Hva er det med religion og politikk?

Politikk er fordeling av goder, lærer elevene på skolen, og lærebokforfattere får det hele til å høres ut som et dannet juleselskap, der alle har fått det de ønsker, og det nærmeste man kom Jesusbarnet var Prøysens Julekveldsvise.

Men politikk handler på langt nær bare om gaver og fromme ønsker. Politikk og ideologi handler om hva vi skal tillate våre innbyggere å gjøre, hvordan vi skal forholde oss til dem som ikke kan forsvare seg selv i det offentlige rom. Ideologien handler om politikkens plattform og om vår evne til å forstå de prinsipielle konsekvensene av de valg vi tar, konsekvenser ikke bare for oss, men også for fremtidige generasjoner. Politikk handler dermed om hva vi mener mennesket egentlig er, og hvilke konsekvenser det skal få for lovgivningen vår. Disse konsekvensene er man imidlertid ikke alltid like villig til å snakke for mye om. Humanismens optimisme fortrenger all kritikk. Det synes som om vi for alltid skal leve i nuet, at våre valg ikke vil få konsekvenser, at fremtiden vil bli lik som nå, uansett hva vi gjør.

Men hva om det finnes en sannhet om mennesket? Hva om humanismens evige optimisme ikke gjør mennesket bedre, men bare sender det ut på en seilas uten et nødvendig kompass? Venstres Guri Melby hevder at vi trenger en livssynsnøytral stat, og synes ikke å forstå at et slikt utsagn er et ledd i kampen om å få definere mennesket. For politikk handler om nettopp denne kampen, kampen om å få forklare mennesket, enten ut fra et humanistisk, naturalistisk, materialistisk, muslimsk eller et kristent ståsted. Og ethvert ståsted skal ha lov til å kjempe for sitt syn, der det kristne er like legitimt som ethvert annet, ja ikke bare legitimt, med nødvendig, for kampen om mennesket har dominert det politiske liv i all tid, og med kristendommens inntog ble likhet og menneskeverd en naturlig del av det offentlige rom, en forståelse som er under sterkt press. For når til og med politikere i Krf sier at vi må skille politikk og religion, viser det hvor langt vi har kommet.

Når politikere argumenterer for at religion er en privatsak, at det ikke er noen grunn for det offentlige til å ha en mening om religiøs praksis, eller at innvandrernes religiøse tilhørighet ikke betyr noe, vitner det om at de allerede har tatt et standpunkt om hva mennesket er, og hva politikken dermed bør inneholde. Det er selvfølgelig greit å argumentere for et slikt syn, men å hevde at meningsmotstanderne spiller på det brune laget dersom de mener at humanismen ikke har svaret på alt, gjør vår tids liberale og tolerante samfunn om til diktaturets venteværelse. Det vitner om en historieløshet, selvgodhet og mangel på ydmykhet som er fjernt fra demokratiets idealer. Humanismens store svakhet ligger nemlig i det at den ikke er forankret i noe absolutt. Uten en tro på en absolutt sannhet, uten et forhold til objektive verdier, uten dette lys fra en åpenbart Gud, har mennesket i virkeligheten ingen verdighet eller respekt for hverandre, og historien er nådeløs for den som tror noe annet. Den viser at den gudløse humanisme er en indre selvmotsigelse, for uansett hvordan du forsøker å basere den, blir resultatet umulig. For på hvilken moral eller klasses regler skal den bygges på? Det hele ender opp i et vurderingsanarki som ikke har evnen til å gi et reelt svar.

Ut fra et kristent ståsted er imidlertid verdiene faste, og kristendommens innføring av det kristne menneskesynet var en revolusjon stadig færre forstår rekkevidden av. Men det er viktig å være klar over at kristendommens svar på årsaken til menneskets verdi også gav et svar på ondskapens opphav, og en forståelse av den som en levende realitet, ikke som en konsekvens av kapitaleiernes tyranni eller en ulykkelig oppvekst. Kristendommen gir oss helt andre svar på hva mennesket er og hva dets beveggrunner er, enn hva humanister og marxister klare å konstruere av teorier. At troen påvirker deg, om det så er kristendommen, islam eller hinduismen, er et helt naturlig utsagn for en troende. Og det som påvirker en troende, vil til slutt påvirke hele samfunnet. En slik slutning kan alle som tror enes om. Men så kommer da altså ikke-troende og hevder at vi tar feil, at samfunnets evne til å fungere sivilisert og liberalt ikke har en sammenheng med innbyggernes tro, at ondskap er uavhengig av religion, og jeg spør meg selv; er ikke et slikt utsagn på grensen til et overgrep? Ja, i vår tid nesten rasistisk, så lett som det begrepet brukes om dagen. For slike utsagn vitner om liten evne til å ta folks tro på alvor, det er en paternalisme uten sidestykke.

Et av de mange paradoksene i denne debatten, er hvordan vi ser på nazistiske andre rasistiske ideologier. Det er for eksempel ingen som argumenterer mot at den ideologien som lå til grunn for apartheidregimet i Sør-Afrika ledet til en rasistisk politikk, på samme måte som nazismen leder til totalitære og rasistiske regimer. Der er vi altså alle enige, men når vi kommer til vår tid, og til islam, blir bildet plutselig endret. Da er det humanismen eller Marx’ materialisme som skal være utgangspunktet, troen på en læres iboende kraft er blitt borte. Men hvorfor er det slik?

En av årsakene til dette paradigmeskiftet i oppfatningen av troens funksjon, ligger nok i et stadig mer sekularisert og postmoderne samfunn. Stadig oftere hører vi at det er det samme hva du tror, bare du tror. Troen blir en personlig opplevelse av en relasjon til noe større enn deg selv, uten betydning for andre, og konsekvensen hører vi nesten daglig; du skal ikke blande religion og politikk. At religioner ikke blir vurdert på samme måte som ideologier, blir derfor åpenbart, ideologier handler om den verden du lever i, hvordan du vil endre den. Men som Ronald Fangen så klart så det i 30-årene; både nazismen og kommunismen hadde religionens kjennetegn, de krevde alt av mennesket, ga det en mening, en mening som forklarte og forsvarte dets eksistens. Troende mennesker ser og forstår disse sammenhengene, de forholder seg til begreper som ånd og sjel, de tror at mennesket kan ledes til handlinger for troens egen skyld. De ser at kristendom, islam, jødedom, nazisme og kommunisme handler om en ting; å overgi seg til noe større enn dem selv. Og da må vi spørre: Vil en slik overgivelse ha betydning for andre enn deg selv?

Vi har Jesus i hjertet, lærer vi barna på søndagsskolen, og spørsmålet kommer selvfølgelig automatisk: Er det mulig å fylle hjertet med andre krefter? Tåpeligheter, sier ateisten, og vil peke på de materielle forutsetningene for din tilværelse. Du bestemmer selv dine handlinger uansett hva du tror, sier humanisten, og vil hevde at mennesket er grunnleggende godt.

Men hva om det finnes en ondskap som kan forme mennesket på samme måte som Jesus Kristus kan helliggjøre det? Hva gjør islam og andre religioner og totalitære ideologier med sine tilhengere? Et slikt spørsmål er nesten umulig å stille i dagens samfunn, ikke med tanke på høyreekstreme tanker, men med tanke på islam. Dersom du hevder at det er en sammenheng mellom islam og undertrykkelse, vil anklager om generalisering og stigmatisering komme automatisk. Men dersom vi hevder at Gud er reell, at kristendommen er sann, må vi drøfte om tilhengere av islam vil opptre forutsigbart, på samme måte som vi hevder at det er en sammenheng mellom den kristne tro og det kristne livet. Vi må se på om Islam vil føre til samme handlingsmønster i et vestlig samfunn som i Midtøsten, eller om det vil gå seg til, slik det har blitt så populært å si. Dette forutsetter selvfølgelig at det er grunnlag for å hevde at islam er voldelig ut fra religionens tekster, om det er en åndelig dimensjon som ikke er positiv. Dersom det er en sammenheng mellom islams lære og undertrykkelse, vil det fra et kristent ståsted ikke være noen urimelig påstand å hevde at islam vil føre til undertrykkelse og ufrihet, på samme måte som kristendommen fører til menneskeverd og frihet. Fra et kristent ståsted er det derfor klart at menneskers overgivelse til islam eller andre religioner har en fundamental virkning på samfunnets evne til å fungere slik vi har lært oss å sette pris på.

Kristendommen gir oss et redskap til å forstå menneskers natur, både den gode og dårlige, samtidig som den er vårt eneste reelle håp i møte med undertrykkelsens mareritt. For uansett hvor mye humanistene hevder at de kan hjelpe, så vil de stå maktesløse når muslimer hevder at deres krav har like stor berettigelse som våre, de vil stå rådville i et verdianarki uten et fast punkt, det faste punktet som kan forklare mennesket, det faste punktet Gud, en Gud som gir mennesket menneskeverd. For uten Gud blir alt en del av naturens orden, begrepet ondskap blir meningsløst, Holocaust like selvfølgelig som løvens jakt på savannen.

Dette er hva politikk dypest sett handler om, kampen om definisjonsmakten om mennesket, om makten til å meisle ut en politikk som enten forutsetter at vi er en del av Guds skaperverk, eller som forkaster Gud og innfører verdirelativismens uhyggelige uforutsigbarhet.