Farløsheten. Akseptert og ønskelig ?

I Nrk`s nylig sendte program Debatten, hvor utgangspunktet var likestillingsminister Lysbakkens ”ammeutspill”, så understreker ministeren nok engang fars betydning. Både for barnet, men ikke minst for far og farsrollen i seg selv.

Argumentene kjenner man igjen fra de siste årenes debatt om svangerskapspermisjon. Disse synspunktene er det da også lagt betydelig vekt på i den lovgivingen som er vedtatt. Far skal klart tilkjennes en stadig større rolle i egne barns liv. Dette er altså regjeringens tilsynelatende mål. Et mål det er lett å gi sin tilslutning til, dersom den gjelder alle barn. For dem som av mange grunner opplever det smertefulle å ikke ha, eller å ha hatt en far, fremstår argumentasjonen også som viktig og god.

Den store selvmotsigelsen er imidlertid at den rødgrønne regjeringen allerede for noen få år siden (I 2008) - til tross for alle argumenter og velvalgte ord om fars betydning –allikevel valgte å fremme forslag for stortinget som formelt, og i praksis  gjorde barn farløse.

Far fjernet.

I 2008 ble det vedtatt en rekke nye lover som - til tross for den forutgående debatten som også på det tidspunktet understreket fars betydning - allikevel i praksis gjorde kjønnsspørsmålet uvesentlig i spørsmålet om oppdragelse og oppvekst. F.eks den nye barneloven , ekteskapsloven, adopsjonsloven samt bioteknologiloven.

Et gjennomgående trekk var at debatten da, som nå, synes å være politikerstyrt, og at andre miljøer i liten grad fikk delta med sine synspunkter. Pressgruppene, spesielt anført av de organiserte homofile miljøene og deres støttespillere fikk fritt spillerom. I den grad fagmiljøer fikk/får slippe til, så kan det se ut som om disse ”forskerne” i sin helhet var/er valgt av oppdragsgiver ( I praksis den rødgrønne regjering) basert på deres allerede ,uformelt uttrykte, positive holdning til lovforslagene. F.eks så viser dokumentasjonen fra 1987 da den forrige ekteskapsloven ble vedtatt, at man brukte 16 år på hele prosessen frem til loven ble vedtatt. I 2008 versjonen - som altså var langt mer radikal- så brukte man i realiteten ett drøyt år.

En langpasning og rett i mål. Ingen problematiske forskere med synspunkter eller kart som ikke stemte med det politiske terrenget har vært velkommen for å vurdere sakens mange sider, ei heller de mulige problematiske følger for barna ved dette lovverket.

Mulige konsekvenser for de ufødte barna har derfor vært et ikke - tema så lenge pressgruppen bak lovforslagene påberoper seg en generell rett til barn, helt uavhengig av biologiske forutsetninger, og at all annen argumentasjon derfor er å betrakte som sterkt diskriminerende.

En av konsekvensene av denne lovgivningen er at barn som fødes av lesbiske mødre som er gift etter den nye ekteskapsloven, og som har benyttet seg av retten til befruktning på statens bekostning, pr. definisjon ikke kan ha noen far fordi loven ikke tillater både far og medmor.

For disse barna så har regjeringen og de stortingspolitikere som støttet lovforslagene bidratt til den formelt – og i praksis vedtatte farløshet. Altså i sterkt kontrast til både Lysbakkens og andre politikeres tilsynelatende vern om fars betydning for barn. De har bare glemt noen….

De glemtes savn og sorg.

Dessverre synliggjør regjeringen nå ytterligere at far allikevel ikke skal tillegges for stor betydning.  NRK tekst-tv opplyser 29.10.2011 om at Helsedepartementet nå sender et rundskriv til samtlige kommuner i landet om at leger ikke kan reservere seg mot å hjelpe lesbiske par som ønsker befruktning.(Se http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread205950/#post_205950 ) Selv om utspillet foreløpig (forhåpentligtvis) ikke fjerner den endelige reservasjonsretten så bidrar dette selvsagt til ytterligere press på helsepersonell som av overbevisningsgrunner ikke vil delta, og dersom f.eks flere leger skulle velge å gi etter for regjeringens uakseptable press, så vil altså enda flere farløse barn fødes.

Departementets rundskriv må derfor forstås som en logisk konsekvens av lovverket, i sin tid initiert av den rødgrønne regjeringen, og at regjeringen derfor ønsker flere barn uten fedre. Det kan imidlertid være interessant å merke seg at departementet i det hele tatt finner presiseringen nødvendig. Kan det skyldes et så enkelt forhold som at langt de fleste leger og sykepleiere er overbeist om at det er grunnleggende feil at helsevesenet skal bidra til farløshet?

Lovgivningen som tillater barnet å oppsøke sin biologiske far etter fylte atten kan knapt tillegges betydning i denne sammenhengen, hvor det jo nettopp er anonymiteten som er det bærende element i lovverket. Den samme anonymiteten som barnet altså må leve med i hele sin oppvekst. Nettopp de årene som i størst grad former et menneske. I denne perioden finnes det ingen tilgjengelig viten om far. Ingen svar kan gis. Selv ikke et så enkelt spørsmål som : lever far ? kan besvares.. Det må være sårt for barn i barnehage og på skolen aldri på noe tidspunkt å kunne gi et eneste svar om far. Absolutt ingen svar finnes tilgjengelig

At disse barna (fra år 2026,ved fylte 18 år) i voksen alder vil peke på lovgiverne (og sine foresatte) og spør hvorfor de tillot år med savn og lengsel og fortvilelse, må med all rimelighet kunne forventes. Var det ikke ille nok med dem som allerede var farløse, som en følge av all menneskelig galskap, ansvarsløshet og ondskap, om ikke man også skulle vedta farløshet. Det er et voldsomt spill med enkelt- menneskets skjebne og livsløp å være frarøvet halve sin identitet og historie.

Det er mitt håp at alle stortingsrepresentanter igjen vil vurdere de langsiktige konsekvensene for de ufødte barn. Hvilken rett har landets lovgivende forsamling til å vedta farløshet. For regjeringens dobbeltkommunikasjon om farsrollen så øyner jeg et lite, men kanskje fåfengt håp. Vil statsrådene rundt kongens bord noen gang våge å se sannheten i øynene, og erkjenne at lovverket slett ikke er uforanderlig, og at regelen om at det ikke er noen skam å snu, også kan gjelde i politikkens verden. For barnas skyld.