikke trenger alle disse tusentalls forskningsstudiene på sammenhenger mellom tro og helse!

Svar
Kommentar #5

Arja Larsen

42 innlegg  988 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Jeg har lest at Amishfolket i Amerika er et studert objekt for forskningen. Har trådstarteren noe kunnskap om forskningen blandt dem når det gjelder helse? Jeg leste også, hvis jeg husker det riktig, i Illustrert vitenskap for mange år siden om en annen kristen sekt som ligner Amishfolket, men er ikke det. Det stod at det ikke fantes psykiske lidelser blandt dem! Har du hørt om en slik sekt?

Svar
Kommentar #6

Geir Wigdel

13 innlegg  1821 kommentarer

Feilslutninger

Publisert over 5 år siden

er utbredt, særlig når resultatene peker i en ønsket retning. Slike undersøkelser blir ofte misbrukt i kristen presse for å underbygge egne moralske holdninger. Et stadig tilbakevendende eksempel er sammenligning mellom ekteskap og samboerskap. Foreløpig kommer samboerskap stort sett dårlig ut, men jeg er spent på presentasjonen i kristen presse dersom samboerskap plutselig viser seg mest positiv. For noen år siden ble det slått nokså stort opp at en hadde funnet ut en sammenheng mellom tidlig seksuell debut og psykiske lidelser. Dette ble selvsagt tolket som er sterkt bevis for sunnheten ved klassisk kristen seksualmoral. Men en mer sannsynlig tolkning er at unge med risiko for psykiske problemer har tendens til å debutere tidlig. Altså, det er ikke avholdenhet som sikrer sunnhet.

Dette fenomenet med feiltolkning av årsak og virkning er ikke uvanlig i forskningen. En annen vanlig feilkilde er koblede sammenhenger. Det siste var tilfelle i en stor sammenlignende studie som påviste klar sammenheng mellom kaffedrikking og kreft. Problemet var bare at det også var en sammenheng mellom kaffeinntak og røyking. Da denne feilkilden ble eliminert, kunne kaffen frikjennes.

Så det er all grunn til å stille seg kritisk til påstander om forskningsresultater som underbygger en eller annen moralsk eller religiøs holdning.

Svar
Kommentar #7

Arild Holta

104 innlegg  3886 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Morten Magelssen. Gå til den siterte teksten.

Så dermed kan man hevde at vi egentlig ikke trenger alle disse tusentalls forskningsstudiene på sammenhenger mellom tro og helse!

Vil tro at denne forskningen over tid vil bedres og komme med flere svar. F.eks hvilke religioner som gir mest helsegevinst.

På den annen side sett: Finnes det en djevel, så kan jo denne påvirke helsegevinsten...

Svar
Kommentar #8

Markus Westermoen

0 innlegg  357 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Takk for mer opplysende informasjon. I studie 1 kan det være at kirkegjengere er friskere i utgangspunktet, mens i studie nr 2 er de allerede pasienter alle sammen - men du har nok rett i dine bemerkninger, og vi kan uansett ikke trekke slutninger fra den ene til den andre undersøkelsen, selv om de like konklusjonene gjør det fristende.

Min kone hang for noen år siden opp to sider med farmakologiske effekter av koffein over kaffetrakteren hos oss. Selv velger jeg å vektlegge undersøkelser som viser at kaffe er positivt for de med svært dårlig kosthold - for dårlig kosthold kan jeg alltid få til. Dersom alle med dårlig helse slutter å drikke kaffe vil kaffe sannsynligvis bli "sunnere" - i allefall frem til noen gjør en grundig metastudie. :)

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 5 timer siden / 1174 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 5 timer siden / 157 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 6 timer siden / 1174 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 6 timer siden / 157 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 6 timer siden / 183 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 7 timer siden / 157 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 7 timer siden / 157 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 7 timer siden / 6189 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 7 timer siden / 1174 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 8 timer siden / 1174 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 8 timer siden / 1174 visninger
Les flere