Verdidebatt

Ansvar for egen tro

Som religiøs kan det være enkelt å hjemme seg bak religiøse tekster, når man blir konfrontert med innhold som kan være vanskelig å forholde seg til. Men i hvilken grad har man et ansvar for å stå for det man formidler?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som human-etiker, er jeg plent nødt til å forholde meg til mine egne valg. Det er valg jeg har tatt, basert på egne refleksjoner. Refleksjoner som bunner ut i menneskeverdet, og med en bevisthet om at jeg er ansvarlig for egne handlinger. Paradoksalt nok, betyr det også at jeg er forberedt på å stå til ansvar for mine valg for hvem det nå en skulle være, også om det mot formodning skulle finnes en Gud.

I tillegg er en del av min refleksjon basert på muligheten for at jeg tar feil. Jeg tror selvsagt at jeg har rett, hvem gjør ikke det? Men, samtidig: alle mennesker tror på noe. Mange tror svært bastant, og de aller fleste tror på ting som er gjensidig utelukkende. Den eneste logiske konsekvensen er at flertallet tar feil. Om muslimene har rett, har alle andre feil, om kristne har rett har alle andre feil osv. Det vil bestandig være flere på den siden som tar feil, uavhengig av hvem som eventuelt sitter med sannheten. Mest sannsynlig er det vel at _ingen_ har helt rett. Men gitt at noen andre en meg tar feil, betyr det samtidig at jeg ikke kan ta ansvar for fler en meg selv. Av den grunn åpner jeg for refleksjon, men unnlater å uttale meg bastant. Mine barn skal få gå i både kirke, skole, moske, tempel osv. om de ønsker det. De må ta et valg, basert på egen overbevisning, fordi de må selv være ansvarlige for det valget de tar. Er man kristen, og oppdrar sine barn slik at det i praksis vil være umulig for dem å ende opp som noe annet, er det en selv som har ansvaret for at barnet havner i helvetet, om det skulle vise seg at muslimene hadde rett.


Tar kristne det samme ansvaret?

Jeg ble stoppet på gata av to mormonere. Jeg er i overkant interessert i livssyn, da jeg både er aktiv i human-etisk forbund, har studert religion, er komfirmasjonsleder og har tenkt undervise i religion som en del av min lærervirksomhet når jeg endelig ender opp som lektor, så jeg snakket gladelig med dem. Vanligvis er jeg ikke veldig konfrontasjonell i prat med mennesker med et annet livssyn. Jeg har en overbevisning som sier meg at de har tatt et valg, og det er ikke min sak. Det blir derimot min sak, når denne overbevisningen leder dem til å forsøke å overbevise meg. I en slik setting, har jeg ingen problemer med å konfrontere religiøse med saklige men dog direkte og vanskelige spørsmål.

Mange lurer sikkert på hva jeg mener med ingressen. Hva betyr det å gjemme seg bak religiøse tekster? For min del har denne refleksjonen gitt ganske interessante svar. Et spørsmål er sentralt, nemlig dette: Om jeg trodde bibelen var sann, ville jeg da ha tilbedt Gud? Selv om jeg tror på Gud, er det dermed sagt at jeg synes han er en flott "fyr"?

Det spørsmålet skal jeg svare på om litt, men man vil ane en aldri så liten hentydning i det spørsmålet jeg stilte disse to mormonerene på gata i Trondheim:

"I bibelen står det følgende i 2. kongebok, kapitel 2, vers  23-24 "Fra Jeriko dro profeten opp til Betel. Mens han var på veien, kom noen smågutter ut av byen. De gjorde narr av ham og ropte: «Kom deg vekk, din flintskalle! Kom deg vekk, din flintskalle!»  Da han snudde seg og fikk se dem, forbannet han dem i Herrens navn. Og to bjørner kom ut av skogen og rev i hjel førtito av barna." Hva tenker dere om det?"


Arti å se at den nye oversettelsen har trådt i kraft forresten. Ordlyden før var vel mer: Med et kom det to bjørner ut av skogen, og rev ihjel førtito av barna".  Men uansett, de valgte å le det hele bort, uten å gi noe klart svar. Svaret var i utgangspunktet ganske typisk, nemlig at Guds veier var uransakelige, og at hans handlinger ikke var forståelige for oss mennesker.

Med andre ord tar de ikke ansvar for hva de tror på, og hva de tilber. Dette er bare et eksempel på bibelens Guds enorme brutalitet og råskap. Gud tar liv i hopetall, fordømmer majoriteten av verdens mennesker til evig fortapelse basert på hva de tenker og har ingen problemer med å sette folk på prøve bare for å understreke et poeng (jobs bok). For å ikke snakke om syndefloden, metaforisk eller ikke metaforisk, fra mitt ståsted er syndefloden intet annet en en morbid, pervers og brutal voldshandling utført av en inntollrant og brutal leder. Om syndefloden var sann, ville den vært historiens værste etniske rensning.

For meg vitner dette om en total ansvarsfraskrivelse. Ved å uttrykke at det er umulig å forstå hvorfor Gud gjør som man gjør, legitimerer man samtidig handlinger man ellers ville ha forkastet som brutale, usympatiske og direkte uholdbare.

Om man virkelig skal tro på Gud, og samtidig mene at de moralske regler man følger er gyldige, må de da vitterlig også være å forvente at disse overholdes av Gud selv også. En burde forvente en enda høyere moralsk standard, fra et vesen som selv ærklærer å være perfekt og ufeilbarlig.

Svaret på spørsmålet jeg stille vil for mitt vedkommende være åpenbart. Om jeg virkelig trodde bibelens gud eksisterte, ville jeg være den første til å dra ned til byen, og demonstrere mot Guds brutalitet. Det ville være å ta ansvar for det jeg hadde trodd på.

Dette er selvsagt en problemstilling som for mange ikke er aktuell, da de tolker bibelen som et resultat av menneskelig aktivitet, selv om den har en kjerne av sannhet i seg. Dette er selvsagt en utfordring til alle som hevder at bibelen er sann, fra perm til perm.


Og enda har vi ikke nevnt de ondes problem. Jeg ville aldri tilbedt en Gud som med viten og vilje sendte mennesker til evig fortapelse, bare fordi de ikke trodde på ham. Jeg mener, jeg lever mitt liv med en klar overbevisning om at det jeg gjør er riktig. Jeg er alltid søkende etter sannheten, og har i utgangspunktet alle muligheter åpne. Jeg forbeholder meg retten til å vurdere innholdet i en hver religion, og vil bestandig ta ansvar for de valg jeg har tatt. Samtidig er det også svært mange flotte og gode mennesker som tar andre valg en meg, fordi tro og overbevisning er svært vanskelig.

Samtidig opplever jeg at svært få kristne i det hele tatt ønsker å tenke på konsekvensene av at de kan ta feil. De fleste vil ikke forholde seg til en virkelighet hvor deres religion ikke representerer sannheten, og vil aldri kunne gå ut av seg selv og betrakte det man tror på fra en annen synsvinkel. Intensjonen min med dette innlegget er å utfordre den holdningen, den er ikke uvanlig i svært mange kristne miljøer jeg har vært i kontakt med. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt