Verdidebatt

Problematisk omskjæring - problematisk forbud

Om ein lever i eit fleirreligiøst samfunn og ynskjer ein viss samfunnsharmoni må ein i blant godta at andre driv på med ting ein slett ikkje liker.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jan Benjamin Rødner forsvarer omskjæring av guttebarn på vegner av Det Mosaiske Trossamfund, og fremhever medisinske fordeler. Kjetil Stenvik kaller det et statsgodkjent overgrep. Human-Etisk Forbund sitt hovedstyre vil ha forbod. Men hva om man ikke er hellig overbevist?

Bakteppet for diskusjonen er en høring fra Helsedepartementet, der blant andre Human-Etisk Forbund har gått inn for et forbud mot omskjæring av guttebarn. Lillian Hjort, hovedstyremedlem i HEF og leder for Menneskerettsakadamiet, begrunnet det slik:

At en tradisjon har vart i tusen år, er ikke nødvendigvis et argument for at den må vare i tusen år til.

Det er selvsagt et holdbart argument. Det er helt i orden å kritisere gamle tradisjoner og å mene at de burde forkastes, og det gjelder definitivt også for omskjæring av guttebarn. Slik kritikk må de som praktiserer religiøst eller kulturelt motivert omskjæring finne seg i, om de nå skulle være muslimer, jøder eller for eksempel koptiske eller etiopisk-ortodokse kristne. Og det er gode grunner til å innta en sterkt kritisk holdning til omskjæring av guttebarn: det dreier seg om et kroppslig inngrep som ikke er medisinsk motivert, utført på et menneske som verken har evne eller mulighet til å innta et standpunkt til inngrepet. Det som verre er: det forekommer komplikasjoner ved omskjæring av guttebarn, både rent fysiske - som et resultat av infeksjoner - og psykologiske. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på noen av delene i forskningslitteraturen.

Det forekommer også dødsfall. Hvor mange er vanskelig å si, siden den utløsende årsaken - altså omskjæringen - ikke alltid registreres. I USA, der omskjæring som ikke er direkte religiøst motivert også er relativt utbredt, viser et overslag i rapporten "Lost boys: An estimate of U.S. circumcision-related infant death" (som også har fått kritikk) at det kan være snakk om 9 dødsfall per 100.000 inngrep. Det er et tall omskjæringsmotstandere gjerne vil trekke frem, og det av god grønn: Selv om tallet er lite røper det at inngrepet i ekstremtifeller kan ta liv. Omskjæring av guttebarn burde derfor være et betydelig etisk dilemma, også for de gruppene som praktiserer dette rituelt.

På dette grunnlaget er det enkelt å støtte de muslimene som velger å la guttene avgjøre dette selv, når de har kommet i en alder der det er naturlig. Det er også enkelt å støtte de jødiske gruppene som istedenfor omskjæringsseremonien brit milah praktiserer navneseremonien brit shalom, selv om Krøder mener det er urimelig av barneombud Reidar Hjermann - som også vil sette en aldersgrense på inngrepet - å fremholde "som et ideale for den jødiske befolkningen noen få jøder som velger å ikke omskjære sin barn". Dette er en verdidebatt, og ærlighet i forhold til verdispørsmål knyttet til omskjæring av guttebarn kan neppe anses som et problem.

Det er noe ganske annet når blant andre Human-Etisk Forbund går inn for et forbud: veien fra å kritisere religiøse tradisjoner man ser betydelige etiske utfordringer ved til å ville forby de samme ved lov er en veg som bør være lang. For HEFs hovedstyre ser veien ut til å være påfallende, og foruroligende kort, ikke minst siden et forbud mot omskjæring av guttebarn vil være et direkte angrep på særlig to religiøse minoritetsgrupper i Norge, den jødiske og den muslimske. Særlig den jødiske minoritetsgruppen vil bli rammet, siden islamsk praksis på området rommer større variasjon og fleksibilitet, blant annet i forhold til barnets alder ved omskjæringen.

For å kunne ta diskusjonen er det viktig å gjøre noen avgrensninger. Som ved omskjæring av kvinner finnes det ulike former for omskjæring av menn. Blant australsk urbefolkning og enkelte andre steder i verden praktiseres det en form som innebærer at urinrøret skjæres opp på langs, såkalt subinsisjon. Dette er et dramatisk inngrep som gjerne sammenlignes med infibulasjon, den mest omfattende formen for omskjæring av kvinner. Inngrepet kan utvilsomt også omtales som kjønnslemlesting, det har ingen medisinske fordeler og har en tilsiktet effekt som både kan gi lavere fruktbarhet og vansker ved urinering. Denne typen inngrep - gjerne knyttet til overgangsritualer fra barndom til manndom - har aldri vært et tema i Norge. Når vi snakker om omskjæring av guttebarn dreier det som fjerning av forhud.

Det finnes høgst ulike varianter av omskjæring av kvinner. De to formene som har vært mest omdiskutert er to former som fører med seg omfattende inngrep, såkalt sunnaomskjæring (som i hovedsak innebærer fjerning av hele eller deler av klitoris), samt infibulasjon, som innebærer at alle de ytre kjønnsorganene fjernes. Mindre omfattende inngrep som fjerning av forhud alene eller bare det å dra ut en dråpe blod fra klitoris - såkalt nicking - eksisterer også. Disse siste inngrepen er i større grad sammenlignbare med omskjæring av gutter, noe som gjør at dilemmaet vokser: når omskjæring av jenter er forbudt i Norge og bekjempes internasjonalt, hvorfor er det ikke slik med omskjæring av gutter?

Noen vil peke på kulturelle årsaker, for eksempel at omskjæring av gutter er forbundet med sterkere, og tildels sekulære tradisjoner, i den vestlige verden. En vel så viktig årsak er etter min oppfatning at de vanligste inngrepene er av ulike karakter.

En del later som om det ikke er slik. Da jeg skrev om tematikken på min egen blogg skrev en av leserne mine til og med at foreldre som utsatte sine barn for dette fortjener å bli møtt med den samme forakt som nazister, en rimelig slående mangel på gangsyn. Medlemmer av HEFs hovedstyre har på sin side trukket paralleller til omskjæring av  jenter, men også med brenning og steining av mennesker. I de siste to tilfellene snakker vi om overlagte drap. I det første snakker vi - fordi vi i all hovedsak snakker om omfattende inngrep - om inngrep som i seg selv medfører svært alvorlige konsekvenser, altså om inngrep som kan sammenlignes med subinsisjon. Når vi diskuterer omskjæring av gutter snakker vi om et inngrep som kan ha alvorlige utilsiktede konsekvenser. Å likestille de to er i praksis å gjøre kjønnslemlesting av kvinner mindre alvorlig enn det det faktisk er. At dette gjøres fra selverklærte omskjæringsmotstandere er påfallende.

At den vanligste formen for omskjæring av guttebarn - den som praktiseres av både jøder og muslimer, og som det også finnes visse sekulære tradisjoner for i flere vestlige land - er et mindre alvorlig inngrep betyr at man bør utvise en viss forsiktighet med å ta i bruk sterkt ladede begrepet som "overgrep". Det gjør imidlertid ikke at de etiske spørsmålene forsvinner. Dette er et minefelt av et menneskerettsspørsmål: her står religionsfrihet og foreldrerett på den ene siden, og barns rett til fysisk integritet på den andre. Noen motstandere mener også at omskjæring av guttebarn bryter med andre, grunnleggende menneskeretter, som retten til å ikke bli utsatt for tortur, men det er retorisk overdrivelse.

Dette er et komplisert felt. I rådende menneskerettspraksis veier hensynet til religionsfrihet sterkt, noe det også finnes gode historiske årsaker til, minoritetsgrupper har blitt utsatt for relativt omfattende overgrep i det godes navn. Det hviler utvilsomt også en porsjon kulturell arroganse ved å ønske å avgrense religionsfriheten for å hindre det som tross alt er relativt uskyldige inngrep med få rapporterte komplikasjoner. Samtidig vil mange instinktivt mene at barnas rettigheter veier tyngre enn foreldrenes. I det minste tenker de slik når det er snakk om et fysisk inngrep. De psykiske inngrepene i barns liv har de ofte mindre vansker med å godta. Er dette egentlig en naturlig grense? Det er ikke vanskelig å tenke seg religiøse praksiser som kan ha dramatiske, psykologiske virkninger på barn. Synet på homoseksualitet som syndig og skittent, som må sies å være mer utbredt enn omskjæring av guttebarn, kan for eksempel være en enorm belastning for homofile som vokser opp i et konservativt, religiøst miljø, godt skildret i Arnfinn Nordbøs bok Betre død enn homofil? Statistikken for selvmord blant homofil og bifil ungdom er grell. Nordbø skriver også på Verdidebatt.no, og er verdt å lese.

Betyr det at disse holdningene bør forbys? At foreldre som har et slikt - religiøst fundert - syn på homoseksualitet bør forbys å nevne sine ideer for sine barn? At de bør straffeforfølges for å gjøre det?Selv om det nok eksisterer dem som mener dem, vil jeg tro at det gjelder et fåtall av dem som mener at omskjæring av guttebarn bør forbys. Det er også en verdimessig vurdering. Da verdsetter man forhuden høyere enn psyken.

Det fortoner seg kanskje litt spesielt.

Det jeg imidlertid savner aller mest fra de som er motstandere av omskjæring, kategorien jeg selv hører hjemme i, er den konsekvensetiske vurderingen av hva det vil si å gå inn for et forbud. Et unntak er Den norske legeforening. Til liks med både barneombudet og HEF ser disse grunner til å forby omskjæring av guttebarn, men de konkluderer med å ikke støtte et slikt tiltak. I sin høringsuttalelse skriver de:

Avgjørende ved vurderingen er at omskjæring av gutter er et sterkt påbud i jødisk og islamsk kultur og at et forbud vil bety at virksomheten går ”under jorden” med potensielt alvorlige konsekvenser for guttene og deres familier.

Det er én mulig konsekvens. Et forbud vil føre til et oppblomstrende illegalt markdet for omskjæring av guttebarn. Dersom vi går tilbake til den nevnte rapporten "Lost Boys" viser den mer enn den (svært beskjedne) faren for dødsfall. Den gir eksempler på dødsfall som har hendt i Statene på grunn av omskjæring. Flere av dem skyldes komplikasjoner som lett kunne ha vært unngått, og der problemet for eksempel har vært manglende oppfølgning, feilmedisinering eller omskjæring som slett ikke har foregått i ordnede former. Et av dødsfallene som nevnes skyldes herpessmitte fra en mohel, en jødisk omskjærer.

Dette taler for regulering av omskjæring, og for at kvalifisert medisinsk personell er involvert, slik Helsedepartementet også foreslår. En slik regulering vil redusere risikoen ved inngrepet. Et forbud vil gjøre det mer risikofylt, og kan i verste fall føre til flere alvorlige komplikasjoner.

Med andre ord: Argumentasjon rundt farene ved omskjæring er gode argument ovenfor foreldre som vurderer dette, og et viktig argument i en religionskritisk tilnærming. Det er et elendig argument for forbud.

Men det finnes også en mulig konsekvens på samfunnsnviå: et forbud kan gjøre Norge til et langt mer utrivelig land å leve i for blant andre norske jøder. Da plasserer forbudstilhengerne seg - høyst uforvarende, får man håpe - i en idetradisjon de slett ikke burde plassere seg i. De som måtte tvile på at det finnes innslag av antisemittisme omskjæringsdebatten, som den norske låner argumenter fra, bør undersøke tegneserien "Foreskin Man", der en påfallende arisk superhelt kjemper mot en mohel som kunne ha vært hentet ut fra nazistavisen Der Stürmer og mot en skikkelig drittsekk av en jødisk far, Jethro. Det beste man kan si om "Foreskin Man" er at det parodiske tilsvaret "Smegma Man Gets Circumcised" ikke er det spor mindre smakløst.

I beste fall - og det er som regel tilfelle - gjør Human-Etisk Forbund og andre forbudstilhengere som Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfunn påpeker:

De lar seg styre av dette rotnorske Tante Sofie-komplekset som sier at "hvis alle bare var som meg, så ville alt blitt bra". Det er en grunnleggende manglende forståelse og toleranse for annerledeshet.

Kanskje har Tante Sofie et og annet poeng (man bør for eksempel vaske ørene sine). Likevel er det å gå inn for forbud det samme som å sette seg opp på en høy, hvit hest; pliktetisk ren, men konsekvensetisk tåpelig. Om man lever i et flerreligiøst samfunn og ønsker en viss samfunnsharmoni må man i blant godta at andre driver på med ting man slett ikke liker. Mye av dette kan og bør kritiseres. Kritikken er viktig. Men man kan ikke forby alt man ikke kan fordra. Det bør man bare gjøre når det er snakk om virkelige alvorlige forhold eller om praksis som er stikk i strid med grunnleggende verdier i det norske samfunnet som helskap. Etter mitt syn er at omskjæring av guttebarn - tross alle sine problem og alle sine etiske dilemmaer - ikke holder.

I et innlegg i Aftenposten - som på overflaten ikke har noe videre med denne debatten å gjøre - skriver Shoaib Sultan om forskjellen mellom respekt og toleranse:

Det er fullt mulig å tolerere at noen har forkastelige holdninger, uten at man på noen måte respekterer disse.

Og det er min konklusjon i forhold til omskjæring av guttebarn: Om jeg ikke vil bruke ordet "forkastelig", mener jeg i det minste at det er en tradisjon både jøder, muslimer og andre burde forkaste. Ideen om omskjæring som en nødvendig del av et forhold til Gud har jeg som agnostiker ingen respekt for, og jeg synes strengt tatt også den virker underlig. Praksisen respekterer jeg heller ingenlunde. Men jeg mener likevel at den bør tolereres, ikke forbys.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt